gnr. 122 i Modum hd. (Nykirke sn.), Buskerud

NG V 239

N50 1714.1 4445

Nv 7,5 km

Rel. skyld: 1,0

– be2nnesbý, be2nnasbý (Bugge 1880), bæ2nnesbý (NG), "beznisby' (AN 1945), "bæn3sby, "bænsby (AN 1954)
Den første av Bugges oppskrifter er etter en ung mann på Krona (gnr. 95,3) og ei kone som i mange år hadde bodd på blåfargeverket (jfr. Aslaksby ovenfor); den andre uttaleopplysningen hans er fra «Thomas Synsteby (paalideligst)», men han må etter alt å dømme være fra gnr. 32 i Heggen sokn, d.v.s. om lag 10 km øst for Bendiksby, og uttaleopplysningen er i dette tilfellet kanskje mindre pålitelig

Bendesby NRJ IV 385, 1528–29. Bennsby NLR I 56, 1557–58. Benndtzby NLR II 84, 1560–61. Bendtzbye 1578 NG. Benndisby 1573 NG. Bendisbye Aktst I 74, 1591. Benndissbye 1604 NG. Benndixbye 1617 NG. Bendixbye 1661 lk. 1665 matr. Benndixbye 1668 NG. Bendixbye 1723 matr E M. 1801 ft. Bendixby (Benedigtsby) 1838 matr. Bendiksby 1886 matr

Hjalmar Falk forklarer i NG forleddet som mannsnavnet Benedikt, «der i MA. forekommer i mange forskjellige Former», og han viser til GPNS s. 32 f. Gerhard Munthe forklarte navnet på samme måte i 1838 matrikkelen.¹
E.H. Lind har en lang rekke belegg på mannsnavnet (sp. 118 ff.), og han nevner (sp. 121) at navnet opptrer alt på 1100-tallet både i Norge og på Island. Seinere blir det allment i Norge. For en sammentrukken form, som stemmer overens så vel med uttalen som de eldste beleggene, kan f.eks. vises til genitivsformen «Gauttulfuar Bendiz son» fra 1332 (DN I 176, Oslo).
I Sverige opptrer navnet om lag samtidig som i Norge, mens det i Danmark er belagt noe tidligere (SMP I 236–82, DgP I 103–108). Ifølge SMP I 281 og DgP I 108 ble navnet (som ventet) først brukt blant stormenn og geistlige.
Som forledd i norske gårdsnavn har Rygh ellers registrert Benedikt i fem navn på rud/rød (GPNS s. 33), og utgiverne har supplert med det utvilsomt ganske unge gnr. 43.44 Bentefalla i Hurdal, jfr. NG II 421. Tre av ruð-navnene – alle fra Vestfold – forekommer i middelalderkilder. De uttales ifølge NG bænn1srø, eller -re7 og skrives Bentsrød. Gnr. 11 i Botne er belagt som «j Bendiktz rudj» og «j Bendikz rudj» hhv. s. 75 og 76 i RB og har tostavet forledd så seint som i 1575 (NG VI 65). Gnr. 103 i Sandeherred nevnes fire steder i RB (s. 189, 195, 201 og 206) med nærmest identiske former. Dette navnet skrives «Benedictus rvd» i et brev fra ca. 1320 (i avskrift fra 1554; DN IV 130). Ifølge NG VI (s. 275) opptrer enstavet forledd første gang i 1625. Gnr. 54 i Brunlanes har som det eneste (i en originalkilde) forleddet skrevet med fullstendig, trestavings form i middelalderen, «j Benedictz rudi» (RB 196). Ifølge NG VI (s. 315) er navnet belagt som «Bendeszrød» i 1593 og «Benzrødt» o.l. fra 1604 av. Gnr. 46 Bentsrud i Heddal skal ifølge NG VII (s. 243) uttales bæ71nnstrú og først være belagt i 1528 (NRJ IV 44). Den eldste formen, «Bentrød», er trolig feilskrevet. Fra 1585 opptrer «Benndixrud», og liknende former er i NG gjengitt fram t.o.m. 1723.
Mye tyder på at det første av ruð-navnene Rygh nevner, ikke – eller i alle fall ikke direkte – er dannet til Benedikt. Gnr. 35 Benterud i Nes i Hallingdal skal ifølge NG V (s. 82) uttales bæ72nterú, og det er først belagt som «Bennterud» i 1604 – etter 1657 med én n. Det må være dette Rygh mener når han i GPNS sier at «et enkelt af de følgende Navne synes at skrive sig fra Kjæleformen Benti». Han viser for dette til patronymet «Benta son» kjent fra 1343 (DN II 214, Stee i V. Slidre, Valdres; jfr. *Bentagarðr i Vang i 1389; NG IV2 222). Hjalmar Falk mener Benterud snarest er en nyere navnelaging til Bent, men gjør oppmerksom på at Lind (sp. 122) fører Benti med eksempelet fra Valdres opp som en kjæleform av Benteinn. – Så vel Bendik som Bent forekommer i yngre bebyggelsesnavn, men de er ikke spesielt utbredt; jfr. NGs fellesregister.
Elof Hellquist (1918: 66) nevner et «Benteby» fra Värmland og et «Bensbyn» fra «det øfriga Norrland», men uten kommentar. Den siste henvisningen er vel til Bensbyn i Nederluleå og kan vel tenkes å inneholde genitiv til Bent. Det førstnevnte tilsvarer Bänteby i Dalby sn., Älvdals hd., som i SOV XIV 3 forklares til Bänte, et kortnavn dannet fra Benedictus; jfr. samme forklaring til Bänterud i Kila sn., Näs hd. (SOV XI 41). I SMP (bd. I, sp. 281) nevnes åtte eksempler (med belegg fra 1361–1502) på sammensetninger av personnavnet Benedikt med etterledd som torp, boda og ryd, men også ett med sta (som synes å være uidentifisert). Alle har relativt sterkt sammentrukne forledd («Benctz-» o.l.). Blant nyere bebyggelsesnavn er sammensetninger med Bengt(s) svært vanlige (jfr. Svensk ortförteckning). Også i Danmark har mange bebyggelsesnavn forledd som går tilbake på Benedikt eller kortformer av dette, jfr. DgP I 108.
Sammenlikningen med øvrige norske og også svenske og danske navn med forledd som med større eller mindre sikkerhet kan antas å inneholde mannsnavnet Benedikt, viser at man ikke kan se bort fra at dette også inngår i Bendiksby – til tross for at overbevisende skriftformer først opptrer på 1600-tallet. Hvis man derimot legger avgjørende vekt på uttalen – med tonem 2 og tostavet forledd, blir tolkningen mindre sannsynlig. De – riktig nok ganske få – norske gårdsnavnene med middelalderformer som tydelig viser dette opphavet, uttales med tonem 1 og énstavings forledd. Det kan heller ikke ses bort fra at de fleste av skriftformene t.o.m. 1604 tyder på at uttalen da var den samme som i dag, og det kan være grunn til å forsøke en annen tolkning av navnet. I DgP (bd. I, sp. 108) nevnes et Benne, som karakteriseres som en alminnelig tyskfrisisk kortform til navn som Benedikt, Bernhard og Bernger; jfr. det norske Beni som noen ganger er funnet som kortform til Benedikt (Lind sp. 121). Skulle ett av disse navnene ligge til grunn for Bendiksby, måtte man imidlertid regne med en sekundær genitiv på s. Jeg vil derfor heller foreslå at forleddet i dette gårdsnavnet er det norrøne mannsnavnet Beinir. Denne sterke formen av det mer utbredte Beini er hovedsakelig kjent fra Island, men der med så pass mange historiske belegg at det ikke er tvil om at navnet virkelig har eksistert (Lind sp. 117). Det skal også ha vært brukt på Færøyene (Lind sp. 117), og av et par svenske stedsnavn synes det også å ha funnes i Sverige (Lundgren-Brate s. 23). I GPNS (s. 32) antar Oluf Rygh at Beinir foreligger som forledd i gnr. 76 Beinestveit i Øvrebø (Hægeland), og Lind (loc. cit.) støtter denne antakelsen.
Beinestveit har ifølge NG IX 44 alltid vært skrevet med tostavet forledd, eldst som «Bennisztuedt» og «Beennestuedt» i 1595; gården var da skattlagt som halvgård, og den går utvilsomt tilbake til middelalderen. Et annet navn i Vest-Agder der denne tolkningen blir mer usikker, er gnr. 67 Beinestad i Randøysund (NG IX s. 22). Dette skrives første gang «Beenstadt» i 1601, men seinere «Bene» o.l. Utgiveren av NG IX, Albert Kjær, sidestiller her med rette Beini og Beinir, men viser også til Beinestveit, til innsjønavnet Beinesvatnet i Sirdal og til shetlandske stedsnavn der utgangspunktet rimeligvis er den sterke formen av mannsnavnet. Beinesvatnet er kanskje ikke så sikkert; jfr. Indrebøs kommentar til Beinsvatnet i Flesberg (Indrebø 1933a: 12 f.), der han åpner for at det kan ha funnes et innsjønavn *Beinir avledet til adjektivet beinn. Inge Særheim synes å foretrekke en slik tolkning av Beinesvatnet i Sirdal (1992: 382: «eller (mindre truleg) til bein n.»), men det er ikke uten videre lett å se at en slik tolkning passer med formen på vannet (jfr. N50 1312.1 rute 7532). Flere stedsnavn i nærheten har på den annen side personnavn i forleddet, f.eks. vassdragsnavnet Øysteinevja.² De shetlandske bebyggelsesnavnene de Benisgerts, Benisverd og Benston, og «a remote hill-pasture» Benisergj, synes å inneholde mannsnavnet Beinir (Jakobsen 1936: 149, 183).³
Det skulle være tilstrekkelig sammenlikningsmateriale for å postulere en norrøn form *Beinisbýr til grunn for ["bæn3sby] på Modum, et område som ved siden av visse østfoldbygder utmerker seg ved mange gårdsnavn på by dannet til gamle, norske personnavn, sannsynligvis også gnr. 125 Sterkaby ca. 3 km sør øst for Bendiksby (se ovenfor). Diftongen ei er monoftongert til [æ] i flere navn i bygda, f.eks. gnr. 110 Svenneby, gnr. 147 Svensby (se disse) og gnr. 132 Lerskallen, selv om det også er mange med bevart diftong; det gjelder likevel helst i usammensatte navn eller ved enstavet forledd.⁴
Bendiksby ligger på vestsida av Simoa mellom gnr. 121 Bakke i nord og gnr. 123 Lobben (*Lǫgbœrinn?) i sør. Ovenfor Bakke ligger først gnr. 120 Grefstad (til mannsnavnet Greipr?) og deretter gnr. 119 Åsterud (Ásti eller Ásta). Vest for denne ligger gnr. 2.3. Åby i Sigdal. På østsida av elva ligger nordfra gnr. 9.10 Nes i Sigdal, gnr. 118 Hulebakk, gnr. 117 Honrud, gnr. 116 Tanberg, gnr. 115 Tingelstad (Þengill) og gnr. 114 Koppland. Sør for Lobben ligger gnr. 124 Gunnerud (Gunni eller Gunna), gnr. 125 Sterkaby (*Starkaði? se nedenfor), gnr. 126 Kollerud, gnr. 127 Linderud og gnr. 128 Fossum (-heimar).
Bendiksby nevnes ikke i 1647-matrikkelen, og gårdsstatus er ikke tatt med i NG V. Av Oluf Ryghs grunnlagsmateriale går det fram at gården var halvgård i 1604, noe som stemmer med seinere opplysninger. I 1661 skyldte gården ½ skpd. korn, i 1665 står den i tillegg oppført med 1 fjerding til kongen, og i 1723 skyldte den 15 lpd., det samme som «gammel skyld» ifølge skattematrikkelen fra 1838 (se også Ruud 1973: 66). Honerud nevnes heller ikke i 1647, og om Åsterud opplyses at den er skattefri. Disse to føres i 1661 og 1665 opp med skyld på hhv. 1 fjerding og ½ skpd., og dette er lagt til grunn for sammenlikningen nedenfor, der jeg for øvrig har funnet det riktigst å ta med de nærmeste nabogårdene til Åby i Sigdal (gnr. 1 Bergan, 5.6.8 Gren, 7 Kvisle, 9.10 Nes, 12.13 Øverby, 15 Solum og 16 Kolsrud).
Av 23 undersøkte gårder hadde Gren høyest skyld, tilsv. 64 lpd., fulgt av Øverby med 35 lpd., Nes 25 lpd., Bergan 21,5 lpd., Lobben 21 lpd., Fossum, Kollerud og Tingelstad 20 lpd., Bendiksby og Koppland 15 lpd., Sterkaby 13 lpd., Kvisle 12 lpd., Bakke, Grefstad, Hulebakk og Åsterud 10 lpd., Linderud 8 lpd., Åby 7 lpd., Honerud, Solum og Tanberg 5 lpd. og Gunnerud og Kolsrud 2 lpd. Gjennomssnittsskylda var på 15,5 lpd., og Bendiksby hadde altså en relativ skyld på 1,0 (mot 2,4 for Øverby, 1,4 for Lobben og 0,5 for Åby). De fleste rud-gårdene hadde lavere skyld enn Bendiksby, men Kollerud utgjør et klart unntak (noe som kanskje kan forsvare en appellativ tolkning i dette navnet, slik Kjær foreslår i NG V 240 i motsetning til Rygh i GPNS s. 165). Det er også verdt å merke seg at Grefstad har forholdsvis lav skyld; den kunne tenkes å være sekundær til den store gården Nes rett over elva, og navnet er kanskje heller en sammensetning med stǫð enn med staðir. Solum synes etter dette å være blant de yngste gårdene, men navnet er belagt ca. 1400 og så igjen allerede i 1528 (jfr. NG V 179), så navnet kan med god grunn antas å være et ekte heim-navn, om enn av de yngre, mer sjablongaktige fra siste del av førkristen tid.
Sammenlikningen ovenfor tyder på at Bendiksby hører til blant de middels store gårdene, og det er all grunn til å anta at den går langt tilbake. Dersom navnet likevel, i mosetning til det som hevdes ovenfor, skulle kunne tolkes til det kristne mannsnavnet Benedikt, måtte dette forklares ved at gården har byttet navn en gang i kristen middelalder