gnr. 32 i Evanger hd., Hordaland

NG XI 520

N50 1216.1 4142

N 15 km

Rel. skyld: 1,0

– bi2nningabø (Bugge 1880, Rygh 1884, NG), "bIn(d)IMgsbø', "bIn(d)IMgabø' (AN 1956)

Binningbøe 1611 NG. Beningebøe 1630 NG. Bindingbø 1647 XI 387. Biningbøe 1661 lk. (Bindingsbøe 1667 NG ?). Bindingsbøe 1695 (Rygh 1886). Bindingbøe 1723 matr E. 1723 NG. Bindingsbøe 1723 matr M. Bindingbøe 1801 ft. Bindingsbø 1838 matr. Binningebø 1886 matr.
Kildemarkeringen «1667» finnes ikke i Ryghs grunnlagsmateriale fra 1886, der man derimot finner samme form fulgt av årstallet 1695, som føres opp ved de fleste gårdene her. Gårdene nevnes ikke i 1665-matrikkelen (som vel menes med Ryghs «1667»)

Magnus Olsen fører i NG opp *Birningabœr som norrøn form av navnet, og for betydningen av forleddet viser han til GPNS (s. 38), der Oluf Rygh tar dette gårdsnavnet med blant sammensetninger med mannsnavnet Birningr, men også bemerker i en kommentar at dette «forudsætter en Genitivform Birninga». Olsen presiserer ut fra dette at tolkningen krever en «ellers ikke paaviselig Sideform Birningi til Mandsnavnet Birningr, som har havt adskillig Udbredelse netop paa Voss». Han viser imidlertid også til en annen mulig tolkning, som nevnes under gnr. 37 Ekse. Her foreslås at
om man antager, at *Eixsingadalr indeholder et til *Eixin dannet Folkenavn *Eixingar, opr. brugt om Indbyggere af Dalens ældste Gaard Ekse,¹ men dernæst om Dalens Befolkning i det hele, kunde Forledet i *Birningabœr paa lignende Maade betegne Folk fra en Gaard *Birnin. Derved maatte da vel menes *Birnin (Bidne) paa Vossestranden (GN. 1. 57), hvoraf vilde følge, at Binningebø var blevet ryddet af folk fra en Gaard i Naboherredet Vossestranden paa en Tid, da andre Dele af Eksingedalen (saaledes vel GN. 34 [Neseim]) allerede havde modtaget Bebyggelse fra Ekse.
I GPNS (s. 38) opplyser Oluf Rygh at mannsnavnet Birningr «forekommer adskillige Gange som Mandsnavn, mest paa Voss», og han henviser til DN I 307, 643, II 341, 416 (feil for 461), 645 og V 296. For øvrig nevner han at det også finnes på Island.
Ifølge E.H. Lind (sp. 142 f.) går navnet på Island tilbake til landnåmstida, og han nevner belegg så seint som på begynnelsen av 1200-tallet. Navnets historisitet skulle dermed være uomtvistelig, men det kunne for den saks skyld ha oppstått på Island. Imidlertid er navnet også sikkert belagt fra Norge, men først fra andre halvdel av 1300-tallet, og sju av de ni brevene der navnet finnes, er skrevet på Voss. Innholdet i fire brev gjelder forhold i Evanger sokn (eget herred fra 1891), og det kunne dermed være gode grunner til å knytte Binningabø til dette mannsnavnet. Det eldste belegget er «Binninghe Romondar syne» (dativ) i DN I 307 fra 1368; brevet er skrevet på Vossevangen, men gjelder salg av jord i Bolstad i Evanger. Så dukker navnet igjen opp i 1373: «Biuninger Iuars son», «fyr nemder Binninger» (DN XXI 116, Voss 1373; avskrift – om gnr. 180 Oppeim i Voss hd.). I 1375 og 1376 kalles en prest i Etne i Sunnhordland «Binninger Gudþormsson», men begge brevene er skrevet på Voss og gjelder jordegods der (DN II 341 og V 219). En «Binningur Steinars son» nevnes i et brev fra 1402, som gjelder Bolstad i Evanger (DN V 296, Vangen), og lagrettemannen «Kalle Binningson» er i 1466 vitne i en sak i Evanger (DN II 645, Evanger). I 1468 nevnes «Binnigher Kalleson» én gang som lagrettemann på Voss (DN II 645, Finne på Voss) og en annen gang i samme funksjon i forbindelse med gården Horveid i Evanger (DN II 649, Finne). Lind antar de to sistnevnte navnebærerne må være far og sønn. Navnet opptrer ellers bare én gang, i Søndre Land i 1411 («af Binningge Krakasyny» DN II 461), men det sies ikke noe i brevet som klart knytter denne mannen til Østlandet. Fra Norge er det altså belegg for at navnet har vært båret av seks eller sju menn, med ett unntak sikkert stedfestet til Voss og Evanger. Men man kan neppe si at navnet opptrer «adskillige Gange» eller har hatt «adskillig Udbredelse» slik Rygh og Olsen hevder. Det synes ikke å ha vært brukt utenom Island og Norge og synes å ha gått av bruk også på Voss i løpet av seinmiddelalderen. Det forekommer ikke i NRJ (om da ikke «Birne pa Oldenn» – Voss gnr. 204 Olde; NRJ II 586; 1521 – skulle representere dette navnet), ikke i 1647-matrikkelen eller i folketellingene fra 1701 eller 1801.
Foruten Binningabø nevner Oluf Rygh (GPNS loc. cit.) gnr. 227. 229 Benningstad i Løten og gnr. 85,5 Bindingsdalen i Kviteseid, og utgiverne tilføyer det forsvunne «a Bynnestadum» i Skjåk, men karakteriserer dette som usikkert. Lind (loc. cit.) opplyser at det finnes en gård Birningsstaðir på Island, kjent siden 1318.
Benningstad i Løten står i NG III (s. 121) uten uttaleopplysninger,² og den eldste skriftformen er «Benningstad» i 1593 og 1604 (da gården skattet som halvgård). Med unntak av en form med én n i 1616, skal navnet seinere ha hatt samme form. Rygh har bare tolkningsforslaget «vistnok Birningsstaðir» og viser til mannsnavnet, «der forekommer av og til i Fortiden». Tolkningen forutsetter en videre utbredelse av mannsnavnet enn den som kan dokumenteres, og andre tolkninger burde kunne komme på tale; man kunne tenke på bending f., ‘bøyning’ (i så fall til en terrengformasjon) eller kanskje det abstrakte beining f., ‘hjelp, lettelse’, som ledd i et rosende teignavn (dialekten har her monoftong [e] for ei.) – Gården synes under alle omstendigheter å være forholdsvis ung og har kanskje slett ikke noe gammelt staðir-navn.
Bindingsdalen i Kviteseid står i NG VII 365 uten eldre skriftformer, og uttalen oppgis primært som bi2nningsdalen, men en uttale bi2ndings- skal også forekomme. Albert Kjær kommenterer at det «maaske» kommer av mannsnavnet Birningr, viser til GPNS og bemerker at den alternative uttalen i så fall er påvirket av skriftformen. Allerede i utgangspunktet blir forklaringen tvilsom. Som gårdsnavn kan dette knapt gå mer enn et par hundre år tilbake, men selv om gården sannsynligvis har overtatt et eksisterende naturnavn, er det her tvilsomt om forleddet kan være et personnavn med så begrenset bruk som Birningr. Alternative tolkningsmuligheter bør vurderes, og Kristin Bakken (1993: 24, 27), som for øvrig bemerker at gården første gang nevnes i 1760, foretrekker en tolkning til verbalsubstantivet binding, trolig i en betydning ‘som knytter sammen’.
Belegget «a Bynnestadum» står i et brev fra 1402 (DN III 413; uten dag eller sted). Gården, sikkert stedfestet til Skjåk, inngår i et makeskifte med to jordparter i Ringebu, en del av gnr. 90–92 Romsås og dessuten «i Byennestadom ... i Birkkum». Dette belegget er heller ikke identifisert, men tolkes i NG (bd. IV1, s. 158) som en sammensetning med Bjǫrn eller Bjarni). Likheten mellom de to forsvunne beleggene er påfallende og kan vekke mistanke om at ett av dem er feil. Men gården i Skjåk nevnes også i 1515, da kanniken på Hamar byttet fra seg en «øydhe gardh som heyther Bindestadh» (DN III 767, Lom) mot en (seinere likeledes forsvunnet) gård i Østre Gausdal. Oluf Rygh (NG IV1 44 f.) mener navnet kan komme av Bjǫrn eller Bjarni, men «man kunde ogsaa tænke paa det af Bjǫrn afledede Mandsnavn Birningr» og han viser her til NG III 121 (Benningstad på Løten). Formene kunne like gjerne tolkes som norrønt *Birnustaðir til kvinnenavnet eller mannstilnavnet Birna. Ifølge Lind (sp. 142), som nevner to eksempler på et slikt stedsnavn på Island, er imidlertid kvinnenavnet bare belagt på Island; tilnavnet er på den annen side norsk (Lind Bin. sp. 25). Men en tolkning til appellativet birna f., ‘binne’, kan ikke utelukkes, like lite som man kan se bort fra bjǫrn m. ved mange Bjarna(r)staðir.
Ingen av gårdsnavnene som føres opp under Birningr i GPNS kan anses som sikkert tolket, og utbredelsen av mannsnavnet er i alle fall en sterk indikasjon på at forleddene bør vurderes på nytt. Det sterkeste argumentet for å tolke Binningabø i Evanger til et mannsnavn *Birningi er at mannsnavnet Birningr nettopp er belagt fra Vossebygdene, og det antas også å foreligge i noen yngre stedsnavn. Leiv Heggstad (1949: 41) mener det ligger til grunn for åkernavnene «Bidninjen» og «Bidningane» på Voss (gnr. 28 Bø og 29 Byrkjo); jfr. Bakken 1993: 20. Kristin Bakken trekker også fram tre teignavn nevnt i diplomer fra 1560 og 1563, «Binninge lutten», «Binninge brotte» og «Bindinge tey» (DN XXI 845, 857), dessuten «Bidningadalen» fra Heggstads navnesamling (loc. cit.).³ I alle fall de fire siste navnene synes å kunne inneholde det svakt bøyde *Birningi, og det er jo slett ikke noe særsyn at svakt bøyde varianter forekommer side om side med sterkt bøyde mannsnavn. Disse yngre navnene kan dermed være en indikasjon på at den primære tolkningen av Binningabø er korrekt.
Magnus Olsen foreslår, som nevnt, en alternativ tolkning, nemlig en betegnelse på folk fra gnr. 1 og 57 Bidne i Vossestrand hd. Dette gårdsnavnet skrives «a Birnni» i BK (fol. 90 a), og tolkes som et vin-navn dannet med dyrebetegnelsen bjǫrn (NG XI 561, jfr. s. 568) som forledd. Typologisk ville et slikt inkolentnavn stemme overens med en lang rekke navn på ingr dannet til ulike stedsnavn; jfr. Lind Bin. (sp. 179), der de fleste eksemplene er islandske; de norske er stort sett dannet til landskapsnavn. I nyere norsk er det imidlertid mange eksempler på slik ordlaging – så vel til bygdenavn som til gårdsnavn. Olsens eksempel Ekse : *eksingar kan synes å være en god parallell til Bidne : *birningar, men i begge tilfeller synes en slik forklaring å måtte forutsette at bosetningen i Eksingadalen har foregått østfra, fra de vestre Vossebygdene (Vossestrand) og nedover dalen, noe som kan virker mindre sannsynlig. Det er ca. 25 km over fjellet fra Bidne vestover til Binningabø, og Bidne har utmark og støler (Svorto og Marsteinstølen) nord for gården – i Oppeimsdalen.
Det kunne synes som E.H. Lind gir sin tilslutning til denne tolkningen: «Ett släktnamn birningar har man väl snarast i Binningebø» (Lind Suppl. sp. 171; jfr. Bakken 1993: 20). Lind setter imidlertid ikke «slektsnavnet» i forbindelse med noe gårdsnavn; i Lind Bin. (sp. 25) forklarer han det som avledet av personnavnet Bjǫrn eller Bjarni. En parallell til dette er Heggstads forklaring til oppslagsordet birningr (Gamalnorsk ordbok, 1930): «ætting av ein bjǫrn, i sms. ásbirningar», d.v.s. som tilnavnselement, avledet av mannsnavnet Ásbjǫrn.⁴ Tilsvarende forklarer han ylfingr som «eig[entleg] ulvunge» (slik òg i 1975). Linds term kan fortrinnsvis erstattes med ætlingbetegnelse, da det jo her ikke er tale om monoreferentiell bruk eller slektsnavn i alminnelige forstand.⁵
En annen, formelt mulig tolkning – så vel av ætlingbetegnelsen birningar som gårdsnavnet Binningabø – er at utgangspunktet er et appellativ *birningr m., ‘bjørnunge’. Slik forklarer Lind (Bin. sp. 257) et mannstilnavn *Millubirningr, som han stedfester til Sogn, men som heller kan knyttes til Voss. Belegget er rekonstruert på grunnlag av et antatt feilskrevet «biringi» («Olafe millu biringi Halldors syni»; dativ) i et brev skrevet på Eggum i Leikanger i 1311 (DN II 94 f.). Gårdene som nevnes i brevet, ligger imidlertid på Voss, og Olav *Millubirningr, som nevnes blant vitnene, kan med god grunn antas å være vossing.⁶ Nå er *birningr ikke belagt i norrønt (Fritzner) eller i moderne nordiske språk utenom nyislandsk (Blöndal), men orddannelsen er uproblematisk. *Birningr, ‘bjørnunge’, kan ha fungert som tilnavn, slik det trolig foreligger i brevet fra 1311, for deretter – gjennom oppkalling – å ha gått over til mannsnavn. Dette er det da som foreligger i de sammensatte stedsnavnene med s-sammensetning. I de øvrige, og i gårdsnavnet Binningabø er det derimot mer sannsynlig å anta gen. pl. birninga, enten av en ætlingbetegnelse dannet til Bjǫrn/Bjarni, eller av appellativet – bjørnen får vanligvis to unger – og navnet blir dermed en parallell til de mange yngre, sikre sammensatte teignavnene på Bjørne.
Det bør nevnes at uttalen med [n] for ventet [dn] av rn i dette området stemmer med oppskrifter i synopsen ved Norsk målførearkiv. Både fra Bergo (gnr. 33 og nabogård til Binningabø) og fra Teigdalen sørover mot Evanger, er appellativet binne f. (av norrønt birna), ‘hunbjørn’, notert med uttalen ["bina]. Ordet er ikke notert fra Voss eller lenger ned i Eksingedalen. Alle stedene har imidlertid [dn] i f.eks. kvern og kinne f.⁷
De her framsatte tolkningsforslagene skulle altså være formelt mulige. Det kan likevel ikke helt ses bort at navnet kan ha et annet opphav, det samme som Kristin Bakken foreslår for Bindingsdalen og Bindings kyrkje i Kviteseid – at forleddet er et verbalsubstantiv (1993: 25 f.). Begge uttaleoppskriftene i ANs samlinger fra 1956 har d i parentes, altså en uttale ["bIndIMgsbø'] eller ["bIndIMgabø'], som kunne tyde på en norrøn form *Bindingsbœr eller *Bindingabœr. Bugges og Ryghs tre oppskrifter (som viser [n]) er etter opplysninger fra heimelsmenn på Finne og Vangen (altså på Voss) og dessuten en «skrift. Meddel. af Løitnant fra Voss», og de burde kanskje tillegges mindre vekt enn de yngre, mer lokale oppskriftene. På den annen side kan jo disse være påvirket av den relativt lange skrifttradisjonen med skrivemåten Binding, jfr. beleggene fra 1647, 1667, 1695, 1723, 1801 og 1838. S-fuge finnes i 1667, 1695, 1723 og 1838, og er kanskje mindre pålitelig, i alle fall om forleddet skulle inneholde det abstrakte binding f. i betydningen ‘som binder sammen’. Det blir likevel et spørsmål om en slik tolkning kan underbygges ved terrengforholdene og om dette er et rimelig forledd i et navn på bœr i én av de aktuelle betydningene.
Binningabø ligger ved en ca. 6 km lang smal og trang del av dalen, som skiller mellom åpnere lende ovenfor og nedenfor – ved Bergo og Laviki. Dette trange partiet har heller skilt enn bundet sammen den øvre og nedre delen av dalen. Like vest for nabogården Fosse går fra gammelt av sokne- og herredsdelet mellom Evanger og Eksingadalen i Hosanger. En indikasjon på at ferdselen heller har gått sørover til Evanger enn vestover til de nedre delene av dalen, er navn som Bydalen og Byvatnet (= *Bydalsvatnet) sørvest for Fosse; her gikk sikkert *Byvegen, stien til Bolstadøyri for videre sjøveis transport til byen (Bergen). Topografiske forhold synes altså ikke å underbygge den alternative tolkningen til binding f., og dette styrker indirekte tolkningene til en ætlingbetegnelse eller et pluralt appellativ *birningar.
Gården ligger mellom gnr. 33 Bergo i øst og gnr. 31 Fosse i vest. Lenger opp i dalen ligger gnr. 34 Neseim, gnr. 35 Brakestad, gnr. 36 Trefall, gnr. 37 Ekse og gnr. 38 Gullbrå. Vest for Fosse – lenger ned i dalen, i Eksingadalen sn. av det gamle Hosanger hd. – ligger gnr. 93 Yksendalen, gnr. 92 Fjellanger (begge i sidedaler), gnr. 91 Lavikhaugen, gnr. 90 Laviki, gnr. 89, Flatkvål, gnr. 88 Nese, gnr. 87 Vetlejordi og gnr. 86 Heviki.
Ifølge skattematrikkelen fra 1647 hadde Flatkvål og Laviki høyest skyld av disse gårdene, med tilsv. 20 lpd. korn. Bergo og Nese skyldte 13 lpd. hver, Ekse, Fosse, Binningabø, Vetlejordi og Yksendal skyldte 10 lpd. hver, Brakestad, Trefall, Fjellanger og Heviki skyldte 6,5 lpd. og Gullbrå og Neseim 5 lpd. Lavikhaugen nevnes ikke i 1647; den er ryddet fra Lavik og skyldsatt første gang i 1723. Gjennomsnittsskylda for de 15 andre gårdene var på 10,1 lpd., og Binningabø må altså kunne karakteriseres som en middels stor gård. De to gårdene som skiller seg ut, Flatkvål og Lavik, ligger begge i den nedre delen av dalen, den som hørte til Hosanger skipreide, mens gårdene som hørte til Evanger, gjennomgående var mindre, med en gjennomssnittsskyld på vel 8 lpd. Her hadde Bergo høyest skyld; denne og Fosse må også navnetypologisk anses som de eldste i den øvre delen av dalen,⁸ og Binningabø må etter beliggenheten kunne regnes som en nyrydding utgått fra Fosse. Dersom forleddet er ætlingbetegnelsen *birningar, bør etterleddet bœr fortrinnsvis forstås som ‘gård’; om det er dyrebetegnelsen, kan kan det enklest forstås som ‘avsidesliggende engstykke’.