gnr. 7 i Varteig hd., Østfold

NG I 281

N50 1913.1 2481

V 0,5 km

Rel. skyld: 0,9

– bró2nnsby (Bugge 1881, NG), 1bro'nsby (AN 1947), "bronsby (AN ca. 1955)

j Brundzbø vestra […] j austra gardenom RB 499, 1397. Brynndtzbye NKJ I 35, 1575 (= St 33b). Brunszby 1593 NG. Brunsby 1/1 1604 NG. Bransbye Aktst I 293, 1639. Brunszby 1639 NG. Bronsby 1640 NG. Bruensbye 1647 I 145. Brunszbye Aktst II 529, 1656. Brunsbye Aktst III 186, 1661. Brunsby 1667 NG. Brunsbye 1723 NG. Brunszbydalene (hpl) 1747 kb AN. Dahlene Brunsbye Ejer (hpl) 1781 kb AN. Bronsbye 1800 K AN. 1808 K AN. Brunsbye 1801 ft AN. Brundsby 1838 matr. Brundsbydalen (gbr) 1838 matr. Brunsby 1886 matr

Oluf Rygh fører i NG opp *Brúnsbýr (fulgt av et spørsmålstegn) som en mulig norrøn form, og han setter forleddet til mannsnavnet Brúnn med hv. til et forsvunnet navn Brunsrud i Rakkestad (NG I 128). Han antyder at Brunsby og gnr. 5 Vestgard kan være deler av «den forsvundne Gaard Varteig, hvis Navn ligger til Grund for Sognenavnet». Under Brunsrud noterer han at mannsnavnet Brúnn forekommer enkelte ganger i Norge (med hv. til Magnus blindes saga, Heimskringa og DN III 145¹ ), og at navnet er kjent også i Sverige og Danmark.
I GPNS (s. 52 f.) drøftes mannsnavnet sammen med Brúni, og Rygh gjør her oppmerksom på den alternative forklaringen av belegget fra Lom i fotnoten i DN III (se min note 155). For øvrig viser han til et patronym knyttet til en prest i Båhuslen: «Andres Brunsson i Fortællingen om Vendernes Angreb paa Konghelle i 1135». E.H. Lind (sp. 172) tviler på at navnet har nordisk opphav. Foruten de to beleggene Rygh nevner, tar han med et hustrunavn «Aasæ Bruns kona», nevnt i Oslo i 1351 (DN IV 281), og tilføyer at «oftare bäres namnet av tyskar […]. Mycket möjligt att det i värkligheten är lånat från Tyskland». For et tilnavn Brúnn, som også til dels må være tysk, se Lind Bin. sp. 45.
I SMP (bd. I, sp. 506 f.) oppfattes navnet som nordisk, skjønt det «uppträder såsom förnamn relativt sent»; det eldste daterte belegget er fra 1358, men utgiverne nevner også et «runsv[enskt]» Brun. Ifølge DgP (bd. I, sp. 165 f.) skal et belegg fra 1334 muligens forstås som dette navnet. Linds tanke om tysk innlån gis en viss støtte med hv. til de mange beleggene fra Slesvig. Erik Björkman og John Insley har ingen belegg for navnet, men Gillian Fellows-Jensen (1968: 66) har ett eksempel på Brun og dessuten Brune fra DB. Hun framhever at de norske eksemplene kan være tyske lån, men viser til at det er mange danske belegg for navnet, og at den svake formen forekommer i svenske runeinnskrifter og sporadisk opptrer i Danmark. Avslutningsvis nevner hun det kontinentalgermanske Brun og tilsvarende g.eng. mannsnavn.
Oluf Rygh fører i GPNS opp 15 norske gårdsnavn under Brúnn og Brúni, og utgiverne tilføyer et ungt bruksnavn Brunshagen fra Dovre (gnr. 8,4). Innledningsvis tar imidlertid Rygh noen forbehold. I flere tilfeller kan nåtidsformen Bruns være resultatet av «en tidlig intraadt forkortet Form av Brynjolfs» (og Rygh viser til skrivemåten «Brunnolfr» i Landnåmabok og «Brunulfus» i noen latinske tekster). Enkelte navn kan komme av Brynhildr, og i enkelte tilfeller kan forleddet være appellativet brunnr m., ‘kilde, brønn’ (han viser her til det vanlige Brunnsvik og til Brunnsland i Lindås; ingen av disse er med blant hans 15 eksempler i GPNS). Bare gnr. 32 Brunstad i Sykkylven antar han det er grunn til å tolke til mannsnavnet Brúni – p.g.a. skriftformen «af Brunastadhom» i AB 132 (jfr. NG XIII 145). Blant de øvrige navnene, der Brúnn altså skal være en reell mulighet, er det seks navn på -stad, ett på rud (nevnt i RB) og ett på set. Ut over Brunstad i Sykkylven, Brunsby, Brunsrud i Rakkestad og gnr. 105 Brønstad i Sandsvær er det bare naturnavnet «j Brunsberghe» fra Voss (DN VI 187; 1343) som kjennes fra middelalderen. I NG V 392 stiller Hjalmar Falk seg skeptisk til Ryghs tolkning av navnet i Sandsvær. Han finner det påfallende at et så sjeldent navn skulle foreligge så hyppig i gårdsnavn, og «fristes til den Antagelse, som ogsaa er antydet i PnSt. [= GPNS], at Ordet brunnr ‘Kilde, Brønd’ oftest ligger til Grund». Hjalmar Falk (loc. cit.) understreker at uttalen ikke er til hinder for å tolke forleddet til mannsnavnet Brúnn; han viser til utviklingen av Túnsberg til Tønsberg.
Lind (sp. 172) presiserer at de norske gårdsnavnene ikke er sikre bevis på at mannsnavnet er nordisk, men nevner bl.a. Brunsrud i Rakkestad og et homonymt eksempel fra Orust. I supplementsbindet tar han imidlertid ingen forbehold, og her fører han (sp. 183) opp Brunsby i Varteig.
I SMP nevnes ingen svenske gårdsnavn sammensatt med Brun, men både i Värmland og i Älvsborgs län er flere bebyggelsesnavn foreslått tolket til dette mannsnavnet; se f.eks. Brunstad i Eds sn. (SOV V 5) og Brunsered i Hössna sn. (SOÄ X 90). Elof Hellquist (1918: 21) har et ikke-lokalisert eksempel på Brunnby (navnet har også vært skrevet «Brunzby»), men mener forleddet skal være appellativet gsv. brunder (norrønt brunnr). I Danmark (DgP loc. cit.) anses mannsnavnet Brun å foreligge i noen stedsnavn, men også det tilsvarende tilnavnet kan være aktuelt, f.eks. i Brunshuse på Fyn (Jørgensen 1994: 46). Brunsnæs på Als tolker Bent Jørgensen (loc. cit.) imidlertid til gda. brunn, ‘brønn’, og samme navn finnes flere steder (jfr. Sørensen 1958a: 36). Fra England nevner Gillian Fellows-Jensen (1968: 66) tre stedsnavn som muligens kunne inneholde Brúnn eller Brúni, men bemerker at Bonthorpe i Lincolnshire heller kan settes til appellativet, og at teignavnet «in Brunhou» fra Yorkshire heller kan inneholde det tilsvarende g.eng. adjektivet. Bromby i Lincolnshire synes hun her ikke å ha betenkeligheter med å sette til ett av mannsnavnene, men seinere synes hun å ha revurdert dette standpunktet (Fellows-Jensen 1978: 39; der normalisert til Brumby). Hun viser til sin behandling i 1968 samt til DEPN, der forleddet tolkes til Brúni, men påpeker at de mange skriftformene på «Brunne» tyder på at forleddet heller er appellativet brunnr og altså en parallell til Burnby i Yorkshire og Brøndby i Danmark.
Brunsby ligger som nabogård i nordvest til Varteig kirke, vest for gnr. 8 Bergerød,² sør for gnr. 9 Sæle og nordøst for gnr. 5 Vestgard. Ut mot Glomma i vest ligger ellers (sørfra) gnr. 4 Strømnes, gnr. 6 Småberg, gnr. 10 Hauger og gnr. 11.12 Lunde. Et par kilometer sørøst for Brunsby ligger de fire by-gårdene gnr. 33 Toreby, gnr. 34 Askersby, gnr. 35 Belsby og gnr. 36 Skofteby, alle med navn der forleddet utvilsomt er personnavn. Det kan også nevnes at det usammensatte Bø finnes som gårdsnavn (gnr. 28.29) ca. 3 km nordøst for Brunsby.
Ifølge opplysningene i 1647-matrikkelen hadde Lunde, Småberg og Bø høyest skyld av disse gårdene – med hhv. 48, 46 og 42 lpd. Belsby og Skofteby skyldte 40 lpd. hver, Vestgard skyldte 30 lpd., og Brunsby, Askersby, Strømnes, Hauger og Bergerud 20 lpd. hver. Vin-gården Sæle skyldte 15 lpd. og Toreby 7 lpd.
Oluf Rygh antyder, som nevnt, at Vestgard og Brunsby er deler av en opprinnelig gård Varteig. Mellom Brunsby og Vestgard ligger imidlertid den større gården Småberg, som Vestgard må ses i forhold til (dette går fram så vel av ØK som av kart fra rundt 1800). Etter beliggenheten er det sannsynligere å anta at det er Bergerud som sammen med Brunsby har utgjort denne sentrale gården, og at et engstykke *Selin (*Seljuvin) relativt seint er blitt utskilt som egen gård – Sæle – fra denne. Samlet hadde disse tre gårdene en skyld på 55 lpd. i 1647, altså noe mer enn de øvrige. Uansett hvilke nåværende gårder som utgjorde den opprinnelig gården, er det ikke utenkelig at oppdelingen skjedde da kirken ble anlagt, og en del av den gamle gården ble lagt ut til prestegård. Brunsby ville i så fall kunne antas å være et relativt ungt navn – fra tidlig kristen middelalder – om da gården ikke har navn etter et jordstykke på den eldre gården Varteig.
Tolkningen av navnet blir noe usikker, og ett problem kunne synes å være den eldste formen, med d foran genitivs-s. Denne kunne tenkes å skyldes en avskriverfeil,³ men sannsynligvis er det tale om konsonantinnskudd, en segmentering (jfr. Seip 1955: 184 f.). En tolkning til norrønt brundr m., ‘brunst’, kan neppe komme på tale. Valget synes å stå mellom appellativet brunnr og personnavnet (evt. persontilnavnet) Brúnn. Appellativet står som forledd i noen få norrøne sammensetninger og i ett av dem, brunnsmunni m., ‘åpning på brønn’, med s-fuge. Slik sammensetning foreligger også i andre stedsnavn som tolkes til appellativet (se ovenfor). En brønn på Brunsby skal ha vært viktig også for andre enn gårdsfolket,⁴ og to yngre bruksnavn kan kanskje tas til inntekt for denne tolkningen. Bnr. 13 har i 1950-matrikkelen navnet «Kommunebrønden», og bnr. 14 heter «Brønntomten» – i begge tilfeller står kommunen som eier. Det blir likevel helt uvisst om denne brønnen går så langt tilbake at den kan ha vært navngivningsgrunn. Uttalen av navnet, som etter skriftformene på kartene fra rundt 1800 må være gammel, taler da også imot en slik forklaring. På grunnlag av uttalen burde man – i alle fall på Østlandet – kunne skille mellom navn som uttales med [u] eller [ø] og navn med uttalen [o(')]. I Varteig skal appellativet brunnr uttales [brøn], mens adjektivet brúnn uttales [bro'n] (jfr. Hoff 1946: 52, 111 og synopsen ved NMA), og dette må kunne tas som et argument for at forleddet i Brunsby er mannsnavnet (evt. det tilsvarende tilnavnet Brúnn, som sikkert er eldre; jfr. Lind Bin. sp. 45). At navnet ifølge de mest pålitelige opplysningene uttales med kort vokal i forleddet, forklares naturlig som forkortelse foran konsonantsekvens.
Et annet problem kan synes å være uttalen med tonem 2, som ikke er det man skulle vente etter et enstavings forledd fulgt av genitivs-s.⁵ En gjennomgåelse av 94 gårdsnavn i Østfold som i NG I foreslås tolket til et enstavings mannsnavn, tilnavn eller gudenavn der man kan forvente genitiv på s, viser at flertallet (54) står oppført med tonem 1 i uttalen, og blant de gjenværende 40 er flertallet navn med etterleddet staðir (27 eksempler). Det er likevel noen unntak der tonem 2 er uventet, bl.a. et navn sammensatt med mannsnavnet Rauðr, som på samme måten som Brúnn, må antas å være et opprinnelig tilnavn.⁶ Uttalen av navnet Brunsby i Varteig kan muligens være påvirket av de andre sammensatte navnene på by i bygda, som uttales med tonem 2. To av disse har også sfuge – men i disse tilfellene er det tale om et opprinnelig tostavet forledd, og det samme synes å være tilfellet i de aller fleste andre sammensatte navn i Varteig med slik uttale, f.eks. gnr. 48 Bergsland, der de eldste formene, f.eks. «Birgisland» i RB 500, gir Rygh grunn til å foreslå mannsnavnet Birgir som forledd. Dersom Strømnes, slik Rygh foreslår, er et opprinnelig *Straumsnes,⁷ vil imidlertid dette navnet være en parallell til Brunsby m.h.t. tonemet. Personnavntolkningen kan i alle fall ikke avvises på grunnlag av tonembruken, og alt i alt synes det rimeligst å forklare forleddet som enten mannsnavnet eller mannstilnavnet Brúnn