Verner Ekenvall tar i OGB ikke endelig standpunkt til tolkningen av forleddet. Det norrøne mannsnavnet
Dýri er én mulighet, og Ekenvall viser her til NG II 30 (gnr. 18
Dyrerud i Kråkstad), OGB XX1 148 (
Dyrehögen, en gravhaug i Skee sn.) og til Hjalmar Lindroths drøfting av
Dyrön ved Tjörn, der personnavnet nevnes som en mindre sannsynlig tolkning (Lindroth 1922: 87). Pussig nok viser han ikke til den lengre og resonnerende drøftingen av spørsmålet under
Dyrängen i Naverstad (OGB XVIII 284), der Gunnar Drougge synes å foretrekke alternative tolkninger (se nedenfor). Ekenvall bemerker imidlertid at forleddet «såväl formellt som sakligt» kan inneholde en form av adjektivet «fsv.
digher»,‘stor’ (på Tjörn vel heller norrønt
dígr), og han viser her til navnet
Dyrebar i Halland (vel egentlig oppkalling etter
Dyreborg i Danmark heller enn en ekte sammensetning med etterleddet
borg; jfr. SOH I 27). Endelig bemerker han at formene fra 1568 og 1581 tyder på at skriveren har assosiert forleddet med «
djur, n. ’högvilt’», men han vurderer ikke dette som et reelt tolkningsalternativ.
Mannsnavnet norrønt
Dýri karakteriseres i GPNS (s. 59) som meget alminnelig i Norge, men på Island bare kjent brukt om en landnåmsmann fra Sunnmøre. E.H. Lind (sp. 207) bemerker at navnet var lite brukt i eldre tid – han har for øvrig ytterligere ett islandsk eksempel – men fra 1300-tallet hører det til «de mera brukliga» i Norge. Det er også registrert som tilnavn (Lind Bin. sp. 69), som Lind mener må være det opprinnelige. Av supplementsbindet (sp. 198–200) går det fram at langt de fleste beleggene er fra Østlandet med Telemark. Navnet er også kjent (i et patronym) fra Tjörn. En «Simon Dyrason» nevnes i DN III 314 (Krossekärr, mai 1377) og i DN IX 175 (Tegneby, februar 1377) i forbindelse med noen gårder i Klövedal sn., og han er vel identisk med den «Symon Dyrason» som i RB 324 (tilf.) nevnes under Klövedal kirke.
Ifølge SMP (bd. I, sp. 606) er navnet også kjent i Sverige, i en runeinnskrift, men så bare med to 1300-tallsbelegg utenom Båhuslen. I tillegg til Simon Dýrasunr fører SMP også opp en «Torer Dyræsson», som i DN IX 377 (1473) nevnes som lagrettemann i samband med noe gods i Tjärnö sn. (Vette hd.), men brevet er utferdiget ved Verne kloster, og Torer er høyst sannsynlig fra Rygge; jfr. DN II 661, skrevet på Verne kloster to dager seinere. Fra Danmark kjennes likeledes noen få, seine belegg, og der finnes også noen eksempler på en sterk form
Dyr (jfr. DgP I 206). Navnet synes ikke å ha vært brukt i England eller Normandie.
Som forledd i stedsnavn kan
Dýri lett forveksles med appellativet
dýr n., og i GPNS (loc. cit.) gjør Oluf Rygh oppmerksom på at det nok er dette ordet som foreligger i de alminnelige navnene
Dyrdalen,
Dyrnes,
Dyremyr,
Dyrøya og
Dyrvika. Ellers kan det i enkelte tilfeller være adjektivet
dýrr, men i 14 navn mener han det er «overveiende Sandsynlighed for Afledning af Mandsnavnet». Utgiverne har ført opp ytterligere to navn: gnr. 33,5
Dyrbekk i Skiptvet, som de identifiserer med belegget «j Dyrabøle» i RB 174 (jfr. BØ II 59 f.), og (på grunnlag av Ryghs kommentar i NG II 225 f.) et forsvunnet navn *
Dyraruð i Enebakk. Blant Ryghs opprinnelige eksempler er det sju på
rud/
rød, og tre av dem går sikkert tilbake til middelalderen. Ellers er det ett gammelt navn på
set (fra Nordmøre) og seks navn på
stad, hvorav to står oppført med middelalderformer. Navnene på
stad er fra Agder, Nordfjord, Nord-Trøndelag og Troms, og dersom tolkningene er riktige, viser de en langt videre spredning av mannsnavnet enn Linds beleggsamling tyder på. I Lind Suppl. (sp. 200) nevnes ytterligere noen mulige sammensetninger, men det gjøres oppmerksom på at forleddet i enkelte tilfeller kan være appellativet. Lind nevner her også et stedsnavn fra Naverstad sn. i Båhuslen, kjent fra RB 358 som «j Dyra ængh» (nevnt umiddelbart etter prestegården). Det er dette Gunnar Drougge fører opp under
Dyrängen i OGB XVIII 284. Navnet er registrert med uttale og er tatt med i en jordebok for 1825. Det skal nå være navn på ei eng som ligger til prestegården. Drougge gjengir også den folkelige forklaringen på navnet, «den skall ha blivit skänkt av en bonde vid namn
Dyre, som saknade arvingar». Drougge bemerker imidlertid at det finnes et
Björnängen like ved, og synes å foretrekke en appellativ tolkning.
I SMP nevnes ingen eksempler på
Dyre som forledd i stedsnavn, men Elof Hellquist (1918: 57) fører opp et
Djurby blant personnavnsammensetninger fra Uppland
1
foruten (s. 107 og uten tolkning)
Dyreby fra Båhuslen. Personnavnet foreslås videre som forledd i tre navn i Älvsborgs län; det mest sannsynlige er vel
Dyretorp i Färgelanda sn., Valbo hd. (på grensen til Båhuslen), som eldst er belagt som «Dÿrätt.» i 1541 (SOÄ XVIII 6). Gunnar Drougge (loc. cit.) tar dette med blant de sikreste eksemplene på mannsnavnforledd sammen med
Dyrtorp i Spekeröd sn. og
Dyrröd i Romelanda sn. i Båhuslen. To navn fra Sundals hd. synes på grunnlag av etterleddet like gjerne å kunne forstås som sammensatt med appellativet:
Dyreberg i Bolstads sn. er belagt som «Dyrrä bergh» allerede i 1317 (etterleddet er for øvrig skrevet «by» et par ganger rundt 1700), og
Dyrehög i Brålanda sn. er eldst belagt som «Dyrähögh» i 1540 (jfr. SOÄ XVI 6, 28). Drougge mener det er sikrere å tolke
Dyrehög til appellativet og viser til fire norske gårdsnavn som tolkes slik i NG, i bd. XIII s. 45 og 345 og i bd. XVI s. 127 og 293 (av disse henvisningene er det bare én som synes å gjelde en gammel gård; gnr. 161
Dyrhaug i Eide, som kjennes siden 1643; jfr. NG XIII 345; de tre andre er forholdsvis unge – i alle fall som bebyggelsesnavn).
Ifølge DgP (loc. cit.) kan det danske
Dyri muligens foreligge som forledd i
Dyrlev i Bårse hd., men i DS XVI (s. 200) anses appellativet som den mest sannsynlige tolkningen, da ingen av de eldre formene (f.o.m. 1355 i avskrift fra 1476) har tostavings forledd. Bent Jørgensen (1994: 63) har bare den appellative tolkningen. Han forklarer
Dyreby (i Esbjerg-området; loc. cit.) som «byen med (rå)dyrene» og
Dyrby som «den store by»; den siste sikkert på grunnlag av form «Dygherby» fra 1401. De engelske
Darby,
Derby tolkes visstnok gjennomgående til appellativet, jfr. DEPN s. 139, 142, Fellows-Jensen 1972: 43 f., 1976: 452, 1985: 28).
Jurby på Man, skrevet «de Dureby» i 1291, tolkes av Carl Marstrander (1932: 236, 286) til mannsnavnet – bl.a. med henvisning til
Dyreby i Båhuslen, men det har også vært gitt andre tolkninger. John J. Kneen (1925: 485) viser til Arthur W. Moore, som i 1906 primært satte forleddet til
Ingimarr (
Ingvarr,
Ívarr), men som også skal ha pekt på den appellative tolkningen «beasts or animals homestead», som kanskje er vel så sannsynlig. Marstranders tolkning kan imidlertid neppe motbevises, og den styrkes noe ved at han påviser at personnavnet har vært brukt (på 1000-tallet) også i Irland (jfr. Marstrander 1915: 50). Gillian Fellows-Jensen (1983a: 46) foretrekker imidlertid en appellativ tolkning, gen. pl.
dýra i
Jurby på Man, og Margaret Gelling (1991: 150) synes å være av samme oppfatning.
2
Men heller ikke der lar det seg vel gjøre å finne noe endelig svar.
Dyreby ligger ca. 1,5 km vest-sørvest for Stenkyrka kirke – på østsida av en mindre kolle. I OGB er bebyggelsen oppført med to gårder på ett helt mantal hver, og den var delt i to bruk allerede i 1528. Nordvest for Dyreby ligger enkeltgården Brevik, som har gitt navn til Breviks kile, og nord for denne – innenfor Säby kile – den utvilsomt gamle bebyggelsen Säby (2 mt.), belagt første gang i 1354. Øst for Säby ligger enkeltgårdene Hoga og Häller, begge likeledes kjent siden 1354, og øst for Dyreby ligger den gamle prestegården Sibräcka, nå med 2 mt. I sør ligger først Hällebäck (1 mt.), og sør for denne Grinneröd (egt. en sammensetning med
heiðr f.), som fra gammelt av har vært klassisfisert til 1 mt., men som seinere er blitt redusert til ½ mt. Øst for denne ligger Krossekärr (nevnt allerede i 1325; en vidisse fra 1387) på 1 mt. Det er i et brev fra denne gården Simon Dýrasunr nevnes i 1377; se ovenfor. Bebyggelsen i denne delen av soknet består altså av gårder på ett eller to mantal, og ingen av dem synes å være spesielt mye større enn andre. Det er heller ikke lett å peke ut gårder som åpenbare parter av andre, eldre bebyggelser. At
Dyreby ikke forekommer i kildene før 1528, beror uten tvil på en tilfeldighet, og navnet kan sikkert gå tilbake til vikingtida.
Slik Verner Ekenvall understreker i OGB, lar det seg ikke gjøre å bestemme forleddet i
Dyreby. Det er imidlertid ikke noe som tyder på at navnet skulle være dannet med ett av adjektivene
dígr, ‘stor’, eller
dýrr, ‘kostbar, herlig, gild’. Personnavnet
Dýri er en reell mulighet; flere andre navn på Tjörn er utvilsomt sammensatt med personnavn, men appellativet
dýr n. i gen. pl. er formelt også mulig. Dette er imidlertid en tolkning som ikke umiddelbart lar seg forene med etterleddet
býr i den vanlige tolkningen ‘gård’ (jfr. Hellberg 1967a: 374 f.)
