KommentarMed hv. til GPNS (s. 67) tolker Albert Kjær navnet til norrønt Erlingsbœr av mannsnavnet Erlingr, og m.h.t. bortfalt genitivsendelse, viser han til gnr. 120 Ellingrød i Skjeberg, som er skrevet med s-genitiv i RB, i et diplom fra 1447 og i Stiftsboka (1575), men uten genitivsmarkering f.o.m. 1593. For Ellingbøs vedkommende opptrer s-bortfallet imidlertid hundre år tidligere, og med unntak av Gerhard Munthes rekonstruerte form i 1838-matrikkelen og på amtskartet, finnes navnet ikke belagt med s. Slikt s-bortfall finnes også ved endel navn på by, men vanligvis opptrer det først på slutten av 1500-tallet eller seinere; se f.eks. Steinby og Østenby s. 367 og 452.
Erlingr var i Norge «ganske sædvanligt i Fortiden», men svært lite brukt på Island (GPNS s. 66; jfr. Lind sp. 240–44 og Lind Suppl. sp. 254–68, som bl.a. nevner Erlingr á Kviðini fra Vang på 1100-tallet). Lind gir mange eksempler på den assimilerte formen Elling allerede fra tidlig på 1300-tallet. Navnet synes ifølge DgP ikke å forekomme i Danmark, Lundgren-Brate har noen få eksempler på navnet (under Ærling), men navnet oppfattes i NK VII (s. 70, 123) som vestnordisk, noe som langt på vei bekreftes av de 18 beleggene på fornavnet jeg har funnet i SMPs samlinger, men sju av disse er tross alt fra østsvenske kilder. Navnet er også brukt patronymisk ti ganger, men det synes ikke å være funnet i runeinnskrifter, og det har utvilsomt vært ganske uvanlig i Sverige. Også i England er det belagt (Björkman s. 37), men det kan ikke ha vært alminnelig, da det hverken er nevnt hos Gillian Fellows-Jensen (1968) eller John Insley.
Som forledd i gårdsnavn synes navnet bare å forekomme i Norge eller på tidligere norsk område. I GPNS (loc. cit.) er det 14 eksempler, hvorav seks er sammensetninger med rud/rød, men noen synes å være yngre dannelser. Fra Nes på Romerike kjennes en sammensetning med staðir, belagt første gang i RB, men navnet synes ikke lenger å være i bruk. Ellingstad på Nesodden kjennes ikke med eldre skriftformer og kan være en ganske ny, analogisk navnelaging; det er ikke nevnt i NG II 88. Sammensetning på bœr finnes også i Gudbrandsdalen (se nedenfor), og det er grunn til å oppfatte begge som opprinnelige partsnavn. To sammensetninger på garðr i Hallingdal (gnr. 47 i Gol og gnr. 78 i Ål) kan oppfattes på samme måte; de er trolig noe yngre enn navnene på bœr, men begge går utvilsomt tilbake til middelalderen.
Ellingbø ligger like opp (sør) for kirken og prestegården (gnr. 32) i hovedsoknet. I øst ligger gnr. 35 Bagetun, gnr. 36.37 Tune og gnr. 38.39 Kvåle, og i vest først noen mindre gårder før gnr. 23–25 Bø, gnr. 22 Berge og gnr. 21 Stele.
Ifølge skattematrikkelen fra 1647 hadde Bø høyest skyld, tilsv. 74 lpd., Kvåle hadde 65 lpd., Tune 53 lpd., Berge 43 lpd. og Ellingbø 38 lpd. Stele skyldte 29 lpd. og Bagetun 10 lpd. En undersøkelse av skylda for alle gårdene i hovedsoknet øst til Leirol, også gårdene på Vennis, til sammen 21 gårder, viser at Ellingbø lå godt over middels, med en relativ skyld på 1,3; det samme som gnr. 41–43 Sørebø og gnr. 62 Leirol. Etter beliggenhet og landskyld er det rimelig å anse Ellingbø som en tidlig utskilt del av det gamle kirkestedet Vang
