KommentarDavid Palm viser i OGB XII2 til at Assar Janzén (1933: 45) primært oppfatter navnet som en sammensetning med Gunnarr, men at han i en note innrømmer ikke å kunne forklare manglende genitivs-s. Her nevner Janzén også et forslag fra Hjalmar Lindroth om at forleddet i stedet er genitiv «Gunvorar-» av kvinnenavnet Gunnvǫr. Palm foretrekker Lindroths forslag fordi han anser s-bortfallet som «oförklarligt», og han legger til at «skr. 1354 är då en felform». Nå er s-bortfall ved tostavete mannsnavn slett ikke uvanlig, slik jeg flere steder påviser, men formen fra 1354 hører utvilsomt til Gunnesby på Hisingen (se nedenfor), og det skulle her ikke være noen grunn til å argumentere for mannsnavnet. Palm viser videre til E.H. Linds eksempler på genitivsformer som «Gunnore, Gunnora o.l.» (Lind sp. 424 ff.), men trekker også fram en noe avvikende utvikling i Gunneröd [gu2n-êrê] i Svenneby sokn, skrevet «j Gunnara rudi» i RB 380.
I GPNS (s. 106) bemerker Rygh at kvinnenavnet Gunnvǫr var alminnelig «før i Tiden» og «fremdeles brugt i det sydlige Norge i formerne Gunnor, Gonner, Gønner». E.H. Lind (sp. 424 ff.) har to eksempler fra norske runesteiner (det éne, fra Dynnasteinen på Hadeland datert til 1000-tallet, synes sikkert, jfr. NIyR I 192–202; det andre – mer tvilsomme – er fra Bergenhus, jfr. NIyR IV 45). For øvrig har han en rekke yngre eksempler – hovedsakelig fra Sør-Norge; ett belegg nevnes i RB i forbindelse med Torsby kirke på Inland. I Lind Suppl. (sp. 369) tilføyes noen få eksempler fra 1400- og 1500-tallet. Navnet kjennes også i Sverige – som Gunnur, men er ifølge SMP (bd. II, sp. 480 f.) ikke spesielt frekvent, og det har en viss vestlig utbredelse. I Danmark forekommer navnet «fra først af ret spredt, ved Slutningen af Middelalderen især i Sønderjylland, maaske støttet sydfra…» (DgP I 418–20). Erik Björkman (s. 58) har eksempler fra så vel England som Normandie, og Gillian Fellows-Jensen (1968: 118 f.) har tidlige belegg både i Lincolnshire og Yorkshire. Så vel historiske som språklige forhold tyder på at utbredelsen i England delvis skyldes normannisk innflytelse (Insley s. 166 f. med hv. til DEPN).
Rygh fører i GPNS (loc. cit.) opp fire sammensetninger med Gunnvǫr; to av dem ruð-navn som kjennes fra RB. SMP (bd. II, sp. 481) nevner et navn på -torp fra Västergötland, og også i Danmark antas (i DgP I 420) noen stedsnavn å være sammensatt med dette kvinnenavnet. Fra Norfolk nevner John Insley (s. 166) to eksempler fra 1200-tallet på forekomst i teignavn, men etterleddene (croft og toft) kunne tyde på tidligere bosetning. Adigard (s. 103) anfører et stedsnavn La Haie-Gonnor fra Normandie og bemerker i en note at kvinnenavnet også forekommer i noen stedsnavn andre steder.
Elof Hellquist (1918: 107) har ingen kommentar til Gunnarby, men fører (s. 65) opp et Gunnvarebyn fra Dalsland. Belegget gjelder gården Gunvarbyn i Örs sn. i Nordals hd., som ifølge SOÄ (bd. XV, s. 86) er kjent tilbake til 1540-tallet; med noen få unntak gjennomgående med bevart v i forleddet og etterleddet i bestemt form. Ifølge en rettelse i bd. XX s. 54 skal navnet ha hovedtrykket på andre stavelse.
Gunnarby ligger ca. 1,5 km nord for kirkestedet Skredsvik; bare Prästgården ligger imellom. Sørøst for denne ligger Torp før Kolsby (av mannsnavnet Kolr), og sør for kirken ligger Bön, som antas å være den gården som kalles «j Skriksvika bø» i RB 329 (tilf.). Mellom Kolsby og Bön ligger Bro. Sør for Gunnarby, tvers over Gullmarsvik (opprinnelig Skriksvík), ligger Gullmarsberg, som tidligere het Dynge (< norrønt Dyngja; oftest skrevet Dyngö). Nabogården i vest er Cederslund, tidligere Röd, i nord Häleby (< Helgabýr, nå innlemmet i et militært øvingsområde) og i nordøst Björke. Kolsby er klassifisert som 2 mt.; Dyngö var fra gammelt av 1 mt., seinere 2 mt., Björke ½ mt. og de øvrige 1 mt. hver. Det er grunn til å regne med at i alle fall Röd, Gunnarby, Prästgården, Torp, Kolsby og Bro er utskilte deler av en opprinnelig storgård Skriksvík, og at Gunnarby er vesentlig yngre enn Kolsby. I innledningen til OGB XII2 bemerkes om alderen på by-gårdene at man kan «inte med bestämdhet säga, huruvida Gunnarby, Häleby och Kolsby tillkommit före eller efter kristendomens införande». For Gunnarbys vedkommende er nok kristen middelalder mest sannsynlig
