I OGB tolkes forleddet primært til mannsnavnet
Hallaðr.
1
Det bemerkes (med henvisning til E.H. Lind sp. 454 f.) at mannsnavnet alt midt på 1300-tallet kunne få genitivsform på -
s. Navnet karakteriseres i GPNS (s. 112) som «meget almindeligt», men Lind har bare relativt få eksempler, og disse finnes særlig i Vestfold og Buskerud (en Hallaðr Krókssunr, som nevnes i et brev fra Båhuslen, synes å stamme fra Vestfold; jfr. DN V 102, 1338 om salg av jord på Stångenäs). Navnet er ikke tatt med i supplementsbindet. Fra Sverige kjennes det ikke (SMP II 717; Hallaðr Krókssunr er her tatt med som hjemmehørende i Båhuslen), og heller ikke i Danmark eller England synes navnet å ha vært brukt.
Ifølge GPNS finnes personnavnet sikkert bare i ett norsk gårdsnavn, det forsvunne
Hallaðarruð, som i RB 46, 47 og 51 anføres under kirkene i Kvelde og Tjølling i Vestfold (NG VI 363); jfr.
Hallesby (s. 218).
Utgiveren av OGB ser ikke bort fra at belegget kan være feilskrift for
Habborsby, nabo til Svanvik i sørvest, som nevnes i samme brev, og som, hevdes det, bestod av minst to gårder. Formuleringen «af badum gardenum» (i Habborsby) taler likevel imot at denne gården skulle være nevnt enda en gang, og selv om Svanvik og Habborsby er nabogårder, tyder den tilnærmet topografiske rekkefølgen som gårdene nevnes i, på at *
Hallaðsbýr var en egen enhet, trolig en gård i
liden eller grenda Svanvik som seinere ble liggende øde. Etter gårdene i Svanvik nevnes gårdene på Hakenäset, og deretter tar skriveren for seg Habborsby og gårdene langs grensen mot Stenkyrka.
Det skulle etter dette være liten grunn til å tvile på at belegget representerer et eget navn på
býr, og en sammensetning med
Hallaðr er ikke utenkelig. Kontakten til Vestfold – der personnavnet var vanlig – går langt tilbake, her eksemplifisert med brevet fra 1338. Det er imidlertid liten grunn til å regne *
Hallaðsbýr som særlig gammelt – sannsynligvis ikke særlig mye eldre enn belegget, og gården ble trolig fraflyttet i løpet av andre halvdel av 1300-tallet
