KommentarOluf Rygh fastslår i NG at forleddet er et personnavn, og han foreslår primært kvinnenavnet Halldís (med hv. til gnr. 181 Hallingstorp i Eidsberg) eller mannsnavnet Hallaðr, som han presiserer finnes med genitivsform på -s så tidlig som i 1345. Alternativt peker Rygh på at a i forleddet kan ha kommet inn ved en «Misforstaaelse af Udtalens æ», og han tenker seg da at navnet kan inneholde ett av mannsnavnene Herlaugr, Herleifr eller Herleikr. Skriftformer som ikke er eldre enn ca. 1600, bør selvsagt vurderes som usikre.
I GPNS (s. 112) nevner Rygh at Halldís finnes på Island alt i landnåmstida, at det er sjeldent i Norge i middelalderen, men «temmelig udbredt nu». Han viser deretter til Haddingr. Ifølge E.H. Lind (sp. 459, Suppl. sp. 382) er Halldís belagt bare tre ganger i Norge; det nevnes hverken i SMP eller DgP, men fra England har Erik Björkman et eksempel på en svak form Haldisa (s. 61).
Under Halldís i GPNS nevner Oluf Rygh bare gnr. 181 Hallingstorp i Eidsberg og det forsvunne Halldísarbakki i Fjaler. Hallingstorp er skrevet «j Haldisarþorpe» i RB 165, men «j Haldinsþorpe» i RB 170 og «Hallyngttorp» ca. 1570 (DN XII 840, Homstvet i Eidsberg), og under drøftingen av dette navnet viser Rygh (NG I 154) til noen andre navn som tyder på n-innskudd. Spesielt kan man merke seg gnr. 11 Neringsrud i Eidsberg (< Neriðr), som skrives «Nerisrud» i 1593 og 1612 og «Nærretsrud» i 1723 (jfr. NG I 132). Navnet skrives «Næringsrud» i 1801-folketellingen, og uttalen er notert som né2ringsru i NG og ["ne'rIMsru] i ANs samlinger fra ca. 1955. N-innskuddet må antas å ha opptrådt forholdsvis seint.
Den nærmeste parallellen Rygh viser til, er imidlertid gnr. 12 i Fjaler (Ytre Holmedal), som siden 1500-tallet har vært kalt Bakke, men der eldre former viser at gården (eller et bruk på gården) har hett Halldísarbakki; jfr. «a Haldisarbakka» i 1334 (DN I 185, lokalt), men «i Hallinghsbakka» i 1380 (DN I 344, Bergen) og igjen «Haldisebacke» i Cod. AM 880, ca. 1456 (Hartvig Krummediges Gods; sitert etter NG XII 265). De aktuelle navnene viser altså former som tilsvarer noen av 1600-tallsformene for Hallesby, men ingen av dem er blitt så redusert som dette.
Hallaðr er, som nevnt i forbindelse med det forsvunne *Hallaðsbýr på Tjörn (jfr. ovenfor), likeledes et ganske uvanlig navn, og i GPNS (s. 112) er det bare ett (forsvunnet) gårdsnavn som med sikkerhet føres opp som sammensatt med dette personnavnet (om genitivsform på s, se *Hallaðsbýr).
Mannsnavnene Herlaugr, Herleifr, Herleikr skal ifølge Oluf Rygh i NG også være mulige forledd; alle disse var ifølge GPNS (s. 128, der de føres opp sammen) «ret almindelige i Norge i Fortiden», noe som bekreftes ved de mange eksemplene E.H. Lind fører opp (Lind sp. 522–27, Lind Suppl. sp. 439 f.). Lundgren-Brate (s. 121) har oppslag på alle tre navnene (Hærlef, Hærlek og Hærløgh), men i SMPs samlinger er Hærlek og Hærløgh samlet under det sistnevnte, der det er ført opp om lag 30 belegg; dette finnes også i en runeinnskrift fra Västgötland. Beleggene har ellers en viss sørlig utbredelse. Hærlef er bare representert med to belegg (Hälsingland i 1314 og Jemtland i 1428) foruten to eksempler på patronymisk bruk (Herjedalen og Jemtland; også fra 1400-tallet), dessuten i en runeinnskrift (U 439). For Danmarks vedkommende opplyses det i DgP (bd. I, sp. 542 f., 543 og 543–46) at det er nærmest umulig å skille mellom belegg for Herlef og Herlugh, og det føres opp en lang rekke belegg under Herlugh. Navnene synes ikke å være belagt i uavhengig bruk i England.
I GPNS nevnes Hallesby (med spørsmålstegn) under disse tre personnavnene sammen med 19 andre, norske gårdsnavn; de aller fleste nå skrevet Hel (i forbindelse med set og stad) eller Helle(s), men som oftest uttalt med [æ]. Rygh kommenterer imidlertid at det i flere tilfeller kan være tvil om forleddet ikke rimeligere kan forklares til appellativet hellir, noe som i NG X 349 foretrekkes for gnr. 16,2 Hellesbø (uten eldre skriftformer) i Sand i Ryfylke. Ved Hallesby er en slik tolkning lite sannsynlig (appellativet er f.eks. ikke registert brukt i stedsnavn i området (Helge Hallesby 1945).
Hvilket av de tre mannsnavnene som eventuelt kunne komme på tale, blir helt uvisst. Under Herlaugr nevner Lind (sp. 524) gnr. 86 Hellesrød i Botne, som skrives «j Hællaugs rudj» i RB 77, «Hellingsrudt» i NKJ I 82 (= St. 77), 1575, «Hillisszrødt» i 1604 (NG) og «Hillisrød» i 1668 (NG), men så «Hellingsrøed» i 1723 (NG). Bevart innskudd av n viser Hällungsbacka i Håby sn. i Båhuslen, som ifølge Lind må være representert i RB ved belegget «j Hællaugs bakka» (s. 366 under Svarteborg kirke). Gnr. 46 Hellesvig i Søgne (NG IX 53) er belagt første gang i 1591 (Aktst. I 87), og da med denne skrivemåten, men navnet skrives «Hellogswiig» i Grågås (s. 222; Rygh har lest «vig» og viser til St. S. (manus) s. 285).
Fra Dalsland har Elof Hellquist Härlogsbyn, Holms sn. i Nordals hd., som kjennes som «Herlusbyen» i 1540 og 1550, men med yngre former som bekrefter at forleddet er svensk Hærløgh (SOÄ XV 34). Samme forledd må ifølge eldre former også foreligge i Hallorstorp i Hols sn., Kullings hd., og her tyder former fra 1500 og 1600-tallet på en uttale som kan minne om Hallesby: «Hallest.» 1578, «Halestörp» 1579, «Halstörp» 1580 og «Hallist.» 1637 (SOÄ VIII 120 f.). Ifølge DgP (bd. I, sp. 546) antas personnavnet Herlugh også å foreligge i to danske navn på torp, det éne skal nå framstå som Hellestrup.
Det mindre frekvente Herleifr skal ifølge Lind Suppl. (sp. 440) kunne foreligge i gnr. 45 Hellesmo på Tjøme (NG VI 257), som er belagt førtste gang som «Helifsmow» i 1528 (NRJ IV 135; skrivemåten markert med utropstegn), men i samme kilde også (s. 251) skrevet «Helismou». Uttalen er ifølge NG hæ2llesmó og tolkningen må betegnes som uviss. Jeg har ikke funnet belegg for at dette personnavnet foreligger som stedsnavnforledd i Sverige eller Danmark, men Gillian Fellows-Jensen (1968: 139) har primært foreslått Herleifr som forledd i to torp-navn fra Yorkshire; alternativt foreslår hun Hjǫrleifr i det éne og Herlaugr i det andre.
E.H. Lind (sp. 527) fastslår at Herleikr foreligger i gårdsnavnene Hellesrød i Brunlanes (gnr. 95) og Hellingsrød i Lardal (gnr. 24), noe som bekreftes av de eldste skriftformene. Navnet fra Brunlanes skrives «j Hællæiks rudi» i RB 30, og lardalsnavnet skrives «j Helleiks rudi» og «Helleiksrud» i 1384 (DN I 356, Svarstad) og «j Helleix rudhe» i 1385 (DN IX 182, Svarstad; rett nok med en påskrift «vm Hellæifsrud»). Brunlanesnavnet har seinere former som «Hellieszrød» i 1593 og «Hellisrød» i 1604 (begge ifølge NG), men formene for Hellingsrød viser n-innskudd allerede fra 1543. Uttalen noteres i NG som hhv. hæ2llæ7rse7 og hæ2llingsrú (NG VI 322, 372). Det svenske Hærlek skal ifølge Lundgren-Brate foreligge i et par navn på torp, fra Västergötland og Småland; det førstnevnte skal nå hete Hällestorp.
Som nevnt er Hallesby i GPNS ført opp under de tre nevnte mannsnavnene, men er – som det eneste av 20 eksempler – etterfulgt av et spørsmålstegn. På side 108 i samme verk står gårdsnavnet oppført under Haddingr (med formen «Hallingszby» fra 1593 i parentes) sammen med ni andre gårdsnavn; sju av dem med nåtidsformer på Hallings. Det vises også til Haddingjadalr, nå Hallingdal.
Oluf Rygh innrømmer at et mannsnavn Haddingr «neppe i de bevarede Kilder findes som saadant i historisk Tid», og brukt om historiske personer er det er da heller ikke registrert av Lind (sp. 436 f.; Lind Suppl. sp. 375). I DgP (bd. I, sp. 451) er navnet likeledes bare registrert brukt sagnhistorisk.
På grunnlag av oppføringen i GPNS kan Rygh antas etter hvert å ha avvist tolkningen til Halldís og foretrukket å tolke Hallesby til Haddingr. Kåre Hoel (BØ manus) er her svært forsiktig med å ta stilling til hva forleddet kan inneholde, men han vil heller ikke avvise denne tolkningen. Om dette skulle være rett, synes det imidlertid å måtte være tale om et svært gammelt stedsnavn.
Hallesby ligger i grenda Østkroken, og, som dette navnet tilsier, relativt avsides, om lag midtveis mellom Aremarksjøen og Store Le; ca. 4 km nordøst for kirkestedet. De nærmeste nabogårdene er gnr. 9 Rød og gnr. 16 Framgård i sør, og sør for Framgård ligger gnr. 17 Kollerød. I vest ligger gnr. 8 Iglerød og i nordøst gnr. 11 Røser og gnr. 13 Leksrød. Nord for disse ligger gnr. 12 Enger. Lenger øst – ved Store Le – ligger gnr. 14 Tolsby (se nedenfor) og gnr. 15 Mosviken.
I 1647 skyldte Hallesby tilsvarende 25 lpd. korn, og blant de ti nevnte gårdene var det bare Rød og Framgård som hadde lavere skyld, begge 15 lpd., men heller ikke de andre gårdene hadde særlig høy landskyld. Kollerød skyldte 32 lpd. og Leksrød 35 lpd.; de øvrige 30 lpd. Gjennomsnittsskylda var vel 27 lpd., noe som gir Hallesby en relativ landskyld på 0,9. Det kan tilføyes at alle gårdene unntatt Leksrød og Hallesby er nevnt i middelalderkilder. Under Tolsby har jeg argumentert for at dette navnet nok er fra middelalderen, men likevel relativt ungt. Ut fra beliggenhet og landskyld kan det ikke være grunn til å anta noen høyere alder for Hallesby. Disse forholdene taler imot at forleddet skulle være det fra historisk tid ellers ukjente mannsnavnet Haddingr. Det kan imidlertid ikke ses helt bort fra kvinnenavnet Halldís, som jo beviselig finnes som forledd i et annet gårdsnavn i Østfold. Kvinnenavn forekommer – om enn forholdsvis sjelden – som forledd i navn på -by, og spesielt er det tilfellet når det synes å være tale om yngre middelaldergårder og gårdparter.
Hverken i NG I eller i GPNS synes Rygh å ville se bort fra at Hallesby kan inneholde ett av de tre nevnte mannsnavnene Herlaugr, Herleifr og Herleikr. Oversikten har vist at disse – i noe ulik grad – forekommer i flere sammenliknbare stedsnavn, spesielt navn på rud/rød og torp, både i Norge og nabolandene, og det er fristende å anta at Ryghs alternative tolkning dermed er den rette. Å velge mellom de tre navnene faller vanskelig; muligens kan skriftformer av svenske navn sammensatt med Herlaugr tas til inntekt for dette personnavnet. Den konsekvente skrivemåten med a må likevel tillegges en viss vekt, selv om formene er så pass unge, og på grunnlag av det foreliggende materialet synes det umulig å finne en éntydig løsning
