Oluf Rygh tolker i NG navnet primært som sammensatt med mannsnavnet
Helgi, men tar forbehold om at det muligens kan være «Helgubýr, af Kvindenavnet Helga». Spørsmålet kan ikke avgjøres på grunnlag av den eldste skriftformen, men uttalen skulle tyde på at mannsnavnet er det sannsynligste. I BØ manus støtter Kåre Hoel Ryghs primære tolkning, og avviser likeledes tanken om at forleddet skulle være adjektivet
helgi.
Frekvens og utbredelse av mannsnavnet
Helgi kommenteres ikke i GPNS (s. 123), men E.H. Lind (sp. 508–10) har en rekke belegg (også fra runeinnskrifter) og påpeker at navnet var allment både på Island og i Norge i hele middelalderen. Kvinnenavnet (sp. 507) var imidlertid vanligere på Island (jfr. Lind Suppl. sp. 434–37). Både manns- og kvinnenavnet har likeledes vært mye brukt i Sverige (hhv. «vanligt» og «rätt vanligt» ifølge Lundgren-Brate s. 116 f.); i SMPs samlinger er det ca. 90 belegg for kvinnenavnet
Hælgha, tidligst fra 1276, og minst 300 for mannsnavnet
Hælghe – med eldstebelegg fra 1100-tallet. Det er også en rekke runebelegg for begge navnene. For Danmarks vedkommende karakteriseres
Helgha i DgP I 495 som «ikke almindeligt», mens det gis en rekke belegg for
Helghi, tidligst mange sagnhistoriske. Erik Björkman (s. 66 f.) gir noen få eksempler på mannsnavnet, men bemerker at kvinnenavnet ikke med sikkerhet lar seg påvise i England. Gillian Fellows-Jensen (1968: 138) har ingen personnavneksempler, og John Insley (s. 201) har likeledes bare eksempler på bruken i stedsnavn. Han nevner imidlertid at mannsnavnet framstår i uavhengig bruk i Normandie (med hv. til Adigard, bl.a. s. 106–08) og Irland («Ailche» på 920-tallet ifølge Marstrander 1915: 47).
M.h.t. forekomsten av
Helgi og
Helga i norske gårdsnavn er Oluf Rygh (GPNS s. 123–26) svært forsiktig. Han setter opp en liste med hele 92 mulige sammensetninger, men presiserer innledningsvis at en del «vistnok i Virkeligheden have anden Oprindelse». Han nevner spesielt adjektivet
heilagr, som forekommer i
Helgebostad o.l. (som ikke er med i lista), og mener at dette kanskje til dels er den rette forklaringen i gårdsnavnet
Helgeland, som i lista er oppført med 31 forekomster, men her er også
hellir m. og
hella f. mulig.
1
I enkelte deler av landet (der dialekten ikke har tjukk
l) kan likeledes noen andre personnavn foreligge. Avslutningsvis bemerker han at et elvenavn,
Helgåa, kan påvises flere steder. Ryghs liste inneholder ellers 15 navn på
rud/
rød, 11 på
set, sju på
stad, tre på
by og 25 navn med øvrige etterledd. E.H. Lind har stedsnavneksempler bare under
Helga (Suppl. sp. 436); også noen fra Båhuslen. I Lundgren-Brate (loc. cit.) bemerkes at det er vanskelig å avgjøre om mannsnavnet inngår i stedsnavn, men det nevnes noen sannsynlige forekomster; navn på
ryd,
torp og
stad. Elof Hellquist tar med
Häljeby fra Uppland (der han også antyder adjektivisk forledd; 1918: 53, 57, 71), Västmanland (s. 64) og Värmland (s. 66; jfr. SOV II 31 og IX 50) og
Hälgebyn fra Dalsland (s. 65; jfr. SOÄ XVI 32, 150). I DgP (bd. I, sp. 498) nevnes noen mulige danske eksempler; jfr. Sørensen 1958a: 258 f.). Gillian Fellows-Jensen (loc. cit.) har eksempler både fra Lincolnshire og Yorkshire, bl.a. ett på
by,
Hellaby, belagt allerede i DB, jfr. Fellows-Jensen 1972: 29. I Norfolk finnes mannsnavnet i to navn på
ton (Insley s. 201), og i Normandie i flere navn på
-toft og
ville (Adigard s. 106–08).
I
Helgeby i Tune er mannsnavntolkningen den absolutt rimeligste, ikke minst p.g.a. av navnet på nabogården, gnr. 94
Skjeggeby, som er sammensatt med mannsnavnet
Skeggi, se nedenfor. Gnr. 96 heter
Nordby, og det er all grunn til å være enig i Ryghs syn, at de tre gårdene er parter av en eldre gård, som «kan formodes at have baaret Øens nu ukjendte gamle Navn».
Helgeby ligger på ei øy i Glomma øst for Sarpsborg. Denne har tidligere vært kalt både Nordbyøya og Rødsøya, men heter nå Hafslundøya. Helgeby ligger mellom gnr. 94 Skjeggeby og gnr. 96 Nordby, og sør på øya ligger gnr. 93 Rød. Over Glomma i sørvest ligger den gamle storgården gnr. 92 Borregård, og over elva i øst, i Varteig hd., ligger sørfra gnr. 52 Nipa, gnr. 53 Kingsrød og gnr. 1 Hasle.
Ifølge 1647-matrikkelen hadde Hasle en skyld på 30 lpd., Helgeby og Nordby skyldte 20 lpd. hver, og Rød 15 lpd. Nipa og Kingsrød skyldte 10 lpd. hver, og Skjeggeby er ført opp med en skyld på 5 lpd. Dette gjelder imidlertid bare en del av gården,
Krossby, seinere kalt
Lille Skjeggeby. Store Skjeggeby ble lagt under Hafslund i 1612, og i 1668 hadde Skjeggeby en samlet skyld på 1 ¼ skpd., altså tilsvarende 25 lpd. (Grøndahl 1988: 653).
Det er ingen opplysninger om skylda for Borregård i 1647- og 1665-matriklene eller i jordeboka fra 1661, men ifølge opplysningene hos Kraft skal godset ha hatt en skyld tilsv. 160 lpd. Denne opplysningen er lagt til grunn ved utregning av den relative skylda for Helgeby og Skjeggeby, hhv. 0,6 og 0,7.Etter skyldforholdene synes de tre
by-gårdene å kunne være om lag jevngamle og eldre enn Rød. Det er dermed ikke urimelig å forestille seg at den antatte oppdelingen har foregått i vikingtida, og at Rød er en noe yngre rydning (se likevel Grøndahl 1988: 649, som tenker seg en noe annerledes utvikling: «Det er mulig at den eldste gården på Øya lå her [d.v.s. på Rød] og at den ble ryddet før vikingtida. Gårdene lenger nord, Skjeggeby, Helgeby og Nordby, ble trolig tatt opp i vikingtida»)
