gnr. 97 i Sandeherred, Vestfold

NG VI 274

N50 1813.3 7452

Sø 5 km

Rel. skyld: 1,1

– jénnbý (!) (Bugge 1879), jæ2qmbý (Bugge u.å.), jæ72qmbý (NG), "jæqmby (AN 1941, 1951)
Den første av Bugges uttaleopplysninger er notert etter en elev på Asker seminar, den andre etter en mann fra gnr. 48.117 Gokstad

Hielmeby DN IV 130, 1319–20 (utdrag 1554; Tønsberg). j Hialmaby RB 55, 1398. j Hialbø RB 195, ca. 1400. Hielmeby NRJ IV 129, 1528. Hielmeby NRJ V 351, 1555. Hielmeby 1593 NG. 1600 NG. Hielmby 1/1 1604 NG. Hiellembye 1647 VI 164. Hielembye 1647 VI 170. Hielmbye 1661 lk. Hielmby 1664 NG. Hielmbye 1665 matr. 1723 matr E M. Hjælmby (Hjalmaby) 1838 matr. Hjelmby 1886 matr

Albert Kjær fører i NG først opp en norrøn form Hjalmabýr, som han med hv. til NG Indl. (s. 55) mener kan være sammensatt med gen. pl. av hjalmr m., ‘hjelm, stakk’ i betydningen ‘kornstakk, halmstakk, høystakk’ o.s.v. Med hv. til Lundgren-Brate (s. 104) og Oluf Nielsen (1883: 45) nevner han likevel muligheten av at forleddet kan være et mannsnavn Hjalmi, «i alle 3 Sprog vel egentlig Kjæleformer af et med Hjalm- begyndende Mandsnavn».
I GPNS (s. 132) påpeker Oluf Rygh under Hjalmr at dette navnet bare er belagt én gang i Norge (en prest i Bergen først på 1300-tallet), og noe norsk (eller islandsk) Hjalmi nevner han ikke. E.H. Lind (sp. 535) har rekonstruert «Hiálmi» på grunnlag av noen stedsnavn (se nedenfor) og forklarer personnavnet som dannet til appellativet på samme måte som Spjóti av spjót og Skapti av skapt. Som norsk belegg på Hjalmr fører han bare opp den samme presten i Bergen som Rygh nevner, dessuten et mulig patronym fra en innskrift i Nidarosdomen (men dette nevnes ikke i NIyR V). Lind bemerker ellers at «binamnsfunktionen torde vara den ursprungligare ock dopnamnet tillkommet genom denna» (sp. 536; jfr. Lind Bin. sp. 145).
Lundgren-Brate (s. 104) har ingen eksempler på uavhengig bruk av *Hiælme, men nevner (s. 103) runebelegget hialmR fra Västergötland. I SMPs samlinger er det en fire-fem belegg på tilnavnet Hiælm, foruten ytterligere ett runebelegg fra Uppland. Oluf Nielsen (loc. cit.) skriver kort at «*Hialmi forudsættes i Hialmaryth»; det nevnes ikke i DgP, og heller ikke i England synes et slikt personnavn å være belagt. I NK VII (s. 254) nevnes det gsv. Hiælme som ett av de «vanligaste» kortnavnene – med tre belegg. Det skulle være all grunn til å se med skepsis på Kjærs alternative tolkning av Hjelmby.
Formelt sett kan nok enkelte av de 12 norske gårdsnavnene Rygh (i GPNS s. 132) fører opp under Hjalmr, komme av et Hjalmi. Sju av dem er sammensatt med set, de andre med stad, hvorav to er ført opp med eldre former med tostavet forledd: gnr. 232 Hjelmstad i Ringsaker, skrevet «Hielmestad» og «Hialmestade» i OE 53 og 109), og gnr. 67.68 Hjelmstad i Østre Gausdal, skrevet «Hielmestadt» i Stiftsboka (NKJ I 155). Men da begge disse 1500-tallskildene er sterkt preget av ujevn ortografi, kan formene ikke tillegges avgjørende vekt.¹ Større grunn kan det være til å vurdere om dette mannsnavnet skulle foreligge i beleggene «af Hialmasætre» og «af Hielmasætre» i AB (s. 55, 199),² men også disse beleggene kan like så vel inneholde gen. pl. av appellativet.
I GPNS (loc. cit.) fastslår Rygh at «de fleste med Hjalm- oprindelig begyndende Stedsnavne komme af hjalmr m. i Betydning: Stak […] eller: Høide; nogle ogsaa af et Elvenavn Hjalm eller Hjalma»; de samme tolkningsalternativene presenteres i NG Indl. s. 55, der det også nevnes at appellativet er brukt i navn på høyder. Det er verdt å legge merke til at Oluf Rygh ikke har tatt med Hjelmby i GPNS.
Hjelmstad i Ringsaker tolkes i NG III 23 primært som sammensatt med Hjalmr, men Rygh tilføyer at man her og ved Hjelmstad i Øyer og i Østre Gausdal også burde kunne tenke på Hjalmi som en mulig sideform til Hjalmr. Han legger vekt på at uttalen med bevart m taler for at forleddet har endt på vokal. Navnene i Øyer og Gausdal drøftes i NG IV1 174, og Oluf Rygh har her revurdert sin tolkning av Hjelmstad på bakgrunn av «Trestavelsesformen»: «I Bd. III S. 23 er denne Form forsøgt udledet af Hjalmi, en formodet Sideform af Mandsnavnet Hjalmr, hvilket maaske er mindre sandsynligt». Han foretrekker nå den appellative tolkningen, og tenker seg at «et deraf dannet [ikke belagt] hjalmastaðr kunde betegne en til Anbringelse af saadanne Stakke bestemt Plads paa Gaarden». Gnr. 9 Jenstad i Sundalen og gnr. 11 Jønstad i Øksendalen drøftes av Karl Rygh i NG XIII 383, og han anser mannsnavnet Hjalmr som en sannsynlig tolkning; noen appellativ tolkning nevnes i det hele tatt ikke, og det vises ellers til gnr. 58 Hjensegg i Trøgstad og gnr. 25,4 Hjemsenga i Nøtterøy (NG I 10, VI 236). Ved disse og flere andre navn der appellativet nevnes som en mulighet, vises det for øvrig til Oluf Ryghs grundige drøfting i «Oplysninger til trondhjemske Gaardnavne» (1893: 191–95), der han foretrekker tolkningen til mannsnavnet i navnene på stad. I navn på eng, voll og vik prioriterer han den appellative tolkningen, men anser denne som tvilsom i navn på set.
I kommentaren til gnr. 60 Hjelset i Holla (NG VII 177) nevner Kjær først tolkningen til personnavnet Hjalmr, men finner det «mindre troligt, at et saa sjelden forekommende Personnavn skulde forekomme saa mange Gange sms. netop med setr som 2det Led», og han mener de fleste av disse navnene må forstås som sammensatt med appellativet. Også elvenavnet Hjalma kan være aktuelt. Men Hjelset i Holla er blant dem «hvor der er størst Sandsynlighed for Sammensætning med Mandsnavnet». Kjær holder imidlertid muligheten åpen for at «der i Daglignavnet Huve kunde stikke en Betegnelse for en liden isoleret Høide, og at Hjalms kunde sigte dertil». Han bemerker at Ross har registrert huv m. om en «liden toppet Dynge af Hø, rigtignok kun fra Gudbrandsdalen». Karl Rygh tolker i NG XIII (s. 283, 305) gnr. 54 Hjælset i Bolsøy til mannsnavnet og gnr. 35 Jenset i Aukra «maaske» på samme måte, men ved gnr. 179 Hjelset i Lånke synes han helst å foretrekke «hjalmr som Navn paa Fjelde» (NG XV 43 f.). Gnr. 116 Hjelmset i Sparbu tolkes i NG XV 215 til enten mannsnavnet eller elvenavnet, mens gnr. 29 Hjelmset i Brønnøy «mulig» kan være sammensatt med mannsnavnet. Men da gården ligger ved en isolert, rundaktig kolle, finner Karl Rygh at det her ligger «fuldt saa nær i 1ste Led at formode hjalmr, brugt som Navn paa en Høide». I det hele tatt synes det ved disse navnene å være en tendens til å søke andre forklaringer enn det svakt belagte mannsnavnet Hjalmr, og når det gjelder den antatte svake formen *Hjalmi, foreslås den som en mulighet bare ved navnene i Ringsaker, Sandeherred og – av Hjalmar Falk, med henvisning til Kjærs drøfting av Hjelmby – også ved det sikkert forholdsvis unge gnr. 69 Hjelmerud i Norderhov, først belagt i 1647-matrikkelen (s. 29) som «Hielmerudt». Men også her er den appellative tolkningen ført opp som den mest aktuelle (NG V 36).
I en anmerkning i GPNS (loc. cit.) åpner Oluf Rygh for at også enkelte av de mange Hjalmsland kan inneholde mannsnavnet Hjalmr, og under Hiálmi nevner E.H. Lind (sp. 315) likeledes enkelte Hjalmaland (uten forbehold) i tillegg til Hjelmby, Hjelset i Lånke og et mer usikkert Hjellop i Leksvik. I Lind Suppl. (sp. 440) anses Hiálmi som mulig forledd også i Hjelmstad i Gausdal og Hjelmerud i Norderhov.
Ifølge Lundgren-Brate (s. 104) skal et *Hiælme foreligge i stedsnavnet Hjälm i Halland, i et forsvunnet «Hyalmærydh» (1296, Uppland?) og i Hjälmaryd i Småland. Navnet fra Halland er i SOH III (s. 106) primært tolket som ‘høyde’ på grunnlag av den eldste formen «Hialm» fra 1292; alternativt kunne foreligge et elvenavn. Personnavntolkningen nevnes ikke. Navnene på ryd har fire paralleller i Älvsborgs län, to av dem er uten videre tolket til mannsnavnet Hiälme, trass i at de gjelder ganske små og sikkert unge bebyggelser, med eldste belegg fra hhv. 1675 og 1550 (SOÄ III 6, VI 95); i det siste tilfellet nevnes for øvrig at det er «flera kummel» vest og nord for gården. De to andre navnene (SOÄ X 195, XI 23) tolkes primært til Hiälm, alternativt til Hiälme; i begge tilfeller finnes det eldre skrivemåter med s-fuge. Et Hjälmetorp i Bjärke hd., tydeligvis også et ungt navn på en mindre bebyggelse, tolkes i SOÄ III 6 til Hiälme, og dette antydes også som én mulig tolkning av Hjälmkärr i Södra Råda sn., Visnums hd., i Värmland (SOV XII 16), men her foreslås alternativt dialektordet hjälm, «höskjul» med henvisning til en – trolig muntlig – opplysning fra Jöran Sahlgren. Etter det jeg kan se, er personnavnet *Hjalmi bare nevnt i forbindelse med ett båhuslensk stedsnavn, Hjälmstad i Skee sn. (OGB XX1 30), men det sterkt bøyde mannsnavnet foretrekkes; også framfor de andre mulige tolkningene, som nevnes, men som avvises nærmest fordi det er tale om et staðir-navn. Det opplyses likevel at landsbyen ligger ved en sterkt hvelvet kolle.
På samme måte som i Norge blir de svenske tolkningene til et mannsnavn Hjalmi/Hiælme lite sannsynlige, og det synes som personnavntolkningene settes fram nærmest av hensyn til den rådende forskningsretningen, alternativt, slik tilfellet er med Hjälm i Halland eller Hjälmkärr i Värmland, at de utelates eller nedtones av hensyn til en ledende forsker.
Hjelmby ligger på Østerøya (sørøst for Sandefjord) mellom gnr. 93 Nordre Strand og gnr. 98 Namløs og noe øst for gnr. 94 Søndre Strand. Nord for Strand ligger gnr. 91.92 Sunde og gnr. 90 Hafallen, og sør for Namløs ligger gnr. 99 Bergan, gnr. 100 Eidane og gnr. 101 Skagan. På Vesterøya, rett overfor Eidane, ligger gnr. 105 Langeby og lenger nord, overfor Strand, ligger gnr. 110 Huseby.
Ifølge 1647-matrikkelen hadde Sunde høyest landskyld, tilsv. 120 lpd., og deretter fulgte Strand med 92 lpd. By-gårdene hadde langt lavere skyld, med 40 lpd. på Langeby, 36 lpd. på Hjelmby og bare 7 lpd. på kvartgården Huseby. Namløs skyldte 30 lpd., Skagan 24 lpd., Hafallen 17 lpd. og Eidane 13 lpd. Det kan nevnes at gnr. 102 Auve (vin-navn) og gnr. 103 Bentserød, langt sør på Vesterøya, og gnr. 112 vestre Rød og gnr. 114 Ormestad like ved Huseby, skyldte 20 lpd. hver. De 21 gårdene på de to (halv)øyene som var nevnt i 1647-matrikkelen, hadde en gjennomsnittsskyld på 34 lpd. Hjelmby lå altså bare litt over dette, med en relativ skyld på 1,1, men vesentlig høyere enn både vin-, staðir- og rød-gårdene. Det er grunn til å anse Hjelmby som forholdsvis gammel, og, etter beliggenheten å dømme, sannsynligvis en tidlig utskilt del av Strand.
Det skulle dermed være mindre grunn til å argumentere for en tolkning til et ellers ukjent og, i fall det virkelig har eksistert, tydeligvis sekundært oppstått personnavn. Det ville være rimelig å se stedsnavnet som dannet til appellativet norrønt hjalmr m. i betydningen ‘høystakk’ (slik Lars Hellberg oppfatter Hjelmby – 1967a: 390 – på samme måte som Hjälmstad/Hjelmstad/Hjelmsted – muligens opprinnelig et sammensatt appellativ; jfr. 1967a: 355). Det er fristende å tenke seg etterleddet brukt i betydningen ‘eng’, altså ‘enga med høystakkene’, og dermed en parallell til det (yngre) vestnorske Utlebøen av *Útlǫðubœrinn. Alternativt kunne man selvsagt tenke seg ‘gården med høystakkene’ (i samsvar med Kjærs primære tolkning) eller ‘gården ved haugene (som minner om høystakker)’