gnr. 59 i Tune hd., Østfold

NG I 295

N50 1913.1 2080

N-nø 6,5 km

Rel. skyld: 2,2

– hø2llebý (Bugge 1881), hø2lleby (NG), "hÆl3by (AN ca. 1955)

aa Hollaby RB 492, 1397. j Helluby RB 500, 1397. j Holluby RB 515, 1397. Hollaby (kapell) DN XVII 358, 1426 (nr 453; Roma). DN XVII 358, 1426 (nr 455; Roma). wm Holdeby oc Holdeby godz DN V 477, 1438 (Sarpsborg). vppa Holleby DN V 695, 1494 (Oslo). i Hoalleby DN I 748, 1514 (Holleby). Holdeby, Holdeby capel JN 11, 1598. Holleby 1622 AN. Holleby Hoffuidgaardt 1625 jb AN. Holleby 1639 AN. Hollebye, Hollebyegaard 1665 matr. Holleby gaard 1666 pmt AN. Holleby 1667 NG. Hollebyegaard, Hollebye Gaard 1723 matr E. Holleby Gaard 1723 matr M. Hollebye 1762 ekstr AN. Hollebye 1766 kb AN. Hollebye 1801 ft AN. Holleby 1838 matr.
Også Oluf Rygh tar med belegget «j Helluby» fra RB 500, og antar i NG (bd. I, s. 303) med rette at det gjelder Holleby. Belegget nevnes under «Alness kirkja», som Rygh mener må være identisk med Holleby kapell

Oluf Rygh gir følgende forklaring til navnet:
Holleby kan forklares, naar man holder sig til Formen Hollubýr i RB. 515. Det kunde da være Hǫllubýr, af Kvindenavnet Halla, som jeg kun har fundet en eneste Gang i Norge (i Ryfylke 1519, NRJ. II 440), men som var almindeligt paa Island, og i Slægtsregistre i Landnamsbogen (S. 156. 195) ogsaa tilægges Kvinder, der have levet i Norge før Landnamstiden.
I GPNS (s. 112) har utgiverne tilføyd opplysninger som tilsvarer dem i østfoldbindet av NG. E.H. Lind (sp. 453) har heller ikke funnet andre belegg for dette kvinnenavnet i Norge, men han har en rekke islandske eksempler, spesielt fra Landnåmabok. Blant disse nevnes mormor til en landnåmsmann av svensk herkomst. De fleste av disse eldste beleggene bør nok vurderes med en viss skepsis, men også fra seinere tid er det noen belegg fra Island; Lind nevner enkelte fra omkring år 1500. Det er ingen eksempler på navnet i SMP II, men i Lundgren-Brate (s. 337) nevnes belegget fra Landnåmabok. I DgP (bd. I, sp. 467) nevnes under Halla en usikkert tolket runeinnskrift, men som en alternativ tolkning av denne foreslås et mannstilnavn Hælla, tilsv. appellativet norrønt hella f. I England synes det ikke å være spor etter noe liknende kvinnenavn.
Som eksempel på stedsnavn sammensatt med Halla har utgiverne av GPNS bare ført opp Holleby, men E.H. Lind (loc. cit.) har også tatt med et navn fra Båhuslen, Halltorp i Solberga sn., skrevet «j Halloþorppe» i RB 338. I Lind Suppl. (sp. 382) nevnes som en mulig sammensetning også Hollstad i Melhus (det skal være gnr. 77.78 i Meldal). Navnet er skrevet «af Hollastadhom» i AB 82, og Karl Rygh bemerker i NG XIV (s. 155) at navnet er vanskelig å forklare hvis formen i AB er riktig, men han viser til utbredt vakling i gjengivelsen av mellomvokaler i 1400-tallskilder, og gjetter på en opprinnelig form *Hǫllustaðir til «det sjeldne Kvindenavnet Halla» og med hv. til NG I 295, altså til Holleby.
I OGB VI1 123 tolker Verner Ekenvall Halltorp i Solberga primært til kvinnenavnet (med hv. til Lind) under forutsetning av at mellomvokalen i RB er etymologisk riktig. Han viser imidlertid til det foregående navnet, Guntorp («j Gunnoþorppe»; RB 388), der han presiserer at RB er upålitelig i så henseende, og tilføyer at «om Hallo- i RB står för Halla- är f. l. mansn. Halle». Mindre trolig, finner Ekenvall, er det at forleddet skulle være gen. pl. av hall, «stenhäll» (ordet står uten genusmarkering, men det tilsvarer vel norrønt hallr m., ‘stein(helle)), som skal foreligge i en rekke båhuslenske navn på Hall-, f.eks. Halleby i Jörlanda sn. En slik tolkning blir imidlertid ganske sannsynlig, for han tilføyer at om forleddet virkelig inneholder dette appellativet, «bör det nämnas at platsen där husen ligger är full av runda stenhällar». Til Halleby (OGB VI1 40) finnes ikke eldre belegg enn «Holleby» fra 1528, men Ekenvall finner tolkningen til hall f. rimelig, ettersom «flera iögonenfallande släta berghällar går i dagen vid husen». Jfr. Halleröd i Hogdal sn., der flere tolkninger drøftes, men der hall m. og f. foretrekkes «då husen ligga på mycket stora, vackra och släta hällar (OGB XX2 19 f.).
Under Herrestad kirke nevnes i RB 354 to navn som bør tas med i drøftingen, «j Helluby» og «a Holloby». I OGB (bd. XII2, s. 128) kommenterer David Palm det første navnet kort blant forsvunne navn i Herrestad. Han antar at forleddet er oblik form av norrønt hella f., men spør likevel om belegget kan være feil for «Holloby» og viser til oppslaget Hålleby i teignavnkapittelet. Her (på s. 380) oppgis dette å være navn på en åker på gården Övre Berg; etter uttaleopplysningen synes vokalen i forleddet å ligge nær den ø-lyden som er registrert i Holleby i Tune («brett ö»; jfr. OGB XII2, s. xxii). Belegget «a Holloby» fra RB føres opp med en bemerkning om at identifiseringen er uviss. Forleddet tolkes som «möjligen gen. Hǫllo av kvinnon. Halla» og det vises til Hålleröd i Hjärtum og til Janzén 1941: 10.
Hjalmar Lindroth (OGB X 11) er overbevist om at belegget «Halla rud» i RB 229 gjelder Hålleröd i Hjärtum, at det står for *Hǫlluruð og at forleddet er det aktuelle kvinnenavnet. Han viser til to norske Hollerud, som han hevder har fått usannsynlige tolkninger i NG. Til det første av disse, gnr. 77 i Norderhov, foreslår Hjalmar Falk (NG V 17) ulike tolkninger, først et elvenavn Holl eller Halla (med hv. til NE 90, 106), evt. kvinnenavnet Halla, men han konkluderer med at «snarest foreligger dog hǫll f. ‘Heldning’, idet første Leds Vokal skyldes Nominativsformen». Det kan tilføyes at terrengforholdene ikke motsier denne tolkningen. Gnr. 154 i Sigdal forklarer han kategorisk til hǫll f., og han bemerker at gården ligger i en bratt skråning, og at det ikke er noen bekk der (NG V 198).
Endelig kan nevnes at de danske Halby (i Ringkøbing amt) og Halleby (Sjælland) av Bent Jørgensen (1994: 106 f.) tolkes overbevisende til hale m. i betydningen ‘smal strekning’, men at samme forf. også nevner danske sammensetninger med mannsnavnet Halli, f.eks. Haldrup og Hallelev, og sammensetninger med hall, ‘skråning’ eller ‘stein, klippe’, f.eks. Haldum, Halkær.
Av denne, langt fra uttømmende gjennomgåelsen av noen navn på Hall og Holl, går det fram at meningene er mange og sprikende m.h.t. hvordan forleddene kan forstås. Med unntak av de danske navnene synes imidlertid kvinnenavnet Halla å ha blitt trukket fram i vekslende grad i svært mange navneforklaringer. Oluf Rygh synes selv noe i tvil om hvorvidt navnet kunne foreligge som stedsnavnforledd, men etter hvert synes forskerne å ha tatt det for gitt at navnet har eksistert både i Norge og (i alle fall deler av det nåværende) Sverige. Det er imidlertid svært usikkert om dette er tilfellet. Rygh (og Lind) mener, som nevnt, at det finnes ett belegg for navnet i NRJ (bd. II, s. 440) fra 1519. Her står ganske riktig «Halla» som navn på én av fem brukere på gården Åkra (gnr. 15 i Åkre hd., tidligere Stangaland skipreide på Karmøy; NG X 381), men skrivemåten av øvrige navn i kilden er ofte vaklende og misvisende, jfr. de uforståelige «Swgnit» på s. 435 og «Knar» s. 451 – «Tywstar» for Þjóstarr s. 441 (også på Åkra) og «All» for Alfr? s. 450. Det er derfor grunn til å vurdere hvorvidt det kan foreligge en feilskriving. Kilden inneholder ikke så få kvinnenavn, men de kvinnene som nevnes, betaler enten svært lite skatt eller så ikke skatt i det hele tatt, som f.eks. «Assa» (Ása) på s. 441. Halla er på den annen side den nest største skattyteren på Åkra, med 50 mark av til sammen 136 mark skatt fordelt på de fem brukene. «Halla» er muligens en skrivefeil for Halle, norrønt Halli, som i alle fall etter 1300 er vel belagt fra store deler av landet, ikke minst i Sunnhordland, landskapet like nord for Karmøy (Lind Suppl. sp. 389–91). En annen, mulig tolkning er at belegget gjelder mannsnavnet Hallað(r), med bortfalt dental i utlyd, men dette navnet synes i større grad å være knyttet til Østlandet, særlig Vestfold (Lind sp. 454 f.).¹
At kvinnenavnet ikke er sikkert belagt i Skandinavia, behøver selvsagt ikke å bety at det ikke har eksistert i vikingtida, blitt tatt med til Island og kommet i bruk der, mens det i hjemlandet bare er bevart som forledd i noen stedsnavn. Men personnavnet kan like gjerne ha oppstått på Island. Beleggene fra Landnåmabok som viser til bruk i Skandinavia før landnåmet, kan ikke tillegges bevisverdi; flere av dem har et klart sagnhistorisk preg, ikke minst gjelder det fortellingen om Halla i Svíþjóð. For flere av de seinere, islandske navnebærerne kan konteksten tyde på at kvinnenavnet er konstruert ut fra én av forfedrenes navn, men det kan jo også skyldes reell oppkalling. Dette lar seg selvsagt hverken bevise eller motbevise.
I sitt manus til BØ drøfter Kåre Hoel Ryghs tolkningsforslag, men setter i tillegg fram noen andre, som han imidlertid i all hovedsak avviser som mindre sannsynlige.² Som det rimeligste alternativ til kvinnenavnteorien foreslår han en tolkning basert på skriftformen «Holdeby» fra 1438, og han trekker fram gnr. 34 Hollebøl i Hobøl, som skrives «j Haldubøle» i RB 123, «a Holdubøle» i RB 125, men «j Hollerbøle» i en tilføyelse i RB 126 og likeledes med ll- i diplomer f.o.m. 1439 (NG I 383). Navnet har vært sammenholdt med gnr. 147.148 Holdbø i Vågå (NG IV1 80) og forleddet foreslått tolket som hǫldr (hauldr) m., ‘fri odelsbonde’ (se nærmere i BØ I 56 f.). Hoel stiller da spørsmålet «kunne Holleby i Tune, med sin sentrale beliggenhet og som kirkested, være et opph. Hǫldabýr?». Han presiserer at formene med bindevokalen u ikke representerer noen vesentlig innvending; vanskeligere er det å bortforklare at de eldste formene har ll og ikke ld, men alt tyder på at ld og ll var falt sammen i uttalen alt på 1400-tallet (jfr. Seip 1955: 283), så tolkningsforslaget kan ikke avvises på språklig grunnlag. «Likevel», konkluderer Hoel, «har en mindre [endret fra «liten»] tro på en slik forklaring, særlig fordi RB vanligvis skiller mellom ll og ld, og dessuten fordi en finner samme navn i Bhl., også der med ll og mellomvokal o». I en note trekker han også fram at norrønt hǫldr i norske kilder stort sett framstår i formen hauldr, «motfør dog for Holdbø i Vågå formen Holdabø alt 1419 kontra Hauldabœ 1349». Som så ofte i BØ manus gis det ikke noen oppsummering eller egentlig konklusjon, men det er grunn til å tro at Hoel – tross alt – var utilfreds med Ryghs forklaring, uten at han selv var tilstrekkelig sikker på sitt eget forslag til helt å avvise den.
I forbindelse med gjennomgåelsen av de båhuslenske navnene og Hollerud i Buskerud ble et appellativ *hǫll f., ‘skråning’, trukket inn. Ordet er ikke belagt i norrønt (Fritzner), men rekonstruert på grunnlag av forkomsten i stedsnavn (NG Indl. s. 58; Heggstad et al. 1975). I norske gårdsnavn finnes det i all hovedsak som forledd i gen. sg. eller pl., men også usammensatt som Hallan, Hollan o.l.; i den siste formen trolig utgått fra dat. pl. Hǫllum (NG XV 23, 211). Man bør ikke se helt bort fra en stammekomposisjon, og formelt kunne Holleby kanskje gå tilbake på et *Hǫllbýr med seinere innkommet mellomvokal. Den tidlige og konsekvente bruken av mellomvokal taler imidlertid imot en slik løsning, og ikke minst synes terrengforholdene å motsi et slikt tolkningsforsøk. Som en siste, formelt mulig tolkning skal nevnes et elvenavn *Halla, evt. *Hǫll (som synes å måtte være dannet til adjektivet hallr, evt. appellativet hǫll f.; jfr. NE 90, 106, Heggstad et al. 1975, Sveinbjörn Egilsson 1916). Også disse tolkningsalternativene må her avvises på bakgrunn av gårdens beliggenhet; elva her antas for øvrig å ha hett *Hæra; jfr. det forsvunne Herin, Hæren, som lenge har ligget under Holleby (NG I 302).
Holleby ligger midt på den nordlige delen av Tunøya, mellom gnr. 55 Solberg og gnr. 56 Dælin i nord, gnr. 3 Finnestad, gnr. 4 Strømnes, gnr. 5 Blakkestad og gnr. 6 Rød i øst, gnr. 60. 61 Sjøren i sør, gnr. 52. 53 Bjørnland og gnr. 54 Øtne i vest.
Gården var ikke skyldsatt i 1647, og som med så mange av de adelige setegårdene kan det være vanskelig å sammenlikne med skylda på nabogårdene. Jens Kraft (1820: 147) opplyser at «hovedgården» skylder 6 skpd. 10 lpd., og med Hæren, «som fra umindelige Tider har været brugt under samme, tilsammen 10 Skpd. Tunge.» Etter dette har vin-gården Hæren skyldt 3 ½ skpd. (= 70 lpd.), det samme som denne gården står oppført med i 1665-matrikkelen. Som adelig setegård var Holleby skattefri så vel i 1647 som i 1665, men sammenliknet med Krafts opplysninger og opplysningene om en skyld i 1723 på 6 ½ skpd., er det grunn til å anta at Holleby skyldte 130 lpd. midt på 1600-tallet. Bygdeboka opplyser imidlertid at Holleby skal ha skyldt 8 tønner korn (= 80 lpd.) i 1639, og om dette er rett, blir det uvisst hvordan økningen i løpet av 1600-tallet skal forklares. Man kan ikke se bort fra at skylda for en annen av gårdene som nevnes som underbruk i 1647 (bd. I, s. 144), er blitt regnet med. Uansett må Halleby hatt en relativt høy skyld og trolig en anseelig størrelse og alder.
Kraft opplyser videre at «Steenbek, Skjøren, Bjørneland, Solberg, Dehlie, Brække og Rød, tilsammen af Skyld 8 Skpd. 6 Lpd.» (d.v.s. 155 lpd.) brukes under gården. Alle disse, utenom Brekka, er nevnt i 1647 (noen riktignok som skattefrie underbruk), og samlet synes skylda for disse underbrukene da å ha ligget på noe over 200 lpd.³
Med de forbehold som er nevnt, synes skyldforholdene for Holleby og nabogårdene å ha vært noenlunde som følger (tall som helt eller delvis er hentet fra bygdeboka er markert med spørsmålstegn): Holleby har uansett hatt høyest skyld, med 130 (80?) lpd. Bjørnland skyldte ca. 76? lpd., vin-gårdene Hæren og Sjøren skyldte hhv. 70 og 42 (62?) lpd., Solberg 33? lpd., Blakkestad 28 lpd. og Finnestad 26 lpd. Strømnes og Øtne skyldte 20 lpd. hver, og ifølge bygdeboka skal også Dælin og Rød ha hatt samme skyld. Kollstad skyldte bare 15 lpd. i 1647.
Om den laveste skylda for Holleby legges til grunn, vil gården ha en relativ skyld på 2,2, og så vel ut fra skyldforhold, beliggenhet og det faktum at gården har vært kirkested, er det all grunn til å regne Holleby som den eldste gården i nabolaget.⁴ Slik oppfattes da også forholdet i bygdeboka, men der antas at gården med sentrum på sletta der Holleby nå ligger, opprinnelig har hett Alnes, og at denne omfattet
hele neset mellom Vestvannet og Mingevannet i vest og Glomma i øst, og strekte seg helt opp til Hovden lengst nord på neset. De andre gårdene i dette området er tatt opp innenfor området til Alnes. Gården byttet seinere navnet til Holleby. (Grøndahl 1980: 203)
Dette stemmer langt på vei med Ryghs syn slik det uttrykkes under avsnittet «Nedlagt Kirke» (NG I 303), men Alnes (eller kanskje heller Álnes) oppfattes av Rygh som grende- eller bygdenavn. Kirken kalles «Alnes kirkia» så seint som i RB 500 (1397), og den tilsvarer utvilsomt det seinere Holleby kapell som nevnes i de latinske brevene fra 1426 og hos Jens Nilssønn. Men om nå Alnes virkelig har vært gårdsnavn og ikke heller et bygdenavn, blir imidlertid mer uvisst; i alle fall på 1400 og 1500-tallet er bygdenavnfunksjonen dokumentert i RB (s. 491, 493) og i et diplom (jfr. NG I 303). At gnr. 16 Stang, på nordsida av Mingevannet, er én av de tre gårdene som sies å ligge «i Alnesse», kunne tas som en indikasjon på at navnet ble oppfattet som bygdenavn. Mens kilden til de to andre beleggene for Alnes er RB (Blakkestad s. 491 og Kolstad s. 493), nevnes «Stonghe ligghendes i Alnesse» først i 1535 (DN VIII 774), og Oluf Rygh anser dette som en «Unøiagtighed» (NG I 303). Det behøver imidlertid slett ikke å være tilfelle, for den tid Holleby hadde kirke (Alnes kapell), må det ha vært fordelaktig også for de nordligste gårdene i Tune, på nordsida av Mingevannet, å sokne til denne framfor hovedkirken. Og i samsvar med alminnelig navnebruk, kunne Stang og de andre gårdene her sies å ligge i Alnesi.
På grunnlag av navnetyper og beliggenhet kan man tenke seg at Alnes har vært navn på den nordlige delen av Tunøya (slik Rygh også tenker seg), men at denne bygda har bestått av flere uavhengige gårder, hvorav den eldste sannsynligvis har ligget i området ved Holleby. Trolig har det her ligget en større opphavsgård med sentrum ved Holleby, som har omfattet i alle fall gårdene fra Kolstad i nord til Sjøren i sør, muligens også Øtne og Bjørnland. Vin-gårdene Dælin, Hæren og Sjøren har rimeligvis opprinnelig vært beiteområder eller engsletter under primærgården, men i alle fall de to siste er trolig utskilt allerede før vikingtida. Kollstad, og trolig også den forsvunne «j Vaghastadum», «j Vagulfstadum» (trolig identisk med teignavnet Vaustad), har vært yngre, vikingtids utflyttergårder.⁵ Dersom Bjørnland også har hørt til det samme gårdskomplekset, er det rimelig å anta at denne gården er utskilt (og navngitt) ganske tidlig. Øtne (norrønt Autn) har trolig hatt et eldre navn før en ødeperiode, men kan for så vidt også ha vært en part av Bjørnland som ble liggende øde, og som beholdt det karakteriserende navnet da den ble gjenopptatt som egen gård.
Ut fra denne hypotesen er det mest sannsynlig at Holleby-navnet går langt tilbake – at det har eksistert allerede før vin-gårdene ble utskilt – og dette kan tas som et argument mot at gårdsnavnet inneholder et kvinnenavn. Det er selvsagt også mulig at et opprinnelig gårdsnavn lenge ble brukt om den sentrale gården, kanskje Holleby + Vaustad, og at dette navnet forsvant først da gården ble delt i disse to partene, f.eks. i vikingtida. Ved en såpass sein navnedannelse, kunne et kvinnenavn komme på tale, og om kvinnenavnet Halla har vært brukt i Norge, og ikke er en islandsk innovasjon, skulle det ikke være noe i veien for at dette navnet kan ligge til grunn. Er derimot Vaustad en yngre, utskilt del av Holleby, er det ikke urimelig å anse Holleby som ett av de aller eldste sammensatte gårdsnavn på býr, og en appellativ tolkning av forleddet bør være den mest sannsynlige.
Det er, som nevnt, fristende å forsøke personbetegnelsen hǫldr/hauldr, altså å sammenholde navnet med Hollebøl i Hobøl og Holdbø i Vågå. Disse navnene er imidlertid heller ikke entydig tolket, og Oddvar Nes har (for disse to) foreslått at forleddet er et ellers ukjent *halda f., «beitestad, beiteområde», fra germ. *halðn, jfr. mhty. halte f., «weideplatz für das vieh» (Nes 1987: 62). Nes trekker ikke Holleby i Tune direkte inn i argumentasjonen, men sier (s. 61) at «ein kan undrast på om ikkje dette namnet like gjerne kan ha vore *Hǫldubýr, og såleis identisk med *Hǫldubœr (Holdbø i Vågå)». Forutsetningen for å akseptere Nes’ tolkningsforslag også for Holleby må være at ld er opprinnelig også her og at mellomvokalen er u, men begge disse forutsetningene synes å kunne være til stede. Det gjenstår imidlertid å sannsynliggjøre at dette *halda på navnesemantisk grunnlag lar seg forene med etterleddet býr (‘gården i beiteområdet’?).
Selv om nå en tolkning til kvinnenavnet Halla synes lite trolig, og selv om tolkningene til så vel hǫldr/hauldr og *halda lar seg forsvare på språklig grunnlag, må det uansett slås fast at Holleby hittil ikke er gitt noen entydig, helt overbevisende tolkning