KommentarI NG tolkes navnet som «Ívarsbýr, af Mandsnavnet Ivar (Ívarr)», og Oluf Rygh antar på grunnlag av rødeboksbelegget at «Gaarden oprindelig har hedet Dal (Dalr) eller været en Part af en Gaard af dette Navn». Dal har vel da også omfattet Torgrimsby (se nedenfor), som ligger nordvest for Iversby; mellom gårdene ligger nå Skjebergdal kapell. Gårdsnavnet Dal nevnes ikke etter 1422.
Ívarr skal ifølge E.H. Lind (sp. 660–63) ha vært allment i Norge i hele middelalderen. Han mener det opprinnelig er en sideform til Ingvarr, men dette er omstridt (se bl.a. NPL s. 144, Insley s. 236 f.). Lundgren-Brate anser navnet som «rätt vanligt» også i Sverige, men anfører en viss vestlig dominans, noe også de mange hundre beleggene i SMP saml. viser. Ifølge DgP (bd. I, sp. 709–15) har navnet også vært utbredt i Danmark, og det forekommer ifølge Erik Björkman (s. 72, 74) i England (jfr. Insley op. cit., Fellows-Jensen 1968: 153).
Oluf Rygh kaller i GPNS (s. 145) personnavnet «overmaade almindeligt» og nevner 11 eksempler på bruken i norske gårdsnavn. Fem av dem er sammensatt med rud/rød, og ett av disse er fra Østfold, et nå forsvunnet navn i Askim (jfr. RB 143, 168; NG I 50).
Uttaleopplysningene viser en viss reduksjon av a i personnavnforleddet, men gjør det tvilsomt om rødeboksformen kan tas til inntekt for en reduksjon helt til e. Også de andre gårdsnavnene fra Østfold og Akershus med Ívarr som forledd (RB 143, 168, 292) viser reduksjon, men skriftformene varierer, tilsynelatende vilkårlig mellom æ og e). Tilsvarende navn fra Grenland og Båhuslen har fullvokal (RB 37, 343, 350), og Ivars-Disen i Odal har tre eksempler på reduksjon (RB 217, 286, 476) og ett uten (RB 472). Vokalbruken samsvarer med en lang rekke eksempler på tidlig reduksjon til æ eller e, særlig etter lang stavelse (se f.eks. Seip 1955: 132 ff., 252 f.)
Elof Hellquist (1918: 66) nevner et Ivarsbyn fra Värmland (først belagt i 1540; jfr. SOV IX 70), og Gillian Fellows-Jensen antyder forsiktigvis at forleddet i Ewerby i Lincolnshire «has been assumed to be» Ívarr (1978: 46). Navnet forekommer også som forledd i noen danske stedsnavn (DgP I 716), men ingen på by.
Iversby ligger innerst i ei vik i den nordøstre delen av Isesjøen. Nærmeste nabogård er gnr. 64 Torgrimsby i nordvest, og nord og vest for denne ligger gnr. 63 Holt (halvgård i 1603), ødegården gnr. 60 Øby, og fullgårdene gnr. 59 Vestgård og gnr. 58 Nes. I sørøst ligger gnr. 66 Børt (ødegård) i en avstand på ca. 3,5 km, i sør fullgården gnr. 73 Setre og gnr. 69.70 Buer, som alt i middelalderen var to bruk og i 1603 var skyldsatt som én fullgård og én halvgård. Like vest for Iversby ligger den nå nedlagte gnr. 72 Skaen, som også kjennes fra middelalderen, og som i 1603 var halvgård.
I 1647 lå Øby og Børt til storgodsene Hafslund og Østbygård og var ikke særskilt skyldsatt, men i landkommisjonens jordebok fra 1661 står de oppført med en skyld på hhv. 2 huder og 2 tønner blandkorn, som begge tilsv. 20 lpd. Av de andre var Buer, Nes og Setre klart de største med en skyld tilsv. hhv. 48, 40 og 38 lpd. korn. De to by-gårdene skyldte hver 20 lpd., Vestgård og Holt 10 lpd. og Skaen bare i underkant av 7 lpd. Gjennomssnittsskylda var 23,4 lpd., og by-gårdene hadde dermed en relativ skyld på 0,9.
Det er fristende å ta skyldforholdene som en støtte for antakelsen om at Torgrimsby og Iversby er (relativt seint) utskilte deler av en eldre storgård Dal, evt. med Børte som en noe mer fjerntliggende utflytning. Dal vil i så fall ha vært den største av gårdene her
