I NG oppgis skriftformene fra 1666 og 1723, og Karl Rygh bemerker at om man legger vekt på disse seine formene, kunne man anta at forleddet er norrønt
karfi brukt som persontilnavn, og han viser til at dette finnes brukt om en islending omkring år 1000. Han understreker at «direkte af karfi, et Fartøi, eller karfi, Uer, Rødfisk, kan det ikke udledes, da Gaarden ligger høit over Fjorden i en Elvedal», og han konkluderer med at «snarere kunde der vel være Spørgsmaal om det temmelig sent i Sproget indkomne Plantenavn Karve». For «lignende og maaske beslægtede» navn viser han til gnr. 78
Karbu i Skogn og gnr. 13.14
Karbøl i Skjerstad.
Karbu nevnes i NG XV 96 med bare to eldre former, «Kareboe» i 1664 og «Karboe» i 1723, og gården må antas å være relativt ung (den nevnes heller ikke i 1647-matrikkelen). Karl Rygh foreslår å forklare forleddet som
kare m., ‘lav busk’ (Ross), «som godt kunde være anvendt som Persontilnavn».
Karbøl er ifølge NG XVI 217 første gang belagt i 1610 som «Korbøl», seinere med forleddet skrevet «Kar» i samsvar med uttalen. Karl Rygh avviser på grunnlag av denne en tanke om at forleddet skulle være mannsnavnet
Kári; han kunne heller forestille seg kvinnenavnet
Katrín, som foreligger i gnr. 55
Kartveit i Manger, skrevet «Kerii
ntwet» i 1519 og «Karinetwet» i 1522 (NRJ II 508, III 440; jfr. NG XI 396) og gnr. 33
Karteig i Fjelberg, som ifølge NG XI 88 kjennes siden 1610 («Kartei»).
Med utgangspunkt i NGs fellesregister har jeg undersøkt en rekke andre navn på
Kar- uten å finne former som minner om dem som foreligger ved
Karbøen; tolkningsforsøkene i NG varierer til dels sterkt.
1
Ingen av navnene har skriftformer fra middelalderen, og da jeg heller ikke andre steder har funnet klare paralleller til
Karbøen, har jeg ikke kunnet gi noen overbevisende tolkning. Om man i det hele tatt kan tillegge formene fra 1600-tallet noen vekt, synes valget å måtte stå mellom en tolkning til et mannstilnavn
Karfi eller plantenemnet
karve.
E.H. Lind (Bin. sp. 188) har ett eksempel på mannstilnavnet
Karfi. En landnåmsmann kalles
Eyvindr karfi i
Njáls saga, men i
Landnåmabok skrives tilnavnet «karpi». Lind nevner i kommentaren fartøysbetegnelsen
karfi m., men mener likevel at fiskenemnet
karfi egner seg bedre som tilnavn. Med hv. til NG nevner han at
Karbøen kanskje er dannet til dette tilnavnet. Mens
Karfi altså bare foreligger i én, litterær kilde, er
Karpi belagt både om denne samme landnåmsmannen samt brukt om to personer fra historisk tid – i et diplom fra Nidaros i 1327 («Ottar prestr karpe», DN II 137) og om en mann på Follo ca. 1400 («Ogmund
r karpe», RB 129). Tilnavnet skal være dannet til abstraktet
karp n., ‘skryt, overmot’ (Lind Bin. sp. 190).
I Sverige har
Karve vært brukt som tilnavn, men det har heller ikke der vært vanlig, og det ser ut til å være forholdsvis ungt. I SMPs samlinger er det fem belegg på navnet, eldst fra 1399 i Värmland. Ut fra dette er det ikke særlig sannsynlig å finne
Karfi som tilnavn i en avsidesliggende dal på Vestlandet i Norge; det kan også reises tvil om gården Karbøen er så gammel at dette evt. har vært aktuelt i navnelaging.
En direkte forbindelse til
karfi i betydningen ‘uer’ eller ‘en fartøytype’ er lite trolig i navnet på en forholdsvis høytliggende gård, mens derimot lånordet
karve kan være en reell mulighet.
2
I sin hovedoppgave om navn fra Sunnylven plasserer Odd-Arne Hellesylt (1953: 206)
Karbøen blant navn som er usikkert tolket, men våger likevel å konkludere med at «etter namnetypen, det geografiske lægjet og andre omstende, synes forklåringa av fyrstelekken som plantenamnet ‘karve’ vera den rimelegaste». Ordet
karve er av arabisk opphav og skal ha kommet inn i nordiske dialekter fra mnty.
karwe (Torp). Ove Arbo Høeg (1964: 477) antar at bruken av karve som krydder går tilbake til middelalderen – «komin» nevnes i et diplom fra Båhus i 1340 (op. cit. 468) – men belegg for ordet
karve mangler; betegnelsen synes ikke å ha opptrådt før på begynnelsen av 1500-tallet (Rietz). Ordet forekommer i en rekke teignavn fra flere landsdeler – også fra Sunnmøre – og i kommentarer på navnesedlene i ANs samlinger vises til utbredt forekomst og bruk av planten, noe som også understrekes av Høeg (loc. cit.).
På grunnlag av det foregående vil jeg foreslå å tolke
Karbøen som *
Karvebøen dannet til plantebetegnelsen
karve og anse det som et opprinnelig teignavn, brukt om en teig der det vokste karve. Bortfallet av den andre stavelsen kan mulig forklares med et tidligere etterleddstrykk, *[
kar1bø'3n], noe det er spor etter i noen få andre navn i nærheten, men som antas å ha vært mere utbredt tidligere (Hellesylt op. cit. 184), og som fremdeles er svært utbredt bl.a. i naboherredet i sørvest, Hornindal.
Karbøen ligger ca. 3 km vest-nordvest for det gamle kirkestedet, gnr. 2 Korsbrekke, innerst i Sunnylvsfjorden. Fra det nåværende kirkestedet, gnr. 33 Hellesylt, går Langedalen først vest- og så hovedsakelig sørvestover til grensen mot Hornindal i Nordfjord, og Karbøen ligger på sørsida av dalen ca. 3,5 km opp fra Hellesylt. Rett over Langedalselva – i nord – ligger gnr. 29 Langeland, og vest for denne gnr. 28 Tryggestad. Enda lenger vest ligger gnr. 24 Litlebøen. I en sidedal nordover fra Tryggestad (til mannsnavnet
Tryggvi?) ligger gnr. 25 Sætra, gnr. 26 Haugen og gnr. 27 Fivelstad (ifølge NG XIII 108 er forleddet i dette navnet et tilnavn dannet til plantenemnet
fífill m., men det kan ikke ses bort fra en navnelaging direkte til appellativet). Videre oppover i Langedalen, ca. 3 km ovenfor Litlebøen, ligger gnr. 19 Tronstadsætra (eller -slettene) og deretter gnr. 20 Tronstad (til personnavnet
Þróndr) rett overfor gnr. 23 Kjellstad (
Ketill). I en sidedal nord for Hellesylt ligger gnr. 30.32 Rindalen, og jeg har også sammenliknet med gnr. 1 Åsen, gnr. 2 Korsbrekke og dessuten gnr. 17 Stadeim, nabogård til Korsbrekke.
Ifølge 1647-matrikkelen hadde Korsbrekke og Langeland høyest skyld, tilsv. 40 lpd. korn. Rindalen og Stadeim skyldte 30 lpd. og Hellesylt 27 lpd. Tryggestad skyldte 23 lpd., Tronstad 17 lpd. og Kjellstad og Haugen 13 lpd. hver. Åsen, Litlebøen, Sætra og Fivelstad skyldte 10 lpd. hver og Karbøen 5 lpd. De fjorten gårdene hadde en gjennomsnittsskyld på 20 lpd., og Karbøen hadde dermed en relativ skyld på 0,3, noe som underbygger tanken om at Karbøen er en relativt ung gård – trolig en utskilt del av Langeland – og at navnet sannsynligvis er et opprinnelig teignavn
