KommentarMagnus Olsen innleder sin kommentar i NG med å sitere (et notat etter?) Oluf Rygh: «De ældre Skriftformer, lige fra Begyndelsen af 16de Aarh., fastholde saa konsekvent s-, at man ikke kan betvivle, at dette er det oprindelige», og viser så til GPNS s. 155, der Rygh i kommentaren etter Kári skriver følgende om Kårbø:
Kaarbø 11 i Herlø skrives i ældre Tid i paafaldende Former, der i sig selv ere vanskelige at forstaa og desuden synes vanskelig at kunne forenes med den nuværende Form …
Olsen fortsetter med å slå fast at hovedleddet er bœr, men «ved Forklaringen af dette Navn […] er man henvist til usikre Gjetninger». Han foreslår at navnet kan komme av *Karlshǫfuðsbœr, tilføyer at mannsnavnet Karlshǫfuð ikke er uvanlig på Vestlandet i middelalderen og forklarer så utviklingen:
Av dette kunne utvikles *Karshus, *Kǫrsus- (jfr. for den til sen Tid fortsatte u-Omlyd Amund B. Larsen, Bergens bymål) og videre, ved Dissimilation af det første -s- og ved den for vestnorske Dialekter eiendommelige Overgang af svagt betonet -u- til -e-, Koris-. Senere er da ogsaa det andet s- faldt bort; jfr. Skaanevik GN. 17, 6. Ligesaa stærkt sammendraget er Gaardnavnet Karlsnes i Hadsel (Kalzhofudnes AB. 99).
Henvisningen til gårdsnavnet i Skånevik gjelder Bruntveit, uttalt med tonem 1 og skrevet Brunstuedt i 1610 (NG XI 48; der Olsen forklarer forleddet som opprinnelig tostavet, fortrinnsvis et personnavn). «Karlsnes» er gnr. 73 (nå) Kallsnes, jfr. NG XVI 364.
Magnus Olsens forklaring synes noe anstrengt, men det har ikke lykkes meg å erstatte den med noen bedre. Ifølge GPNS (s. 157) finnes Karlshǫfuð «ikke sjelden» på Vestlandet i middelalderen, og E.H. Lind (sp. 678 f.) nevner da også en del eksempler, hovedsakelig fra sagaene, men også noen fra diplomatariet, tidligst i 1309 (jfr. ett eksempel også i Lind Suppl. sp. 554). Navnet forekommer ikke hos Lundgren-Brate eller i SMPs samlinger, og i DgP nevnes under Karlhofthi bare et eksempel fra Saxo, ett fra Compendium Saxonis og ett fra Reichenau-lista (DgP I 729; jfr. tilnavnet Karlhǫfði i Lind Bin. sp. 189). Fra England har Erik Björkman (s. 78) ett eksempel. Så vel i GPNS og hos Lind er Kallsnes i Hadsel er det eneste stedsnavn som nevnes under Karlshǫfuð.
Kårbø ligger forholdsvis avsides på Holsnøyna mellom gnr. 10 Landsvik og gnr. 12 Brotshaug. Lenger vest ligger gnr. 13 Husebø og gnr. 14 Skjeljanger. Kirkestedet gnr. 15 Herdla ligger ca. 5 km over fjorden i sørvest. Om lag like langt i sør, men på Holsnøyna, ligger gnr. 1–7: Eikeland, Ryland, Skintveit, Vikebø, Åsbø, Rossland og Skurtveit, og vest for Vikebø ligger den så vidt landfaste halvøya Io, gnr. 8.
Ifølge 1647-matrikkelen må Herdla ha vært den aller største av disse 14 gårdene; den skyldte tilsv. 80 lpd. korn. Landsvik skyldte 41,5 lpd. og Io, Ryland og Rossland skyldte 40 lpd. hver, Husebø skyldte 35 lpd., Skjeljanger 32,5 lpd. Kårbø og Eikeland skyldte 25 lpd. hver, mens Brotshaug skyldte 20 lpd., Skintveit 17,5 lpd. og Skurtveit, Vikebø og Åsbø skyldte 15 lpd. hver. Gjennomsnittsskylda var på 31,5 lpd., og Kårbø har dermed en relativ skyld på 0,8, Husebø 1,1 og Vikebø og Åsbø 0,5.
Det er grunn til å regne med at navnet Husebø har erstattet navnet på en eldre gård en gang i løpet av vikingtida, men Kårbø og Eikeland kan også antas å tilhøre om lag samme periode. Trolig er de to tveit-gårdene og de to andre bø-gårdene noe yngre enn Kårbø – kanskje fra tidlig middelalder.
Magnus Olsens tolkningsforsøk kan ikke avvises ut fra denne tidfestingen. Mangelen på parallelle navn og en så stor avstand mellom uttalen og de forholdsvis unge og innbyrdes avvikende skriftformene gjør likevel at tolkningen må anses som svært usikker
