Hjalmar Falk tolker i NG forleddet til mannsnavnet
Liðvǫrðr,
Liðvarðr, han bemerker at det fortsatt brukes i former som
Levor,
Levar og
Lever, at genitiv på
s forekommer allerede i 1311 og viser så til GPNS s. 174. Av skriftformene kan det vanskelig avgjøres hvilken av de to norrøne variantene som ligger til grunn, men uttalen med [
æ], evt. [
a] tyder på at det er
Liðvarðr.
Ifølge GPNS var mannsnavnet vanlig i Norge i middelalderen, men ukjent på Island. E.H. Lind (sp. 736–38) har en rekke eksempler, de aller fleste fra (nedre) Buskerud, Vestfold og Telemark, men også enkelte helt vest til Ryfylke. I supplementsbindet har han har ytterligere to eksempler fra Vestfold (sp. 590). Navnet synes ikke å være belagt på østnordisk område eller i England.
1
Oluf Rygh fører i GPNS opp fire stedsnavn som sammensatt med dette personnavnet, og tre av dem synes sikre. Foruten
Leversby er det to (nå forsvunne)
ruð-navn fra Vestfold, begge nevnt med
s-genitiv i RB. For øvrig inngår personnavnet
Levor i et ganske ungt navn,
Levorstad i Hobøl (BØ I 74); jfr. også
Lebesby i Finnmark (s. 288 ovenfor). I Värmland på grensen til Norge er det et par bebyggelser med navn som har vært tolket til dette mannsnavnet. Mest interessant er her
Leverbyn i Holmedals sn., Nordmarks hd., der det foreslås at forleddet muligens kan være genitiv på
ar av
Liðvarðr (SOV IX 18)
. De eldste skriftformene er fra 1540-tallet («Leerbÿen»), og fra 1550-tallet kommer former som «Leffwerbÿn» o.l. Uttalen noteres som [lbên], [lbøn] og [lêrbøn], men noe sikkert om forleddet kan ikke sies på grunnlag av disse opplysningene. Den norske utbredelsen av mannsnavnet taler også imot den oppførte tolkningen. Enda mindre sannsynlig blir tolkningsforslaget i de andre bebyggelsesnavnene som nevnes:
Låssbyn og
Leverhögen i SOV IX 12, 51,
Leverheden i SOV IV 54 (tolkningen framsatt i bd. IX s. 18).
Leversby ligger øst for Drammenselva, vel 10 km nord for det gamle kirkestedet Haug (Bakke sn. ble først opprettet i 1803). Lenger opp, på samme side av elva, ligger gnr. 194.195 Verp og i sør ligger gnr. 201.202 Knive. Like sør for Knive ligger gnr. 203 Horsrud og gnr. 204 Dramdal. Høyere opp i åssida øst for gården ligger gnr. 198 Fjerdingstad, gnr. 199 Kolbjørnsrud og gnr. 200 Skardberg. Tvers over elva ligger gnr. 134 Hassel i Modum hd., og litt lenger vest gnr. 186 Daler og gnr. 183–184 Lobben (*
Lǫgbœrinn) i Øvre Eiker.
En sammenlikning av disse gårdene i 1647-matrikkelen viser at Leversby hadde høyest skyld; den tilsvarte mer enn 55 lpd. korn, mens Knive hadde 48 lpd. Lobben og Dramdal skyldte hhv. 41 lpd. og 40 lpd. og Verp 30 lpd. Horsrud og Kolbjørnsrud skyldte hhv. 19 og 10 lpd., mens Fjerdingstad og Daler skyldte 15 lpd. hver. Leversby får en relativ skyld på 1,9, og det skulle være grunn til å anslå relativt høy alder på gården.
Navneformen, med genitivs-
s av et navn der man skulle vente
ar, taler imidlertid i utgangspunktet mot en slik antakelse, og det kunne være fristende å gjette på at den nåværende genitivsformen er sekundær, evt. at personnavn på
vǫrðr/
varðr meget tidlig framstod med genitiv på
s. Personnavnleddet anses vanligvis å være identisk med appellativet
vǫrðr m., ‘vokter, vaktmann’ (
u-stamme). Det finnes i en lang rekke mannsnavn, men bare tre eller fire av dem synes å forekomme som forledd i gårdsnavn i tillegg til
Liðvarðr (
Hallvarðr,
Hávarðr,
Sigvarðr og muligens
Þorvarðr; se GPNS s. 114 f., 119 f., 215 f., 264). De frekvente
Hallvarðr og
Hávarðr har genitiv på
s i nær sagt alle de gamle stedsnavnene der det lar seg gjøre å bestemme genitivsmorfemet. For
Hallvarðs vedkommende bemerker Rygh i GPNS at denne genitivsformen forekommer allerede i
Landnåmabok og i et diplom fra 1289.
Hávarðs forekommer (også ifølge Rygh) tidligst i 1311. Rygh antar at navnet har hatt denne formen også i stedsnavn på
staðir (se f.eks. gnr. 15 Holstad i Ås: «a Hawardstadum» i DN II 53, 1300 og «a Hauardzstadom» i RB 137, i NG II 53 normalisert til «Hávarðsstaðir» med bemerkningen «ældre: Hávarðarstaðir»).
Staðir-navnene er så gamle at genitiv på
s etter
u-stamme neppe kan ha forekommet på navnelagingstidspunktet. Det er kanskje tvilsomt å bruke eksempler på
staðir i denne sammenhengen, men det er likevel bemerkelsesverdig at det ikke noen steder er bevart former som *
varðarstaðir. Det blir da et spørsmål om de aktuelle navnene tidligere har hatt «korrekt» genitivsbøyning, og at denne er blitt byttet ut allerede på den tid vi finner de eldste skriftlige navnebeleggene. Enkelte av de mange eksemplene på
varðs +
ruð stammer muligens fra en så sein tid at analogisk genitiv på
s kan ha vært aktuell også i appellativet
vǫrðr, men for de fleste navnenes vedkommende, særlig for navnene på
staðir, men også for navn på
býr når de er knyttet til utvilsomt gamle gårder, ville dette være bemerkelsesverdig. Det gjenstår da to mulige forklaringer, enten at genitiv på
ar er blitt byttet ut med
s-genitiv i en allerede eksisterende sammensetning, eller at mannsnavn på
vǫrðr/-
varðr har fått
s-genitiv (
a-stamme-bøyning) langt tidligere enn det tilsvarende appellativet. Lena Peterson har i en artikkel (SAS 1984) drøftet uregelrett genitiv ved personnavn på
valdr, og kommer i den anledning, avslutningsvis, inn på at de fleste navnene på
varðr også avviker m.h.t. genitivsmorfemet. Hun stiller spørsmål om man kan regne med særskilte bøyningsregler for appellativ i funksjon som personnavnledd. Om hun har rett i dette, vil det kunne forklare at en utvilsomt gammel gård som Leversby har et navn som på grunn av bindeleddet framstår som ganske ungt. Alternativt kan man, som nevnt, anse formene med genitivs-
s som sekundære
