gnr. 47 i Kyrkjebø hd., Sogn og Fjordane

NG XII 178

N50 1217.2 3284

V 1,2 km

Rel. skyld: 0,3

– ly2kktebøn (Rygh ca. 1880), ló'2tebø'dn, ljo2tebø'dn (Bugge 1883), ljó2tebø'dn (NG), "ljou%t3bø', -bø'dn (AN 1955)
Den første uttaleopplysningen fra Ryghs originalmateriale er ikke kommentert, men de to andre skal være notert av Sophus Bugge i 1883 etter hhv. «fl[ere] fra Kirkebø» og etter «Lensmanden»

(j Liot a(a) BK 30a 49a, ca 1360). Løttebøe 1611 NG. Løchtebøe 1665 matr. 1667 NG. Løchtebøe 1723 matr E. Løctebøe 1723 matr M. Løchebøe 1723 NG. Lochtebøe 1801 ft. Lyktebø 1838 matr. Ljotebøen 1886 matr

Albert Kjær antyder i NG at navnet kan forstås som «*Ljótarbœr, af Kvindenavnet Ljót». Han bemerker – med hv. til E.H. Lind (sp. 740) – at dette er brukt noen ganger på Island, men fra Norge bare er kjent i et par tilfeller fra seinmiddelalderen. Videre viser han til at Ljotebøen er oppført under dette kvinnenavnet i GPNS (s. 175), men at det der er gjort oppmerksom på en mulig sammenheng med et stedsnavn Ljótá, som i NG nevnes blant «Forsvundne Navne» (NG XII 181; se nedenfor). Endelig bemerker Kjær at navnet alminnelig har vært skrevet i «de fordreide Former Lygtebø, Lyktebø»; jfr. uttaleopplysningen fra ca. 1880.
I GPNS (loc. cit.) bemerker Oluf Rygh at kvinnenavnet finnes på Island «i og nær Landnamstiden», men tilføyer at det ikke er kjent fra Norge. Lind antar at et islandsk gårdsnavn «Liótar, Liotastadir» o.l. er gitt navn etter én av landnåmskvinnene, mens «Liotardalr» kanskje heller er å forstå som Liótárdalr (altså til et elvenavn). Slik Kjær nevner, har Lind et par yngre, norske personnavnbelegg, begge som patronym. «Eiuindzs Liotæ sonar» nevnes i et brev fra Modum i 1404 (DN IX 198), og på Agder nevnes flere ganger mellom 1487 og 1492 en annen Eivind Ljoteson, f.eks. som «Evindh Liothesson» i DN V 679 (1489, Holum ved Mandal). Spesielt de yngste beleggene må anses som noe usikre, det kan bl.a. nevnes at mannsnavnet Ljótr ifølge Lind (sp. 742) er brukt nettopp i nærheten av Mandal på 1400-tallet, og mot slutten av århundret kan «Liothesson» like så vel stå for Ljótssunr som for Ljótarsunr. Kvinnenavnet synes ukjent andre steder i Norden og England.
Ifølge GPNS skal Ljót være forledd i tre navn. Foruten Ljotebøen nevnes gnr. 99 Ljøterud i Sandsvær, som ifølge Rygh eldst er skrevet «Lyotarud» i 1449 (jfr. «Lyutharudh bada gardana» (akk.), «Lyotarudh», «bref fore Lyotarudh»; DN X 154, Rokstad i Hedenstad sn.). Navnet finnes ifølge NG V 390 også med ytterligere seinmiddelalderlige belegg, uten at disse avviker vesentlig fra de eldste. Uttalen er notert som jø'2terú (NG), og Hjalmar Falk gjengir forklaringen i GPNS, men legger til at adjektivet ljótr «heder ellers i Sandsvær ljaat». Gnr. 88 Ljotegard i Uvdal (tidl. i Nore) uttales ["jo't3ga'q] (AN 1954, jfr. NG V 453), og navnet er først belagt som «Liøttegaard» i 1668 og 1723 (NG). Falk viser også her til GPNS – samt til navnet i Sandsvær. I NGs fellesregister viser Kjær til de to buskerudnavnene, og – fulgt av spørsmålstegn – til kyrkjebønavnet og til et forsvunnet navn i Nerstrand i Ryfylke, nå gnr. 48 Øydgarden (NG X 300). Dette forsvunne navnet skrives «Liuttehelder» i 1602 (NG), «Liødehelder» i 1647 (bd. X, s. 86), «Liude Helde» i 1661 (NG) og «Lodhelder» i 1723 (NG), og Magnus Olsen bemerker i kommentaren at navnet sannsynligvis må forstås som *Liótihellir, «den stygge Heller. [...] Fjernere turde det ligge at forklare Navnet som *Ljótarhellir, sms. med Kvindenavnet Ljót». Han legger for øvrig til at «vilde man søge en Personbetegnelse i 1ste Led, maatte det vel være rimeligere i denne Sammensætning med hellir at tænke paa Troldkvindenavnet Ljóta».¹ I en anmerkning i GPNS viser utgiverne til NG IV1 128 f., d.v.s. gnr. 81,14 Lostad (ló'2sta; NG) i Sør-Fron. Oluf Rygh antar at navnet må være gammelt, og mener det «vel» kan være dannet til mannsnavnet Ljótr eller kvinnenavnet Ljót.
E.H. Lind (loc. cit.) fører opp Ljøterud i Sandsvær som eksempel på sammensetning med kvinnenavnet, og i supplementsbindet (sp. 590) tar han også med Ljotebøen, Ljotegard og enda et navn fra Numedal, gnr. 15 Løstad i Flesberg. I NG V 406 viser Hjalmar Falk til at Løstad er ført opp under mannsnavnet Ljótr i GPNS, men at «de ældre Former henviser dog snarere til Kvindenavnet». Nå er imidlertid «de ældre Former» slett ikke så gamle, og heller ikke mange. Navnet står oppført med beleggene «Liottestad 1668» (under gnr. 17 Åsland) og «Liøttestad 1723». Til disse kan føyes «Lattestad» (!) i 1647 (bd. V, s. 145).
Ingen av eksemplene på antatt sammensetning med kvinnenavnet synes overbevisende. Selv Ljøterud i Sandsvær kan heller forstås annerledes, kanskje fortrinnsvis som en sammensetning med adjektivet, likesom navnet fra Ryfylke. Ljotebøen kunne også forklares på samme måte. Ifølge opplysninger i ANs samlinger (1955) heter en hammer ovenfor gården Ljotehamaren, og fra et annet sted i herredet er notert naturnavnet Ljotebakkane. Både disse og gårdsnavnet skal blant bygdefolk forbindes med adjektivet ljot, ‘stygg’.
Det er likevel rimeligere å anse gårdsnavnet som sekundært til elvenavnet Ljótá, slik Rygh foreslår i anmerkningen til gårdsnavnet i GPNS:
Man finder fra Bergens Stift et Par Vidnesbyrd om, at Ljotaaen har været elvenavn. Gaarden 92 Fuse, der ligger ved en liden Elvs Udløb, heder Ljotaaen, og i BK. 33a, 52 a nævnes en Gaard Liotaa, som med Rimelighed kan søges i Kirkebø i Sogn, og som mulig er identisk med det ovenanførte Ljotebøen, der ogsaa ligger nær et Elveudløb. Ljótá som elvenavn kan med Hensyn til Betydningen sammenlignes med Styggaaen (N. Odalen) og Illaaen (Lom).
Tilsvarende opplysninger finnes i NG XII 181, men Kjær synes ikke å ta endelig stilling til tolkningen. Identifiseringen av beleggene fra BK (i faksimileutgaven «j Liot aa» fol. 30a til Jakobsalteret, «j Liot a» fol. 49a til Austreim kirke) med gården Ljotebøen er svært sannsynlig. I tillegg til navnelikheten kan det bemerkes at presten oppført som «bruker» første gang gården ble skyldsatt (1665-matrikkelen), og i 1723 bemerkes at gården ligger til Kyrkjebøen (prestegården; kirken ble flyttet dit fra Austreim; trolig tidlig på 1500-tallet; NG XII 172).
I NE (s. 146) står Ljotebøen oppført under elvenavnstammen Ljot med henvisning til beleggene fra BK, samt med opplysning om at gården ligger «ved en Aa noget V. for Kirken». Ifølge opplysningene i ANs samlinger (1955) skal elva nå kalles Ljotebøelva. For en liknende mulig navnelaging på bø til et elvenavn, se Olsbøen i Davik (s. 328).
Ljotebøen ligger vel én kilometer vest for kirkestedet, gnr. 49 Kyrkjebøen, bare adskilt fra denne av den seint belagte gnr. 48 Trondvika (til mannsnavnet Trond). Et par kilometer lenger vest ligger gnr. 46 Frivik (til adjektivet fríðr, ‘vakker’?) og enda lenger vest ligger gnr. 45 Klevoll (kanskje til kleppr m., ‘fjellknatt’, og vǫllr m.). Øst for Kyrkjebøen ligger gnr. 50 Ramslia og gnr. 51 Håland før det gamle kirkestedet gnr. 53 Austreim.
Ljotebøen er altså ikke oppført i 1647-matrikkelen, men i 1665 står den nevnt med en skyld på ½ laup smør, og i 1723 og seinere med 1 (bismer)pund og 12 mark smør, d.v.s. tilsv. 10 lpd. korn. Nabogården Trondvika nevnes også første gang i 1665, men uten landskyld, og så seint som i 1838-matrikkelen står den oppført med «gammel Skyld» på bare 12 mark smør, altså noe under 3,5 lpd. korn. I 1647 skyldte Austreim tilsvarende 90 lpd. korn, Kyrkjebøen 52,5 lpd., Frivika 35 lpd., Håland 30 lpd., Klevoll 25 lpd. og Ramslia 10 lpd., det samme som Ljotebøen ble skyldsatt til 20 år seinere. Gjennomsnittsskyld for disse sju gårdene var på 1600-tallet 36 lpd., og disse to minste gårdene får dermed en relativ skyld på bare 0,3, mot 1,5 for Kyrkjebøen og 2,5 for Austreim. På dette grunnlaget må man kunne anta at Ljotebøen (og Ramslia) enten er ganske unge bosetninger, eller at de er gjenopptatte ødegårder. For Ljotebøen er det sterke indikasjoner på at at den sistnevnte forklaringen er det rette.
Slik vist ovenfor, er det sannsynlig at det forsvunne navnet Ljótá må gjelde en gård i Kyrkjebø hd., at den er gitt navn etter det som nå kalles Ljotebøelva og at den tilsvarer Ljotebøen. Navnet Austreim på den største gården her – det gamle kirkestedet – indikerer at denne må være sekundær til en bebyggelse i strøket Håland – Ljotebøen. I den grad man kan slutte tilbake fra skyldforholdene på 1600-tallet, er det også sannsynlig at det nåværende kirkestedet og gårdene på begge sider (Ljotebøen, Kyrkjebøen, Ramslia og Håland) har utgjort én opphavsgård; trolig med Kyrkjebøen som det eldste tunet. Fram til ca. 1600 lå både Ljotebøen og Ramslia under Kyrkjebøen,² og eieren av Kyrkjebøen rådet over bygselen på gårdene fram til om lag 1860 (Førsund 1963: 415). På 1600-tallet skyldte disse fire gårdene tilsammen vel 100 lpd. (jfr. 90 lpd. for Austreim). Det er imidlertid uvisst hva den antatte opphavsgården kan ha hett.³ Frivika er første gang registrert i 1563 og kan ikke være særlig mye eldre enn Kyrkjebøen (ifølge NG har navnet for øvrig fra gammelt av vært brukt i bestemt form; 1886-formen er «Frivik»). Navnet Håland (til adjektivet hár, ‘høy’) kan lettest forstås som gitt i forhold til en gård med lavere beliggenhet, og hvorvidt navnet opprinnelig har denotert en gård eller en teig, er ikke så viktig i denne forbindelsen; gården må ha eksistert i alle fall siden vikingtida og i BK 49a nevnes den umiddelbart før Ljótá, men med høyere tiend. I den samme kilden er det for øvrig et annet navn som identifiseres med en nåværende bø-gård i Kyrkjebø, gnr. 13 Fuglsbøen rett over fjorden fra Ljotebøen. Kilden har «j Fughli» (BK 49a; oppført etter et annet forsvunnet navn, «af Skolltom», som identifiseres med gnr. 12 Skultestronda). Nominativsformen har altså vært *Fugl, utvilsomt et fjellnavn, slik Albert Kjær antyder i NG XII 174; like vest for gården har N50-kartet avmerket naturnavnet Fuglen som trigonometrisk punkt. Også i dette tilfellet opptrer sammensatte navneformer på -bø fra begynnelsen av 1600-tallet («Fulsbøe» 1603 NG, 1647: 116, «Fullsbøe» 1611 NG, «Fuglsbøe» 1667 NG).
Både i Fuglsbøen og Ljotebøen er ‘(avsidesliggende) eng’ den mest nærliggende tolkningen av etterleddet bø. Navnene har trolig oppstått i seinmiddelalderen på grunnlag av de eldre navnene *Fugl og Ljótá fordi de ubebygde gårdene ble brukt som slåttemark under nabogårder – jfr. kap. 1.4.2.2 –, og de sekundære navnene ble beholdt da gårdene ble gjenopptatt på slutten av 1500-tallet