forsv. gård i Rakkestad hd.(?), Østfold

NG I 127

j Lofsbø RB 159, 1401.
Belegget nevnes under Rakkestad kirke mellom belegg for gnr. 121 Ytre Bjørnestad og gnr. 45.125 *Friðna (nå Norddalen og Sørdalen). I registeret i RB er belegget foreslått identifisert med gnr. 137 Loby i Degernes sn

Oluf Rygh fører «i Lofsbø» opp under «Forsvundne Navne» og gir en lengre kommentar, der han primært tolker navnet som Loptsbýr til mannsnavnet Loptr, «der findes i adskillige Stedsnavne, skjønt det synes at have været lidet brugt i Norge efter den hedenske Tid». Rett nok påpeker han at appellativet lopt n. kunne tenkes i dette og i liknende navn, og han sammenlikner med de relativt vanlige gårdsnavnene Lofthus og Loftstua, «Gaarde, hvis Vaaningshus har havt Loft i en Tid, da dette endnu var Undtagelse». Genitivsformen Lopts skal imidlertid være avgjørende for å regne med mannsnavnet (jfr. NG Indl. s. 66).
I GPNS (s. 177) bemerker Rygh at mannsnavnet var vanlig på Island, men at det forekom sjelden i Norge; han nevner en sunnfjording som ble landnåmsmann på Island på 800-tallet, og en kannik i Bergen i 1313. E.H. Lind (sp. 747 f.) anser imidlertid at «Loftho cononicus bergensis är sannolikt till börden islending», og det er i alle fall sikkert tilfellet med «Loftur Ormsson» (1475). Flere belegg har han ikke fra norske kilder. Han framholder på den annen side at det er «mycket bruklig på Island under hela medeltiden». Lundgren-Brate (s. 171) fører opp en «Loftor» fra Småland (1373), og i SMPs samlinger nevnes en «Loft Petri» fra Lund på midten av 1100-tallet og en «Mawens Loffthssøn» i Skåne i 1367. Disse to beleggene føres også opp i DgP (bd. I, sp. 854), som har ytterligere ett belegg på fornavnet fra 1584 og et patronym fra 1602 – også disse fra Skåne. Det vises til at Lind antok at dette kanskje var et opprinnelig stedsnavn tatt i bruk som tilnavn (jfr. Holmr/Holmi under drøftingen av Holsbøen s. 249 ff. ovenfor). Lind betegner for øvrig navnet som «svårfattlig» (Lind 1924: 333). Personnavnet Loptr synes ikke å ha vært brukt i England eller Nordmandie.
I GPNS framholder Rygh at navnet «til en Tid» må ha vært mye brukt i Norge, «da det, som man vil se, gaar igjen i ret mange Gaardnavne». Han legger vekt på at det må skilles klart fra appellativet, som utvilsomt forekommer i Lopthús og Loptstofa, men presiserer at de stedsnavnene han fører opp, «ligesaa sikkert» kan forklares av mannsnavnet på grunn av genitivsformen og «til dels ogsaa fordi 2det Led i Mening lidet passer til Appellativet lopt». Han har selv ført opp 22 navn, og utgiverne av GPNS har supplert med tre navn: et forsvunnet «Lofpzbear» (gen.) fra Berg (NG I 232; se nedenfor), «Laaszlandt» fra Skjeberg (NG I 256) og «Loxrud» i Aurskog (NG II 172). Av de til sammen 25 navnene er det sju på gard(en), fem på by eller bø (som drøftes nedenfor), fire på rud/rød, tre på stad og ett på land, foruten sammensetning med berg, dal og voll, og to navn (partsnavn) der etterleddet er et gårdsnavn. I NGs fellesregister står de aller fleste av disse oppført under mannsnavnet Loptr;¹ enkelte navn er kommet til, men 12 av de til sammen 28 sidehenvisningene er forsynt med spørsmålstegn.² Ut over disse stedsnavnforekomstene nevner Lind (sp. 748) et belegg «af Lopsz giørdidh» fra DN II 453 (1408), som synes å gjelde en del av Mellom-Vie i Stange (NG III 151), men som ikke nevnes av Rygh; vel fordi det helst må oppfattes som et teignavn – det nevnes sammen med «Raunns gerdidh». Fra Romsdalen nevner Lind «Lops akrin» – utvilsomt et teignavn – fra et skifte på gnr. 1.2 Bogge i Eresfjord (DN VIII 314; 1428).³ Lind nevner også et forsvunnet navn «Lopsboll» (RB 316) fra Långelanda på Orust; se nedenfor.
De gårdsnavnene der Loptr anses å inngå som forledd, er hentet fra NG I–VIII, d.v.s. østlandsfylkene samt Aust-Agder, med hele ti stedsnavn fra Vestfold, men bare to fra Oppland og ett navn i hvert av fylkene Hedmark, Buskerud og Aust-Agder. Dette står i sterk kontrast til den kjente, vestnordiske utbredelsen av mannsnavnet, i all hovedsak Island samt ett mulig belegg fra Vestlandet. Man må altså forestille seg at mannsnavnet svært tidlig var utbredt på Østlandet, hvor det ble knyttet til en rekke gårdsnavn før det forsvant. Den islandske bruken skulle imidlertid tyde på at det har eksistert på Vestlandet i vikingtida, men der er personnavnet i svært liten grad, om i det hele, tatt i bruk som gårdsnavnforledd.⁴
Den første som for alvor stilte seg kritisk til Ryghs tolkning av disse navnene, var Sophus Bugge, som i sine «Tillæg og Rettelser» til GPNS (s. 296) har en lengre bemerkning til Loptr. Han viser til drøftingen av gnr. 124,30 Lofsgarden i Tynset, der Rygh avviker fra synspunktet om genitivsformen som indikasjon på at forleddet er mannsnavnet: «denne Regel behøver ikke at være fulgt ved yngre Navne» (NG III 407). Bugge viser videre til appellative sammensetninger hos Fritzner, Aasen og Söderwall (loptsgarðr, -gerði, akr o.fl.) og trekker paralleller til vekslingen bergsnǫs : bergnǫs – búrshurð : búrdyrr. Avslutningsvis slår han fast at «med Fritzner tror jeg, at ogsaa Loptsbœr er sammensat med Appellativet lopt».
Bugges anmerkning til og syn på forholdet mellom mannsnavnet Loptr og appellativet lopt fikk ingen umiddelbar innvirkning på hvordan utgiverne av NG behandlet navneleddet. Året etter GPNS ble utgitt, kom NG IV, delbind 2, med Albert Kjær som redaktør. I kommentaren til gnr. 174.175 Lofsvoll i Gran (s. 143) tolkes forleddet til mannsnavnet, men Kjær viser tross alt både til GPNS s. 177 og til Bugges merknad på s. 296. I det neste aktuelle bindet, Nedenes Amt, utgitt av Amund B. Larsen i 1905, tolkes gnr. 3 Lofstad i Tromøy (først belagt fra 1593) til mannsnavnet uten diskusjon (NG VIII 98). Også i vestfoldbindet, som Kjær utgav i 1907, er de fleste aktuelle stedsnavnene tolket til mannsnavnet, men det er unntak der Bugges bemerkninger overveies. Gnr. 3,3 Lofstvet i Borre (NG VI 109), kan «maaske» inneholde mannsnavnet, men appellativet er «vistnok» også mulig. Siden gerði er sammensatt med appellativet, må også þveit kunne være det. Til bruket *Loftsbøen under gnr. 92 Skjeau i Andebu (se nedenfor) knytter Kjær en lang kommentar på s. 170, og han konkluderer med at «da baade Loptsbœr og Loptsgarðr forkommer temmelig hyppig, er det rimeligst i dem at se Sammensætninger med lopt». Gnr. 82 Lofs-Eik i Sem (nå vanligvis skrevet «Lofts-Eik») gis en alternativ tolkning til appellativet på grunnlag av den første av de to eldste formene, «i Eik y Lofftsgaardenom» og «Lofftzeik» (DN VI 462; 1431 i avskrift fra 1584). Den andre formen kan, mener Kjær, oppfattes som «et kortere Udtryk for Loptsgarðr í Eik, og Loptsgarðr er vistnok som Gaardnavn sms. med Fællesordet lopt […] og ikke med Mandsnavnet Loptr […]» (med henvisning til Bugge i GPNS).⁵ For partsnavnet *Loptsgarðrinn under gnr. 81 Nes i Hedrum (NG VI 351 f.) viser Kjær til Lofs-Eik (og tilvisingen til navnet burde vært forsynt med et spørsmålstegn i NGs fellesregister). Seks av de ti navnene på Lof(t)(s)- i NG VI tolkes imidlertid til mannsnavnet,⁶ og det gjelder selv i et tilfelle der den eldste formen – fra 1396 – og alle seinere former står uten genitivs-s (gnr. 131 Lofterød i Sandeherred; NG VI 278). I 1909 avviser Hjalmar Falk den tidligere tolkningen av Loptsgarðr (NG V 460), og i bd. VII (utgitt i 1914) foretrekker Kjær den appellative tolkningen i samtlige aktuelle navn. På s. 119 endrer han i tillegg sin tidligere personnavntolkning av et partsnavn i Ramnes; jfr. NG VI 132. Det er all grunn til å revurdere også de tolkningene som ble framsatt i de tidligste bindene av NG, bl.a. sammensetningene på by/bø.
Lundgren-Brate (s. 171) fører opp Loftzbyn fra Dalsland som eksempel på bruken av mannsnavnet Loft i svenske stedsnavn, og det er vel det samme navnet Elof Hellquist (1918: 65) fører opp som «Låtsbyn : Loft» med henvisning til SOÄ XV 23, der «Låttsbyn» i Gunnarnäs sn., Nordals hd., med eldste form «Loftzbÿen» fra 1540, tolkes til mannsnavnet Loft. Navnet Låssbyn finnes også i Sundal og i Valbo, og begge steder tolkes det til mannsnavnet (SOÄ XVI 14, XVIII 42). Mannsnavnet foreslås som mulig eller eneste tolkning i fire navn på gården (SOÄ VI 75, VIII 69, 120 og IX2 52), og et Lofterud som bare kjennes siden 1627 tolkes i SOÄ XIX 166 til mannsnavnet med henvisning til NG VI 244 og 278; se ovenfor. Ivar Lundahl (1927: 15) slår fast at tolkningen i SOÄ IX2 er«felaktig». Også i Värmland – i Järnskogs sn. i Nordmarks hd. – er det et Lossbyn som tolkes til mannsnavnet. Det er skrevet «Loftzbyn» i 1396 (SOV IX 25).
I OGB tas navn på Loft o.l. opp til drøfting allerede i bd. I, utgitt i 1923 av Hjalmar Lindroth. I navnet Loftås (s. 46) mener han forleddet primært viser til høy beliggenhet (loft = ‘luft’, med hv. til NG Indl. s. 66 og til Hjalmar Lindroth 1922: 46 f., som drøfter det usammensatte Loftet: «för blåsten utsatt plats?»). Loftsåker(n), som i denne sammenhengen er mer interessant, forklarer Lindroth til loft n. – navnet minner om «ett på platsen en gång befintligt loft» (OGB I 198) – og han viser bl.a. til Sophus Bugge i GPNS.
Navnet Loftet forekommer svært mange steder i Båhuslen, bl.a. nevnes det som åkernavn (med fem forekomster) i bd. V s. 189, og det vanlige Loftsåkrarna blir dermed et alternativt navn til dette (jfr. bd. II, s. 181). I de fleste seinere bindene av OGB tolkes navnene på Loft(s) i samsvar med Lindroths idéer: enten viser navnene til høy, fri evt. vindfull, beliggenhet, eller så er stedene navngitt etter beliggenheten ved et loft eller «stolphus»; se f.eks. i bd. XX2 (utgitt av Gunnar Drougge i 1958): Lossås muligens av *Loftsås til appellativet loft n. (s. 65), Loftlyckan og (3 stk.) Loft(s)flaten enten til «stolpbod el. ett högt läge» (s. 279). Først i bd. IX (utgitt av Assar Janzén i 1940) trekkes personnavnet Loptr inn som en mulighet.⁷ Det forsvunne «Lopsboll» (RB 316) – som nevnes av Lind – tolkes på s. 20 til enten mannsnavnet eller til appellativet lopt, «vilket i ON ofta användes om högt (och fritt) belägna platser». I bd. XVI (utgitt i 1945) s. 54 presiserer Janzén imidlertid at Lössgård ikke inneholder mannsnavnet, men er et sammensatt appellativ loptsgarðr, og han viser her til Ivar Lundahls behandling av det vanlige Loftsgården (1927: 15). David Palm nevner i bd. VIII (s. 121; utg. 1962) mannsnavnet som en mulighet i Låssbo (se nedenfor), men han foretrekker de alternative tolkningene. I det siste bindet Janzén utgav, nr. VI (1972 og 1975), holder han seg stort sett til de appellative tolkningene, men i ett navn, Loft(s)kullen på s. 399 foreslår han alternativt mannsnavnet Ljótr (!) og viser til Låssby i bd. IV. Man skulle tro Loptr som mannsnavn i skandinaviske stedsnavn nå var grundig avvist, men det dukker opp igjen i en alternativ og «formelt mulig» tolkning av Lossbergen i Valla sn. på Tjörn (Hugo Karlsson i bd. VII s. 272 – utg. 1992); også her anses imidlertid appellativet loft som en mer sannsynlig tolkning. Utgiverne av NSL synes i forklaringen til «Lofts-Eik» å likestille tolkningene til personnavnet og til appellativet (se kap. 4.8.3 nedenfor).
I DgP (bd. I, sp. 854) gis det ingen eksempler på evt. forekomst i danske stedsnavn (det vises til SOÄ XIX 166; se ovenfor). Oluf Nielsen (1883: 62) antok mannsnavnet Loft i et stedsnavn Loftshøj, men jeg kan ikke se at mannsnavnet er foreslått i noen av de utgitte bind av DS. I bd. XVI, s. 144, er Loftsgård i Vester-Marie sogn på Bornholm rett nok alternativt tolket som sammensatt med et slektsnavn Loft, men den appellative tolkningen foretrekkes også her.
Det er ikke urimelig å anta at i alle fall en del av de mange Loftsgarden inneholder et sammensatt appellativ *loptsgarðr. Det kan imidlertid diskuteres hvorvidt dette virkelig er belagt som appellativ. De aller fleste, muligens alle Fritzners eksempler synes å være knyttet til stedsnavn (slik han selv presiserer er tilfellet med *loptsbýr), og ordet er ikke tatt med i Norrøn ordbok (Heggstad et al. 1975). Det spørs om ikke også det belegget Söderwall nevner under «lopts gardher» (bd. I, s. 777), må forstås på samme måte – slik synes i alle fall Lundahl (1927: 15) å ha oppfattet det. Uansett representerer navnene en klar parallell til Loptsbýr. De mange yngre, båhuslenske eksemplene med s-fuge, evt. veksling mellom stamme- og kasuskomposisjon og i noen tilfeller klar sammenheng med et usammensatt Loftet, bidrar til å svekke teorien om at navnene skulle være sammensatt med mannsnavnet. Mye tyder på at personnavnet er sikkert belagt bare på Island, og at det der kan ha oppstått av et stedsnavn, slik Lind er inne på i festskriftet til Pipping (1924: 333). Det sannsynlige er da at det har gått veien om et tilnavn; tilnavnet Loft er registrert i Danmark på slutten av 1400-tallet (DgP II 684). Navnet krever imidlertid en grundigere undersøkelse.
Sammensatt med býr/bœr er Fritzners tolkning, «en bœr, paa hvilken der staar lopt, lopthús eller loptstofa» den sannsynligste, men i enkelte tilfeller bør man kanskje kunne vurdere tolkningen ‘høytliggende sted’, som foreslås for flere navn i Båhuslen, særlig i de tilfellene det kan være tale om et virkelig gammelt navn. Hus med loft skal ifølge Hilmar Stigum (1965: 673–76) ha eksistert i hvert fall på 1200-tallet. Snorre omtaler et loft i Gudbrandsdalen der Olav den hellige skal ha sovet, men hans beskrivelse kan selvsagt skyldes en tilbakeslutning fra hans egen tid. De aller fleste av stedsnavnene med forleddet Lof(t)s- synes å kunne passe inn i en datering til 1200- og 1300-tallet, men tolkningen av de tre staðir-navnene bør kanskje revurderes (jfr. GPNS s. 177).
Også Kåre Hoel (BØ manus) tolker «j Lofsbø» i Rakkestad til appellativet lopt n., men han mener videre at «visse ting taler for» at belegget gjelder samme lokalitet som i 1668 (som «Lougbye») og 1723 (som «Laubye») nevnes under gnr. 64 Torp. Forholdet mellom formene drøfter han nærmere i forbindelse med *Loptsbýr i Berg; se nedenfor