I NG setter Hjalmar Falk forleddet til
Óláfr, og alle skriftformene støtter også denne tolkningen. De ulike variantene tyder på at skriverne (og vel også andre navnebrukere) i alle tilfeller har forbundet forleddet med mannsnavnet, og dette kan muligens forklare den uventete uttalen (jfr.
Olsby nedenfor), som ellers kunne tyde på at navnet var ganske ungt (jfr. Falks kommentar til
Olasbråten, gnr. 32,3 i Nes; NG V 68). En rekke andre, utvilsomt unge navn har imidlertid synkoperte former (også på Modum, f.eks. gnr. 97,6
Olslund). Det kunne synes som om den registrerte uttalen var påvirket av skriftformene «Olafs-», «Olavs-», som i alle fall var innført i offisiell bruk i 1838, men formen hos Kraft (1835) og den gjennomførte skrivemåten med tostavings forledd helt fra 1500-tallet taler imot en slik forklaring.
Mannsnavnet
Óláfr er gammelt i hele Norden (Lind sp. 810–14, Lundgren-Brate s. 185 f., DgP I 1022–43), og det er registrert i England (Björkman s. 4 f., Fellows-Jensen 1968: 204, Insley s. 309–11). Den store utbredelsen navnet etter hvert fikk, skyldes utvilsomt dyrkingen av sankt Olav.
Óláfr kan ifølge GPNS (s. 188 f.) foreligge i en rekke norske gårdsnavn, bl.a. på
stad og
rud/
rød. I de aller fleste tilfeller der dialekten har tjukk
l, er uttalen i dag den samme som ved
Olsby på Tjörn (se nedenfor). Lundgren-Brate fører opp flere stedsnavn med belegg fra seinmiddelalderen, bl.a. navn på
åker,
böle og
torp, og i SOÄ nevnes en lang rekke sammensetninger, f.eks. et
Olasbyn i Dalsland (Håbols sn., Vedbo hd.), skrevet «Olzbyen» i 1540 og «Orsbyen» i 1557 (SOÄ XIX 48), noe som skulle tyde på at uttalen tidligere har vært som på Tjörn. Et
Orsbyn i Ödskölts sn. i samme herred antas på den annen side å komme av mannsnavnet
Ormr, selv om flere tidlige kilder viser skriftformer som «Ols-» (SOÄ XIX 203; jfr. under
*Ormsbýr s. 329 nedenfor).
Olsbyn er for øvrig daglignavn på to gårder (i Tössbo hd. og i Nössemarks sn. i Vedbo hd.). I Värmland synes det ikke å foreligge noe
Olsbyn e.l.;
Olebyn i Ny sn., Jösse hd., synes etter den eldste skriftformen «Olouoby» fra 1335 å komme av kvinnenavnet «Olof» (SOV VI 65). Fra Skaraborgs län (Kyrkefalla sn.) nevner Elof Hellquist (1918: 63)
Olofsby som et eksempel på navn fra nysvensk tid, men dette skrives «Olsbygdh» i den eldste kjente kilden fra 1561 og har liknende former fram til midt på 1600-tallet. I 1564 forekommer «Odilsby», og «Olufz by» dukker ikke opp før i 1641. Etter størrelsen, ¼ mt., kan gården for øvrig anses som relativt ung, og navnet er trolig ikke noe opprinnelig
by-navn (jfr. SOSk VII 64, Palm 1927: 144).
Ifølge DgP (bd. I, sp. 1042) inngår personnavnet i flere danske stedsnavn, bl.a. i et par navn på
rød og i en lang rekke på
torp, men det synes ikke å ha vært brukt i navn på
by i Danmark. I England (Yorkshire) er det derimot et
Anlaby, som tolkes som en sammensetning med
Óláfr (Björkman s. 5, DEPN s. 10, Fellows-Jensen 1972: 18. Insley s. 310). De eldste formene (DB) viser former som «Vmlouebi, Vn-», men disse forklares i EPNS XIV 216 ved henvisning til former som «Unfac» for
Ófeigr og «Unspac» for
Óspakr. Det suppleres med en lang rekke belegg på «Anlafe-» o.l.
Olavsby ligger på østsida av Snarumselva like nord for Snarum kirke, gnr. 159 Prestegarden og gnr. 160 Bråten. Nord for gården ligger gnr. 162. 163 Gubberud, gnr. 143 Urda, gnr. 145 Morud og gnr 144 Lia. I nordvest og vest, på den andre sida av elva, ligger nordfra gnr. 146 Korsbøen, gnr. 147 Svensby, gnr. 148 Langerud. Et par kilometer sør for denne ligger gnr. 149 Glømme, gnr. 150 Nes, gnr. 151 Hovde og gnr. 182 Såstad. Sør for kirken ligger gnr. 158 Lofthus, gnr. 156.157 Helse, gnr. 155 Asbjørnhus og gnr. 154 Gunnhus.
Ifølge skattematrikkelen fra 1647 skyldte de to
by-gårdene Olavsby og Svensby hhv. 27 og 30 lpd. Gubberud og Gunnhus, også disse med navn sammensatt med personnavn, skyldte 30 lpd., mens andre
rud- og
hus-gårder hadde langt lavere skyld: Langerud 20 lpd., Lofthus 19 lpd., Morud 15 lpd. og Asbjørnhus 6 lpd. Den eneste
stad-gården, Såstad, skyldte bare 15 lpd., mens
vin-gården
Helse skyldte 52 lpd., Den ligger ikke så langt sør for kirken og tvers over elva fra Nes (med en skyld på 23 lpd.), som igjen ligger nord for Hovde (57 lpd.). Den nordligste gården vest for elva i Snarum sn., Korsbøen, hadde også relativt høy skyld, 39 lpd.
Olavsby kan etter dette regnes som en middels stor gård (relativ skyld 1,1), og selv om det for så vidt ikke skulle være noe i veien for at navnet går tilbake til vikingtida, er det vel så sannsynlig at den tilhører høymiddelalderen. Det kunne være fristende å se den som en utskilt del av en av nabogårdene. Soknenavnet
Snarum kan ikke knyttes til noen bestemt gård, men kirkestedet var fra gammelt av gnr. 159 Prestegarden (nabogård til Olavsby), som først kjennes fra 1604 (NG V 244, 247), og som i 1647 står oppført med en skyld på bare 5 lpd. (det samme som «gammel skyld» i 1838). Det kunne tenkes at Olavsby, Prestegarden, Lofthus og kanskje også Bråten, var utskilte deler av én eldre storgård (
Snarum?), som ble delt en gang etter at det ble bygd kirke på stedet, og at det gamle navnet etter hvert ble fortrengt av partsnavnene.
1
I 1647 hadde disse gårdene en sammenlagt skyld på 59 lpd., d.v.s. om lag det samme som Hovde på vestsida av elva og noe høyere enn nabogården Helse i sør.
Navneformen
Olavsby kan jeg ikke gi noen tilfredsstillende forklaring på; at det skulle være tale om skriftuttale synes ikke rimelig ut fra de eldre skriftformene. De aller fleste andre steder der mannsnavnet inngår som forledd i gårdsnavn, viser så vel uttalen som de eldre skriftformene tilbake til 1500-tallet en kontrahert form av forleddet; se f.eks. gnr. 134
Olseng i Skjeberg, skrevet «Olafs-» i 1344 (NG I 252). Jeg har bare funnet ett sikkert, norsk unntak fra denne regelen, og det er da også tale om et forholdsvis ungt navn, gnr. 57
Olavsrud i Spydeberg, som er belagt første gang som «Oluffsrødt» i 1600 (da skattlagt som ødegård), og som også seinere har liknende skriftformer (navneformen kommenteres ikke i BØ manus). Et «Olufs Ødegaard» fra 1723-matrikkelen identifiseres i NG I 206 med en plass
Olasrød nær Torgalsbøen i Idd.
Annerledes synes det å være med naturnavn, der formen
Olas- er det vanlige, men de er sjelden belagt i eldre tid. Fra Sør-Audnedal kjennes et øynavn «Olafs øyna» belagt i 1435 (DN VII 387; jfr. «Olafsoyen» i 1484, DN VII 492), og det gjelder uten tvil den nåværende
Olasholmen. Av større interesse er
Olaskleva i Enningdalen, selv om dette navnet ikke kan føres så langt tilbake i tid. Det er også her tale om et opprinnelig naturnavn, men i 1723 var det navnet på en husmannsplass under gnr. 120 Berby. Rygh antar i NG I 211 at det «knytter sig formodentlig til et Sagn, som har været fortalt om en Reise, St. Olaf har gjort gjennem Bygden»; jfr. de mange eksemplene på
Olavsbrunnen,
Olavskjelda o.l.
Om
Olavsby kunne settes i forbindelse med en olavskult, kunne det kanskje forklare at navnet ikke har fått den alminnelige utviklingen til
Olsby. I så fall skulle man helst tro at den gamle Snarum kirke var tilegnet sankt Olav, men ingen slike opplysninger foreligger. Det er også uvisst hvor gammelt kirkestedet er. De eldste sikre opplysninger finnes i
Stiftsboka fra 1576 og hos Jens Nilssønn fra slutten av det samme århundret; brevet fra 1445 nevner «Snaromsokn», men det anses som falskt og kan ikke tillegges for stor vekt. Det er imidlertid liten grunn til å regne med at det ble bygd kirke her etter midten av 1300-tallet. Om denne var tilegnet sankt Olav, kunne forbindelsen til helgennavnet bidratt til å opprettholde navneformen
Ola(
v) i gårdsnavnet
