Kommentar
I kommentaren til navnet presenterer Albert Kjær flere mulige tolkninger av forleddet: dyrenemnet (h)reinn m., det tilsvarende mannsnavnet, trenemnet røynir (reynir) m., ‘rogn’ eller appellativet røyni (reyni) n., ‘rognelund’ (alternativene hentet fra GPNS s. 202, som Kjær viser til). På grunn av nabogårdenes navn, Olsby og Årsby (tolket til Óláfr og Ormr) anser han personnavntolkningen som den sannsynligste, men han tilføyer at Reinsby «findes dog ikke medtaget i PnSt. [= GPNS] under dette».
Om mannsnavnet sier Oluf Rygh (GPNS s. 202) at det finnes, om enn sjelden, brukt på Island, der det tidligste eksempelet er fra 11. årh. Heller ikke E.H. Lind (sp. 574 f., Suppl. sp. 465) har norske eksempler, og navnet er heller ikke registrert i Sverige, Danmark eller England (men tilnavnet Ren er ifølge SMPs samlinger belagt fra 1490-tallet).
Som nevnt tar Rygh (GPNS) innledningsvis noen forbehold, og utgiverne tilføyer at man også til dels kunne tenke på dyrenemnet brukt som mannstilnavn (noe slikt er for øvrig ikke registert i Lind Bin.). Rygh hadde under Reinn selv før opp bare gnr. 5 Reinstad i Kvæfjord, som ifølge NG XVII 2 først er belagt som «Renestaa» i 1567 (= NLR V 188; jfr. «Rennestaa» s. 211), «Reenstad» i tre kilder fra 1600-tallet og «Reinstad» i 1723. I kommentaren til dette navnet gjengir Karl Rygh tolkningen i GPNS, men tilføyer at uttalen med tonem 2 tyder på et opprinnelig tostavings forledd, og han vil dermed ikke se bort fra en norrøn form *Reinustaðir til et elvenavn Reina (som ifølge NE 188 er belagt fra store deler av landet, men stort sett i sammensetningen Reinåa).
Utgiverne av GPNS har tilføyd to gårdsnavn under Reinn. Fra Idd anføres det forsvunne «Reenszrud» (NKJ II 196), som Oluf Rygh selv antyder kan komme av mannsnavnet (NG I 213), og fra Sør-Fron gnr. 151 Reinshus, som ifølge «Brev fra 14de Aarh. hos Schøning» skal være skrevet «Ræinshwsar» (1360–61; jfr. DN XXI 82); ellers «Ringshus» i 1594 og «Reenshus» i 1668 og 1723 ifølge NG IV1 133. Her mener Rygh forleddet «antagelig» er mannsnavnet, men han tilføyer at «i flere andre Tilfælde er Reins- i Gaardnavne vistnok at forklare Røynis-, af røyni n., Rognelund». I Lind Suppl. (sp. 465) nevnes de samme navnene som i GPNS, men også Reinsby, og dessuten gnr. 39 Rennset i Stangvik på Nordmøre, som skrives «Reinszeter» i OE 38 (ca. 1530). Karl Rygh nevner her personnavntolkningen, men foretrekker en elvenavntolkning Reina eller Renna (NG XIII 402). Lind konkluderer med at personnavntolkningene i det hele tatt blir usikre «då namnet annars är okänt i Norge».
Trass i at personnavnet ikke er registrert i uavhengig bruk i Sverige, antar Lundgren-Brate (s. 204) at *Ren kan inngå i «Rensbodhum, nu Rensbyn» i Vika sn. i Dalarna. Etter den anførte, eldre skriftformen er dette ikke noe genuint bynavn, og det er da heller ikke nevnt av Elof Hellquist (1918). John Insley (s. 206) antyder forsiktigvis personnavnet som en mulig tolkning av forleddet i et torpnavn og i et teignavn på haugr i Norfolk, og viser også til et par mulige teignavn i Yorkshire, der Hreinn har vært foreslått som et mulig forledd. Alternativt viser han til et g.eng. *Rægen.
Personnavntolkningen må i tilfellet Reinsby sies å stå svakt, men heller ikke de andre tolkningsmulighetene er åpenbare. Dyrenemnet (h)reinn kan ikke anses som sannsynlig i en sammensetning med býr, selv om man på språklig grunnlag kunne argumentere for en kollektiv bruk av ordet. På Toten har det vel heller ikke vært rein i den tidsepoken navnelaging på by har vært aktuell. Et elvenavn kan det av språklige grunner (genitivs-s) neppe være tale om, og trenemnet er lite sannsynlig p.g.a. tonelaget; en delabialisering av diftongen synes også vanskelig å begrunne. Argumentene for å tolke Reinsby til mannsnavnet begrenser seg til sammenlikning med navnene på nabogårdene og til s-genitiven, og disse kan neppe sies å være avgjørende, men alternativene er enda mindre sannsynlige. Det er grunn til å tro at mannsnavnet Reinn har oppstått som et mannstilnavn (jfr. Insley s. 202), og et slikt kan meget vel ha forekommet i Norge selv om det ikke er nedfelt i bevarte kilder. Denne løsningen blir tross alt å foretrekke.
Slik vist under Olsby (se ovenfor) er det grunn til å regne med at Reinsby er blant de yngste gårdene i bygda; trolig oppstått samtidig med de førreformatoriske rud-gårdene, som jo også ofte har personnavn som forledd
