gnr. 247 i Rakkestad hd. (Os sn.), Østfold

NG I 124

N50 1913.1 3294, 3292

S 2 nø (Gjulum)

Rel. skyld: 0,8

– ri1ngsby (Rygh u.å.), ré1ngsby (Bugge 1883) riz1ngsby (NG), 1re6Msby (AN 1947), 1riMsby (AN ca. 1955)

(j Rynghsbønom j Vestby j mædal gardenom (u Rakkestad k) RB 159, 1401). j Riughsbø (!) RB 164, 1401. i Rengsby NRJ IV 320, 1528–29. Ringszby 1/1 1593 bs AN. Ringsby 1594 bs AN. Ringsbye 1594 NG. Ringby 1600 AN. Rinngsbye 1604 AN. Ringsbye 1604 NG. Ringsbye 1624 NG. Ringsby 1647 I 54. Ringsbye 1664 AN. Ringsby 1665 matr. Ringszby 1677 RAd (Vestby). Ringsbye 1723 matr E M. 1801 ft AN. Ringsby (s, n) 1838 matr.
Til belegget fra RB 159 kommenterer Oluf Rygh at det «sigter vel efter Tillægget snarest til en saaledes benævnt Part af en af de Gaarde af Navn Vestby, som findes i Rakkestad, No. 59–60, 111, 216». Det åpenbart feilskrevne belegget i RB 164 står under Eidsberg kirke, men hører sikkert hjemme her. I utgavens register er skrevet «Rjugsbør» og bare henvist til Eidsberg kirke. Også i et navn to linjer ovenfor er det skrevet «u» for n

Oluf Rygh tolker uten forbehold forleddet til mannsnavnet Ringr, og viser til gnr. 19 Ringstad i Trøgstad (skrevet «j Rinxstadom» i RB 145; jfr. NG I 4).
Ifølge GPNS (s. 203) var Ringr «adskillig brugt som Mandsnavn langt tilbage i Tiden, da det forekommer oftere i de østlandske Fylkekongeslægter i 10de og 11te Aarh. Senere kun i et enkelt Exempel (RB. 388, fra det nordlige Bohuslen)». E.H. Lind (sp. 576–78) bemerker at bare et fåtall av navnebærerne er historiske; blant disse nevner han båhusleningen fra Lur sn., men også en «Hr[ingr] iarl í Bretlandi» med Egilssaga som kilde! Det kan innskytes at navnet med ett mulig unntak ikke er belagt på Island. Lind viser for øvrig til at Ringr også har vært brukt som tilnavn, og i Lind Bin. (sp. 157) nevnes, foruten noen sagahistoriske personer, ett belegg fra RB og ett fra AB; han tilføyer at tilnavnet i de fleste tilfeller nok angir at personene stammer fra Ringerike.
Lundgren-Brate fører bare opp ett belegg på personnavnet, et patronym fra 1402 eller 1379, men det tilføyes at personen neppe er svensk. I SMPs samlinger finnes bare belegget fra Båhuslen, to eksempler på patronymisk bruk fra tidligere dansk område, foruten «Laurens Ringsmagh(er)» fra Örebro på 1400-tallet og en «Knvt Ringermog» først på 1500-tallet med Söderwalls supplement som kilde. Et runebelegg rikr (U 1145) kan imidlertid antas å stå for Ringr; det samme skal muligens gjelde hrenki (akk., Sö 333). I Danmark forekommer navnet (ifølge DgP I 1169 f.) vesentlig i sagnhistorien, men en «Magni Ryngss:» nevnes i Lund-erkebispens testamente i 1379 (vel identisk med den personen Lundgren-Brate fører opp), dessuten er personnavnet belagt på Bornholm i 1429 og som patronym i Färs hd., trolig i 1510. Det bemerkes at navnet er fellesgermansk og kortform til navn som Ringulf o.l. Det sparsomt belagte, utelukkende østnordiske Ringulf er vel belagt i England (Fellows-Jensen 1968: 219 og Insley s. 320 ff.), men den nordiske kortformen synes ukjent. Den ville i alle tilfeller være vanskelig å skille fra g.eng. Hring (DEPN s. 255; jfr. s. 387 f.)
I GPNS (loc. cit.) fører Rygh opp 26 norske gårdsnavn som kan ha Ringr som forledd, men han påpeker at Rings i enkelte tilfeller viser seg å være oppstått av Reynis, altså gen. sg. av reynir m., ‘rogn’. Blant gårdsnavnene er det 18 navn på -stad, hvorav ni oppgis med middelalderbelegg. Det er bare tre sammensetninger med rud/rød og to av dem synes å være ganske unge, kanskje etterreformatoriske dannelser. Ringsrød i Råde er derimot belagt i RB («j Ringsrudi» s. 489; NG I 328). I en anmerkning i GPNS vises til at enkelte navn som begynner med Rings opprinnelig har vært Ringis, og der kan tolkningen ikke være mannsnavnet, men «forøvrigt er deres Oprindelse usikker». Endelig påpekes i anmerkningen at det finnes et elvenavn *Ringa, og ellers noen sammensatte elvenavn som kan gå tilbake på dette eller på appellativet (jfr. NE 193).¹ Når Lind (loc. cit.) mener personnavnet har vært vanlig, skyldes det ikke minst «det icke ringa antal ortnamn, i vilka det ingår». Han supplerer Ryghs liste med et par navn, bl.a. «j Ringhs grænnd» i Tanum sn. i Båhuslen fra RB 368.
Ifølge Lundgren-Brate inngår Ringr (Ring) i flere svenske navn, bl.a. på sta, men Elof Hellquist (1918: 120) påpeker at f.eks. Ringsta i Eneby i Östergötland har navn etter ringformete steinsetninger. I DgP (loc. cit.) hevdes på den annen side at personnavnet inngår i det danske Ringsted og i et par andre navn på Ring. John Kousgård Sørensen (1958a: 105 f.) er skeptisk til personnavntolkningen, og foretreker en appellativ tolkning i de fleste tilfeller. Han mener imidlertid personnavnet kan inngå i bl.a. Ringseby og Ringsebølle på Lolland (jfr. Pedersen 1960: 34). Kristian Hald (1930: 79) mener de to lollandske navnene er sammensatt med et mannsnavn *Ringsi, en hypokoristisk dannelse til Ring.
Ringsby ligger langt nord i Os sokn, i luftlinje ca. 6,5 km øst-nordøst for kirkestedet, men i middelalderen var det kirke på gnr. 21 Gjulum bare 2 km sørøst for Ringsby. I en kommentar til belegget fra RB 159 antar Aage Lunde (1990: 35) at «flere av de senere gårdene i området tidligere hadde utgjort en stor gård som ble kalt Vestby til forskjell fra en annen storgård som lå østenfor». Han innrømmer likevel at det er uvisst hvilken gård dette kan ha vært, men antyder at det kanskje kan ha vært «Gjulem eller Sandaker». En så stor gård som denne *Vestby i så fall måtte ha vært, skulle man tro ville ha satt andre spor etter seg, og Ryghs forklaring på belegget, gjengitt ovenfor, synes rimeligere. Den forklaringen forutsetter på den annen side et forsvunnet *Ringsbýrinn (mindre trolig er *Ringsbœrinn) under én av Vestbygårdene.
Nærmeste nabogård til Ringsby i sør er gnr. 248 Melleby og deretter gnr. 13.14 Kån. I øst ligger gnr. 15 Klepper, gnr. 16 Skjølerud og gnr. 17 Flatberg, i nord ligger gnr. 245 Degnes og gnr. 249 Kåtorp og i vest gnr. 246 Botn. Det «Ringsby» som på N50-kartet står avmerket vest for Kån, er en tidligere husmannsplass under gården, kalt Gaddehytta (nå bnr. 2); her grenser gnr. 234 Hauger inn til Ringsbymarka.
Ifølge 1647-matrikkelen skyldte Kån tilsv. 45 lpd. korn, Botn 40 lpd., Kåtorp 30 lpd., Melleby 27 lpd. og Klepper 25 lpd. Ringsby, Flatberg og Hauger skyldte tilsvarende 20 lpd. hver, mens Degnes skyldte 10 lpd. og Skjølerud 5 lpd. Gnr. 21 Gjulum (vinnavn) og gnr. 19 Sandåker, som Lunde mener en storgård *Vestby kan tenkes å ha fått navn i forhold til, skyldte hhv. 40 lpd. og 20 lpd. Teorien blir også fra et slikt synspunkt lite trolig. Gjennomsnittsskylda for de nevnte gårdene i 1647 blir på vel 24 lpd. og Ringsby får dermed en relativ skyld på 0,8, mot 1,1 for Melleby.
Det er grunn til å regne Ringsby som yngre enn Melleby. Navnet Melleby synes å være knyttet til gårder som ligger mellom to (eller flere) gamle gårder (se Schmidt 1987a: 337); her ville det være rimelig å anta at Melleby er navngitt i forhold til Botn og Kån, begge store gårder navngitt etter naturformasjoner (Kån kommer av kaun n., ‘byll’, brukt overført om ‘rund forhøyning’). Tenker man seg at Ringsby er en tidlig utskilt del av Melleby, ville man her i den nordligste delen av soknet mot Eidsberg få tre relativt jevnstore gårder, utvilsomt etablert tidlig i førhistorisk tid. Ringsby kan vel tenkes å være utskilt og navngitt tidlig i vikingtida, da mannsnavnet Ringr kan ha vært i bruk. Tolkningen av Ringsby til et mannsnavn Ringr er språklig sett uproblematisk, men på grunn av den sparsomme dokumentasjonen for navnet, er det likevel grunn til å anse tolkningen som uviss. Til tross for kasuskomposisjonen kan det ikke utelukkes at opphavet til navnet er en ringformet terrengformasjon.
[