gnr. 77 i Rødenes hd. (Rømskog sn.), Østfold

NG I 175

N50 2014.2 6121

– ri1ngs7bý (Bugge 1881), ri1ngsbú (Bugge 1883), ri1ngsbu (NG), 1riMsbu (AN ca. 1955)

Ringsbo NKJ I 23, 1575 (= St 22b). Ringszbye ¼ 1613 ls AN. Ringsbye 1614 ls AN. Rinngby (!)1617 bs AN. Rinngsby 1618 bs AN. Ringsboe 1619 bs AN. Ringboe 1620 ls AN. Ringsbo 1620 bs AN. Ringsbo 1626 NG. Ringsbo 1626 ls pinse AN. Ringsboe 1626 ls jul AN. Ringsboe 1626 bs AN. Rinngsboe 1647 I 120. Rinngszboe (øgd) 1653 RAd (København). Rengsbøe NRR X 577, 1653. Ringsboe 1661 lk. 1723 matr E M. Ringsbue 1801 ft AN. Ringsby 1838 matr. Ringsbu 1886 matr

Trass i noen 1600-tallsformer på «by(e)» og Bugges første oppskrift, synes navnet etter all sannsynlighet å være en sammensetning med búð(ir) f. (pl.?); slik Oluf Rygh da også har tolket det. Ringsbu er derfor ikke tatt med i drøftingen nedenfor (kap. 4), men nevnes her [etter Ringsby!] som et eksempel på navn med vekslende etterledd så vel i eldre skriftformer som i uttalen. Forleddet synes imidlertid etter alt å dømme å være manns- eller tilnavnet Ringr. Etter landskylda i 1647 (og ifølge Stiftsboka), 1 pund tørrfisk, som tilsvarer om lag 2 lpd. korn (jfr. «gammel skyld» 3 lpd. korn i 1838), må gården være relativt ung, trolig en rydning fra seinmiddelalderen. Dette kan tyde på at mannsnavnet, evt. tilnavnet Ringr har vært i bruk forholdsvis lenge i deler av Østfold. Jfr. belegg i RB og AB, nevnt under Ringsby.]