Verner Ekenvall våger ikke å framsette noen entydig tolkning av forleddet «på grund av de unga och varierande skrivningarna». Han bemerker at uttalen med en
å-lyd synes å utelukke dialektens
rös f., ‘røys’. Han bemerker videre at norrønt
hross n., ‘hest’ antas å inngå i et par navn
Råssekärr og
Råssön i hhv. Långelanda og Stala sn. på Orust (jfr. OGB IX 12 og 66), men uttalen av disse skal være [
rÕ2s--] eller [
r÷2s--] (i OGB IX rett nok bare oppgitt for
Råssön, s. 66). Om man ikke her – for
Råssbyn – skal regne med en skriftpåvirket uttale, kan heller ikke denne tolkningen være aktuell, mener han, selv om de eldre skriftformene langt på vei faller sammen med dem for orustnavnene. Ekenvall vil likevel ikke helt utelukke denne muligheten, men anser i så fall et persontilnavn
Hross som det sannsynligste. Endelig foreslår han som en mulighet
rås f., i betydningen «kärr, små vattendrag i mosse, öppen vattenfåra m.m.» med hv. til Rietz s. 549 og «Strøm, Vandløb, Bækkeleie m.m.» med hv. til Aasen. Som støtte for denne tolkningen anfører han at Råssbyn ligger «vid flera småbäckar». Han konkluderer likevel med at tolkningen blir usikker. Navnet er ikke tatt med i Hellquist 1918.
Noe mannstilnavn *
Hross er ikke registrert i E.H. Linds tilnavnbok, men avledningen
Hrossi er belagt én gang; en islending
Hedinn kalles «s[unr] Þorgrims hrossa» ifølge Lind Bin. sp. 158 – med hv. til noen sagahåndskrifter. For øvrig inngår appellativet
hross som forledd i fire sagnhistoriske eller klart diktete personnavn (jfr. Lind sp. 592). Å tolke forleddet i
Råssbyn til et ukjent persontilnavn som *
Hross bør unngås, og heller ikke det svakt belagte
Hrossi synes her å være særlig aktuelt, og både uttale og eldre former av
Råssbyn tyder på et opprinnelig enstavet forledd.
De appellative tolkningene bør vurderes nærmere, og med så vekslende skriftformer som her, bør man i utgangspunktet legge spesielt stor vekt på uttalen. Slik Ekenvall framhever, har alle de tre uavhengige oppskriftene notert en
å-lyd i førsteleddet. De to første har ingen markering for kvantitet; det er likevel grunn til å tro at den første vokalen er kort;
1
mens den tredje uttaleopplysningen angir vokalen som halvlang. Om lag 2,5 km lenger øst, like ved kirkestedet, ligger en bebyggelse med et liknende navn,
Rössebyn. Dette navnet skal ifølge OGB XI 19 primært være uttalt [
ró2s-êbyn], altså med en kort vokal som beskrives som en mellomting mellom et «öppet
å» og et «brett
ö», vel tilsvarende Norvegias [
O]. En alternativ uttale [
rø2s-êbý'_0n] er notert av C.G. Tengström (1931: 108), men denne anser Ekenvall som sannsynligvis skriftpåvirket.
Heller ikke dette navnet foreligger med skriftformer eldre enn midten av 1500-tallet – eldste som «i Rwszeby» (NRJ V 140) i 1542, men seinere med former som veksler mellom <ö> og
i forleddet, men alltid med mellomvokal . Også dette navnet står i prinsippet uforklart i OGB, men Ekenvall mener forleddet muligens kan være rös f., ‘røys’, selv om han oppgir uttalen av dette appellativet som [rÕs-] eller [rUs-], altså identisk med det som oppgis for Råssön i Stala, som forstås som sammensatt med hross n. Forholdet er innfløkt, men de norske eksemplene på hross eller hestr i gen. pl. + bœr bør kunne tas til inntekt for en tilsvarende tolkning av Rössebyn, jfr. Rossabø, gnr. 35 i Skåre og gnr. 67 i Skjold (NG X 420, 444) og Hesby, gnr. 38–40 i Sem (NG VI 213) og gnr. 15 i Finnøy (NG X 249). For en forklaring på navn med ord for husdyr i forleddet, se bl.a. Hellberg 1967a: 375, 393. Så vel de eldre skriftformene for Rössebyn samt den registrerte uttalen støtter en slik tolkning. Om dette er rett, vil tolkningen til appellativet hross i Råssbyn kunne utelukkes.
I Råssbyn synes forleddet, som nevnt, å ha vært enstavet. Ekenvall har så godt som utelukket rös f. på grunn av uttalen, men foreslår som en siste utvei rås f., i en betydning ‘bekkeleie’ e.l., og han framhever at det er flere småbekker ved gården. Likevel presiserer han at tolkningen er usikker; noe som vel framfor alt skyldes de skiftende, og ikke tilstrekkelig gamle, skriftformene. Selv om ingen av disse direkte støtter tolkningsforslaget, er de heller ikke til hinder for en tolkning som passer med uttale og topografiske forhold. Ordet rås f. er i litt ulike betydninger belagt i flere svenske og norske dialekter samt i norrønt (Fritzner). I gsv. er en tilsvarende form kjent i sammensetningen vatz ras, ‘vassdrag’ (Söderwall). Beslektete ord finnes i flere språk, og den opprinnelige betydningen synes å være ‘(rask) bevegelse framover’ (jfr. Torp). I norrønt synes den mest utbredte betydningen å være ‘løp’, og sannsynligvis sekundær er da betydningen «Vei, Aabning hvorigjennem noget saasom Vand og deslige tager sit Løb» (Fritzner). Også hos Aasen nevnes den abstrakte forståelsen først («Løb, Gang, Fremskriden»), selv om den karakteriseres som lite brukt. Aasen nevner deretter 2): «Væxt, Opskydning; især i Skov» (fra Sunnmøre), 3): «Gang, Vei Gangsti; især om de Stier som efterhaanden danne sig ved Kreaturernes Gang til Græsmarkerne» (hovedsakelig nordvestlandsk), 4): «Strøg, hvorigjennem Fiskestimene gaae» (Nordland), 5): Strøm, aaben Rende i Isen paa en Elv» (Østerdalen), og så tilføyer han: «Ogsaa: Rende, Vandløb, Bækkeleie. Trondh.». Denne siste tolkningen, som Ekenvall framhever, er i Norge altså bare belagt nordafjells, og heller ikke i Sverige synes den å være den vanligste. Rietz fører først opp «kärr; sumpigt ställe inom en för öfrigt fast och torr mark, hvarest vattnet rinner fram», deretter «lång, ej djup dal, vår och höst af vatten öfversvämmad» og endelig «öppen vattenstrimma i en tillfrusen å eller sjö». Rennende vann er et felles trekk ved flere av disse forklaringene, og i den grad Ekenvalls beskrivelse av topografien er korrekt (den går ikke tydelig fram av GK), kan det være grunn til å støtte en slik tolkning. Det er likevel grunn til å vurdere om ikke en mer generell betydning ‘sti, vei, passasje’, som eksemplifisert ved den vestnorske ‘krøttersti’, kan ha hatt en videre utebredelse tidligere; ved Råssbyn går det nå store veier i tre retninger, og her må også fra gammelt av ha vært ferdselsveier.
Råssbyn ligger ca. 3,5 km vest-nordvest for kirkestedet Forshälla. Vest for gården ligger Västerby og Dramsvik ut mot sjøen. I nord ligger først Berg og så Röd nord for denne. Øst for disse ligger (nordfra) Holmen, Solum, Timmerås, Lerbo og Långehed, og om lag rett øst for Råssbyn ligger Bua. Noe lenger øst ligger (likeledes nordfra) Hova (Haugar), Koppungen, Buddeberg, Grohed, kirkestedet, Rössebyn og Konungsberg. Sør for Råssbyn ligger Strand og Ödsmål nærmest før Bräcke og Haljersröd. Personnavnforledd er sannsynlig i Haljersröd og mulig i Grohed og Buddeberg. I OGB XI 14 foreslås et persontilnavn Kong/Kung som en mulighet i Konungsberg.
Området preges av relativt jevnstor bebyggelse med flere enkeltgårder, og flere av dem nevnes første gang i RB; noen midt på 1300-tallet. Størst er Hova med tre gårder (2 ½ mt.), mens Berg, Buddeberg, Forshälla, Röd og Strand har to gårder med to mt. hver. Rösseby er også to gårder, men hver av dem er bare på ½ mt. Enkeltgårder med ett helt mt. hver er Bua, Dramsvik, Grohed, Haljersröd, Konungsberg, Koppungen, Långehed, Råssbyn, Västerby og Ödsmål. Holmen, Timmerås og Lerbo er på ½ mt. hver, mens Solum er på ¼ mt. (men nevnt i RB) og Bräcke tidligere har vært ansett som det samme, men nå er redusert til 1/8 mt.
Hverken gårdsstørrelse eller beliggenhet gir her noen klar indikasjon om alderen på bosetningen og navnet. Man bør likevel kunne anta at Strand er eldre, noe navnetypen tyder på, og dette understrekes av at bebyggelsen lenge har bestått av to gårder. Nordover – om lag like langt fra stranda – ligger to jevnstore bebyggelser med navn av samme type, Berg og Sund. Disse tre gårdene – og likeledes Röd – betalte 48 skilling hver i skatt i 1528; langt mer enn de andre gårdene i denne delen av soknet. Dramsvik betalte f.eks. 12 skilling, Västerby betalte 1 mark, d.v.s. 16 skilling, og «Wersby» (= Råssbyn?) står oppført uten skatt. Alt tyder på at Västerby og Råssbyn er yngre enn Strand, og muligens er begge opprinnelig utskilt fra denne gården. M.h.t. Västerby hevdes i OGB (s. 24) at det ikke kan avgjøres «från vilken gård el. by namngivningen [...] skett», men så vel størrelse som beliggenhet tyder på at Strand er utgangspunktet for navnet *Vestribýr. Sett fra Strand kan Råssbyn også ha fått et navn som viser til beliggenheten; kanskje er ‘gården ved veien’ å foretrekke framfor Ekenvalls ‘gården ved småbekkene’
