Assar Janzén viser i OGB til E.H. Linds tilnavnbok (Bin. sp. 303), og støtter hans tolkning av forleddet som et mannstilnavn *
Sámi, en svak sideform til det sikkert belagte
Sámr. Dette tilnavnet er identisk med et adjektiv
sámr, som forklares som «mörklagd». Alternativt kan Janzén tenke seg at forleddet var et elvenavn *
Sama eller *
Sáma, og han viser til NE 206. Forutsetningen for en slik tolkning måtte være at mellomvokalen
i belegget står for u, slik tilfellet ofte er i RB.
E.H. Lind nevner to menn som har båret tilnavnet Sámr. Den første nevnes i noen utgaver av Håkon Håkonssonssaga, bl.a. Eirspennill (AM 47 fol.; Finnur Jónssons utg. s. 536) og Skálholtsbók yngsta (AM 81a fol; Kjærs utg. s. 420). En «Gunnar samr» sendes til Valdres (trolig fra Bergen) i spissen for en gruppe menn for å stagge ribbungene, og de forfølger dem til Gudbrandsdalen, og ifølge AM 81a skal «Gunar sam» (akk.) ha falt der. Etter sammenhengen må dette ha skjedd i 1225. Ifølge Lind skal tilnavnet skrives «saam» (akk.) i Flateyjarbók. En historisk «Gunnar samr» nevnes som underskriftsvitne i et brev fra 1337 (DN I 196; uten sted), som gjelder et gårdkjøp på Voss, og Lind hevder denne mannen kanskje er sønnesønn av den førstnevnte. Det blir naturligvis usikkert. Belegget tjener imidlertid til å vise at tilnavnet sikkert har eksistert, og å knytte det til det nevnte adjektivet, synes rimelig.
Noe svakt bøyd tilnavn *Sami er imidlertid ukjent, men for den saks skyld kan det jo godt ha eksistert. Lind antyder at det kan foreligge som forledd i noen norske gårdsnavn, og foruten det forsvunne navnet i Kville nevner han gnr. 37 Sømmerud i Brandval, gnr. 29 Sommerstad i Andebu og muligens også i det forsvunne «Samabiargir» i Trondenes (jfr. NG XVII 27 f.)
Linds tolkning avviker fra dem man finner i Norske Gaardnavne. Sømmerud i Brandval skrives «j Somarudi» i RB 459 og tolkes i NG III 240 som et rosende navn Sómaruð, til abstraktet sómi m., ‘ære’. Sommerstad i Andebu skrives «i Samastadum» i en vidisse fra 1409 av et brev fra 1320 (DN II 120; Båhus), og «Samestadh» i et register fra 1445 over jordegodset som lå til St. Jørgens hospital i Tønsberg (DN IX 274; Tønsberg). Albert Kjær viser for tolkningen til NE 206 og mener primært at både dette og Sommerstad i Sandsvær (gnr. 82) er sammensatt med et elvenavn dannet til stammen Sám-; med samme betydning som adjektivet sámr. Han nevner imidlertid at Sophus Bugge p.g.a. uttalen med [a] i andre stavelse foretrekker en elvenavnstamme sam-, «der mulig hører sammen med Verbet semja i Betydningen: berolige (se NE S. 207)» (NG VI 160). Christopher Hale (1993: 85) refererer så vel disse som Linds tolkningsforslag, men uten å ta stilling til dem.Til sandsværnavnet bemerker Hjalmar Falk at «Gaarden i Sandsvær ligger ved en liden Bæk, som skal løbe over Svaberg, bestaaende af graarød Granit med brede kulsorte Striber» (NG V 386).
Når Lind fører opp det forsvunne navnet fra Trondenes, må han ha sett bort fra at Karl Rygh setter det i forbindelse med gnr. 62.63 Sama, som kommenteres slik i NG XVII 21:
Er sandsynlig Elvenavnet Sama, som her maa have tilhørt Bergselven, og som ligefrem er gaaet over til Gardnavn. At Elven har havt dette Navn, synes at bestyrkes ved det AB. 100 nevne Gaardnavn i Samabiargum, se ndf. under «Forsvundne Navne». Se NE. S. 206. Vistnok kan Formen i Diplomet vække Betænkelighed mod denne Forklaring. Men Orthografien er her idethele daarlig [...]. Man kunde ogsaa tænke paa et Fjordnavn *Sami.
Det kan tilføyes at «af Samabiargum» og «af Midbiargum» skal ligge «vid Bergh», altså ved gnr. 76 Berg, skrevet «af Berge» i AB 165; umiddelbart før de nevnte beleggene (AB 166 = s. 100 i Munchs utgave); jfr. note 278. Nå bør det kanskje ikke legges for stor vekt på belegget fra AB. Navnet synes også å forekomme i to eller tre eldre diplom – egentlig opptegnelser over jordegods som lå til Trondenes kirke – alle trykt i DN VI. 1
Identifiseringen vanskeliggjøres imidlertid ved at det synes å foreligge skrivefeil i ett eller to av diplomene, og det er all grunn til å tro at fortegnelsen i AB helt eller delvis bygger på disse eldre opptegnelsene. Karl Rygh har forstått forholdet noe annerledes enn Oluf (jfr. kommentaren i NG XVII 27), og forholdet lar seg neppe avgjøre med sikkerhet. Av det første, DN VI 228 (ca. 1350; Nidaros), går det i alle fall fram at Sama har omfattet fire andre gårder, hvorav tre har navn med
bjargir som etterledd. Etter all sannsynlighet utgjør disse den nåværende gnr. 76
Berg (til tross for lokaliseringen «østan ath annæ». Belegget «Gammaberga» (nom.) antar Oluf Rygh kan være feil for «Sama-», men Karl Rygh påpeker at navnet kan knyttes til gnr. 78
Gamnes. (Han ser bort fra at dette synes ganske ungt som bebyggelsesnavn, men selvsagt kan man ikke av den grunn se helt bort fra at det er gammelt; «Gætha uik» kan gjelde gnr. 77
Vika, ellers belagt første gang i 1661, slik Karl Rygh også mener.). De to øvrige gårdene kan utvilsomt knyttes til
Berg, og det er all grunn til å regne med at lokaliseringen «østan ath annæ» må bero på en skrivefeil og ikke at det med åa her menes Ervikelva; sett fra Sama er det Bergselva det er naturlig å orientere seg ut fra.
Til tross for en noe ulik rekkefølge i de to neste diplomene kan det ikke være tvil om at beleggene gjelder de samme gårdene, og også de samme som nevnes i AB, selv om skylda der er noe endret i forhold til det som oppgis i diplomene. I NG hevdes at belegget «a Gamabiorghom» er trykkfeil i utgaven, og det er ikke umulig, sett på bakgrunn av det eldre «a Samabiargum», men da er det grunn til å tro at «Gammaberga» enten også er feil, eller at det virkelig inneholder
gammi m. Om så er tilfellet, er det kanskje «Øfrabergha», som etter navnet trolig har ligget nærmere Sama, som tilsvarer *
Samabjargir i de yngre diplomene.
Mye tyder på at gården Sama har omfattet områdene på begge sider av Bergselva; spørsmålet blir om det er denne eller vika utenfor, Bergsvågen eller evt. indre Bergsvågen, som har gitt gården navn. Karl Rygh foretrekker altså den første tolkningen, og viser til NE 206, der det gis ett sikkert eksempel på dette elvenavnet og dessuten foreslås som mulig forledd i fem gårdsnavn.
Sama i Trondenes nevnes ikke. Som et alternativ nevner Karl Rygh et fjordnavn *
Sami, og denne tolkningen har to fortrinn framfor elvenavntolkningen. For det første slipper man å regne med en feilaktig genusmarkering i det sammensatte navnet
*Samabjargir, og for det andre lar den seg forene med dativformen fra 1350 «i Sama», som ikke kommenteres i NG. Den nåværende formen med utlydende -
a kan muligens forklares som stivnet dativ (jfr. tilsvarende, men fra et sterkt bøyd maskulinum i gnr. 99
Dale). Forholdet lar seg vel knapt endelig avgjøre; for elvenavntolkningen taler jo bl.a. at gården Sama, tunet, ligger et stykke opp langs elva, på nordsida av Samaåsan.
Både forståelsen av
Sama som et elvenavn og et fjordnavn («vågnavn») lar seg forene med den etymologien som foreslås i NE 207, en mulig sammenheng med verbet
semja i betydningen ‘berolige’. Elva har ikke spesielt stort fall (fra 132 m.o.h. over ca. 6 km), på den annen side synes Bergsvågen å ligge forholdsvis lunt, med Grytøya på den andre sida av Toppsundet. Spesielt gode havneforhold må det ha vært i Indre Bergsvågen, i elveosen, der sjøkartene har avmerket ankerplass (jfr.
Den norske los), og der det nå er småbåthavn.
Ingen av de navnene som Lind foreslår kan være sammensatt med et persontilnavn *
Sámi, gis en slik forklaring i NG, og det synes også som de kan gis plausible forklaringer på annen måte. Det kunne derfor være rimelig å søke en alternativ forklaring også ved
*Samabýr i Kville. Da det ikke lar seg gjøre å bestemme hvor gården har ligget, blir det imidlertid umulig å ta stilling til hvorvidt det her er tale om et elvenavn eller f.eks. et fjordnavn. En tredje løsning kunne være at man her har abstraktet
sami m., og da kanskje helst i betydningen «Forlig, Overenskomst» (Fritzner; = norrønt
sætt f., jfr. nynorsk
semje f.). *
Samabýr ville dermed kunne tolkes på samme måte som det utvilsomt gamle teignavnet
Samestad i Innvik (Nordfjord), ‘en teig det har vært strid om, men der man er kommet fram til enighet, til
semje’.
2
En slik tolkning kunne også passe i navnet på en gård eller gårdpart
