KommentarOluf Rygh kommenterer ikke det eldste belegget og forklarer det yngre som «Saxagarðr, af det endnu tildels brugte Mandsnavn Saxe (Saxi)». I GPNS (s. 211) bemerkes under Saxi at dette er et svært gammelt navn, brukt alt i landnåmstida på Island og alminnelig i Norge i middelalderen. Det var fremdeles brukt enkelte steder på Ryghs tid, og vanlig også i Danmark. Ifølge E.H. Lind (sp. 870 f.) er det eldste norske eksempelet (etter sagatida) fra 1325, men det skal også ha stått på en runestein på Ålgård i Sokndal; begynnelsen av innskriften er nå uleselig (jfr. NIyR III 133 f.). Fra Island nevner Lind bare én navnebærer. Han bemerker avslutningsvis at det i Norge er «i flitigt bruk hela medeltiden igenom». I supplementsbindet (sp. 694–97) har Lind da også en lang rekke navnebelegg, spesielt mange fra Østlandet og ikke minst fra Romerike; her nevnes bl.a. en «Barðr Saxsæ sson», som i 1362 møtte på Østby (gnr. 123.125 i Hemnes sn. i Høland) og solgte noe jord i Ås (gnr. 81). Navnet er ganske vanlig også i Sverige (Lundgren-Brate s. 215); SMPs samlinger har 76 belegg mellom 1145 og 1495 med en hovedsakelig østlig og sørlig utbredelse. Navnet finnes også i ti runeinnskrifter, og synes å kunne knyttes til et høyt sosialt sjikt. I Danmark må det, slik Rygh påpeker, ha vært svært vanlig (jfr. DgP I 1198–1203). Fra England nevner Erik Björkman bare ett eksempel – fra DB, men Gillian Fellows-Jensen (1968: 227 f.) har forholdsvis mange – både fra Lincolnshire og Yorkshire. Hun anser navnet som opprinnelig østnordisk, noe distribusjonen i Norge også kan tyde på (slik også DgP). I Normandie viser det seg ikke før etter 1066, men det har funnes i flere stedsnavn (Adigard s. 131).
I norske gårdsnavn er Saxi ganske frekvent. Av de nitten navnene Rygh legger fram i GPNS (s. 211), er det bare to med etterleddet stad, det ene belagt første gang i 1520, det andre først i 1723; begge kunne kanskje tolkes annerledes. Fire navn er sammensatt med garðr(inn); det ene «maaske nyere». Saksegård i Oslo (nevnt første gang i 1334) er det eneste navnet på en bygård i Oslo som har holdt seg helt til vår tid. For øvrig er det to navn på -bøl og fire på rud/rød, og i det hele tatt synes navnene å være relativt unge. Lind (Suppl. sp. 697) har noen få tillegg, bl.a. navn på -garðr fra Skee i Båhuslen og fra Røros (dette står i NG XIV 201 uten eldre skriftformer, og som det likelydende daglignavnet på gnr. 44 i Ålen, viser det sannsynligvis at personnavnet her har vært brukt så seint som på 1800-tallet). Lundgren-Brate (loc. cit.) nevner noen få svenske stedsnavn med Saxe som forledd; i Danmark er det flere, bl.a. på torp, bol og ager (DgP I 1203). Fra Lincolnshire nevner Gillian Fellows-Jensen (1968: 227) bl.a. to Saxby, og fra Yorkshire bl.a. en sammensetning med ton. Saxi kjennes likeledes fra Norfolk, både som personnavn og som forledd i stedsnavn (Insley s. 323 f.).
Personnavnet må antas å ha kommet i bruk i Norge i vikingtida, og det underbygger Ryghs tanke om at «denne Gaard og den følgende, ligesom ogsaa den nærliggende Haugen (GN. 85) maa være udskilte Dele af en ældre Gaard, enten af Hemnes, eller af en anden, hvis navn isaafald nu ikke kjendes».
Om belegget «j Saxabø» representerer et virkelig brukt navn, står det utvilsomt for *Saxabýr, jfr. Østby og Vestby i samme sokn. Man kan imidlertid ikke være helt sikker på at belegget fra RB gjelder samme eiendom som det yngre navnet Saksegard. Det er tenkbart at Saxabýr var part av en annen gård, at bøndene på Saksegard var selveiere på 1300-tallet og at navnet derfor ikke var nevnt. Helgegard kommer f.eks. først med i et tillegg til jordeboka (s. 451). På den annen side ser vi at Saksegard skyldte ½ pd. smør til prestebolet i 1575 og likeledes i 1647, så det er ikke usannsynlig at begge navn gjelder samme eiendom. Det er flere eksempler på at etterleddet by/bø kan veksle med andre gårdsnavnetterledd, selv om vekslingen býr/bœr – garðr er ikke vanlig (se ellers s. 553 ff.). Spørsmålet om hvorvidt rødeboksbelegget da er feil for *Saxagarðr, eller om navnet er endret i seinmiddelalderen, lar seg ikke løse på grunnlag av det foreliggende kildematerialet.
Saksegard ligger i det vestre dalføret nord for Hemnessjøen (Øgdern), nord for gnr. 92 Helgegard, kirkestedet gnr. 83.84 Hemnes og gnr. 93–95 Gangnes. I sørøst ligger gnr. 85 Haugen gnr. 119 Torp, og i nordvest gnr. 90 Grårud og gnr. 89 Mørk. Ifølge Kraft (1820: 404) hadde gården «god Skov, og en Udskibningssaug». I 1647 hadde Gangnes høyest skyld av disse gårdene, tilsv. 62 lpd. korn; som prestegård er Hemnes ikke nevnt i denne kilden, men ifølge Kraft (s. 403) skyldte denne gården 74 lpd., og den har vel også vært den største tidligere. Haugen skyldte i 1647 50 lpd., Saksegard 43 lpd. og Helgegard 33 lpd. Mørk skyldte 23 lpd. og Grårud 10 lpd. Det kan ellers nevnes at gnr. 79 Vestby skyldte 40 lpd. og gnr. 123–125 Østby skyldte 60 lpd. i 1647. Gjennomsnittsskylda for 18 gårder i nabolaget er ca. 30 lpd., og Saksegard får dermed en relativ skyld på 1,3.
Oluf Rygh antar, sikkert med rette, at Østby og Vestby – sammen med gnr. 78 Østegarden (16 lpd. i 1647) er deler av en gård hvis navn nå er borte. De tre gårdene skyldte tilsammen 116 lpd. i 1647, mens sammenlagt skyld for Helgegard, Saksegard og Haugen var 126 lpd. For Hemnes og Torp var skylda til sammen 114 lpd. (om Krafts opplysninger stemmer med tidligere skyld). Ut fra disse opplysningene kan man tenke seg at opphavsgården innerst i nordenden av Øgdern har vært Helgegard/Saksegard/Haugen. Hemnes («det nærmere nes» NG II 195) er rimeligvis navngitt herfra, i motsetning til Gangnes (av Gagnnes, neset midt imot; se NG II 197). Muligens har opphavsgården også omfattet Hemnes, som kanskje først ble utskilt da det ble bygd kirke på stedet (men navnet Hemnes er rimeligvis langt eldre). Det gamle navnet på opphavsgården kan nå ikke rekonstrueres, men muligens har den en periode vært omtalt som Bœr eller Býr. Det kunne i så fall ha bidratt til at én (den eldste) av de utskilte partene ble kalt *Saxabýr etter en samtidig eier (formen bœr forekommer her bare i det bestemte Bøen). Stedsnavnet kan i så fall tidfestes til tidlig kristen middelalder, da personavnet må ha vært svært vanlig på Romerike.
