KommentarKarl Rygh opplyser i NG at forleddet kunne være «Mandsnavnet Snara, som ofte forekommer i MA. og i Formen Snare findes paa Jæderen i 1519 og endnu i nogle Vestlandsbygder». Han viser så til GPNS s. 229, og avviser som mindre sannsynlig appellativet snar n., ‘kratt’, men «da der falder en Elv ud ved Gaarden, er der ogsaa Adgang til at tænke på et Elvenavn *Snara, hvortil der er Spor paa forskjellige Steder (NE. S. 236)». Han viser endelig til gnr. 12 Snarset i Bø i Nordland, der han bare nevner de to første mulighetene og klart foretrekker personnavntolkningern (NG XVI 374).
Oluf Rygh viser i GPNS (s. 229) til at Snara «forekommer ret ofte som Mandsnavn i Norge i Middelalderen», men tilføyer at det ikke er registrert på Island. E.H. Lind (sp. 932) har Snari som oppslag, men nevner også Snara. Han har ikke særlig mange belegg for navnet – det eldste fra 1296–1320, og blant disse også ett belegg fra Island (som patronym i 1467). Som tilnavn er det bl.a. registrert i Landnåmabok og i AB. Jfr. ytterligere et par norske belegg i Lind Suppl. sp. 742. I Lind Bin. (sp. 344) forklarer han at tilnavnet Snara «är sannolikt icke subst. snara utan bildat av v. snara i någon av dess skiftande betydelser. Det har senare övergått till dopn.». Varianten Snare mener han kanskje er den svake formen av adjektivet snarr, ‘hurtig, rask’.
Ifølge Lundgren-Brate (s. 237) synes navnet ikke belagt i uavhengig bruk i Sverige, men i SMPs samlinger er navnet registrert på Öland i 1428 og i Stockholm i 1452, dessuten er det to runebelegg snari (U44 og U637) og seks eksempler på et tilnavn Snare fra 1300- og 1400-tallet. I DgP (bd. I, sp. 1264) er det likeledes et par mulige eksempler, det ene kanskje tilnavnet. Navnet synes ikke belagt i England, men Gillian Fellows-Jensen har et muligens beslektet Snarri, som hun tentativt forbinder med adjektivet snarr og antyder kan være en anglo-skandinavisk dannelse.
I GPNS fører Oluf Rygh opp bare to gårdsnavn under Snara, gnr. 316 Snarud i Furnes (jfr. NG III 81) og Snarset i Bø (se ovenfor), men han legger til at Snarud mulig kunne forklares til appellativet snar. Navnet fra Furnes er først belagt i 1669, og det er vel tvilsomt om det går tilbake til middelalderen. Snarset er derimot ganske sikkert fra middelalderen; gården kjennes siden 1567 (NLR V 166) og skyldte én våg fisk i 1647, da den også hadde husmann (1647 XVI 225, 248). Lind (loc. cit.) mener mannsnavnet Snari muligens kan foreligge i to navn. Det forsvunne (utmarks) teignavnet *Snaramór i Høland («vm Snaramo», «j [Sn]aramo» DN VI 76, 1311; Komnes), forklares imidlertid i NG II 206 mer tilfredsstillende til appellativet. I det andre navnet Lind nevner, «i Snorugarde» (DN IV 180, 1333; Bergen – utvilsomt om en bygård), er personnavntolkningen derimot sannsynlig. I Lind Suppl. (loc. cit.) føres opp – også som mulige – de to navnene fra GPNS. Snarby i Tromsøysundet nevnes altså hverken av Oluf Rygh eller av E.H. Lind.
Lundgren-Brate (s. 237) mener det svenske *Snare «antagligen» foreligger i et torp-navn i Småland, og ifølge DgP (loc. cit.) kan det tilsvarende danske navnet mulig inngå i noen få danske stedsnavn.
Snarby ligger isolert for nordenden av Snarbyeidet / Oldervikdalen. Nærmeste eldre nabogårder er gnr. 3 Oldervik ca. 8 km i sørøst og gnr. 7 Skitnelv ca. 6 km i vest-sørvest. I nord ligger gnr. 113 Rotnby (ikke nevnt i 1647) ca. 5 km over fjorden. I 1647 skyldte Snarby og Oldervik tilsv. 5 lpd. korn hver og Skitnelv skyldte 3,3 lpd. Gnr. 112 Finnkrokan og gnr. 114 Grøtnes på nordsida av Grøtsundet skyldte begge 2,5 lpd. Snarby får etter dette en relativ skyld på 1,4, men beregningsgrunnlaget er alt for spinkelt til at dette kan tillegges særlig vekt.
Personnavnet Snara, evt. Snari, skulle være godt nok dokumentert, og det kan ikke ses bort fra at det foreligger som forledd i Snarby. Som norrøn form kunne da settes opp *Snarubýr eller *Snarabýr. Det kan likevel ikke ses bort fra at forleddet kan være elvenavnet *Snara. I NE (s. 236) har utgiverne tilføyd «Snaraaen» fra Våler i Solør, og dette navnet tolkes som en sammensetning med appellativet snar. Med hv. til NG XIV 151 nevnes imidlertid også at *Snara som elvenavn kan tolkes som «den, som snor sig», altså ei elv med store bukter.
Elva som renner ut i Snarbybukta, går i sitt nederste løp i markerte svinger – i motsetning til de andre elvene som renner ut i Grøtsundet. Det kan tilføyes at flere av gårdsnavnene her er foreslått tolket som elvenavn eller med elvenavn som forledd (Skitnelv, Rotnby og Grøtnes). Som ved Svensby i Sørfjorden (s. 400), kunne det også være grunn til å vurdere en endring av et tidligere samisk navn på stedet. Snarby må på dette grunnlaget anses som utolket
