gnr. 95.100 i Ullensaker hd., Akershus

NG II 318

N50 1915.2 2575

N 3,7 km (Furuset)

Rel. skyld: 0,8

– ste7nnsby (Rygh 1879, Bugge 1881, 1882), stæ1nnsby (NG), 1stensby (AN ca. 1953)

Stenszby ¼ 1594 NG. Steensbye (2 gd) 1647 II 176. Steensbye, Steensbye eller Husbye (!)¹ 1661 lk. Stensbye (2 gd) 1665 matr. Stenszby 1666 NG. Steensbye ¼ ¼ 1723 matr E M. (ned, øv) 1801 ft. Steensby (ned, øv) 1838 matr. Stensby 1886 matr

Oluf Rygh forklarer forleddet som mannsnavnet Steinn, men bemerker at det også kan komme av Steinarr, Steinrǫðr eller Steinulfr.
I GPNS (s. 233) karakteriseres mannsnavnet Steinn som alminnelig «fra gammel Tid til ned mod Nutiden». E.H. Lind (sp. 956 f.) kommenterer at navnet viser seg tidlig og er «sedan mycket brukligt både i Norge ock på Island medeltiden ut». Navnets popularitet understrekes ved det store antall belegg i supplementsbindet (sp. 757–63). Det foreligger bl.a. på Rösteinen (Båhuslen) og Tunesteinen fra hhv. 400 og 500tallet (NK VII 43). Også i Sverige har navnet (Sten) vært svært mye brukt. I SMPs samlinger er det seks skuffer med belegg, og det skal finnes i 16 runeinnskrifter. Lundgren-Brate (s. 241 f.) anser det som et resultat av en forkorting (en «Østen Bassa» kalles et annet sted «Steen Bassa»), men Assar Janzén slutter seg ikke uforbeholdent til et slikt syn og anser det som fullt mulig at navnet kan være opprinnelig usammensatt (NK VII 38 f.). I DgP (bd. I, sp. 1281–83) nevnes en rekke danske eksempler fra 1100-tallet og til ut på 1500-tallet foruten en runeinnskrift. Erik Björkman (s. 129) har flere tidlige engelske belegg, og også Gillian Fellows-Jensen (1968: 263) har eksempler på navnet. Hun mener for øvrig en form som «Stan» viser anglifisering av det skandinaviske navnet, mens John Insley, som har eksempler på «Stein» som tilnavn (s. 345), foretrekker å se dette som appellativet, evt. en skandinavisert form av g.eng. stn brukt som tilnavn. Adigard (s. 177) har ikke funnet eksempler på Steinn i Normandie før 1066, men på grunnlag av navnet «Esteim»,¹ registrert to ganger på 1100-tallet, og noen stedsnavn fra 1200-tallet antar han at det har eksistert i uavhengig bruk tidligere.
I GPNS (loc. cit.) fører Oluf Rygh opp vel 100 norske gårdsnavn som han mener kan være sammensatt med mannsnavnet Steinn, men innledningsvis tar han for det første forbehold om at enkelte kan inneholde ett av de sammensatte mannsnavnene nevnt ovenfor (som er gitt egne oppslag der tolkningen er sikker), og videre innrømmer han at det selvsagt ofte er vanskelig å skille ut navn som kommer av appellativet. Han hevder imidlertid at «hvor Genitivformen Steins er brugt, er der Sandsynlighed for Mandsnavnet» dersom navnet da ikke er gitt etter «en enkelt iøinefaldende Sten, eller efter et Fjeld af Navn Steinen, eller efter en Gaard Stein». De største etterleddsgruppene i Ryghs liste er rud og land med hhv. 23 og 18 navn; ellers er det ni navn på set(er) og fem på bøl(e). Ni navn er fordelt på etterleddene eng, voll og åker. Så vel Stensby i Ullensaker og på Eidsvoll som Steinsbø i Finnås er tatt med.
Lind bemerker i sin første bok (sp. 957) kort at navnet ofte finnes i stedsnavn, men i supplementsbindet (sp. 763–65) går han grundig inn på disse sammensetningene. Han har mange av de samme eksemplene som Rygh i GPNS foruten en rekke andre – fra Norge, Båhuslen og Jemtland. Han innleder med å si at Steins er forledd i «en massa» sammensatte norske gårdsnavn, men understreker at det i mange tilfeller må være tale om appellativet, ikke mannsnavnet. Etter å ha listet opp en rekke navn på rud/rød, bemerker han at sammensetningen Steinsrud er svært vanlig, «men innehåller säkerligen icke alltid dopnamnet». Mens Rygh i GPNS har ett navn på gard, har Lind seks i tillegg, hovedsakelig på bygårder. M.h.t. navnene på holt bemerker han at «dessas hithörighet [är] dock oviss». Tilsvarende sier han om navnene på set(er): «säkerligen icke alla hithörande», og for navn på land: «hithörigheten anses osäker». Navnene på by/bø føres imidlertid opp uten kommentar (her nevner han også det utvilsomt ganske unge Steinsby på Biri (gnr. 21,10; NG IV2 5), som faller utenfor denne undersøkelsen. Gjennomgående må man likevel kunne slutte at Lind er noe mer forsiktig enn Rygh med å foreslå personnavntolkning av navn med forleddet Stein(s).
I Lundgren-Brate (s. 241 f.) hevdes det at «i de ganska talrika ortnamnen på Stens ingå utan tvifvel i almenh. personnamn», og det gis eksempler på sammensetning med bl.a. hult, rum, ryd, sta(d), torp og äng(en), men ingen på by. Elof Hellquist (1918) har heller ingen eksempler på *Stensby, men om sammensetning på by uten genitivss bemerker han at «i vissa fall kan Stenby innehålla sten i betydelsen ’borgberg’ [...] eller andra [f]ornlemningar af sten» (s. 121). Et Stensbyn i Fröskogs sn., Tössbo hd., skrevet «Stensbÿen» i 1540, viser seg på grunnlag av skriftformer fra 1552 av å inneholde mannsnavnet Stenar (SOÄ XVII 20); ellers finnes Steneby to andre steder i Älvsborgs län (SOÄ XVIII 126, XIX 121), og i Värmland finnes to Stenbyn (SOV IV 23, IX 67). Det første navnet har som eldste belegg «Steensbÿnn» i 1564, men står uten kommentar; det andre er første gang belagt som «Sttenabÿ» i 1540 og tolkes til gen. pl. av appellativet.
I Danmark skal mannsnavnet Sten ifølge DgP (bd. I, sp. 1283) inngå i flere navn på torp og ett på mark, og ifølge Birte Hjorth Pedersen (1960: 35) finnes det også to eksempler på sammensetning med by, Stensby i Skamby sn., Skam hd. og i Kalvehave sn., Bårse hd., belagt første gang hhv. i 1394 og 1231 (avskrift fra 13. årh.).² Erik Björkman (loc. cit.) viser til forekomsten i noen engelske stedsnavn, bl.a. et «Steinesbi» fra DB (Yorkshire), som også Gillian Fellows-Jensen (1968: 263) nevner, foruten navn med etterledd som field, acre, «hou» og «brecke». Hun synes ikke selv å være i tvil om at forleddet er personnavnet i de fleste av disse sammensetningene, men nevner at A.H. Smith (i EPNS XXXII 177 f.) foretrekker alternative tolkninger til navnet Stansfield, og han viser til en stein i nærheten av Stansfield Hall som kan ha gitt opphav til navnet. M.h.t. Stainsby er Fellows-Jensen seinere kommet til at navnet kan være en sekundær, elliptisk laging til soknenavnet Stainton (Fellows-Jensen 1972: 38 med hv.; jfr. s. 11 og 15). Noen appellativ tolkning av forleddet kan jeg ikke se at hun drøfter.³
Det alminnelige mannsnavnet Steinarr er drøftet på s. 366 ovenfor; Steinrǫðr og Steinulfr var ifølge GPNS (s. 236) også ganske vanlige i middelalderen, men for det førstnevnte har Lind (sp. 958 f.) forholdsvis få belegg. Det var ganske uvanlig på Island, og de eldste beleggene i Norge – tidligst fra 1226 – synes i all hovedsak å være konsentrert til Østlandet. I 1398 er det belagt i Hardanger, og på 1500-tallet er det noen belegg fra Nordhordland. Steinulfr (av Lind sp. 957 f. normalisert til Steinólfr) er på den annen side «mycket brukligt på Island allt ifrån älsta tider», mens det i Norge etter landnåmstida på Island først opptrer på 1300-tallet og da i all hovedsak finnes i Telemark og Vestfold. Denne distribusjonen bekreftes ved de forholdsvis mange tilleggene i supplementsbindet (sp. 765–68). Ifølge DgP er ikke de to navnene brukt i Danmark, og Lundgren-Brate nevner bare Stenulf, men dette er belagt både i Øst- og Vest-Sverige ca. 1300 (s. 243). Bare Steinulfr er registerert i England (i Yorkshire allerede i DB; jfr. Gillian Fellows-Jensen 1968: 265, men ifølge Erik Björkman s. 130 også fra flere andre grevskap).
Steinrǫðr er sikkert belagt bare i ett norsk gårdsnavn, det opprinnelige partsnavnet gnr. 183 Stens-Bodding i Nes hd. på Romerike, skrevet «Steinrodz Bodunger», «j Steinrodzbodungum» og «j Steinrodzbodonghum» i RB 257, 477 og 478. Ifølge Lind (sp. 959) skal det også være forledd i to islandske staðir-navn. Steinulfr er også bare kjent i ett norsk gårdsnavn, det forsvunne «j Steinulfs rudhi» (RB 87), «j Steinulfs rudi» (RB 92), nevnt under hhv. Haug og Berg kirke på Eiker i nedre Buskerud, altså ikke langt fra Vestfold, ett av fylkene der navnet var spesielt mye brukt. I Lundgren-Brate (loc. cit.) nevnes to svenske, ikke nærmere lokaliserte, stedsnavnsammensetninger, og Gillian Fellows-Jensen (1968: 265) nevner under dette mannsnavnet et teignavn i Lincolnshire, belagt som «in Steinolvemere» og «Steinilmar» på 1200-tallet.
På grunnlag av den kjente utbredelsen av Steinulfr er det lite trolig at dette mannsnavnet skulle foreligge i Stensby i Ullensaker. Det mindre brukte, østlandske Steinrǫðr kan man imidlertid ikke se bort fra, særlig ikke da det beviselig foreligger i et partsnavn fra naboherredet Nes. Det alminnelige Steinarr er selvsagt også en formelt mulig tolkning. Det blir imidlertid et spørsmål om navnet kan antas å være så gammelt at *Steinarsbýr eller *Steinrǫðsbýr ville blitt redusert til Stensby på slutten av 1500-tallet, da de første beleggene opptrer. I den forbindelse kan det nevnes at Stens-Boding skrives «Stendrud boding» i NKJ I 108 (fra 1575), men «Steens Boding» i 1617 (NG).
Øvre og Nedre Stensby ligger som nabogårder vel 3,5 km nord for det gamle kirkestedet Furuset. Nord for disse og vest for gnr. 96 Nordby ligger gnr. 99 Vestenga, som tidligere skal ha hett *Heiðarbýr.⁴ Et par kilometer nord for Stensby ligger gnr. 97.98 Kopperud, og om lag like langt i øst ligger gnr. 93.94 Grøndalen. Like sør for Stensby ligger gnr. 101 Rotnebu (på N50-kartet feilaktig skrevet «Rotneby»), og sør for denne gnr. 102 Stømner og gnr. 103 Jaren. Lenger sør ligger gnr. 104 Skryta, gnr. 105 Austad og gnr. 91.92 Jødal.
Ingen av gårdene her kan ha vært særlig store. Ifølge 1647 matrikkelen skyldte Grøndalen 25 lpd., Jødal og Austad 20 lpd. hver, Kopperud 13 lpd. og Jaren 12 lpd., mens de to Stensbygårdene tilsammen skyldte 10 lpd., det samme som Nordby, Vestenga, Stømner og Skryta, mens Rotnebu hadde lavest skyld med 5 lpd. Gjennomsnittlig landskyld var 13,2 lpd., og Stensby hadde dermed en relativ skyld på 0,8. Sett i forhold til det tydeligvis ganske unge Kopperud (*Koppararuð, til yrkesbetegnelsen koppari m.) er det tvilsomt om Stensby kan gå særlig langt tilbake.
Etter beliggenheten ville det ikke være urimelig å tenke seg Stensby og Vestenga som utskilte deler av en eldre gård, som vel kunne tenkes å tilsvare *Heiðarbýr. Men også Nordby, Rotnebu og Jaren kan ha vært deler av den samme opphavsgården, som kanskje heller har hett Jaðarr, etter beliggenheten i utkanten av bygda.⁵ *Heiðarbýr (ut mot skogen, heia) og *Norðbyr (nord for Jaren) ville altså være de først utskilte delene, og seinere er Rotnebu utskilt mellom Nordby og Jaren. Fra *Heiðarbýr er så Stensby blitt utskilt, og seinere – mellom 1594 og 1647 – er denne parten delt i to bruk. Den gjenværende og minste delen av *Heiðarbýr har beholdt det gamle navnet til slutten av 1600-tallet, men dette er så blitt erstattet av Vestenga («Westengen» i 1723; ifølge bygdeboka – Nesten 1951: 142 – brukes dette navnet første gang i 1671). Den mer avsidesliggende Kopperud kan tenkes å være en sein middelalderrydning utgått fra én av de mer sentrale gårdene.
Om denne beskrivelsen av bebyggelsesutviklingen i hovedtrekkene er rett, må Stensby være tatt i bruk som gårdsnavn i seinmiddelalderen, kanskje ved gjenopptaking av ødegårder fra slutten av 1500-tallet. Det kan da ikke ses bort fra at gården har fått navn etter den første bureiseren, men dette blir likevel mindre sannsynlig, da mannsnavnet var svært lite brukt i Akershus på 1600- og 1700-tallet. I 1647-matrikkelen var den ingen skattebetaler i amtet som het Stein (e.l.) – det var 74 i hele landet, og i 1801-folketellingen var det i Akershus bare tre personer i Kristiania og tre i Asker med dette navnet. Så ungt som dette navnet etter all sannsynlighet må være, er Ryghs alternative personnavntolkninger nærmest utelukket, og en evt. appellativ forklaring av forleddet blir likeledes lite trolig. Tolkningen av Stensby i Ullensaker blir ganske usikker, og det er fristende å forklare navnet som en oppkalling etter den større gården på Eidsvoll