De to eldste beleggene er ikke helt pålitelige, men Hjalmar Falk (i NG V) gjør nok likevel rett i å slutte seg til tolkningen i GPNS s. 232, der
Sterkaby føres opp som det eneste eksempelet på sammensetning med personnavnet
Starkaðr.
1
Falk bemerker at personnavnet ikke var «ganske sjeldent paa Island» i middelalderen, mens Oluf Rygh (loc. cit.) kommenterer at det i historisk tid bare er registrert på Island. Heller ikke E.H. Lind (sp. 943 f., jfr. Lind Suppl. sp. 743) har funnet norske eksempler, og han presiserer at stedsnavnet «Starkadebø» er det eneste tegnet på at navnet har forekommet i Norge. Ifølge Assar Janzén (NK VII 28, 98) synes navnet heller ikke å være kjent ellers i Skandinavia utenom i sagnhistorien (jfr. DgP I 1275 f.; det er ikke representert i SMPs samlinger). Navnet synes på den annen side å ha vært brukt i England (Björkman s. 128 f.). Det bør nevnes at Janzén har foreslått å tolke forleddet i
Starkanstjärn(
et) (Vedbo hd. i Dalsland) til dette mannsnavnet, da med sekundær genitiv på
s, som det sikkert ville hatt «om det levat kvar t.ex. på 1500-talet» (Janzén 1940: 158) – dette blir imidlertid helt hypotetisk. Navnet er ikke funnet i yngre norske personnavnoversikter.
Heller ikke om man ser bort fra den eldste skriftformen, lar det seg gjøre å finne noen annen tilfredsstillende tolkning. Det relativt vanlige tilnavnet
Sterki (Lind Bin. sp. 359) kjennes ellers ikke fra stedsnavnforledd, og det kan heller ikke lett forenes med uttalens [
a] i bindeleddet. Det norrøne
Styrkárr kunne nok tenkes å ligge til grunn for formen fra 1460, jfr. «Sterkar» fra Lier i Buskerud i 1360 og «Steirkaar, kar» fra Mandal 1488 (Lind sp. 970 f.), men den gjennomførte skrivingen uten genitivs-
s taler imot en slik løsning; se likevel
Steinby og
Østenby s. 367 og 452, som er utvilsomme eksempler på mannsnavnforledd med bortfalt genitivs-
s.
Sterkaby ligger på sørvestsida av dalen opp fra elva Simoa. Nærmeste nabogård er gnr. 126 Kollerud, noe nærmere elva, og gnr. 127 Linderud noe høyere opp på sørsida av bekken som renner ned fra Stordalen. Sør for denne ligger
heim-gården gnr. 128 Fossum, og på den andre sida av Simoa gnr. 114 Koppland og gnr. 115 Tingelstad. På samme side som Sterkaby, men noe lenger opp langs elva, ligger gnr. 124 Gunnerud og deretter gnr. 123 Lobben (sms. med
bœrinn) og bnr. 122 Bendiksby.
I forbindelse med drøftingen av
Bendiksby (s. 145) har jeg sammenliknet landskylda på midten av 1600-tallet for 23 gårder i dalføret. På grunnlag av så vel denne sammenlikningen som beliggenheten er det rimelig å anta at Sterkaby er sekundær i forhold til Tingelstad og Fossum, og trolig også yngre enn nabogården Kollerud. Navnet må anses som relativt ungt, og det kan også tas i betraktning at Bendiksby etter landskylda å dømme kan antas å være jevngammel med Sterkaby.
Bendiksby har vært tolket som sammensatt med det kristne mannsnavnet
Benedikt og måtte i så fall tidfestes til godt inn i kristen middelalder. Slik vist på s. 142 f. er det grunn til å revurdere denne tolkningen, men det er likevel klart at forleddet er et personnavn. Det skulle således ikke være utenkelig at også
Sterkaby inneholder et personnavn, og Ryghs forslag om at dette personnavnet er
Starkaðr, kan neppe motbevises
