KommentarIfølge GPNS (s. 241, som Falk også viser til) skal Svartr ha vært alminnelig på Island, men i Norge er det bare belagt med ett eksempel. Det nevnes også at navnet skal være belagt i Danmark. E.H. Lind (sp. 987–89) har en lang rekke islandske belegg, men fra Norge bare «en viking Sv. iárnhauss på 900-t. […] i fall han icke är uppdiktat», dessuten «Olafur Suarzson», nevnt i et brev fra Heddal i 1397 (DN XIII 40, Hellem). I Lind Suppl. (sp. 773) nevnes det bare ytterligere ett islandsk belegg. Lind Bin. (sp. 373) har to norske belegg på tilnavnet Svartr (som sikkert er opprinnelsen til personnavnet) men flere på den svake formen Svarti (sp. 371). Lundgren-Brate (s. 251 f.) har belegg på så vel Swart (i 1311 og 1348) som den tilsvarende svake formen Swarte (1238 og 1377) – dette også som tilnavn, og ifølge SMPs samlinger er tilnavnene, spesielt den svakt bøyde formen, vanlige i Sverige fra slutten av 1200-tallet. Det sterkt bøyde mannsnavnet finnes brukt i Lund etter midten av 1100-tallet, og er belagt i patronym i Lund i 1241 og i Söderköping i 1348. Runebelegget suart (akk.; U 1118) synes å gjelde dette navnet. Swarte er belagt 11 ganger mellom 1239 og 1507, også dette hovedsakelig med sørlig og østlig utbredelse. Swart – som fornavn og tilnavn – kjennes også fra dansk (DgP I 1314), og fra England nevner Erik Björkman (s. 135) flere eksempler (jfr. Fellows-Jensen 1968: 274, Insley s. 355 f.).
Av de seks stedsnavneksemplene som føres opp i GPNS, er ett (tilføyd av utgiverne) karakterisert som tvilsomt. Gnr. 7,2 Svarstad i Ytre Rendalen er i NG III 365 tentativt satt til mannsnavnet, men det er svært lite trolig at dette unge bruket har et navn som går tilbake til den tid manns- eller tilnavnet Svartr ble brukt; det står oppført uten eldre skriftformer. Rygh viser her til gnr. 74 Svartshol i Nes på Hedmarken, som i NG III 56 uten forbehold tolkes til mannsnavnet, og der eldre former ikke utelukker en slik tolkning (eldst som «Suartzhole» i NRJ IV 545). Sammensetningen med et ord for en naturformasjon svekker imidlertid tolkningen. Én mulig forklaring kunne være at navnet er en sekundær utvidelse av et opprinnelig usammensatt *Hóll (det har ingen topografisk sammenheng med gnr. 75 Hol i Balleshol sn.). For øvrig nevner Rygh i GPNS to navn på ruð, ett på garðr og ett på staðir, alle med middelalderformer. Det kan tilføyes at soknenavnet Svatsum i Vestre Gausdal, til tross for adskillige eldre former som kunne tyde på at forleddet er Svartr (slik E.H. Lind mener, loc. cit.), sannsynligvis må tolkes annerledes, da det ellers «vilde være den eneste af de mangfoldige Sammensætninger med heimr, som havde et Personnavn til 1ste Led» (NG IV1 205).
Lundgren-Brate (s. 251) forutsetter mannsnavnet i tre navn (på torp, hult og rud), og ifølge DgP (bd. I, sp. 1314) skal navnet også foreligge i et dansk stedsnavn («Soordts enmercke» 1470). Gillian Fellows-Jensen (1968: 274) nevner under overskriften «Svartr, Svarti» tre sammensatte stedsnavn fra Yorkshire.
Under Þorvarðr bemerker Oluf Rygh (i GPNS s. 264) at navnet er «gammelt og almindeligt; nu neppe længere brugt i Norge». E.H. Lind (sp. 1214–16) har en rekke belegg så vel fra Island som fra Norge, men han kommenterer likevel at «i Norge användes namnet betydligt sparsammare ock visar sig äfter landnamstiden först omkr. 1300». Blant Linds lokaliserte belegg i spalte 1216 er det ett fra Sigdal, naboherred til Modum, hentet fra et brev datert til ca. 1350–80. Lundgren-Brate har ikke noe belegg på navnet, men det er muligens representert ved «Thorværdh?» (med belegget «Tllwerr», s. 273). Ifølge SMPs samlinger kan det kanskje ligge til grunn for runebelegget þorvar (Sö 120), men ellers er det bare registrert fra Herjedalen i 1431 og to ganger i patronym fra Båhuslen (1327). Navnet er på den annen side kjent i Danmark fra slutten av 1200-tallet av (DgP I 1415), og likeledes tidlig i England (Þurwerd, Björkman s. 163, Fellows-Jensen 1968: 317, Insley s. 431).
Som stedsnavnforledd er Þorvarðr uvanlig. I GPNS nevnes bare det forsvunne *Þorvarðsruð under Nordre Kån i Rakkestad, eldst belagt som «Torwardzrudt» i NRJ IV 380 (1528–29), men nevnt så seint som i 1723-matrikkelen «Tarf Waldsruud» (NG I 126). Som en kuriositet kan nevnes at en «Torfuarder Olafs[son]» nevnes i Rakkestad i 1457 (DN XI 179). Mannsnavnet synes ikke å forekomme som stedsnavnforledd andre steder.
Begge Falks tolkningsforsøk av «Tuartzby» er usikre og må forklares ved feilskriving. Det synes imidlertid ikke urimelig å forsøke en personnavntolking, da ikke mindre enn sju av de tretten by-navnene på Modum utvilsomt er sammensatt med personnavn. Det første alternativet, mannsnavnet Svartr, synes imidlertid noe mer plausibelt enn det andre. Uten andre belegg enn det Rygh har funnet, vil spørsmålet måtte bli stående åpent
