gnr. 12 i Feiring hd., Akershus

NG II 424

N50 1915.1 1706

S 1,7 km

Rel. skyld: 0,3

– sve2nnbý (Bugge 1883), svæ2nby (NG), "sveznby (AN ca. 1953)

j Sweinaby RB 432f, 1393. Suenneby ¼ 1593 NG. 1617 NG. Suennebye (2 br) 1647 II 214. Suenebye 1661 lk. Suenbye 1665 matr. 1666 NG. Svennebye 1723 matr E M. Svendby 1838 matr. Svenby 1886 matr

Oluf Rygh fører opp Sveinabýr som norrøn form og viser til gnr. 81 Svennerud i Sørum, som han (s. 257) forklarer som Sveinaruð, sammensatt med et mannsnavn Sveini. Dette forklarer han som «Sideform til Sveinn, ligesom man finder Steini ved Siden af Steinn». Han viser til et dansk runebelegg «Suini» nevnt av Oluf Nielsen (1883: 89), og mener dette kanskje representerer samme navn.
I GPNS (s. 241 f.) argumenterer Rygh for at Sveini har eksistert med henvisning til «de flg. Stedsnavne» og flere analogier, og han hevder det kan «trygt antages som Sideform af Sveinn. En dansk Runesten anføres at have Suini som Mandsnavn». E.H. Lind (sp. 991) har oppslag, men ingen eksempler, på personnavnet, og etter et spørsmålstegn viser han til at Rygh i GPNS «anser några med Sveina- begynnande norska gårdsn. vara bildade av ett sådant dopnamn. Rimligare synes dock att med Hj. Falk (GN V 237) fatta Sveina- såsom g. pl. av appell. sveinn».
Lundgren-Brate (s. 253) synes å ville akseptere et svensk «*Swene», men gir ingen eksempler på uavhengig bruk av navnet. Heller ikke i SMPs samlinger er det noen belegg, men i alle fall én runeinnskrift, sueni (Ög 143) synes å representere et slikt mannsnavn. I DgP (bd. I, sp. 1327) føres imidlertid opp seks belegg – riktig nok ganske seine (1495 til 1728) –, og det vises også til tre danske runeinnskrifter, til forekomst i svenske og norske stedsnavn og til bruk i England (med hv. til Björkman 1912). Også John Kousgård Sørensen (1958a: 253) regner med dette navnet i Danmark («Navnet er ikke helt sjældent i glda.»). Rikard Hornby (NK VII 210) fører Sweni opp under «kortnavne», men kommenterer bare at det «er svært at holde ude fra Swen». Gillian Fellows-Jensen (1968) har ikke noe oppslag på Sveini, men avslutter sin drøfting av Sveinn (s. 282) med å antyde at den latinske formen Suano (nominativ) «may represent *Sveini».
Personnavnet er altså dokumentert brukt i Danmark og Sverige, men det er bare evt. forekomst i stedsnavn som kan vise om navnet også har vært brukt i Norge. I GPNS (loc. cit.) fører Rygh opp 12 norske stedsnavn der Sveini skal være forledd, og utgiverne supplerer med et forsvunnet navn «j Suæinurudhi» i Øymark, som i NG I 195 antas å være feil for *Sveinaruð.¹ Av de øvrige 12 navnene er det seks sammensetninger på by, og bare dette bør vekke mistanke om at forleddet kunne tolkes annerledes. Ellers fører Rygh opp tre rudnavn: gnr. 81 Svennerud i Sørum, belagt første gang som «Swenerud» i 1514 (NRJ I 14; NG II 257), gnr. 16 Svennerud i Nes på Hedmarken, skrevet «Sueinaruðz» (gen.) i et brev fra Båhus i 1353 (DN II 258; NG III 49), og gnr. 62 Svenerød i Tjølling (uttalt med lang e), som ikke foreligger med eldre, skriftlige belegg (NG VI 296). Det er tre andre sammensetninger: Gnr. 245 Svenhaug i Ringsaker er første gang belagt i et latinsk brev fra 1234 som «Sueinahaugr» (DN I 13, Perugia; NG III 25). Gnr. 81 Sveine i Lom må være en forkortelse av Sveinagarðr. Gården kalles «j Sweinegarde» i DN III 384 fra 1389, «j Sweinagarde» i DN V 270 fra 1395–96, men «a Swein[æ]» i DN VIII 316 fra 1430; jfr. NG IV1 59. En sammensetning med garðr er det også i Nord-Trøndelag, der gnr. 90 Svengard er skrevet «pa Swennegordh» i 1520–21 (NRJ II 201), «i Suenegord» i OE 96 og «ex Suenegaard» i et latinsk brev fra Trondheim i 1539 (DN XII 739)² ; jfr. NG XV 97. I samtlige tilfeller gjentas i NG tolkningen til mannsnavnet Sveini. For en drøfting av de enkelte navnene på by, se nedenfor.
Bare ett sted i personnavnregistrene i de hittil utkomne bindene av OGB forekommer et navn som kan oppfattes som Sveini. I bd. XI s. 73 er navnet Sventången forklart med at det «är väl namnet Svenne». I SOÄ X 36 bemerkes til det relativt unge navnet Svensgården i Böne sn., Redvågs hd., at uttalen [svæ2-êsgå¬] (!) nærmest tyder på at forleddet er den svake formen Svene. Svenneby i Fryksände sn., Fryksdals hd. i Värmland, som uttales uten bindevokal, tolkes i SOV II 4 som enten sammensatt med mannsnavnet «*Swene» eller gen. pl. av appellativet sven m., ‘ung mann’, med henvisning bl.a. til Hjalmar Falk i NG V (se Svenneby på Modum nedenfor). Elof Hellquist (1918) fører opp Swenaby i kapittelet der han drøfter personbetegnelser (s. 72). På s. 77 opplyser han at Svenneby er kjent fra flere svenske landskap, og til et navn i Västmanland bemerker han at det der oppgis i formen Svenby, «men äfven denna utgår, såsom väntadt är, från Swenaby ...». Endelig avviser han på s. 79 kategorisk en tolkning til «personnamnet *Swene».
I Danmark synes det å være akseptert at Svni er forledd i to navn på torp (Sørensen loc. cit., med hv. til bl.a. DS XIII 54, der denne tolkningen er den eneste som foreslås). Kousgård Sørensen (op. cit. 118) anser også dette personnavnet – heller enn Svn – som det mest sannsynlige forleddet i Svenstad i Bjäre hd. (Skåne), kjent siden 1524, mens Bengt Pamp (SkO III 173) sidestiller de to personnavntolkningene. Ifølge DgP (loc. cit.) skal navnet også være forledd i et par yngre (natur)navn (DS IV 98, VI 223). Sett i lys av den tross alt sparsomme og (utenom de tre runebeleggene) seine forekomsten av mannsnavnet, burde man kanskje vurdere en appellativ tolkning av forleddet i det skånske og de to eldre danske stedsnavnene. Det kan for øvrig nevnes at Gillian Fellows-Jensen (1972: 38) tolker forleddet i det forsvunne Swainby i Yorkshire til g.eng. swn, ‘ung mann’, men tar forbehold om at det kan ha erstattet det tilsvarende nordiske ordet; i EPNS V 225 regnes omvendt det nordiske ordet som opprinnelig, med mulig innflytelse fra det engelske. Ekwall holder i DEPN (s. 455) på sin side muligheten åpen for at forleddet er mannsnavnet Sveinn.
Svenby i Feiring ligger relativt høyt oppe i åssida snaue 2 km sør for Feiring kirke, og sør for gården er det et større område med bare spredt, yngre bebyggelse langs Mjøsa før neste grend med gamle gårder, gnr. 4.5 Tosterud og gnr. 3 Bjørndalen, Om lag rett øst for Svenby, nede ved Mjøsstranda, ligger gnr. 8 Svinstad (forleddet i dette navnet skal ifølge NG være mannsnavnet Sveinn), og nord for Svinstad ligger gnr. 9 Årnes; opp for Årnes ligger gnr. 11 Bjørke sør for gnr. 10 Bjørnstad (som har tatt opp i seg den gamle gården *Dottby, se ovenfor), og mellom denne og gnr. 15 Brosshaug ligger gnr. 14 Melby. Alle disse gårdene er nevnt i RB; gnr. 16 Almlia, et par kilometer nordvest for Brosshaug, forekommer imidlertid ikke før i 1647.
Til tross for at de fleste av disse gårdene må være gamle, er det stor forskjell i skyldforholdene på 1600-tallet, noe som sikkert langt på vei skyldes at flere av gårdene må ha ligget øde i kortere eller lengre tid, for så å bli tatt opp igjen med det gamle navnet – trolig fra slutten av 1500-tallet.
Den høyeste skylda hadde Almlia og Bjørnstad med 70 lpd., deretter fulgte Melby og Brotshaug med 40 lpd., Årnes med 20 lpd., Bjørke med 15 lpd. og Svenby med 10 lpd. Lavest skyld hadde Svinstad, som bare skyldte tilsv. 3 lpd. korn i 1647. I gjennomsnitt skyldte de åtte gårdene 33,5 lpd., og Svenby hadde altså en relativ skyld på 0,3; d.v.s. at det kan være grunn til å regne gården som én av de yngste. På den annen side er både denne og den enda mindre Svinstad nevnt i middelalderen, og det kan ikke helt utelukkes at begge går tilbake til vikingtida. Skyldforholdene kan i alle fall ikke tas som argument mot at forleddet i Svenby skulle være et gammelt personnavn; også i Svinstad og Bjørnstad tolkes forleddene som personnavn, og i Årnes og Brotshaug nevnes likeledes personnavn som mulige forledd.³ Sett i sammenheng med de andre norske Sveinabýr, framstår likevel Svenby i Feiring som noe avvikende m.h.t. både beliggenhet og relativ skyld, så spørsmålet om opphavet til navnet blir usikkert