Oluf Rygh tolker navnet kort som «Sveinungsbœr, af Mandsnavnet Sveinungr», som han i GPNS (s. 243) sier har vært alminnelig «ned til Nutiden», og han legger til at det var brukt på Island allerede i landnåmstida. E.H. Lind innleder imidlertid artikkelen om dette navnet (sp. 996–99) med å påpeke at det er sjeldent på Island, og at det i Norge etter landnåmstida først viser seg på 1200-tallet. I den grad beleggene er stedfestet, viser de en klart østlig distribusjon, og det er flere eksempler fra Båhuslen og Jemtland. Det er mange fra Østfold, bl.a. ett fra Idd i 1493. Etter hvert er det også flere fra Telemark og noen fra Agder. Ifølge supplementsbindet (sp. 773 f.) skal det være «åtskilliga tillägg», men det nevnes likevel bare seks belegg (fem av dem patronymer), og disse viser den samme utbredelsen.
I Sverige er navnet ifølge Lundgren-Brate (s. 253 f.) ganske vanlig, men de eldste beleggene er fra rundt 1400. De fleste er stedfestet til Götaland, Båhuslen og Jemtland, men det er også belegg fra Närke og Småland. I SMPs samlinger er det om lag 200 belegg mellom 1254 og 1512 fra store deler av landet, og det skal være tre runebelegg – Sö 7, Sö 10 og Vg 118 – translitterert som hhv. suainunkR, suiunkR og suinuk (akk.). I Danmark er navnet ifølge DgP (bd. I, sp. 1328–30) belagt i formen «Swening» med en rekke eksempler fra 1285 til 1610. Endelsen
ung synes ikke kjent i Danmark. Gillian Fellows-Jensen (1968: 282) har tre belegg fra Lincolnshire på 1200-tallet – to av dem som patronym – alle med endelsen
ing, som hun antar kan være en anglifisering. Navnet synes ikke å være belagt i Yorkshire eller Norfolk, og heller ikke i Normandie.
Svenningsbøen ligger nesten 5 km nord for kirkestedet, i en sidedal til selve Enningdalen, og skilt fra denne av en ås som går opp i 150 m.o.h. I nordenden av denne dalen ligger gnr. 121 Ende.
1
I nordøst – i hoveddalføret – ligger setegården gnr. 120 Berby. Sørøst for Ende ligger gnr. 98 Langbråten og 99 Vaglen, og i sør gnr. 101 Bøen, som er nabogård i nord til Svenningsbøen. Øst for disse ligger gnr. 100 Steirød, og sør for Svenningsbøen ligger den sørligste gården i sidedalen, gnr. 104 Rød.
1647-matrikkelen opplyser ikke noe om landskylda for Berby, som da nylig var blitt adelig setegård, men ifølge Harald Bakke (1915: 590) hadde den i 1634 en samlet skyld på 4 huder (opplyst i forbindelse med et gårdssalg), altså tilsv. 40 lpd. korn. I 1723 skyldte gården 224 lpd. (= «gammel Skyld» i 1838), men da var så godt som alle nabogårdene slått inn under godset (jfr. Bakke s. 598). Bøen og Svenningsbøen skyldte begge tilsv. 40 lpd. i 1647. Ende og Rød skyldte 25 lpd., Vaglen 20 lpd., Steirød 15 lpd. og Langbråten 10 lpd. Relativ skyld for Bøen og Svenningsbøen blir etter dette 1,5.
Etter beliggenhet og skyldforhold synes Bøen og Svenningsbøen å være de eldste gårdene i sidedalen, og jevngamle med Berby (navneformen
by skyldes vel gårdens status som setegård, jfr. under
Grimsby s. 197 f.). De andre kan vel være ryddet med utgangspunkt i disse to. Det kan tilføyes at Berby og Svenningsbøen gav navn til hver sin «liði» i middelalderen, og de må vel da ha vært ansett som de gjæveste gårdene i hver sin dal; men forholdet mellom Bøen og Svenningsbøen blir uvisst. I utgangspunktet skulle man kunne tenke seg at
Bøen er det eldste navnet, og at
Svenningsbøen navngir en utskilt del av denne. En annen løsning er at
Bergbœr og
Sveinungsbœr var navn på to (tidlige) vikingtidsrydninger, og at Svenningsbøen, sentralt i dalføret, ble delt ved at noe av innmarka,
bœrinn, ble skilt ut.
Svenningsbøen må antas å ha fått sekundær bestemt form i analogi med
Kirkebøen,
Signebøen o.fl. Bestemt form opptrer i kildene (med ett unntak) f.o.m. 1591
