KommentarMagnus Olsen tolker i NG navnet som «*Þóraldabœr, sms. af Mandsnavnet Þóraldi, Sideform til det sædvanligere Þóraldr, og bœr m.» og viser til NG Indl. s. 47 og GPNS s. 255.
Den svake (og sikkert yngre) formen av mannsnavnet er ifølge E.H. Lind (sp. 1135–37) belagt i flere sagahåndskrifter og i DN fra siste halvdel av 1200-tallet, men fra ca. 1300 opprettholdes ikke lenger skillet mellom sterk og svak form. Noen færre eksempler, de eldste fra ca. 1320, gis på Þóraldr (sp. 1137–39), og det vises der også til et mulig eksempel fra 1190 samt en runeinnskrift fra ca. år 900. Den sterke formen kan ha genitiv på s eller ar i de eldste kildene; etter hvert blir s det vanligste. I Lind Suppl. (sp. 831–39) er bare Þóraldr gitt eget oppslag, men Lind kommenterer at en del av eksemplene like så vel kunne tilhøre Þóraldi. Selv om alle beleggene på Tarlebø er for unge til at de kan tillegges avgjørende vekt, er det liten grunn til å tro at forleddet skulle være Þóraldr med bortfalt s-genitiv. Det er bare formen fra 1647-matrikkelen som kunne tyde på dette, og den registrerte uttalen underbygger Magnus Olsens tolkning. På den annen side ville trolig en gammel ar-genitiv blitt redusert til e- i skriftformer fra 1600-tallet, så en opprinnelig sterk form av personnavnet kan ikke utelukkes.
Personnavnet synes hovedsakelig å ha en vestnordisk utbredelse (på Island helst i den eldre formen Þorvaldr, som bare sjelden opptrer i Norge; jfr. Lind sp. 1212–14). Lundgren-Brate (s. 263 f.) har noen få eksempler, men utenom det eldste belegget, en munk Thoraldus i Nydala kloster (Småland) som nevnes fra slutten av 1100-tallet, er alle eksemplene fra Jemtland eller Båhuslen. Dette bekreftes ved oppskriftene i SMPs samlinger, der det finnes 23 belegg på fornavnet og fem på patronymisk bruk. Et belegg fra Kalmar i 1397 anses å gjelde en nordmann. Navnet kjennes heller ikke fra Danmark, men i England har det vært vanlig. Erik Björkman (s. 160 f.) nevner en rekke eksempler, noen også fra Normandie, og John Insley omtaler navnet som ett av de vanligste skandinaviske personnavn i England (s. 392–98, spesielt s. 296). Han påviser normannisk innflytelse ved at navnet er klart mer brukt etter Vilhelms erobring i 1066 (s. 297).
I GPNS (s. 255) framheves at den sterke formen er langt vanligere enn den svake, og det påpekes ellers at det blant de tolv eksemplene på forledd i norske gårdsnavn kan være noen sammensetninger med Þorvaldr, «som ikke ellers kan eftervises i Stedsnavne». Blant eksemplene er det foruten Tarlebø sju gårdsnavn på rud, to på li, ett på vik og ett på øy. To av rud-navnene (i Råde og Brunlanes), som begge er forsvunnet, er kjent fra RB, mens tre andre (i Skiptvet, Rødenes og Østre Toten) på grunnlag av eldstebelegg og gårdsstatus etter all sannsynlighet kan antas å gå tilbake til middelalderen. Det samme gjelder Taraldsøya i Skånevik, som kjennes fra 1520-tallet, og Taraldsvik i Ankenes, som først er belagt i 1610. Fullgården Taraldlii i Fyresdal, ifølge GPNS nevnt første gang i et brev fra 1459, er likeledes fra middelalderen, mens det tilsvarende navnet fra Vinje er relativt ungt; gården kalles «Lien» o.l. i de eldste beleggene fra 1665. Bare tre av gårdsnavnene i Ryghs eksempelliste synes å ha den sterke formen av mannsnavnet som forledd, Taraldsvik, Taraldsøya og det trolig noe yngre Taraldsrud på Biri (ødegård i 1604, da gården for første gang opptrer i kildene), men dette navnet er så ungt at s-genitiven kan ha trengt inn også i den svake navneformen. På den annen side kan enkelte av de eldre navnene (med relativt unge skriftformer) skjule en eldre genitivsform på ar, og således representere den sterke varianten.
Lind (loc. cit.) oppgir også noen gårdsnavn sammensatt med Þóraldi, og i Lind Suppl. (loc. cit.) gir han flere eksempler på bruken av den sterke formen som forledd i gårdsnavn, og Tarlebø nevnes blant disse. Fra tidligere norsk område i Båhuslen nevner Elof Hellquist Tolleby (1918: 107; se nedenfor), og fra grenseområdet mellom Jemtland og Hälsingland nevner Lundgren–Brate (s. 264) et «Toralds eydæ». Han har også et «Thorallathorp» (1415) fra Västergötland. I DgP (bd. I, sp. 1353; under Therels) antas at Torrendrup, skrevet «Thoreldorp» i roskildebispens jordebok (eldste hs. fra 1290), å gå tilbake på *Thorwald, men dette tilbakevises av John Kousgård Sørensen (1960: 240).
John Insley (s. 392) nevner et «Thoraldes toft» fra Norfolk og (s. 396) ytterligere noen engelske stedsnavn med dette personnavnforleddet, i all hovedsak navn fra nordlige og vestlige deler av landet, bl.a. Thorlby i Yorkshire. Gillian Fellows-Jensen (1972: 39) har enda fire eksempler fra Yorkshire, hvorav tre viser tidligere s-genitiv (se også Fellows-Jensen 1968: 299 f.). Fra Lancashire kan nevnes Torrisholme, kjent siden DB, og skrevet «Toroldesham» i 1201 (Fellows-Jensen 1985: 171).
Tarlebø er den nordøstligste gården i det gamle Årstad herred. Den ligger ca. 280 m.o.h., øverst i en avsidesliggende dal, Våkendalen (nevnt «i Vapnadal» i Byloven av 1276; NgL II s. 265). I dalen ligger ellers gnr. 29 Hardbakken og gnr. 31 Kobbeltveit, begge belagt første gang i 1610, men bare Tarlebø og Kobbeltveit er med i 1647-matrikkelen, der de står oppført med samme skyld, 1 laup smør, tilsv. 20 lpd. korn. Alle de andre gårdene i Årstad ligger nede i dalen sør for Store Lungegårdsvannet, og bare tre av disse er med i 1647-matrikkelen: gnr. 7 Soleim (med skyld tilsv. 30 lpd.), gnr. 14 Haukeland og gnr. 17 Landås (begge med skyld tilsv. 36 lpd.). Relativ landskyld for Tarlebø blir 0,7.
På grunnlag av beliggenhet og landskyld må Tarlebø antas å være en forholdsvis ung bosetning; kanskje ble den utskilt fra Kobbeltveit en gang i kristen middelalder – dette kunne i så fall underbygge tanken om det er tale om den svake formen av mannsnavnet.. Navnet Kobbeltveit antas (for øvrig på noe tvilsomt grunnlag) også å være sammensatt med et personnavn i forleddet (et ellers ukjent *Kopphildr!, se NG XI 274), og det kunne være grunn til å anta at den første bebyggelsen heller hadde navn etter dalen, altså Vápnadalr, og at dette navnet forsvant som navn på gården etter en deling. Dette blir imidlertid uvisst. De første sporene etter jordbruk i dalen går ikke lenger tilbake enn til 1200-tallet (Hartvedt 1994: 249), mens i alle fall þveit-navnet må antas å være noe eldre. Det er vel mindre sannsynlig at Kobbeltveit her skulle være en oppkalling etter gnr. 33 i Fjell hd. på Sotra
