Rygh tolker forleddet til mannsnavnet
Þolfr, og han tilføyer at dette på hans tid fremdeles var brukt noen steder i formene
Tolv og
Tov. I GPNS (s. 253) forklarer han personnavnet som «vel oprindelig sammendragen Form af Þórolfr» og bemerker at det ikke forekommer på Island, men i Norge fra 1300-tallet. Ifølge E.H. Lind (sp. 1133 f.) synes det eldste belegget å være fra 1315 (DN II 108 fra Skiensysla). Han tilføyer at det er langt eldre i Danmark og Sverige og sannsynligvis innlånt derfra. I supplementsbindet (sp. 825–31) stedfestes beleggene, og det går klart fram at navnet overveiende forekom på Østlandet, særlig Telemark og Østfold (bl.a. fra Rakkestad i 1399, 1426 og 1458), men det finnes også navnebærere fra Vestlandet. Lundgren-Brate (s. 263) har forholdsvis mange eksempler – fra ulike svenske landskap – og i SMPs samlinger er det ca. 100 belegg, tidligst fra Lund på 1100-tallet. I tillegg kommer et titalls runeinnskrifter, to i formen þurul o.l. Fra Danmark nevnes i DgP (bd I, sp. 1364–66) foruten noen fra runeinnskrifter, en rekke belegg – tidligst fra 1135. I England forekommer så vel
Turulf o.l. som
Tolf og
Tol allerede i DB (Björkman s. 162 f.). Gillian Fellows-Jensen har ett eksempel «Tof» fra DB for Yorkshire (1968: 295), men flere eksempler både fra Lincolnshire og Yorkshire på
Þórulfr (s. 317). Den synkoperte formen er ikke belagt i Norfolk (Insley s. 422–24), og likeledes er bare
Turulfus o.l. registrert i Normandie (ni personer før 1066; Adigard s. 169 f.).
I GPNS (s. 253 f.) fører Rygh opp 18 norske gårdsnavn som kan være sammensatt med
Þolfr, men han presiserer innledningsvis at det i sammensetninger kan være vanskelig å skille fra
Þorleifr,
Þorlákr og
Þorlaugr der målføret ikke har tjukk
l. Foruten tre navn på
by har Rygh fire navn på
stad, men i alle fall to av dem er uten tvil ganske unge (Ringsaker og Vestre Slidre), og for
Tofstad i Sandsvær antydes i NG V (s. 121) at forleddet heller kan være appellativet
topt f.
Topstad i Øvrebø
(NG IX 34) er først belagt i 1668 som «Toustad», og det er tvilsomt om det er særlig gammelt (gården er ikke nevnt i 1647-matrikkelen). E.H. Lind (Suppl. sp. 831) betegner disse som svært usikre, og foretrekker en tolkning til mannstilnavnet
Toppr. For øvrig nevner Rygh sju navn på
rud/
rød og et par andre sammensetninger, men bare to føres opp med middelalderbelegg, gnr. 3.4.
Tolshus i Hobøl («Þolfs huus» og «j Þolfshusu
m» i RB 121 f.; jfr. BØ I 17) og gnr. 32
Tofsrud i Fet, skrevet «Þolfs rud» i RB 293. Lind (Suppl., sp. 830 f.) fører også opp et par navn fra Båhuslen, dessuten – i tillegg til mange av Ryghs eksempler – et bruksnavn på
hus fra Mo i Telemark (gnr. 15,4); tolkningen er sikkert rett, men navnet stammer trolig fra 1800-tallet – det står uten eldre skriftformer i NG VII 405.
I Sverige foreligger personnavnet i navn på bl.a.
bod,
stad og
torp (Lundgren-Brate s. 263). Elof Hellquist (1918: 63) nevner et
Tolsby fra Kyrkefalla sn. i Skaraborgs län (uten forklaring), men her tyder skriftformer fra 1500-tallet på at det er tale om en sammensetning av mannsnavnet
Tord og
bygdh; jfr. SOSk VII 69, og ellers Palm 1927: 148, som tolker forleddet til
Thorer. I Danmark synes det å være ganske mange stedsnavn sammensatt med
Tholf, de aller fleste på
torp (DgP I 1366). Det synkoperte navnet synes ikke å ha vært brukt som forledd i engelske stedsnavn, mens den eldre formen
Þórulfr ifølge Gillian Fellows-Jensen (1968: 317) skal foreligge i bl.a. to sammensetninger på
by i Lincolnshire, og i navn på
torp og
ton i Yorkshire. John Insley har likeledes et par sammensetninger fra Norfolk (s. 422).
Lind avslutter sin gjennomgåelse av
Þolfr med betrakningen «namnet hör tydligen i Norge till de tämligen sent invandrade», og drøftingen ovenfor skulle understreke dette. Det vil derfor være å vente at stedsnavnene på
by som synes å inneholde dette personnavnet, er knyttet til bebyggelser som klart skiller seg ut ved lav landskyld og enten perifer beliggenhet eller med nabogårder som sammen med
by-gården klart er oppstått ved oppdeling av en eldre gård.
Tolsby i Rakkestad ligger vel 3 km sør for Rakkestad kirke, mellom Rakkestadelva i vest og et lavt åsdrag i øst. Nordover mot kirken ligger gnr. 63 Haugby, gnr. 64 Torp og gnr. 65. 66 Bjørnstad. Sørover langs elva ligger først gnr. 58 Heier og deretter gnr. 59.60 Vestby, som må ha fått navn etter beliggenheten vest for
heim-gården Halum i Degernes sn. Øst for Heier ligger gnr. 57 Helgerud, og på vestsida av elva – sørfra og nordover – gnr. 71 Danstorp, gnr. 70 Ski og gnr. 69 Nerstorp (rett overfor Tolsby) og deretter gnr. 68 Nordby og gnr. 67 Skjøltorp. Blant disse gårdene var det Bjørnstad som hadde høyest skyld i 1647-matrikkelen, tilsv. 45 lpd. korn. Tolsby og Skjøltorp skyldte 40 lpd. Ski og Danstorp skyldte 30 lpd., og de øvrige skyldte med ett unntak 20 lpd. For Vestby synes landskyldopplysningene å mangle. Det er tre gårder med dette navnet i Rakkestad, og beleggene i 1647-matrikkelen må etter rekkefølgen gjelde gnr. 111 (s. 51) og gnr. 216 (s. 61). I all hovedsak er det samsvar mellom 1647-skylda og «gammel» skyld i 1838-matrikkelen, således både for gnr. 111 og 216. Vestby står i 1838-matrikkelen oppført med en «gammel skyld» på 52 ½ lpd., det samme som i 1723, og om dette tilsvarer skylda på 1600-tallet, har dette vært den største av de undersøkte gårdene.
1
Tolsby har en relativ skyld på 1,5, mens Haugby og Nordby har 0,7 og Vestby trolig 1,9.
Tolsby har uansett vært en av de store, gamle gårdene i området, med dobbelt så høy skyld som hver av de fem nærmeste gårdene. Man kunne kanskje tenke seg at Torp, Haugby og Tolsby (og kanskje også Heier) kan ha utgjort én gård, som kunne utgjort et motstykke til Halum og Vestby, og at en oppdeling har skjedd en gang i vikingtida, men dette blir lite annet enn spekulasjon. Det synes likevel å være grunn til å spørre om
Tolsby virkelig inneholder det seint innlånte mannsnavnet
Þolfr, og om ikke den eldste skriftformen – fra et lokalt utferdiget brev med jevnt stø rettskriving – likevel skulle skjule en rettere navneform, i så fall sannsynligvis *
Þórolfsbýr. Mannsnavnet
Þórolfr er rett nok bare sikkert belagt i ett norsk gårdsnavn (fra Eidskog, Hedmark, i RB 241, 461 f.), men som personnavn er det ifølge GPNS (s. 263) «gammelt og almindeligt». I historisk tid er det i all hovedsak belagt i områder sønnafjells der
Þolfr mangler, men det er også eksempler på at samme mann kalles vekselvis
Þórolfr og
Þolfr (jfr. Lind sp. 1204 f., Suppl. sp. 877–81). Siden det er all grunn til å tro at
Þolfr kom østfra på 1200–1300-tallet og erstattet
Þórolfr, kan et opprinnelig *
Þórolfsbýr lett ha fått formen *
Þolfsbýr/
bœr i kilder fra om lag 1400. D.A. Seip har flere eksempler på synkoperte navn fra midten av 1300-tallet, og han har likeledes eksempler på kakuminalisering av
rs fra 1324 og 1368 (Seip 1955: 243, 289). Flere av de yngre beleggene for
Tolsby viser at skriverne (evt. også navnebrukerne) forbandt forleddet i gårdsnavnet med den yngre formen av personnavnet,
Þolfr
