gnr. 33 i Varteig hd., Østfold

NG I 284

N50 1913.1 2680

Ø-sø 2,2 km

Rel. skyld: 0,3

– to2rebý (Bugge 1881), to1rby (Bugge 1883), tó2rby (NG), "to(')rby (AN ca. 1955)
Den alternative uttalen med tonem 1, som Bugge noterte etter tre soldater, kan neppe være genuin; den stemmer heller ikke med oppskriften i AN

j Þoresbø j Þorpalandz lida RB 500, 1397. Torrebye NKJ I 36, 1575 (= St 34a). Toreby ¼ 1604 NG. Thorebye 1640 NG. Toerrebye 1647 I 148. Thorebye 1665 matr. 1667 NG. Torrebye 1723 matr E. 1723 NG. Torreby 1723 matr M. Thorebye 1801 ft AN. Thoresby (!) 1838 matr. Toreby 1886 matr.
Ifølge RB eide Varteig kirke «halfuan bøn» i «j Þoresbø...», noe som bekrefter at belegget gjelder Toreby; jfr. nedenfor. Det kan synes som Gerhard Munthe har bygd på dette belegget for sin normalisering i 1838

Oluf Rygh tolker i NG navnet som *Þórubýr, til kvinnenavnet Þóra, og han anser gården som en del av en forsvunnet gård Þorpalandir, som han gir flere belegg på under «Forsvundne Navne» på s. 286 (jfr. under Askersby s. 122 ovenfor). Her finner man også belegget fra Røde bok.¹ Dette kommenterer han ikke, men viser til Toreby, der han drøfter hvor Þorpalandir kan ha ligget. Om belegget «j Þoresbø» er det eldste belegget for Toreby, må det enten skyldes en feilskriving, eller så må genitivs-s seinere være falt bort.
Kilden sier uttrykkelig at gården var del av en lide som hadde navn etter Þorpalandir. Rygh antar altså at denne gården ble delt i Toreby, Askersby, Belsby og Skofteby (gnr. 33–36), noe som synes plausibelt (se under Askersby). Det skulle for så vidt ikke være noe i veien for å anta at enda en by-gård har vært del av den samme storgården. Skyldforholdene taler på den annen side for at «j Þoresbø» gjelder Toreby, som i 1647 står oppført med en landskyld på åtte skinn og med Varteig kirke som eneste eier. Ifølge Stiftsboka fra 1575 lå fire skinn i «Torrebye» da til kirken, altså halve gården. At den andre halvparten av gården seinere også skulle bli kirkens eiendom, er ikke noe særsyn; tilsvarende gjelder gnr. 30 Brenne, som også skyldte fire skinn til kirken i 1575, men 1½ hud i 1647. Spørsmålet blir da om gården opprinnelig har hett Þórisbýr og at navnet seinere er endret, eller om det rette navnet er Þórubýr, som så er blitt feilskrevet i RB. Slik vist under drøftingen av Toreby i Harestad sn. i Båhuslen (s. 409–11 ovenfor) var kvinnenavnet Þóra svært alminnelig, og det finnes også som forledd i mange gårdsnavn. Det er likevel grunn til å vurdere om Toreby i Varteig ikke likevel skulle inneholde mannsnavnet Þórir og således opprinnelig være homonymt med Torsby i Torsby sn. i Båhuslen. Bortfall av genitivss forekommer beviselig i flere by-navn i Østfold (se f.eks. under Østenby, s. 452).² I Toreby kan s-bortfallet ha blitt tilskyndet av at formen Tore av mannsnavnet dukker opp allerede ca. 1400 (jfr. Lind sp. 1180).
Oluf Rygh beskriver i GPNS (s. 259) Þórir som «gammelt og overmaade almindeligt», og E.H. Lind (sp. 1182) sier det er «ett av de allmännast brukliga namnen såväl i Norge som på Island ock urgammalt», og blant de mange beleggene har han også et par runebelegg (Klepp kirke på Jæren – fra 1000- eller 1100-tallet – og Borgund kirke i Lærdal fra ca. 1200 eller seinere; NIyR III 149–51; IV 149).³ Han tilføyer at navnet er allment også i gammeldansk og gammelsvensk og forekommer «icke sällan» i England. Lundgren-Brate har oppslag på så vel Thorer og Thore som på Thurer og Thure (s. 266 f., 276 f.); det samme gjelder SMPs samlinger, der det finnes svært mange belegg for alle navnene, f.eks. anslagsvis 7–800 for Thorer og nærmere 50 runebelegg på Þórir. I DgP er det likeledes krysshenvisninger mellom liknende navneformer (bd. I, sp. 1386–88, 1436–40), men absolutt flest belegg på Thuri, som forklares som utviklet av Thurir med tidlig r-bortfall; de eldste eksemplene er fra 1100-tallet. Erik Björkman har Þuri som hovedoppslag for en rekke varianter (s. 158), men antar at også Þor og Þur har samme opphav (s. 146 f.). Gillian Fellows-Jensen (1968: 307–09) har mange eksempler under overskriften «Þórir, Þóri», men tar ikke stilling til hvorvidt Þórir er sammensatt eller dannet ved avledning. Hun viser til NK VII (s. 95 og 118), der Assar Janzén drøfter ulike teorier om opphavet. Janzén viser til at enkelte forskere har ansett navnet som sammensatt med et navneledd vér (se bl.a. Marstrander 1915: 156), men han argumenterer selv overbevisende for at ir er et avledningssuffiks og personnavnet dermed å regne som usammensatt. Gillian Fellows-Jensen anser Þóri som enten avledet fra Þórir, eller som en kortform av sammensatte navn på Þór- (jfr. hennes drøfting av det angloskandinaviske Þórr i 1968: 295). John Insley (s. 411–13) framhever bl.a. at Þóri og Þúri er velkjente som personnavn i England, mens Þórir og Þúrir kjennes fra stedsnavn.
Under Þórir i GPNS (s. 259–61) fører Oluf Rygh opp hele 53 norske gårdsnavn, men han viser også til Þórðr og Þóra, og artikkelen følges av en anmerkning der gudenavnet Þórr trekkes inn. Utgiverne påpeker at dette kan foreligge i det ganske vanlige Torsnes (som ikke er med blant de 53 navnene), og likeledes kan det alminnelige Þórsland inneholde gudenavnet. Ryghs eksempler omfatter bl.a. 11 navn på rud/rød, ti på land, fem på tveit, fire på stad og to navn på by. Lundgren-Brate (loc. cit.) nevner to svenske stedsnavnsammensetninger under Thore (på stad og torp), flere under Thorer (stad, torp, arv og to på by), men ingen under Thure eller Thurer. Elof Hellquist (1918: 57, 65 f., 107) nevner noen aktuelle navn, vanligvis bare med en eldre form i parentes og uten kommentar, men det synes klart at Thore(r) finnes i by-navn så vel i Uppland («Thorisby», 1323) som i Vest-Sverige. I Dalsland og Värmland synes disse å være forholdsvis unge, og tolkningen kan i enkelte tilfeller være diskutabel. Fra Dalsland nevnes et Torsbyn i SOÄ XVII (s. 80) fra Tössbo hd. med førstebelegg fra 1560, og i bd. XVIII (s. 116) ett i Valbo hd. med førstebelegg fra 1540. Et Torebyn i Vedbo hd., skrevet «Toressbÿn» i 1653, men «Tore» fra 1825 av, forklares i SOÄ XIX 72 som sammensatt med Torgils. Samme tolkning gis i SOV IX (s. 9 og 48) til to Töresbyn, der eldre former tydelig viser dette opphavet. I Fryksdals hd. er det to eksempler på Torsbyn (bd. II, s. 5, 34) som begge skrives «Toresbÿn» i 1540, dessuten ett Torsbyn i Älvdals hd. (bd. XIV, s. 43) som skrives «Tørysby» i 1503. Alle tre tolkes til mannsnavnet Tore. Hellquist (1918: 67) tar ikke stilling til forleddet i Tureby i Våxtorp i Halland, som han nevner i kapittelet som gjelder personnavnforledd. Årsaken er nok mangelen på eldre skriftformer; navnet er først belagt som «T(h)urebÿ» i 1646. I SOH I 63 viser Jöran Sahlgren til Ernst Wigforss (1913: 378), som i en note forklarer forleddet til «namnet Thure» med henvisning til Oluf Nielsen (1883: 95). Sahlgren synes ikke å avvise dette, men hevder at etterleddet ikke kan være by fordi «namnen på by i Halland och Skåne f.ö. aldrig synas innehålla personnamn», og foreslår at det heller er bygd (med hv. til David Palm i NoB 1928 s. 133 ff.).⁴
Ifølge DgP (loc. cit.) finnes alle de fire navneformene i danske stedsnavn (eller i navn i tidligere danske områder). Thurir finnes i noen navn på torp og lev, Thorer i et par navn på torp og toft, mens Thore synes å forekomme i flere sammensetninger, kanskje også i et navn på sted,⁵ og dessuten i et navn på by, Toreby i Musse hd., kjent siden ca. 1300. Det eneste stedsnavnet som i DgP føres opp under Thure, er Tureby i Fakse hd., kjent siden 1370-tallet (for Toreby og Tureby se Pedersen 1960: 36 f., som for øvrig antar at Tureby i Halland har samme opphav).
Under drøftingen av Askersby og Belsby har jeg argumentert for at Toreby må være en utskilt part av en eldre gård, trolig Askersby, noe også den lave landskylda (relativ skyld 0,3) og beliggenheten taler for. Navnet må være forholdsvis ungt – sannsynligvis fra middelalderen. På dette grunnlag kunne det være grunn til å foretrekke en tolkning til kvinnenavnet Þóra, men som stedsnavnforledd er dette slett ikke særlig utbredt, og i mange tilfeller er tolkningene usikre (se Toreby på Inland). Gjennomgåelsen ovenfor har vist at mannsnavnet Þórir (og etter hvert Tore) er brukt i stedsnavn av ulik alder over store deler av det nordiske språkområdet. Den mest sannsynlige løsningen er at forleddet i Toreby i Varteig er mannsnavnet, og at dette – kanskje under påvirkning av det yngre navnet Tore – har mistet genitivs-s i løpet av mellomnorsk tid