KommentarOluf Rygh tolker navnet som *Þorgrímsbýr, til mannsnavnet Þorgrímr, og Kåre Hoel (BØ manus) viser til flere parallelle eksempler på overgangen m > n foran s, bl.a. gnr. 23 Grimsby i Rødenes og gnr. 121 Torgrimsbu i Øymark (se nedenfor). Bortfallet av den andre r-en forklares ved dissimilasjon.
Mannsnavnet Þorgrímr er ifølge GPNS (s. 258) «meget gammelt og meget udbredt», og E.H. Lind (sp. 1173–74) opplyser at navnet finnes i flere sagaer, brukt om menn i Norge, på Island, Grønland og Færøyene. For øvrig har han med en rekke belegg fra Diplomatariet, tidligst fra 1315, men navnebærerne er ikke lokalisert. Det er likevel uten videre klart at navnet har vært utbredt på Østlandet; i Røde bok nevnes hele åtte menn med dette navnet, og det forekommer også i flere patronymer. I Lind Suppl. føres først opp mange islandske belegg (sp. 855–58), og deretter nesten fem spalter med belegg lokalisert til store deler av Sør-Norge, men særlig Østlandet med Telemark, foruten Båhuslen (sp. 859–63).
Lundgren-Brate (s. 269) har noen få svenske eksempler (Jemtland og Dalsland), og i SMPs samlinger er det ti belegg på fornavnet og fire på patronymet. Utenom et 1100-tallsbelegg fra Lund og et 1200-tallsbelegg fra Halland, er det to fra Dalsland og ett fra Jemtland. De øvrige er fra Båhuslen. Navnet forekommer også i tre svenske runeinnskrifter (þorkrimr og þokrim; U 180, U 192 og Sö 124).
I DgP (bd. I, sp. 1385) nevnes bare ett eksempel, fra Halland, men i England må navnet ha hatt en viss utbredelse. Erik Björkman (s. 158) nevner flere eksempler, bl.a. fra Lincoln, Norwich og York, men Gillian Fellows-Jensen (1968: 306) har bare ett personnavnbelegg – fra Yorkshire. For en sammenfattende oversikt over bruken i England, se John Insley (s. 409), som også nevner en irsk runeinnskrift fra første del av 1000-tallet.
Ifølge GPNS (loc. cit.) finnes personnavnet bare i fire norske gårdsnavn, foruten dette, i Torgrimsby i Rakkestad og Torgrimsbu i Øymark, som begge antas å være opprinnelige sammensetninger på ruð (se nedenfor), og dessuten i et (forsvunnet) partsnavn «j Þorgrims Fialle» under gnr. 40–42 Fjell i Nord-Odal (jfr. NG III 200, uten kommentar til partsnavnet).
Lundgren-Brate (loc. cit.) viser til et Torgrimsbyn i «Skällerud» sn. i Dalsland, som vel må tilsvare «Torgrinsbyn» hos Hellquist (1918: 65), jfr. Torgrinsbyn i Skålleruds sn., Nordals hd. (SOÄ XV 72 f.), som skrives «Torgrimssbÿnn» i 1603 og 1609, men «Tärgrinsbÿn» i 1606 og «Torgrinsbyn» o.l. fra 1612. Overgangen ms > ns forklares med henvisning til navn som Grinstad og Ransberg. Som dialektform oppgis «Torgrisbyn»; navnet gjelder en «skattetomt», et «torp» på ¼ mt. Erik Björkman (loc. cit) nevner et «Torgrimestorp» som forekommer i DB fra York, og Gillian Fellows-Jensen (1968: 306 f.) har foruten dette også to eksempler på sammensetning med by, fra Lincolnshire og Yorkshire, begge nå Thorganby (jfr. Fellows-Jensen 1972: 39, 1978: 74). Navnet fra Yorkshire har i DB en form «Turgisbi», og Fellows-Jensen oppfatter forleddet i dette som et opprinnelig Þorgísl, som er mer utbredt i Danmark (jfr. DgP I 1384 f.); samme tolkning gir hun i 1972 (s. 39). Former som «Turgrimebi» og «Turgrimesbi» dukker imidlertid opp allerede på 1190-tallet, og samtlige seinere former og den registrerte uttalen tyder på at utgangspunktet er Þorgrímr (EPNS XIV 263 f., jfr. DEPN s. 466), og at formen i DB beror på en feil.
Torgrimsby i Skjeberg ligger ved den østligste vika av Isesjøen, og nærmeste nabo er gnr. 65 Iversby i sør; se dette navnet for opplysninger om skyldforholdene og om de øvrige nabogårdene. Av opplysningene i Røde bok som gjelder Iversby, går det fram at dette var et alternativt navn på «j austra Dale j Vedale». Det er grunn til å regne med at Torgrimsby tilsvarer *Vestre Dal, og at gårddelingen og dermed navngivningen med partsnavn på by-må ha skjedd forholdsvis seint i høymiddelalderen. Landskyldopplysningene fra 1647-matrikkelen støtter antakelsen om at de to by-gårdene har vært jevnstore deler av en eldre gård, som i størrelse og av navnetype tilsvarer Nes. Det kan også nevnes at de to gårdene hadde samme «gammel skyld» i 1838.
