Oluf Rygh tolker i NG navnet til mannsnavnet
Þorbjǫrn, men slik jeg nevner s. 436, er det gnr. 74
Tårnby som kan tolkes på denne måten.
Om forleddet i
Tørnby også skulle være et personnavn, står valget mellom
Þórunn og
Þorný.
Þórunn foreligger, som vist under drøftingen av
Tornby i Våler (s. 423 f.), uten tvil i flere gårdsnavn, også fra Østfold.
1
En utvikling til
Tørn- innebærer imidlertid en tidlig forkorting av
ó til
o, og denne ville i dialekten ha gått videre til
å. Også de mange skriftformene med
og <ø> taler imot at Tørnby skulle komme av Þórunn. På samme måte kan argumenteres mot Þorný, om det da ikke skulle være at rotvokalen var blitt trukket mot ø på grunn av y-en. Þorný er likevel en mindre aktuell tolkning på grunn av distribusjonen dels av kvinnenavnet selv, men særlig p.g.a. utbredelsen av gårdsnavn som beviselig er sammensatt med det. Det er høyst tvilsomt om kvinnenavnet har vært særlig mye brukt utenom det tradisjonelle «Tone-området» på Agder (se grundigere i Schmidt 1997a: 37–40).
Vokalismen i rømskogsdialekten og de eldre skriftformene gjør det umulig å godta at Tørnby skulle inneholde kvinnenavnet Þórunn. En alternativ, og språklig mer akseptabel løsning er appellativet þyrni n., ‘sted der det vokser tornebusker’, som kjennes som forledd i flere gårdsnavn som går tilbake til middelalderen, også fra Østfold (jfr. Schmidt 1997a : 47).
I forbindelse med drøftingen av gnr. 71 Steinby (s. 367 f.) har jeg vist at Tørnby og Steinby kan antas å være forholdsvis seint utskilte deler av gnr. 72 Tukun
