Albert Kjær fører i NG opp «*Valdabýr?» som en antatt norrøn form. Han viser til GPNS (s. 274), der navnet tas med under mannsnavnet
Valdi, men er skeptisk til enkelte av tolkningene der og konkluderer m.h.t.
Vallby at «efter de ældste bevarede Former synes Forklaringen mig lidet sikker ogsaa for dette Navns Vedkommende». Navnet blir altså stående uforklart.
1
Mannsnavnet
Valdi forekom ifølge GPNS ofte på Island i middelalderen, og ble seinere brukt som kjæleform av
Þorvaldr. Rygh mener det også må ha sin opprinnelse i en slik hypokoristisk form, enten av dette mannsnavnet eller av andre sammensatt med
valdr. E.H. Lind (sp. 1065) har en fem–seks eksempler på fornavnet foruten noen patronymer; det eldste belegget – som patronym – synes å være fra rundt år 1000, det neste fra ca. 1180. Bl.a. fordi én og samme mann kalles «Gísli Uallda, Valldason» i én kilde og «... Þorualldzson» i en annen, mener Lind at
Valdi er en forkortet form av navn på
valdr (jfr. NK VII 60). Han presiserer at han ikke har noen norske belegg, men sier ikke direkte at navnet er oppstått på Island, noe som måtte være en naturlig slutning også med tanke på de seine, sikre beleggene. I Lind Suppl. (sp. 805) finnes ytterligere ett islandsk belegg fra 1200-tallet. Navnet synes ikke å være belagt andre steder i det nordiske språkområdet.
Oluf Rygh antar i GPNS tydeligvis at navnet har vært utbredt i Norge. Han fører opp elleve gårdsnavn som «med nogen Rimelighed» kan forklares av
Valdi. Av disse er det ni sammensetninger på
stad, hvorav fire er belagt på 1300-tallet eller i RB, og de øvrige fra 1490 til ca. 1560. I tillegg kommer
Vallby i Tjølling og gnr. 5
Valdskrå i Grong. Det sistnevnte er første gang belagt som «af Valdaskrofue» i AB 141, men fra 1559 «Walskra» o.l. Etterleddet tolker Karl Rygh i NG (bd. XV, s. 291) som et elvenavn – «der gaar smaa Bække med sterkt Fald baade ovenfor og nedenfor Gaarden» – og om forleddet sier han at det kan være mannsnavnet
Valdi og viser til GPNS. Sammensetningen av personnavn + elvenavn er ikke umiddelbart overbevisende.
Utgiverne av GPNS,
Karl Rygh og Sophus Bugge, har to kommentarer under
Valdi. I den første bemerker de at «ved Navnet
Valstad er det unegtelig en ikke ringe Betænkelighed mod den foreslaaede Forklaring, at det findes skr. Vallastadir, ikke Valda, paa saa mange forskjellige Steder allerede i Slutningen av 14de Aarh.», og til
Vallstad i Odalen bemerker de at Oluf Rygh har gitt opp forklaringen til personnavnet. I anmerkning 2 nevnes at
Valset i Strinda (som O. Rygh ikke har med) har et annet opphav, nemlig appellativet
vaðill (se kommentaren til
Valeby ovenfor).
I samsvar med anmerkningen i GPNS tolker Karl Rygh (NG XIV 134, XV 24, 147) de tre trøndske
Vallstad ikke til mannsnavnet
Valdi, men til gen. pl.
valla av
vǫllr m. og synes å implisere at samme tolkning også må legges til grunn de andre stedene navnet forekommer. Oluf Rygh er også inne på en slik tolkning i drøftingen av
staðir-navnet i Skedsmo (NG II 273), men han har «den Betænkelighed, at staðir ellers ikke synes at sammensættes med Ord af saadan Betydning». Han havner dermed på mannsnavnet
Valdi som «den eneste Udvei, som man ellers kunde tænke paa», men «derimod taler, at man ikke blot her, men ogsaa paa flere andre Steder i MA. finder skr. Valla med ll (untagelsesvis Vallar, RB. 215)». Av denne drøftingen synes Oluf Rygh nærmest å anse
Vallstad som utolket. I NG III (s. 177) er han imidlertid villig til å akseptere tolkningen til appellativet
vǫllr, og han avviser bestemt å tolke
Vallstad i Sør-Odal til mannsnavnet. Hjalmar Falk følger den samme linjen i tolkningen av navnet i Lier (NG V 329 f.) og trekker også inn de tilfellene der uttalen viser palatal
l. Det er imidlertid tvilsomt om dette kan brukes som argument overalt, jfr. trøndsk uttale av f.eks.
kald, (gards)
vald o.l. De to gjenstående
staðir-navnene,
Vallestad i Gaular (Indre Holmedal) og Kinn, drøftes av Albert Kjær, som også går inn for den appellative tolkningen (NG XII 293, 360).
Av de tolv navnene Oluf Rygh fører opp i GPNS, synes utgiverne av NG å ha akseptert mannsnavnet som forledd i bare ett tilfelle, det enestående
Valdskrå i Grong, det eneste ved siden av
Vallby som har en middelalderform med «Vald» Slik nevnt ovenfor, er det imidlertid tvilsomt om personnavn + elvenavn er en plausibel navnelaging – i alle fall i middelalderen. I NGs fellesregister fører Kjær opp tre henvisninger fra personnavnet
Valdi – til navnene i Skjedsmo, Tjølling og Grong, men alle stedene fulgt av spørsmålstegn. Lind (sp. 1065) tar
Valdskrå med som sitt eneste stedsnavneksempel under
Valdi, men selv ikke dette anser han som særlig sannsynlig: «Ser ut att bilda förled i [...]
Valdaskrof [...], men det är säkerligen blott skenbart, äftersom detta dopnamn annars är alldeles okänt i Norge».
Vallby ligger vel 1 ½ km sørvest for Tjølling kirke, mellom gnr. 26 Grønneberg i vest, gnr. 34.35 Gjerstad i nord, gnr. 33 Lunde i nordøst (nærmere kirken), gnr. 32 Huseby i øst, gnr. 28 Guri i sør og gnr. 14 Skreppestad og gnr. 15 Sjylist i sørvest. Det faller naturlig å sammenlikne med de aller fleste gårdene i området rundt kirken; mange av dem er imidlertid – av forskjellige grunner – ikke nevnt i 1647-matrikkelen. For de fleste av dem har jeg imidlertid funnet opplysninger om landskylda i bygdeboka,
2
og i de tilfellene markeres dette ved et spørsmålstegn.
Den høyeste landskylda på 1640-tallet – tilsv. 120 lpd. korn – hadde gnr. 36.37 Østby (og det samme var skylda ifølge bygdeboka også på Gjerstad, mens Huseby skyldte 100 lpd.). Gnr. 40.41 Vik skyldte 87 lpd. (eller 93 lpd.?) og gnr. 42.43 Varill 80 lpd. Deretter følger gnr. 31 Bjønnes med 60 lpd., Guri med 52 lpd.?, Vallby 50 lpd., gnr. 9.10 Dreng 46 lpd., gnr. 33 Lunde, gnr. 8 Berge og gnr. 12.29 Kaupang? 40 lpd. hver, gnr. 2 Rekkevik, gnr. 6 Gloppe?, gnr. 26 Grønneberg? og gnr. 38 Prestegården? 26 lpd., gnr. 7 Brekke 23 (eller 20 lpd.?) lpd., gnr. 18 Bisjord, gnr. 13 Grøtting) og gnr. 39 Vikerøya? 20 lpd., Skreppestad og Sjylist 13 lpd. hver, gnr. 22 Åsmundrød 7 lpd., gnr. 19 Heggdal 8 lpd., gnr. 1 Gon 6 lpd.? og gnr. 25 Haugen 3 lpd.? som den aller minste skattyteren blant de undersøkte gårdene. Gnr. 24 Sande har vært adelsgods og står også i bygdeboka nevnt uten opplysning om skyld.
Gjennomsnittsskylda for de 25 gårdene blir i underkant av 43 lpd., og Vallby får dermed en relativ skyld på 1,2. Den forholdsvis lave gjennomsnittsskylda kan forklares ved at de mange lavt skyldsatte gårdene i de vestre delene av det undersøkte området er tatt med. For de tolv gårdene østover fra en linje Gjerstad – Dreng er gjennomsnittet 68 lpd.
3
Det er utvilsomt i dette området de eldste gårdene ligger, bl.a. Huseby, som synes å være det gamle
Skíringssalr (jfr. Hoel 1986: 131 f.). Vallby er nabogård i nordvest til denne gården, men har på 1600-tallet bare halvparten så stor skyld. Øst for Huseby ligger Østby, sikkert sekundær og navngitt i forhold til den gamle modergården. Men dersom den høye skylda for Østby ikke skulle måtte forklares med forholdsvis seint oppståtte forhold, bør man kunne tenke seg at rest-Skíringssalr har omfattet mer enn det nåværende Huseby. Det kan være grunn til å regne også Vallby som en opprinnelig del av
Skíringssalr, en tidlig utskilt part som godt kan være jevngammel med navneendringen til
Húsabýr, som må antas å ha funnet sted i sein vikingtid. En sammensetning med det tydelig sekundært oppståtte navnet
Valdi, som bare er kjent fra Island, bør kunne avvises som lite realistisk. Rimeligere er det å forstå navnet som *
Vallabýr, ‘gården på vollene’
