Oluf Rygh gjetter i NG I 30 på at navnet skal gå tilbake på et *
Eiríksbýr, altså en sammensetning med mannsnavnet
Eiríkr, og han begrunner dette med middelalderformer for gnr. 59
Ørstvet i Eidanger («j Æiriks þuæit» DN III 334; «J Eiriks þueit» RB 230), som har samme uttale av forleddet. Rygh tilføyer imidlertid at «Øyrisbýr, af øyrir, Øre (Vægt- og Penge-Enhed), er formelt muligt, men lidet rimeligt fra Meningens Side», og han avslutter med en bemerkning om den alminnelige skriftformen (som også brukes på N50-kartet): «Navnet opfattes nok nu urigtigt som Østby (Austbýr) og skrives saaledes». Kåre Hoel (BØ manus) har ingen kommentarer ut over dette. Det kan legges til at beleggene viser at uttalen har vært som nå i alle fall siden slutten av 1600-tallet; jfr. kirkeboksformene fra 1704 og 1707.
1
Mannsnavnet
Eiríkr var ifølge E.H. Lind (sp. 223–27) «mycket vanligt, i synnerhet i Norge, och bäres av flera landnamsmän». Det tas ikke med i Lind Suppl. Enda vanligere har navnet vært i Sverige; SMPs beleggsamling for
Erik fyller 75 spalter (bd. I, sp. 694–768). Navnet er også utbredt i Danmark (DgP I 247–53), men utgiverne av DgP antar at navnet er kommet inn i den danske kongeslekten gjennom den svenske, og at den videre utbredelsen skyldes både dette og kjennskapen til helgennavnet (op. cit. sp. 253). I England opptrer navnet tidlig, ikke sjelden med diftong (Björkman s. 34 f., Fellows-Jensen 1968: 76), men John Insley (s. 116) bemerker at navnet er «curiously quite uncommon». Om bruken i Skandinavia viser han til Elias Wesséns påvisning av at navnet tidligst synes å ha vært brukt i kongeættene (Wessén 1927: 39 f. i kapittelet «Forngermanska kunganamn», som bl.a. viser til Saxo), men at det i løpet av middelalderen sprer seg til alle sosiale lag. På bakgrunn av den tidlige vestnorske bruken som Lind viser til, spørs det likevel om navnets tidlige høye sosiale status ikke først og fremst gjelder Sverige og Danmark. Men den store utbredelsen i seinmiddelalderen skyldes i hele Norden skyldes nok kjennskapen til sankt Erik (død 1160).
I GPNS (s. 62) kommenterer Rygh ikke utbredelsen som personnavn, men konstaterer at det «er naturligvis Led i mange Stedsnavne». Om utviklingen av personnavnet som stedsnavnforledd bemerker han at:
… i mange Tilfælde er Eiriks- nu sammendraget til Ers-, endnu oftere i Udtalen end i Skrift. I dette Tilfælde lader det sig undertiden ikke skille fra Erps-, af Erpr (se dette).
Ers- har i senere Tid været skrevet feilagtigt paa flere Maader (
Erts-,
Erits-,
Ertz-).
Rygh gir hele 56 eksempler på bruken i stedsnavn, bl.a. 19 på
stad, 11 på
rud/
-rød, men bare dette på
by. Ifølge SMP (bd. I, sp. 768) finnes det også i Sverige flere sammensetninger med
Erik som forledd, bl.a. navn på
-sta(
d) og -
torp, og i Finland også et navn på -
by,
Eriksby i Tenala sn., Nyland, belagt som «j Ericx by» i 1499. Elof Hellquist (1918: 65) nevner to
Eriksbyn fra Dalsland. Begge er fra Nordals hd., fra Skålleruds sn. og Örs sn., og de har identiske eldstebelegg fra 1540 («E’czbyen»). Navnene gis en alternativ skriftform
Ersbyn, og det kommenteres at «F. led. är i tal den förkortade formen
Ers- av gen.
Eriks» (jfr. SOÄ XV 64, 82). I DgP (bd. I, sp. 253) nevnes stedsnavn på -
lev og -
torp; enkelte av disse fra Skåne. Gillian Fellows-Jensen (1968: 76) nevner to sammensetninger, et gårdsnavn «in Eyrichtoftis» (1316) fra Lincolnshire og hybridnavnet
Erringden fra vestre Yorkshire belagt som «in Ayrykedene» 1277–1311.
Det skulle ikke være noen grunn til å avvise Ryghs primære tolkning, ikke minst ut fra at tre av nabogårdene høyst sannsynlig har navn på
by sammensatt med personnavn (
Aslaksby,
Evenby og trolig også
Muggeby). Uttalen kunne tenkes forklart ved en variant *
Øyrik av personnavnet; enkelte av Linds belegg kunne jo tyde på at denne har eksistert, men en gjennomgåelse av disse beleggene viser en påtakelig vakling i ortografien i de aktuelle brevene, der «ey» og «œy» i andre ord kan representere
ei, og skrivemåten veksler med «æy», jfr. «Eyrikker» / «Heydmork» i DN II 390 (1387) og «Œriks» / «flœyra» i DN II 409 (1393). En rimeligere forklaring vil være en runding av vokalen i forleddet forårsaket av etterleddets
y, evt. en tidlig omtolkning til adverbet
aust med uvikling av diftongen til [
ø] foran konsonantgruppe (Hoff 1946: 163).
Øresby ligger like sørøst for det gamle kirkestedet Båstad. Etter beliggenheten og skyldforholdene på 1600-tallet å dømme er det grunn til å anse gården som en yngre utflyttergård fra Båstad, evt. fra en primærgård som omfattet både Båstad og Evenby. Se nærmere under
Aslaksby
