gnr. 39 i Nittedal hd. (Hakadal sn.), Akershus

NG II 290

N50 1915.3 0462

S 2,5 km

Rel. skyld: 0,4

– ø2nnebý (Bugge u.å.), ø2mmbý (Bugge 1881, 1883), ø2mby (NG), "ømby, "å'n3by (oftere; AN 1942), "ømby (AN ca. 1955)
I Ryghs originalmateriale opplyses at Bugges første uttale er notert etter en mann på 72 år fra Skedsmo, den andre etter en yngre mann som nøye kjente matrikkelen (!), og etter en husmann på Brånås (gnr. 39.40 i Skedsmo). Det blir helt uvisst hvor pålitelig den første uttaleopplysningen er, men kanskje kan den være eldre enn den som er registrert i 1881, 1883, 1942 og 1955. Den éne av de to som ble notert i 1942, stemmer med den moderne ["å'n3by], en skriftuttale som sikkert skyldes stasjons- og tettstednavnet

j Arnaby RB 413 428, 1393. Arneby 1617 NG. Anneby (eller Aaneby?) 1665 matr. 1666 NG. Aanebye 1723 matr E M. Aaneby (Arneby) 1838 matr. Aanneby 1886 matr.
Beleggene i RB står under hhv. Hakadal og Hovin kirke

Oluf Rygh setter i NG forleddet til mannsnavnet Arni, og til uttalen bemerker han at: «i den nuv. Udtaleform er, efter at Mellemstavelsen var bortfalden, n blevet til m ved Assimilation, under Indflydelse af det følgende b», og han viser for dette til NG Indl. s. 22.
Mannsnavnet Arni drøftes i GPNS sammen med Ǫrn. Rygh finner det tydeligvis ikke nødvendig å påpeke at navnene er vanlige, men bemerker at det sistnevnte neppe sikkert kan påvises i seinmiddelalderen i Norge. E.H. Lind (sp. 47 f.) bemerker at Árni er allment både i Norge og på Island helt fra 900-tallet. Han gir eksempler på en rekke ulike former navnet, og etter noen få kildehenvisninger tilføyer han nærmest for hver form «m. fl.». Beleggene er m.a.o. så vanlige at mange utelates (navnet tas heller ikke med i supplementsbindet). Lind nevner også at navnet finnes i tre runeinnskrifter,¹ og han drøfter de assimilerte formene Anne og Onne. I Sverige synes ikke Arne å ha vært så utbredt. I SMP (bd. I, sp. 142–146) er det rett nok mange eksempler, men det bemerkes at navnet er «mest utbrett i norr o. väster; på 1500-t. förkom Arne nästan bara i Dalsl., Värml. o. västra Dal.». Navnet oppfattes som en kortform til navn med forleddet Arn. I Danmark synes navnet nærmest ukjent bortsett fra i et par runeinnskrifter og noen spredte forekomster seinere, flest i Skåne (jfr. DgP I 59 f.). Erik Björkman (s. 7 f.) har noen få engelske eksempler, men presiserer at navnet ikke alltid er lett å skille fra g.eng. Earnwig. Gillian Fellows-Jensen (1968: 11 f.) har tre mulige belegg under overskriften «Arn, Arni», og i alle fall det ene synes sikkert å representere det nordiske navnet: «Arne Grimsune», nevnt i Yorkshire rundt 1100 (men kjent gjennom en 1300-talls avskrift). Navnet synes ikke å være registrert i Norfolk, og heller ikke i Normandie.
Under Ǫrn nevner Lind (sp. 1256–58) en del islandske belegg, og tre menn som nevnes i Landnåmabok eller i sagaer, er tydeligvis norske (jfr. Lind sp. 1258), men «senare söker man namnet nästan förgäves i Norge»; han nevner bare et belegg fra 1340 (Olden i Nordfjord), men da dette kun foreligger i en avskrift fra 1588, anser han det med rette som usikkert. Navnet synes ifølge Lundgren-Brate ikke å være belagt i Sverige, men et runebelegg arnar (gen.; U 155) viser at det har funnes. DgP (bd. I, sp. 1615) har to eksempler på fornavnet: en bonde i S.-Hald hd. i 1424 og en «Øren Anders:» fra Helsingborg län i 1584. I tillegg føres opp noen få eksempler på forekomst i patronym, men det tilføyes at «i Patronymikonsform Mulighed for Sammenfald med Ørien»; det er vel grunn til å vurdere om ikke helsingborgbelegget også kan representere dette navnet. Den u-omlydte formen synes ikke å være belagt i England eller Normandie.
Som forledd i norske stedsnavn vil de to mannsnavnene få genitivsformene hhv. Arna og Arnar, men disse ville tidlig kunne falle sammen og på Østlandet etter hvert framstå som Arn(e) eller Ann(e). Oluf Rygh foreslår i GPNS (s. 10–13) en lang rekke norske gårdsnavn der forleddet kan være ett av disse to navnene, men innledningsvis gjør han oppmerksom på andre tolkningsmuligheter, de mer eller mindre vanlige mannsnavnene Án, Áni, Andi, Auðun og Ǫnundr, og selvfølgelig fuglenemnet ǫrn f., ‘ørn’, som også ligger til grunn for de to mest aktuelle mannsnavnene. Av de 76 gårdsnavnene Rygh fører opp, er det 24 sammensetninger med rud/rød, 14 med stad, fem med gard(en), to med set og med tveit, og fem navn sammensatt med andre kulturledd, blant disse dette éne på by. Noe mindre vanlig er naturledd, men det er bemerkelsesverdig at hele 11 navn er sammensatt med vik (jfr. Ryghs parentes s. 10, samt anmerkningen s. 13 om sammensetning med fuglenemnet, bl.a. i et navn på våg). Trolig er det her tale om (fiske)ørn, og likeledes vil appellativet ǫrn være naturlig i de tre sammensetningene med berg, det éne med ås (jfr. O. Ryghs parentes s. 10) og kanskje også sammensetningene med li og kleiv. Ikke mindre enn 22 av de 76 navnene er skrevet «Arna» eller «Arnæ» – et par ganger «Arne» – før 1500, mens to navn er belagt som «Arnar» (Arnatveit på Vossestrand i BK og Åndal i Øre i et diplom fra 1303). Ett navn, nå Anvik i Brunlanes, skrives «j Arn(d)vikum» i RB 43, 45, 233 (kanskje identisk med «j Aamuik» i RB 45),² og Albert Kjær avviser her personnavntolkningen (jfr. NG VI 317).
Lind setter seg ikke fore å presentere eksempler på stedsnavnsammensetninger under Arni, men nevner et staðir-navn fra Sandsvær, gnr. 35 Ånnestad, som eksempel på vekslingen mellom «Anna» og «Arna» allerede i middelalderen (hhv. 1360 og ca. 1400). Under Ǫrn gir han (foruten flere islandske) bare et par norske eksempler, ett av dem Arnatveit, men tilføyer «att åtskilliga av de talrika, med Arna begynnande ortnamnen egäntligen äro bildade av detta namn, är høgst sannolikt».
I SMP (loc. cit.) nevnes ingen eksempler på stedsnavnsammensetning med Arne, men i Lundgren-Brate (s. 15) føres noen eksempler opp uten forbehold om annen forståelse av navnene; to av sammensetningene har etterleddet berg(a). Elof Hellquist har i kapittelet med personnavnforledd Arnebyn så vel fra Dalsland som Värmland (1918: 65 f.). I Värmland er det nå to Arneby, begge i Sunne sn. i Fryksdals hd., men det éne, Södra Arneby, synes ifølge den eldste skriftformen «Arneböll» (1540) å ha gjennomgått en partiell navneendring. Norra Arneby skrives «Arnebÿn» samme år (jfr. SOV II 20, 28, der forleddet tolkes som Arne). Hellquists henvisning til Dalsland gjelder Arnebyn i Järbo sn., Valbo hd., som skrives «Arnäbÿen» i 1540. Også her føres Arne opp som eneste tolkning (SOÄ XVIII 52). I Älvsborgs län er det for øvrig en rekke navn der Arne foreslås som én eller eneste tolkning av forleddet. I to sammensetninger med rud/red er Arne eneste tolkning (SOÄ VII1 231, XVIII 101), det samme gjelder Arnabo i Ås hd. (SOÄ XIV 168) og likeledes to av navnene på torp (bd. VIII 118, XVIII 117), mens det for Artorp i Flundre hd. også åpnes for en tolkning til Ari. Den eldste formen er «Arnatorp» i 1456, men i 1538 skrives «Arretorp» (SOÄ V 38). Til Artorp i Väne hd. nevnes også Arve som en mulighet; i de tre eldste skriftformene (1540, 1542 og 1550) skrives hhv. «Arvetorp», «Aratorp» og «Arnetörp». Areberg i Kullings hd. er skrevet slik i 1546, men seinere flere ganger «Arne»; navnet tolkes likevel i samsvar med den eldste formen til mannsnavnet Ari (bd. VIII 160; jfr. Araby nevnt av Hellquist 1918: 16, 63, 65 – også fra Dalsland). For tre andre navn med naturetterledd føres også fuglenemnet opp som en mulig eller mest sannsynlig tolkning: Arnäs to steder i Kinds hd. (bd. VII2 34, 187) og Arnäs i samme herred, der også norrønt arinn m., ‘forhøyning’, anses som en mulig forklaring (SOÄ VII1 108).
I de hittil utkomne bindene av OGB har jeg funnet 18 navn – de fleste på bebyggelser – som ifølge utgiverne kan inneholde mannsnavnet Arni,³ men i de fleste tilfeller antydes alternativt Ǫrn. I bd. I s. 234 og II s. 89 foreslås enten ett av de aktuelle mannsnavnene eller fuglenemnet for hhv. Arnås, Ardal og Anneröd, mens fuglenemnet anses som mindre trolig i Aröd i bd. XI s. 41. I bd. VII s. 47 foretrekkes imidlertid en tolkning til gen. sg. av á f. I et «torp»-navn Arnefjäll (bd. XII2, s. 46) tolkes forleddet (med rette) heller til fuglenemnet enn til Arni, mens mannsnavnet selvsagt er det eneste aktuelle i de to forsvunne bebyggelsene «j bole Arna krabba» og «j bole Arna Ræidarsyni» som nevnes i OGB VI1 26.
I Danmark skal Arni ifølge DgP (bd. I, sp. 60) «formodentlig» finnes i en rekke stedsnavn; det nevnes to eksempler på Arndrup (< torp), og det tilføyes «maaske ogsaa i nogle Stedn. Andrup i Jyll.». Til et Andrup som han stedfester til Esbjergområdet, fører imidlertid Bent Jørgensen (1994: 23) opp fuglenemnet som en alternativ tolkning, og for det eneste Arndrup han nevner (s. 24), fra Åbenråområdet, tolker han forleddet som elvenavnet *Arn. I Dgp (bd. I, sp. 1615) opplyses at mannsnavnet Ørn muligens kan foreligge i stedsnavnet Ørnstrup i Hatting hd., Vejle amt. Det vises til DS VIII 40, men her antydes også som en mulighet det gamle tilnavnet Orni med sekundær genitiv på s.
Fra Yorkshire fører Gillian Fellows-Jensen (1968: 11) opp tre stedsnavn under «Arn, Arni». Et belegg «in Arnestorp» fra DB synes å ha tilhørt en nå forsvunnet bebyggelse, og «in Arnesrode» (1200-tallet) er et teignavn; begge synes å være sikre eksempler på sammensetning med Arni med sekundær genitivsform, evt. en ikke-u-omlydt form av Ǫrn. I 1972 (s. 54) tolkes navnet uten forbehold til «the Scand pers.n. Arn». Det tredje eksempelet, et teignavn «Arngillhead» (1719), blir mer usikkert; her antydes en alternativ tolkning til det engelske appellativet earn, ‘ørn’. Fra Cumberland nevner Fellows-Jensen (1985: 100) et forsvunnet «Arneshowe», skrevet «Arnesethou» i 1279, der hun tolker forleddet som et stedsnavn på sætr muligens sammensatt med mannsnavnet Arni, men heller med fuglenemnet. I hele det nordiske språkområdet finnes det altså navn på Arn(a) som kan tolkes til fuglebetegnelsen eller til personnavnene Arni eller Ǫrn, evt., slik Oluf Rygh antyder i GPNS, til liknende personnavn. I svært få tilfeller er det sikre kriterier for å foretrekke én av disse tolkningene framfor en av de andre.
Åneby ligger om lag 2,5 km sør for Hakadal kirke – på vestsida av dalen mellom gnr. 38 Strøm i sør og gnr. 40 Bliksrud i nord. Dernest følger gnr. 41 Døli (vin-navn) rett overfor kirken. Gnr. 62 Berg og gnr. 60 Myrer ligger rett over elva fra Åneby, gnr. 63 Spenningsby sør for Berg, og gnr. 58.59 Kirkeby nord for Myrer og sør for kirken. Nord for kirken ligger gnr. 57 Kirkerud og deretter gnr. 56 Tøyen (også vin-navn).
Åneby nevnes ikke i 1647-matrikkelen, og gården har sikkert ligget øde i seinmiddelalderen. Det samme gjelder nabogården Bliksrud. I bygdeboka (Kirkeby 1968: 41) sies det at Åneby ble gjenryddet i 1630-åra og at «garden skyldte 1647 [!] og seinere 5 lpd. tunge». De to nabogårdene nevnes ikke i jordeboka fra 1661, men begge er oppført med en skyld på én fjerding korn i 1665-matrikkelen, og likeledes (5 lpd.) i 1723. Ifølge 1647-matrikkelen hadde Kirkeby høyest skyld, tilsv. 35 lpd. korn. Tøyen skyldte 15,5 lpd., Strøm 12,5 lpd., Døli og Berg 10 lpd. hver, Spenningsby 6 lpd. og Kirkerud 5 lpd. Den gjennomsnittlige landskylda lå på vel 11,5 lpd., og dette gir Åneby en relativ skyld på 0,4. Det er grunn til å anse både Åneby og Spenningsby⁴ som relativt unge bosetninger, trolig middelalderrydninger, og mannsnavnet Arni er absolutt mulig tolkning. Men det kan likevel ikke ses bort fra fuglenemnet; jfr. navn som Rafnabýr (gnr. 39.40 Ramby i Ullensaker; NG II 311) og muligens også Valeby (se dette)