gnr. 82 i Vikedal hd. (Imsland sn.), Rogaland

NG X 287

N50 1214.2 3000

N-nø 3 km

Rel. skyld: 0,8

– a7a72sbø7, endret til a7a71sbø7 (Bugge ca. 1880), aa1sbø7 (Bugge u.å), å1sbø (NG)
Den første uttaleopplysningen synes å være notert i Vats i 1880, og her er tonemet seinere endret. Noe yngre er en uttale med tonem 1 og lang [å'] føyd til etter opplysninger fra en heimelsmann fra gnr. 75 Rørtveit i Imsland sn

(Aass NLR IV 122, 1566–67). Aassebøe 1602 NG. Osebø 1606 NG. Osszebøø 1610 NG. Aasebøe 1647 X 99. Aasebøe 1661 lk. 1661 NG. Aaszebøe 1665 matr. Aasebøe 1723 matr E M. 1801 ft. Aadsebø (Adserbø) 1838 matr. Aasbø («Alm skr Aasebø, Aadsebø») 1886 matr. Aasebø AK 1902. Ospe (!) GK B36 aust 1936.
Gården synes å være identisk med den som kalles «Aass» i NLR IV, og som nevnes etter gnr. 76 og 81 og før gnr. 91.92 og 87; slik er belegget også identifisert i manuskriptet til register for NLR

I NG X forklarer Magnus Olsen navnet som «*Ásabœr; af áss m. [...]. Jfr. GN. 89», og han anser altså forleddet som gen. pl. av appellativet. Når han her avviker fra den tolkningen han foreslår for de fire eksemplene på Åsbø i Hordaland (bd. XI, utgitt 1910), skyldes det kanskje uttalen med tonem 1 av dette navnet i motsetning til tonem 2 ved de fire i Hordaland. Det er uvisst hvorfor han her ikke vurderer en personnavntolkning, men det kan skyldes det navnet han viser til, gnr. 89 Liabø, evt. kan han ha tatt hensyn til beliggenheten oppunder den bratte Lauvåsen, noe som vel lar seg lese ut av amtskartet (revidert i 1902). Til Liabø fører han opp «Liid» fra 1567 som eldste belegg (jfr. «Aff Liid øtt» i NLR IV 121), fulgt av «Lierbøe» i 1602 og liknende former seinere. Olsen kommenterer ikke forholdet mellom det eldste og de yngre beleggene her, og for Åsbø kjente han ikke til noe tidligere usammensatt navn. Det er imidlertid mye som taler for at både Liabø og Åsbø er eksempler på at eldre, usammensatte navn har fått lagt til bø i seinere tid, kanskje etter en ødeperiode, slik Magnus Olsen antyder i NK V 15 (jfr. karakteristikken av Liabø i 1567). En indikasjon på at Åsbø har ligget øde i seinmiddelalderen, er opplysningene om leidangen i 1567, da «Aass» skyldte bare ett kalveskinn, mens nabogården Børkjetveit skyldte ett geiteskinn, fire kalveskinn og dessuten 2 albi.
Åsbø ligger på østsida av dalen ovenfor Ølmedalsvatnet, og som nabogård i sør til gnr. 81 Børkjetveit. Om lag 1 km lenger nord ligger gnr. 80 Brattaland, og helt nord i dalbotnen gnr. 87 Elstveit. Sør for denne ligger gnr. 76 Rødne og tvers over dalen fra Børkjetveit gnr. 78.79 Haugaland. Ved Ølmedalsvatnet ligger gnr. 75 Rørtveit, gnr. 74 Rogletveit og gnr. 73 Børkjeland på vestsida og gnr. 82 Hustveit på østsida. Vest for Børkjeland ligger gnr. 72 Rød og nærmere fjorden gnr. 71 Bjortveit og kirkestedet gnr. 84 Imsland.
Av disse gårdene hadde Haugaland høyest skyld i 1647, tilsv. 65 lpd. korn, mens Børkjeland og Rørtveit skyldte 60 lpd. hver. Imsland skyldte 30 lpd., Børkjetveit 25 lpd., Åsbø og Rødne 23 lpd. hver, Hustveit 21 lpd., Elstveit 20 lpd. og Rød skyldte 18 lpd.. Lavest skyld hadde Rogletveit og Brattaland med tilsv. 13 lpd. korn hver. Gjennomsnittsskylda var i underkant av 31 lpd., og Åsbø hadde dermed en relativ skyld på 0,8. Etter landskyld og beliggenhet kunne man tenke seg at Børkjetveit og Åsbø var deler av en tidligere samlet gård, som med en samlet skyld på 58 lpd. kunne danne motstykket til Haugaland på den andre sida av dalen.
Etter beliggenheten er det ikke utenkelig at hele denne gården kan ha hett Áss, og at én av partene fikk navnet Ásbœr etter utskillingen, kanskje etter en ødeperiode. De tostavete formene av forleddet finnes i kilder som er alt for unge til å gis noen avgjørende rolle i tolkningen