Albert Kjær forklarer i NG først navnet som «maaske Ásubœr, af Kvindenavnet Ása», og som en begrunnelse for en slik tolkning tilføyer han at «bœr m. (Indl. S. 47) forekommer jo ofte i Sammensætning med Personnavne». Han viser til GPNS s. 15, der både dette og homonymet i Gloppen (se nedenfor) står oppført under
Ása. Imidlertid bemerker han at siden navnet også finnes i Gloppen «foruden paa adskillige Steder (Aasebøen, Aaseby) i andre Egne af Landet, er det dog vel snarere Ásabœr, sms. med Gen. Flt. af áss m., Aas (Indl. S. 42)». Kjær har nok følt seg bundet av tolkningen i Oluf Ryghs forarbeider, og hans egen og foretrukne tolkning kommer noe i skyggen av denne. Den appellative tolkningen bør likevel her være forholdsvis sikker, men Kjærs begrunnelse er bemerkelsesverdig og forutsetter nærmest en sentralisert navngivning. Tankegangen er en helt annen enn den som seinere uttrykkes av Magnus Olsen («bygdens navn», jfr. NK V 10), og som seinere er blitt den dominerende; et navn må kunne være særskillende innenfor en naturlig avgrenset brukerkrets. At likelydende gårdsnavn finnes i to naboherreder er slett ikke noe særsyn. Et blikk på kartet ville imidlertid uten videre vist Kjær at hans egen tolkning lett kunne begrunnes ut fra beliggenheten.
Åsebøen ligger opp fra Heggjabygda, i et skar mellom en lavere og en høyere ås. Mest markert er likevel at gården ligger bak en stor, isolert ås, Åsebønakken, og således skjult for folk som reiste på Hornindalsvatnet. Det er all grunn til å tro at gården har navn etter denne åsen, og man bør ikke se bort fra at gården opprinnelig har hatt et usammensatt navn
Áss, noe det kanskje er spor etter i navnet på nabogården, gnr. 59
Åsstøda, tradisjonelt og feilaktig skrevet «Aasebøestøl(en)». Uttalen viser at etterleddet er
stø(
d) f., norrønt
stǫð m., ‘båtstø’.
1
Fordi gården skal ha vært båtstø for Åsebø, antar Kjær at forleddet er en «Forkortelse af Aasebø-». Vel så sannsynlig er det at skriftformene, den eldste fra 1647 (Skattematrikkelen 1647 XII 331), er oppstått nettopp på grunn av denne tradisjonen, men at uttalen har bevart det eldre navnet *
Ásstǫðin, som enten kan forstås som ‘støa ved åsen’ eller ‘støa ved gården Ås’ (og navnet kan selvsagt være langt eldre enn gården Åsstøda).
2
Tidligere gikk soknegrensen til Hornindal mellom Åsebøen og Frislida, og Åsebøen var altså den østligste gården i Eid sokn, ca. 12 km øst for kirkestedet. Gnr. 59 Åsstøda ligger nede ved vannet, og ca. 2 km vest for denne ligger gnr. 48 Lindvika. Nærmeste nabogård i Hornindal sokn er gnr. 1 Frislida, ca. 1 km nord og øst for Åsebøen og om lag like høyt. Nedenfor denne ligger gnr. 2 Heggja, og nede ved vannet gnr. 3 Meleim, som ifølge NG synes å ha navn etter «Beliggenheden omtrent midt paa Hornindalsvandets Nordside». Noe lenger innover langs stranda ligger gnr. 4 Sandnes, gnr. 5 Hatlelida og gnr. 6 Grimslida, og høyt oppe i fjellsida – øst for Grimslida – ligger gnr. 7.8 Furefjerdingen. I alle fall gnr. 4–6 synes å være utgått fra Meleim (jfr. Os 1953: 433–35).
På grunnlag av skyldforholdene i 1647 synes Frislida (ifølge NG sammensatt med mannsnavnet
Friðrekr) å være den største av disse gårdene, med en skyld i 1647 tilsv. 53 lpd. korn.
3
Vin-gården Heggja skyldte 35 lpd. og
heim-gården Meleim 27 lpd. Åsebøen skyldte 25 lpd., Lindvika 23 lpd., Åsstøda og Grimslida 10 lpd. hver, Hatlelida 5 lpd., og Furefjerdingen skyldte tilsv. 3 lpd. korn. Gjennomsnittlig landskyld var snaue 24 lpd., og Åsebøen hadde dermed en relativ skyld på 1,1. Det er all grunn til å anse gården som jevngammel med Meleim.
Det er vanskelig å si om gården opprinnelig har hett
Ás(
a)
bœr eller
Áss. At så vel uttalen som de aller fleste skriftformene viser et tostavet forledd, kan skyldes etterleddstrykket. Det bør i alle fall kunne slås fast at det er svært lite sannsynlig at forleddet i dette navnet skulle være kvinnenavnet
Ása
