Tom Schmidt

Norske gårdsnavn på ‑by og ‑bø

med personnavnforledd

Stedsnavn er en viktig kilde til bl.a. eldre språk‑ og bosetningshistorie. Navneleddet by (bø) er spesielt interessant fordi det er ett av de sikreste bevis for nordisk bosetning på De britiske øyer. I denne forbindelsen står navnene med personnavnforledd i en særstilling. Mens tilsvarende danske og svenske navn tidlig ble gjort til gjenstand for grundige undersøkelser, og de britiske navnene likeledes har vært inngående drøftet, er dette det første forsøket på å få en oversikt over de norske navnene.

Etter en drøfting av betydning og bruk av navnleddet i hele Norden, analyseres 223 norske og båhuslenske navn der forleddet muligens kan være et personnavn, og i en rekke tilfeller foreslås nye tolkninger av navnene. Undersøkelsen viser at andelen personnavnforledd er betraktelig lavere enn tidligere antatt, men også at det er store geografiske forskjeller – med Østfold og Båhuslen som et kjerneområde for typen personnavn + by. Det enkelte navnet studeres i forhold til nabogårdenes navn, og navnetypen settes inn i en kronologisk sammenheng – så vel med andre forleddstyper som med øvrige store gårdsnavnklasser.

Avhandling for graden dr.philos. 2000

DET HISTORISK-FILOSOFISKE FAKULTET

UNIVERSITETET I OSLO

Denne utgaven av avhandlingen inkluderer innledningen, kap. 1 Betydning og bruk av by og bø, 2 Kronologi, 3 Materialet, 6 Sammendrag og konklusjon, samt litteratur- og kildefortegnelser.

For kap. 4 Drøfting og 5 Sammenlikning av navn på ‑by og navn på ‑bø (‑bøen) henvises til den trykte utgaven. ISSN 08606-3222. Acta Humaniora nr. 87.

Enkelte trykkfeil er rettet opp, men mange er utvilsomt oversett.

Litteraturfortegnelsen omfatter også verk det vises til i kap. 4 og 5.

Henvisning til sidetall og fotnoter gjelder den trykte utgaven.

Oslo, den 8. juni 2014

Tom Schmidt

Bakgrunn       

Materialvalg – Avgrensning – Formål        

Disposisjon    

Stedsnavn med personnavnforledd – en

Sammenfatning

Terminologi  

Bakgrunn

I en artikkel fra 1920 – året etter at siste ordinære bind av Oluf Ryghs Norske Gaardnavne (NG) var utgitt – etterlyser Magnus Olsen bl.a. systematiske undersøkelser av enkelte gårdsnavngrupper (Olsen 1920: 7). Dette er langt på vei en refleks av et avsnitt i NGs innledningsbind (NG Indl., 1898), der Rygh legger vekt på viktigheten av å se navnene i en større sammenheng. Som et viktig ledd i tolkningen av enkeltnavn inngår sammenlikning med andre

nærmere eller fjernere beslæg­tede Gaardnavne [...]. Med Kjendskab til Landets samlede Navnefor­raad vil man langt sikrere kunne dømme om en Forklarings Mulighed eller Rimelighed, end naar man alene har det ene Navn at holde sig til. Først gjennem en saadan Oversigt lærer man, fra hvilke Kilder man her i Landet til forskjellige Tider har pleiet at hente Navne paa Gaardene, hvilke Ord og Betydninger af disse ere sædvanlige og usædvanlige i Gaardnavne, – hvilke Navne og Navneklasser der har almindelig Udbredelse i Landet, og hvilke der ere indskrænkede til større eller mindre Dele af det. Ved sammensatte Navne, der til sidste Led have et som saadant i gamle Gaardnavne hyppigt brugt Ord, somvin,staðir,ruð,vil det kun ved at undersøge en Mængde saadanne navne fra forskjellige Egne i Sammenhæng være muligt at faa Rede paa, hvad slags Ord man pleiede at bruge som Forled ved Siden af dem, hvad der igjen kan veilede til sikrere Forstaaelse af de enkelte Navne i Klassen. Naar man f. Ex. paa denne Maade har lært, atvini intet Tilfælde sikkert kan bevises at være sammensat med et Personnavn, vil man i Tilfælde, hvor der kunde synes at være sproglig Mulighed for en saadan Forklaring af et navn på-vin,være berettiget til at forkaste den og søge en anden. (NG Indl. s. 26)

Norske navneforskere har hittil i svært liten grad fulgt Magnus Olsens oppfordring. Det foreligger en (svensk) avhandling om nordiske vin-navn (Jansson 1951) – de fleste er som kjent norske –, men navn på ‑heimr, ‑staðir, ‑land, ‑setr og ‑ruð savner fremdeles grundigere undersøkelser.[1]

I våre naboland, særlig Sverige, er situasjonen langt bedre. Foruten regionale stedsnavnutgaver mer eller mindre etter mønster av NG, men til dels utvidet til også å gjelde naturnavn – noen fullført og flere under arbeid – er det i Sverige utgitt monografier om bl.a. navn på ‑inge (‑unge, ‑unga), ‑by, ‑säter, ‑sta, og ‑tuna (Hellquist 1904, 1918, Hedblom 1945, Linde 1951, Holmberg 1969). Fra Danmark kan nevnes undersøkelser av navn på ‑um og på ‑sted (Hald 1942, Sørensen 1958a). Det foreligger også en mindre avhandling om personnavnforledd i danske navn på ‑by (Pedersen 1960).

Norske navneforskere valgte etter at NG var fullført, å konsentrere seg om å bygge opp samlingene av (hovedsakelig) naturnavn etter mønster av Gustav Indrebøs (1921) materiale fra Hau­kedalen. Det ble samlet inn opplysninger til navn på rektangel- og gradteigskartene, og etter krigen ble det satt i gang en omfattende innsamling av «bustadnavn» med tanke på en revidert og utvidet utgave av NG. Enkelte andre navnegrupper ble undersøkt og drøftet – oftest i artikkelform, men enkelte ganger også som større arbeid. Indrebø utgav bl.a. to avhandlinger om innsjønavn i hhv. Oppland og Buskerud (1924, 1933a), og disse er seinere supplert av Kjell Venås med en bok om tilsvarende navn i Hedmark (1987). Per Hovda var aktiv både som initiator og utøver (avhandlingen Norske fiskeméd, 1961, og seinere Norske elvenamn, 1966), og Lars Ekre skrev om Stadnamn frå Midt-Jotunheimen og tilgrensande bygder (1961). I en særstilling står Olav T. Beitos Norske sæternamn (1949), som bygger på et materiale innsamlet av Instituttet for sammenlignende kulturforskning og uavhengig av Norsk stadnamnarkiv. Det er skrevet en rekke hovedoppgaver basert på lokale djupinnsamlinger, men bare noen ganske få er utgitt. De publiserte studiene foreligger stort sett i form av enkeltstående artikler hovedsakelig i Maal og minne og Namn och bygd (de siste årene også i Seksjon for navnegranskings Årsmelding og iNamn og nemne). Foruten Hovdas doktoravhandling er det i løpet av det siste tiåret skrevet avhandlinger om navn på Finnskogen (Eskeland 1994), om leksikalisering av sammensetninger (Bakken 1995, der navn utgjør en mindre del), og helt nylig om rela­sjoner mellom personnavnforledd og etterledd (Ellingsve 1999a).

En stor del av navneforskernes tid og energi er gått med til normeringsspørsmål. Lederen for stadnamnarkivet var også statens navnekonsulent, og en vesentlig begrunnelse for oppbyggingen av samlingene var ønsket om – og behovet for – et pålitelig uttalegrunnlag for navnenormeringen. Resultatet er blitt samlinger som er uunnværlige også for forskningen, men det kan ikke nektes at vår kunnskap om de store, norske gårdsnavngruppene i all hovedsak fremdeles befinner seg på samme stadium som da bind XVIII av NG (Finnmark) ble utgitt i 1924 – for mer enn 75 år siden. De eneste unntakene er Magnus Olsens Ættegård og helligdom fra 1926, som setter navn fra de «store» navneklassene inn i en sosial og religionshistorisk sammenheng, og den emnemessig svært begrensete Husebyar (Steinnes 1955).

Den manglende fokuseringen på gårdsnavngruppene er beklagelig, men navneforskere her i landet har kunnet nyte godt av forskningen i nabolandene, som jo i stor grad har drøftet navnegrupper som også er aktuelle i Norge. For de innvidde i faget har det derfor lenge vært klart at ikke hele sannheten om gårdsnavngruppene, bl.a. dateringsspørsmål, forståelsen av forleddene o.s.v., finnes i NG og hos Magnus Olsen. Gårdsnavnene har imidlertid interesse for – og blir flittig brukt av – forskere i andre fag, framfor alt (lokal‑)historikere og arkeologer. I historiske framstillinger er det fremdeles Oluf Ryghs (og hans utgiveres) synspunkt som dominerer (jfr. min kritikk i Historisk tidsskrift 2/1995), og det er framfor alt disse som blir formidlet i populære framstillinger, bl.a. gjennom skolens lærebøker og – så vidt jeg forstår – også gjennom undervisningen i historiske disipliner ved universiteter og høyskoler.

Materialvalg – Avgrensning – Formål

Det er på høy tid at Oluf Ryghs som oftest kortfattete og stundom ufullstendige presentasjoner av de vanligste gårdsnavngruppene blir revidert, eller i det minste blir supplert med resultater fra de siste års onomastiske forskning i våre naboland. Det er dessverre lite realistisk å håpe på særlig mange større undersøkelser her til lands de nærmeste årene, men min undersøkelse av de norske navnene på ‑by og ‑bø med personnavnforledd er ment som et bidrag til dette. Målet er å gi en så fyllestgjørende beskrivelse av dette gårdsnavnmaterialet som mulig, spesielt m.h.t. betydning, omfang og utbredelse i Norge, men også – i den grad det er mulig – å anslå når navnene har oppstått.

Det er flere grunner til at jeg valgte å ta for meg nettopp by-navnene. De tilsvarende svenske navnene er beskrevet i en tidlig monografi (Hellquist 1918) og for øvrig drøftet i mange sammenhenger i svenske avhandlinger og stedsnavnutgaver. I Danmark er navnene med personnavnforledd grundig undersøkt (Pedersen 1960), mens de danske navnene som helhet er gjennomgått av Kristian Hald i et utrykt arbeid fra ca. 1930 (?).[2] De norske navnene er derimot bare tilgodesett med en halv side i NG Indl. (s. 47), en to siders beskrivelse i Ola Stemshaugs Namn i Noreg (1985) og 1 ½ spalte i Norsk stadnamnleksikon (NSL, 1997).

Navneleddet finnes i Norge i så godt som hele landet – så vel sammensatt som usam­mensatt, men i to varianter som antas å ha samme etymologiske opphav, og som synes å ha en tilnærmet komplementær geografisk distri­busjon, med bø som en hovedsaklig vestnorsk form. Men for­delingen er slett ikke så klar som det gjerne blir framstilt, og områdene der både by og bø forekommer, blir altså spesielt interessante. Navnetypen er frekvent på Østlandet, og en stor del av navnene er dermed behandlet i de bindene av NG som Oluf Rygh selv redigerte (bd. I–IV1; 1897–1900). Navnetolkningene i disse bindene er således upåvirket av den omfattende forskningen som fant sted særlig i Sve­rige i de første tiårene av 1900-tallet. Spesielt vanlig er navnetypen i Østfold, og samlingene ved Seksjon for navnegransking inneholder et fyldig grunnlagsmateriale nettopp fra dette fylket, som er trukket inn i materialgjennomgåelsen i kap. 3 nedenfor. Forhåpentligvis kan noen av resultatene av denne undersøkelsen komme til nytte i den fortsatte redigeringen av Kåre Hoels verk Bustadnavn i Østfold (BØ).

Sett på bakgrunn av den store utbredelsen er det kanskje ikke så overraskende at bruken av navneleddet ikke er entydig. Magnus Olsen (1939: 15) regner med fire ulike funksjoner i bebyggelsesnavn. Det brukes ifølge ham om ‘gård’, om ‘utskilt gårdpart’, om ‘grend’ og om «dyrket mark på nedlagt gård», og i tillegg kommer ‘dyrket mark, teig’ som aldri har vært bebygd. Det bør følgelig undersøkes hva dette har å si for for­ståelsen av gårdsnavnmaterialet.

En viktig grunn til å ta for seg by-navnene er at de er utbredt i større eller mindre grad i hele Skandinavia og i områder som ble kolonisert av skandinaver i vikingtida, mens de er ukjente i andre land. I Storbritannia regnes typen derfor som ett av de sikreste kriteriene på nordisk bosetning, og navnene er i stor grad trukket inn i diskusjonen om hvor i Skandinavia vikingene i Storbritannia – særlig England – kom fra. De historiske slutningene som er trukket på grunnlag av dette materialet, blir imidlertid usikre når det norske navnematerialet er så dårlig belyst. Endelig kan det trekkes fram at selv om navnene i all hovedsak antas å tilhøre vikingtida, har det også vært hevdet at noen navn kan gå mye lenger tilbake (Hellberg 1967a), samtidig som typen tydeligvis (på samme måte som ruð-navnene) har vært produktiv også i nyere tid (Schmidt 1989, 1990).

Ideelt sett burde undersøkelsen tatt for seg hele navnegruppa, men i og med at jeg ønsket å foreta en inngående drøfting av hvert enkelt navn, fant jeg etter hvert ut at jeg måtte velge en mindre del. Jeg ville dermed i større grad kunne foreta så vel en ord- og navnesemantisk undersøkelse som en beskrivelse i forhold til topografien og det lokale navnemiljøet.

Navn med personnavnforledd syntes å være en egnet undergruppe – også fordi slike navn i større eller mindre grad har vært framhevet som vesentlige i så vel steds- som personnavnforskningen helt fra før Oluf Ryghs tid; jfr. forskningsoversikten nedenfor. Blant sammensetningene med by/bø har disse av ulike årsaker vært omfattet med spesi­elt stor interesse, og ikke minst gjelder dette spørsmålet om antallet og utbredelsen. Ifølge Ola Stemshaugs Namn i Noreg (1985: 110) skal navn med personnavn eller per­sonbetegnelse i forleddet utgjøre om lag en fjerdedel av materialet, altså ca. 275 navn, noe som skulle kunne være en overkommelig oppgave å studere. Men allerede for flere år siden ble jeg oppmerksom på at det ikke rådde enighet om hvor mange navn som hadde slike forledd, og jeg foretok en preliminær undersøkelse som jeg la fram på en konferanse i 1993 (Schmidt 1999a). Jeg mente da å kunne påvise at personnavnandelen var langt lavere enn Stemshaug anslo, og dette har jeg her gått nærmere inn på; se kap. 4 nedenfor. Det skal også nevnes at den antatt høye personnavnandelen blant forleddene synes å ha vært en medvirkende årsak til å datere gårdsnavnene på ‑by/‑bø til vikingtid og inn i kristen middelalder. En viktig side ved denne undersøkelsen blir dermed å se om denne dateringen kan underbygges på andre måter.

Disposisjon

Før jeg tar for meg den egentlige oppgaven, å beskrive navnene på ‑by og ‑bø med personnavnforledd, vil jeg innledningsvis og relativt kortfattet gjøre rede for hvordan stedsnavn med personnavnforledd har vært behandlet og oppfattet av tidligere forskere – framfor alt Oluf Rygh og Magnus Olsen.

Det er generell enighet om at by og bø er gamle avledninger til verbet búa, og de fleste forskere har ment at det her er tale om den alminnelige betydningen av verbet, ‘bo, være bosatt’. Navneleddene skulle dermed bety ‘bosetning, gård’, d.v.s. slik bœr (og i mindre grad býr) i all hovedsak brukes i litterær, norrøn tid. Lars Hellberg (1950, 1967a) har imidlertid med støtte i studier av Otto von Friesen (1912, 1915) hevdet at verbet må forstås i en eldre betydning ‘berede’, «göra i ordning», og at denne betyd­ningen kan ses i sammenheng med nyrydning av jord. I denne forbindelsen trekker Hellberg inn den vestnorske bruken av bø om innmark og teiger (jordstykker), og hevder at Vestlandet og bl.a. Færøyene er reliktområder der denne eldre betydningen av ordet fremdeles er levende. Den rådende opp­fatningen er imidlertid at denne vestnordiske betydningen innebærer en sekundær og forholdsvis sein utvikling, som kanskje skyldes at gamle gårder er blitt liggende øde og er blitt brukt som slåttemark. I kapittel 1 drøfter jeg betydningen av appellativene by og bø og bruken av disse som navneledd og viser hvordan de har vært behandlet i etymologiske undersøkelser, i ordbøker og i navnelitteraturen. Kapittelet blir således også en forskningshistorisk oversikt.

Likesom ved andre gårdsnavngrupper står spørsmålet om datering av navnene sentralt; det er her viktig både i forbindelse med betydningen av navneleddet og for diskusjonen om utbredelsen. I kapittel 2 skal jeg kort beskrive noen alminnelige dateringsmetoder og spesielt gjøre rede for en videreført versjon av landskyldmetoden.

I kapittel 3 presenteres – i alfabetisk rekkefølge – materialet: bebyggelsesnavn på ‑by, ‑bø og ‑bøen der forleddet har vært foreslått å være et personnavn, eller der en slik tolk­ning bør vurderes. Foruten navn fra nåværende norsk område har jeg her tatt med navne­ne fra Båhuslen, som Elof Hellquist i all hovedsak ser bort fra i sin monografi (1918: 107). Et viktig spørsmål er om navnene i dette grenselandskapet skiller seg fra navnene i Norge, spesielt Østfold, noe jeg kommer inn på flere steder i kapitlene 4 og 5.

Kapittel 4 er i hovedsak en systematisering og oppsummering av materialgjennomgåelsen, men først tar jeg opp spørsmålet om hvor stor del av navnene som har personnavnforledd. Videre gjør jeg rede for den geografiske fordelingen av navnene med personnavnforledd, og påviser at det i denne henseende er store forskjeller mellom Øst­landet (og Båhuslen) og de andre landsdelene. Langt på vei kan altså personnavnforledd knyttes til varianten by framfor bø, og jeg diskuterer hvorvidt dette kan få inn­virkning på tolk­ningen av navneleddet. I avsnittene f.o.m. 4.2 har jeg delt inn materialet etter hvilken type per­sonnavnforledd som inngår. Mange personnavnforskere har ment at sammensatte personnavn som hovedregel er eldre – og gjerne knyttet til et høyere sosi­alt lag – enn de usammensatte. Det spørs likevel om ikke heller kildemessige og overleveringsmessige forhold ligger til grunn for denne rådende oppfatningen. Men dersom det nå skulle være riktig, burde det være mulig å påvise kronologiske og sosiale forskjeller mellom gårder med navn på ‑by og ‑bø med ulike personnavnforledd. Det synes også å være en alminnelig oppfatning at kvinnenavn ble tatt i bruk som stedsnavnforledd på et seinere tidspunkt enn mannsnavn, så det er av interesse å se om gårder med slike forledd skiller seg fra de øvrige. Når kristne og andre utenlandske personnavn står som forledd i norske stedsnavn, er det naturligvis all grunn til å anta en forholdsvis sein datering, og dette har da også vært trukket inn i dateringen av navnegruppa som helhet. I avsnitt 4.5 tar jeg opp denne diskusjonen.

Kunnskapen om personnavnbruken i seinmiddelalderen skyldes først og fremst diplomene – til dels også de eldste jordebøkene, og navnebruken i enkelte områder er derfor lite kjent. Personnavn som står som forledd i stedsnavn, kan et stykke på vei bidra til økt kunnskap om middelalderens personnavnbruk også der diplommaterialet er spinkelt eller mangler helt. I den grad steds­navnene kan tidfestes til tidlig kristen eller førkristen tid, er de – ved siden av det sparsomme runematerialet – den viktigste kilden til personnavn i førhistorisk tid. Det har lenge vært kjent at bruken av enkelte personnavn har vært avgrenset til enkelte områder, og at visse navn synes å ha hatt en langt større utbredelse i enkelte nordiske land eller landskap enn i andre. Dette framheves bl.a. av Assar Janzén i personnavnbindet av Nordisk kultur (NK VII, 1948: 123–126), som også påviser tidlige lån av navn fra ett område til et annet (op. cit. s. 131–33). Disse forskjellene kunne nok delvis skyldes ulikt kildegrunnlag, men det kan likevel være grunn til å forsøke å trekke noen forsiktige slutninger om så vel alderen på by/bø-navnene som spredningsveier på grunnlag av personnavnforleddene. I enkelte avsnitt i kap. 4 forsøker jeg å påvise evt. regionale ulik­heter i personnavnbruken.

Én av Magnus Olsens teorier om personnavnforledd (1934, som jeg kommer nærmere inn på s. 25) går ut på at hyppig brukte personnavn var uegnet som forledd i stedsnavn, og i kap. 4 drøfter jeg hvorvidt dette stemmer for by-navnenes vedkommende. I stedet for vanlige personnavn skal man – igjen ifølge Magnus Olsen – ha benyttet persontilnavn. Dette synes imidlertid ikke å ha vært tilfelle når det gjelder navn på by; de ytterst få tilfellene der tilnavn synes å inngå som forledd, kommenteres i avsnitt 4.6, men jeg åpner for at noen av de usikkert forklarte navnene i avsnitt 4.7 også kan for­stås på denne måten. I avsnitt 4.8 gjør jeg rede for de navnene der jeg har funnet å måtte avvise en personnavntolkning.

Oversikten i kap. 4 viser at navnene på ‑by og ‑bø i mindre grad enn tidligere antatt inneholder personnavnforledd, men også at andelen personnavnforledd synes å være betraktelig mindre i navn på ‑bø og ‑bøen enn i navn på ‑by. Det blir derfor et spørsmål om denne forskjellen er geografisk eller kronologisk eller om den er knyttet til ulik bruk (og kanskje betydning) av de to variantene. For om mulig å få svar på dette, sammenlikner jeg i kapittel 5 navn på ‑by med navn på ‑bø og ‑bøen også når det gjelder andre forledd. Jeg viser den geografiske fordelingen av etterleddene med særlig vekt på de områdene der begge variantene er belagt (avsnitt 5.2), og foretar så en systematisk undersøkelse av forleddstypene, der jeg også forsøksvis anslår en kronologisk fordeling av materialet. Endelig gjør jeg rede for forskjeller og ulikheter m.h.t. bruken av ulike forleddstyper i de norske navnene og i tilsvarende navn i Storbritannia, spesielt England.

I kapittel 6 gir jeg en kort sammenfatning av undersøkelsen. Deretter følger fortegnelser over anvendt og tilvist litteratur, kilder og forkortelser, samt register over behandlete steds- og personnavn m.m.

Stedsnavn med personnavnforledd – en forskningsoversikt

Studier over personnavnforledd i stedsnavn kan i all hovedsak deles i to grupper, der forleddene enten brukes som kilder for personnavnskikk, eller også – i videste forstand – bidrar til tolkningen av stedsnavn og til kunnskap om enkelte stedsnavnklasser. Jeg skal her konsentrere meg om den andre hovedgruppa og bare gi et par eksempler på utslag av den første.

I sine navnebøker har E.H. Lind (1905–15, 1920–21, 1931) enkelte oppslag som utelukkende bygger på forekomst i stedsnavn. Han følger dermed opp tradisjonen fra Oluf Nielsen (1883), M.F. Lundgren og E. Brate (1892–1915) og Oluf Rygh (NG og GPNS). Ofte er dette hos Lind vel begrunnet, men stedvis kan det stilles spørsmålstegn ved grunnlaget for slutningene, (jfr. Hornúlfr i Lind sp. 564,[3] Kambi i Lind Bin. sp. 185); det skal for øvrig bemerkes at Lind som oftest viser til tolkninger i NG, og metoden får også god støtte i Magnus Olsens person- og tilnavnteorier (se nedenfor). Flere seinere forskere har fulgt opp denne tradisjonen, f.eks. Assar Janzén i NK VII (1948: 243 ff.). Gillian Fellows-Jensen benytter også stedsnavnmateriale i sin bok om nordiske personnavn i Lincolnshire og Yorkshire, men da mer forsiktig og gjerne med hv. til Lind (se bl.a. *Hornboði, 1968: 143). Liknende, men enda usikrere personnavnkilder er tidlige sagaer og folkesagn; framfor alt har Landnåmabok vært brukt ukritisk; jfr. Ola Stemshaugs grundige drøfting i SAS 1 (1983). Flest utslag av denne bruken av stedsnavn med personnavnforledd finner man nok i bygdebøker o.l. lokalhistorisk litteratur, der eldre, mulige tolkninger gjerne ureflektert bringes videre som udiskutable sannheter (jfr. note 368 i drøftingen av Vallby s. 446 nedenfor). Som et eksempel på en vanlig, lokal framstilling kan nevnes følgende:

Her i Etnedal, som i andre bygder, er det mange stadnamn som er bygt på personnamn. Desse personane har då hatt noko å gjera med sjølve eigedomen, har rudt og bygt han eller i alle fall butt der. Det kan ofte vera sjølve pionerane i bygdi. Men granskingi av desse stadnamni er ogso forvitneleg som ei stikkprøve på namneskikken før i tidi, på namn som har vore i bruk. (Klevgaard 1941: 248)

I min sammenheng er den andre forskningsretningen den viktigste; hvordan og i hvilken grad kan personnavn i forleddene bidra i stedsnavnforskningen, først og fremst i tolkningen, men også være en hjelp i datering. Det er en rekke spørsmål som her kan stilles, og jeg skal nedenfor bare gi noen eksempler på hvordan enkelte sentrale forskere har behandlet personnavnforledd.

Personnavnforleddene var viktige allerede for den danske historikeren J.J.A. Worsaae som i et arbeid fra 1851 bl.a. benyttet stedsnavn som et kriterium for nordisk bosetning i Storbritannia (jfr. s. 99: «... de Stedsnavne, som indbefatte Folkenavne, rimeligviis efter de første nordiske Erobrere»). Også i den egentlige navneforskningen fra 1880-tallet av, trekkes personnavnforleddene inn som viktige ledd i navnetolkningene. I 1882 nevner Oluf Rygh personnavn som alminnelige forledd i navn på ‑setr i Trøndelag, og om staðir-navnene heter det at navneleddet «er af alle de som sidste Led i Gaardnavne brugte Ord det, der stadigst og mest udelukkende sammensættes med Personsnavne (eller Tilnavne)» (Rygh 1883: 3). I de følgende navnetolkningene foreslås stadig mer eller mindre kjente person- og tilnavn – også i andre sammensetninger, f.eks. Sakshaug til et mannstilnavn *Saurr (s. 4).

Den danske forskeren Oluf Nielsen er interessant, bl.a. fordi han er én av de få navneforskere Rygh kunne vise til i de første bindene av NG. Kristian Hald (1965: 23 f.) skriver om Nielsens person­navn­bok:

 I 1883 kom hans lille Ordbog over Olddanske Personnavne, som nu er forældet, men som har havt meget stor Betydning for Navneforskningen. Han tolker her en Række Stednavne paa -lev, -sted, ‑torp etc. af Personnavne, idet han har gjort den Iagttagelse, som andre siden har formuleret og uddybet, at disse Efterled som oftest forbindes med Personnavne.

Nielsen er selv klar over hvor viktige personnavnene kan være i stedsnavntolkningen, selv om han primært benytter stedsnavn som kilde for personnavn. I sin innledning (1883, s. ii f.) framhever han:

Af stor Vigtighed er en Samling Personnavne også med Hensyn til Fortolkningen af Stednavne [...]. Det er i den Retning af Betydning at se, hvorledes de danske Navne har formet sig, og ved en så udførlig Sammenstilling som her får man også Adkomst til igen at slutte fra Stednavne til Personnavne. Det er ved Stednavnenes Fortolkning nemlig nødvendigt at vide, hvilke Personnavne man har Lov til at benytte, selv om det derved ikke er givet, at de virkelig findes i det pågældende Stednavn. Stednavne er ligesom Sprogets andre Ord dannede i Overensstemmelse med Sprogets gramma­tiske Bygning, og man har ikke Lov til den Art vilde Forklaringsmåder, som man så ofte træffer, der uden mindste Hensyn til Navnenes Bøjning tillader enhver Fortolker at lægge den Betydning ind i et Stednavn, som stemmer overens med den Forklaring, han helst vil give.

Han går seinere grundigere inn på grammatiske forhold, særlig ulike genitivsformer, og framhever hvor viktig kjennskapen til disse er for «Personnavnenes Anvendelse i Stednavnene» (s. ix). Nielsens viktigste bidrag til stedsnavnforskningen ble publisert som en artikkelserie (1881–96), og også her trekker han inn personnavn, bl.a. i forbindelse med øynavnene – ifølge Hald (loc. cit.) i litt for stor grad (f.eks. Samsø til et mannsnavn Sam, norrønt Sámr, 1881: 172, d.v.s. om lag samme tolkning som Rasmus Rask ved begynnelsen av århundret; Hald op. cit. s. 18).

Oluf Rygh kjente, som nevnt, Oluf Nielsens personnavnbok, og han viser en gang i blant til denne når han postulerer et ellers ukjent personnavn som gårdsnavnforledd. Selv presenterer Rygh sitt syn på personnavnenes verdi for stedsnavnstudiet i ulike mindre og én større kommentar i NG Indl. I avsnittet «Hvorledes gamle Gaardnavne forsvinde» (s. 4–7) nevner han at gamle navn ofte kunne bli glemt ved at en gård ble delt i flere parter, bruk, og personnavnsammensetninger kunne da tas i bruk som parts­navn:

Opstod ved Delingen nye Gaardnavne, blev disse meget ofte sammensatte Navne, hvis 1ste Led var et Personnavn eller et Ord, som sigtede til Gaardens Beliggenhed i Forhold til de andre Parter, medens det andet var et Ord sombýr,hús,garðr. (s. 5)

Men et navn med personnavnforledd kan også bli erstattet av et annet, yngre, og Rygh presiserer her – implisitt – hvordan en personnavnsammensetning kan forstås:

Jevnlig er da det fortrængte Navn et, der er givet efter en Person, som engang har eiet eller beboet Gaarden, som naar en Gaard, der har hedet Jakobsrød, nu kaldes Myrene. Dette kan vel tildels hænge sammen med, at Erindringen om den Person, hvortil det ældre Navn sigter, taber sig i Bygden. [...] Sjeldnere findes det omvendte Forhold, at et lokalt Navn er ombyttet med et Eiernavn, som naar en Gaard i Bærum, der oprindelig hedSólbergar, nu kaldes Krysby (det sidste Navn lyder i det paa Latin affattede Brev af 1304, som oplyser Forholdet,Kryvilsbole,– vel efter et Mands-Tilnavn). (s. 6)

I drøftingen av Krysby på s. 275 f. nedenfor antyder jeg for øvrig en annen forklaring på navneskiftet i Lommedalen.

I avsnittet «Sammensatte og usammensatte Navne» (s. 17–20) kommer Rygh spesielt inn på opprinnelige simpleksnavn som «siden have faaet tilsat et Forled, som særskilt betegnede denne ene blandt de mange Gaarde af dette Navn» (s. 17). Han hevder «der synes at være al Grund til at antage, at dette er gjennemgaaende Forhold ved Rud-Navnene» (s. 18), men mener liknende kan være aktuelt ved mange navn som har setr, þorp og þveit som hovedledd. Han drøfter årsakene til slik navneendring, anser den rent funksjonelle (behovet for å skille mellom gårder med likelydende navn) som den viktigste, men antar også medvirkende årsaker, «f. Ex. at man naturlig kom til at kalde Gaarden efter en Eier eller Eierinde, som havde gjort sig mere end almindelig bemærket» (s. 18). Av dette trekker han en viktig slutning om ruð-navn:

Af det foregaaende følger, at Personnavne som 1ste Led i Gaardnavne af den sidste Klasse ikke altid, ikke engang oftest, kunne antages at tilhøre den Person, i hvis Besiddelsestid Gaarden fik sit nuværende Navn. Det er i Regelen en senere, tildels meget senere Eier. (s. 18)

Her presiseres i en fotnote: «Altsaa kan man ved Navne paaruð antage som Regel, at det ikke er Gaardens første Rydder, hvis Navn haves i 1ste Led». Rygh nevner også andre sammensetninger, bl.a. et eksempel hvor en gård Setr på et forholdsvis seint tidspunkt framstår som Brakset, der forleddet minner om en person «Oluf Brag». By-navn trekkes ikke fram her, men det kan være grunn til å anta at det samme – i alle fall i enkelte tilfeller – kunne gjelde denne navneklassen.[4]

Personnavnforledd i ruð-navn (og altså også til dels i enkelte andre navneklasser) forteller altså ifølge Rygh ikke – eller bare unntaksvis – om den første eieren eller brukeren.

Derimot kan man f. Ex. ved de medstaðir sammensatte Navne, af hvilke de allerfleste have et Personnavn til 1ste Led, altid være sikker paa deri at have den Persons Navn, til hvem Gaarden var knyttet, dengang den fik Navnet; disse Gaardnavne høre nemlig, som ovenfor anført, til de oprindelig sammensatte. (s. 18)

Som en avslutning på det lange avsnittet «Navnenes Forklaring med Hensyn til deres Betydning» (s. 24–40) fører Rygh opp 40 punkt i en «Fortegnelse over Ord, benyttede i norske Gaardnavne, ordnede efter de forskjellige Klasser, hvortil de kunne henføres efter sin Betydning» (s. 28). Blant «Navne, der have Hensyn til forskjellige Forhold i Gaardens Historie» nevner han først «de mangfoldige Navne, der til 1ste Led have en Persons Navn eller Tilnavn, som engang har besiddet Gaarden, eller ogsaa et Ord, som betegner en tidligere Besidders Stilling eller Beskjæftigelse» (s. 33), så det er klart at eiendom/bruk for Rygh var en vesentlig forklaring på personnavnforled, dog med den presisering som er nevnt ovenfor, om opprinnelige simpleksnavn.

To av de 40 punktene drøftes mer inngående: elvenavnene (s. 34–36) og deretter «Personnavne og Tilnavne» (s. 36–38). Etter en innledende bemerkning om dateringen (se nedenfor), påpeker Rygh at det ofte kan være vanskelig å identifisere personnavnene, og her kan man muligens spore en viss innvirkning fra Oluf Nielsen:

I mange Tilfælde er i disse Navne Personnavnet nu saa stærkt forandret ved forskjellige lydlige Ændringer, at det er vanskeligt at gjenkjende det. Dertil kommer, at der ikke sjelden er benyttet Personnavne, som ere bortlagte for meget lang Tid siden; der gives endog Personnavne, som ialfald fra norske Kilder nu alene kjendes gjennem de Gaardnavne, som dannedes af dem i den Tid, da de vare i Brug. Ved Behandlingen af Gaardnavnene behøver man derfor god Oversigt baade over de Personnavne, som til forskjellige Tider have været brugte i Norge, og over de Former, hvori de nu fremtræde i Gaardnavne paa forskjellige Steder. (s. 36)

Rygh fortsetter med å beklage at man har utilstrekkelig kjennskap til personnavn i Norge før ca. 1300, men «nogen Erstatning har man dog i de mange islandske Personnavne, som vi kjende fra 9de Aarh. af», og ellers savner han en «samlet Fortegnelse over norske og islandske Personnavne fra Tiden før Reformationen» (s. 37). Han nevner at han selv har laget en liste, «der dog af Mangel paa Tid ikke er bleven saa fuldstændig og veiledende, som [han] havde kunnet ønske den».[5]

Nærmest uten sammenheng med det øvrige bemerker Rygh til slutt at

blandt den store Mængde Gaardnavne, hvori Personnavne indgaa, er der et temmelig betydeligt Antal, som ere dannede af Kvindenavne. Dette er sikkert altid at opfatte saaledes, at Gaarden er opkaldt efter en Kvinde, som engang har eiet eller brugt den. (s. 38)

Han unnlater imidlertid å trekke fram hvilke navneklasser dette spesielt gjelder, og synes heller ikke å trekke noen slutninger om evt. sosiale forskjeller i navnetilfanget.

I den alfabetiske fortegnelsen i «Tillæg I» bemerker Rygh ved enkelte, særlig mer frekvente hovedledd ofte noe om hvilke forledd som gjerne forekommer. Personnavnforledd nevnes spesielt f.eks. ved bœli: «ellers mest sms. med Personnavne ...» (s. 46), land: «dernæst hyppigst Personers Navne og Tilnavne» (s. 64), þorp: «1ste Led i de sms. Navne er oftest et Personnavn eller Tilnavn» (s. 83) og ved þveit: «I de sms. Navne er 1ste Led ogsaa her i de fleste Tilfælde Personers Navne eller Tilnavne» (s. 83). En liknende formulering finnes ved bœr:

I sms. Navne, hvor Ordet er sidste Led, er første Led i de fleste Tilfælde enten et Personnavn (eller et Ord, som betegner tidligere Eieres Stilling, som i Præstby, Munkeby), eller ogsaa Ord som haver Hensyn til Gaardens Beliggenhed, Grundens og Omgivelsernes Beskaffenhed og lignende Forhold, særlig ofte et Adverbium, som udtrykker Beliggen­heden i Forhold til andre Gaarde. (s. 47)

Tre navnegrupper utmerkes ved særdeles mange personnavnforledd. Om ruð-navnene heter det (s. 71 f.): «I de sms. Navne er 1ste Led, forsaavidt dets Betydning kan bestemmes, oftest Personnavn eller Tilnavn», men Rygh tilføyer, med hv. til s. 17 (se ovenfor), at «flere Omstændigheder tyde paa, at mange af de Gaarde, der ere sms. medruð,maa­ske endog de fleste af dem, opr. have hedtRuð i usms. Form og først senere have faaet et Forled tilføiet», (s. 71). Navnetypen synes også å ha vært ganske labil (noe som også viser seg ved enkelte by-navn; se kap. 5.4 Tillegg nedenfor); Rygh legger nemlig til at

der findes Exempler paa, at en og samme Gaard med saadant Navn har været nævnt med forskjellige Forled, som den i DN III 415 omtalte, senere forsvundne GaardKetjulsruð i Aas, der i dette Brev oplyses ogsaa at have været kaldetBessaruð,efter en senere Eier af NavnBessi.(s. 72)

Til setr-navnene bemerker Rygh at forholdet stort sett er som ved ruð-navnene: «Forskjellen er, at Personnavne her ikke have fuldt saa stor Overvægt» (s. 74), men det er i staðir-navn personnavnene virkelig dominerer, slik han også hevdet i 1883 (jfr. ovenfor). «1ste Led er vedstaðir i de allerfleste Tilfælde en Persons Navn eller Tilnavn; ved intet andet af de mere udbredte Sammensætningsled har Forled af denne Art saa stor Overvægt» (s. 78).

Omvendt presiseres ved enkelte hovedledd at personnavn ikke forekommer, som ved heimr: «1ste Led i de mange medheimr sms. Navne kan ikke i noget Tilfælde med fuld Sikkerhed paavises at være en Persons Navn eller Tilnavn» (s. 54), og ved vin (s. 87): «1ste Led i de medvin sms. Navne synes aldrig at være en Persons Navn eller Tilnavn». Rygh bemerker dette også ved et par naturord, nes og øy: «Personnavne ere ikke almindelige i disse Sammen­sætninger [på ‑nes]; i enkelte Tilfælde er 1ste Led, eller synes ialfald at være, et Gudenavn» (s. 68) Ved navn på ‑øy, der Oluf Nielsen for Danmarks vedkommende nettopp hadde funnet mange personnavnforledd, begrenser Rygh seg til å trekke fram én sammensetning:

Et særlig ofte forekommende sms. Navn erHelgøy,der er for hyppigt til overalt at kunne forklares af et af PersonnavneneHelgi ellerHelga,og derfor sikkert i mange Tilfælde er at oversætte: den hellige Ø. (s. 88)          

Om det helst er fornavnene som står i fokus i NG Indl., finner man også noen få steder at tilnav­nene framheves: «I mange Gaardnavne er det ikke vedkommende Persons Egennavn, men et Tilnavn, som han har baaret, der er brugt» (s. 37), men dette er det vanligvis sjelden mulig å si med sikkerhet, noe som skyldes de mange ulike måtene tilnavn kunne dannes på:

Det er vist kun de færreste af de Gaardnavne, som udgaa fra Tilnavne, ved hvilke dette nu bestemt kan paavises. De fleste Tilnavne have kun tilhørt en enkelt Person, og de Kilder, hvorfra Tilnavne kunde hentes, vare, som sagt, mange og uberegnelige. Nogen Veiledning har man dog her i de mangfoldige Tilnavne, knyttede til bestemte Personer, som kjendes fra de til vor Tid bevarede Skrifter fra Middelalderen. (s. 38)

Tilnavnenes individuelle karakter gjør også at det kan være grunn til forsiktighet:

Ved Navne, som lade til at have en Persons Tilnavn til 1ste Led, vil denne Forklaring blive mindre sandsynlig, hvis man finder det samme Gaardnavn adskillige Gange paa forskjellige Steder i Landet, eftersom Tilnavne gjerne kun havde liden Udbredelse og endog ofte vare særegne for den enkelte Person. (s. 27)

I tilknytning til persontilnavnene kan det ellers nevnes at Rygh legger særlig vekt på

de i Gaardnavne ofte mødende saakaldte «Kjæleformer» af Person­navne, d. v. s. Tillempninger af disses Form for at lette Udtalen, som de fremkomme i Børns Mund eller dannes for Børnenes Skyld. Disse Kjæleformer gaa med Tiden let over til virkelige selvstændige Personnavne, eller de blive ialfald ofte den daglig senere i Livet brugte Form af Navnet for den enkelte Persons Vedkommende. (s. 37)

Han nevner så noen navn med forklaring, bl.a. Aski, Begga og Magga, som er aktuelle i materialet som gjennomgås i kap. 3 nedenfor.

Her kunne man kanskje ventet en antydning om at disse navnene typologisk må være yngre enn de opprinnelige personnavnene, men Rygh synes i det hele tatt lite villig til å trekke kronologiske slutninger på grunnlag av personnavnforleddene, i alle fall gir han ingen presis tidfesting. Han nevner at personnavnforledd ikke forekommer i de aller eldste stedsnavnene, men «de findes dog allerede tidlig i udstrakt Brug; allerede fra Vikingetiden har man mange Gaardnavne af dette Slags, og det tør være muligt, at de gaa endnu noget længere tilbage i Tiden» (s. 36). Bare m.h.t. de kristne personnavnene er Rygh helt sikker. Etter å ha nevnt at navn som inneholder ord som kirkja, prestr og munkr selvsagt må være fra «den kristelige Tid», legger han til at «samme Tid maa de med Personnavne sammensatte Gaardnavne tilhøre, hvis Personnavnet er et af de, som først kom i Brug efter Kristendommens Indførelse ...» (s. 10). Dette presiseres ved enkelte hovedledd. Blant forleddene i rud-navnene trekker han først fram de kristne personnavnene: «Et Bevis paa, at disse Navne ere forholdsvis unge, er det ogsaa, at ret mange af dem ere sms. med Personnavn, der ikke have været brugte her i Landet før efter Kristendommens Indførelse ...» (s. 71) .

Til setr‑navnene bemerker han på den annen side «at Personnavne fra kristelig Tid ikke findes i denne Sammensætning (den eneste mulige Undtagelse er Paalset i V. Toten)» (s. 74), og m.h.t. staðir mener han på grunnlag av personnavnforledd at navneklassen kan ha fortsatt noe ut over vikingtida, men

meget længe kan det dog ikke have været, eftersom der blandt de mangfoldige Navne af denne Klasse, som have et Personnavn til 1ste Led, kun findes et eneste, hvori Personnavnet hører til de i den kristelige Tid indførte,Jónsstaðir,der tilmed kun forekomme 2 Gange. (s. 77 f.)

Endelig skal det nevnes at Oluf Rygh i NG Indl. forsiktigvis tar i bruk formelle forhold ved personnavnforleddene. Ved tolkningen av forleddet som enten et personnavn eller et appellativ synes genitivsform å ha vært avgjørende, jfr. Loptr/lopt (s. 66), som trekkes inn i diskusjonen av Loptsbýr nedenfor (s. 298–302). Noe liknende ser man kanskje under ringr og steinn:

Endel med Ring‑ begyndende navne komme af mandsnavnet Ringr (Hringr),som Ringsrud, Ringstad ... (s. 70)

Som 1ste Led kommer Steins‑ ofte af MandsnavnetSteinn eller et dermed sammensat Navn(Steinarr,Steinulfr).(s. 79)

Noen få ord må tilføyes om Oluf Ryghs hovedverk m.h.t. personnavn som stedsnavnforledd, Gamle Personnavne i norske Stedsnavne (GPNS), et etterlatt arbeid utgitt av Sophus Bugge og Karl Rygh i 1901. Utgiverne antar – og sannsynliggjør – at manus ble forfattet i 1895 og 1896 og forelå nærmest trykkeklart i god tid før utgivelsen av NG tok til. De foretok bare noen mindre endringer i manus før utgivelsen, men sammenholdt opplysningene med de allerede utgitte bindene av NG og kunne derfor i flere tilfeller vise til disse og også supplere manus med opplysninger derfra. Utgaven inneholder således flere personnavn og flere henvisninger til gårdsnavn enn Oluf Ryghs opprinnelige manus. Tilleggene markeres i utgaven ved skarpe klammer.

GPNS preges av den samme nøyaktighet og forsiktighet som NG; de grundige registrene (utarbeidet av Albert Kjær) over om lag 6250 stedsnavn gir et inntrykk av omfanget av verket. Det er her interessant å legge merke til at registrene gjenspeiler Ryghs oppfatning av hvor personnavnforledd fortrinnsvis forekommer, slik dette viser seg i NG Indl. Det første registeret, som omfatter om lag 6000 navn, kalles «Gaard- og Bygdenavne, Nes- og Ønavne», mens de øvrige henvisningene gjelder «Navne paa Elve, Fosser, Indsøer, Fjorde, Sund og Fjelde». At et gårdsnavn står oppført i GPNS må imidlertid ikke uten videre tas som et bevis for at forleddet virkelig er et personnavn eller at Rygh mente dette var den sannsynligste tolkningen; i mange tilfeller har han trukket fram personnavntolkningen som én av flere muligheter, og de fleste eksemplene er fra navneklasser som han ifølge den yngre framstillingen i NG Indl. påviser i stor grad har personnavnforledd, spesielt ruð, staðir og býr. Et godt eksempel – også på Ryghs reservasjoner – er Galti (s. 78), der det føres opp 15 gårdsnavn (bl.a. annet et ungt Galteby og, som i så mange av navneartiklene, flere navn på ‑rud og et par på ‑stad). I den innledende kommentaren gjør Rygh oppmerksom på at mannsnavnet finnes på Island, men bare er sparsomt belagt i Norge, og han presiserer: «De følgende Stedsnavne kunne nok alle formelt forklares deraf, men formodentlig er en stor Del af dem af anden Oprindelse». Han viser deretter til forekomst som skjærnavn, fjellnavn og muligens også elvenavn. Brukerne av verket har ikke alltid vært oppmerksomme på – eller har tatt hensyn til – Ryghs mange reservasjoner.

Det vil føre for langt å gå grundig inn på seinere norsk navneforsknings behandling av personnavnforledd. Her skal bare kort nevnes noen sentrale forskere, framfor alt Magnus Olsen, som tilkjennegav sitt syn på personnavnforledd allerede tidlig på 1900-tallet, bl.a. gjennom sine kommentarer til gårdsnavnene i Hordaland og Rogaland, NG XI og X, utgitt i hhv. 1910 og 1915. Tidligere ute var imidlertid Albert Kjær, Oluf Ryghs sekretær, som etter Ryghs død ledet utgivelsen av verket, stod for korrekturen og utarbeidet registrene. Han utgav selv flere bind av NG (bd. IV2 i 1902, VI i 1907, IX i 1912, VII i 1914, XII i 1919 samt fellesregisteret i 1936), og påvirkningen fra Rygh er ofte åpenbar i navnefor­klaringene. Således synes han å helle mest til Ryghs oppfatning av personnavnet Loptr, selv to år etter at Hjalmar Falk (i NG V 460) hadde stilt seg svært kritisk til Ryghs tolkning av forleddet Lopts‑, og til tross for at Sophus Bugge alt i 1901 (GPNS s. 296) nærmest hadde avfeid personnavn­tolkningen.

Foruten i NG X og XI kommer Magnus Olsens syn på personnavnforledd (så vidt jeg har kunnet bringe på det rene) først tilsyne i et par artikler i den lille boka Stedsnavnestudier fra 1912, som interessant nok er en hilsen til Kjær på hans 60-årsdag.[6] I den første artikkelen tar Magnus Olsen opp to staðir-navn (gnr. 20 Marstad og 48 Allestad på Hidra) som Kjær i NG IX (s. 305 f., 310) fører til hhv. et «Slægtsnavn» og et mannsnavn, og som han gjenfinner i en dansk (fynsk) runeinnskrift. Begge de norske stedsnavnene er ifølge NG belagt første gang så seint som i 1594, og de var da klassifisert som hhv. en kvart- og en halvgård. Det bør ellers nevnes at Kjær i begge tilfeller antyder og begrunner tolkninger som avviker fra dem Rygh framsetter i GPNS (for Allestad, se også nedenfor s. 116).

I sin hyllest til Albert Kjær hevder Magnus Olsen at

Kjær har i sine bemerkninger til gaardnavnet Allestad antydetmuligheden af, at der ikke blot er sproglig, men ogsaareal sammen­hæng mellom de to stedsnavne i Hitterø herred og navnene i den fynske runeindskrift. (1912: 9)

Jeg kan i det hele tatt ikke se at den forsiktige Albert Kjær antyder noe i den retning, men den dristigere Magnus Olsen fortsetter: «Det vil med andre ord sige: Mulig er gaardnavnene *Mærings­staðir og *Allastaðir minder om mænd, som har tilhørt den samme Mæringe-æt som Vimosedop­skoens eier ala» (loc. cit.). Resten av artikkelen er et forsøk på å vise forhistoriske kulturforbindelser mellom Jylland og Vest-Norge. Han drøfter stedsnavnet Varaldsøy – til et mannsnavn *Varaldr (annerledes og mer overbevisende tolket i NSL) – og «slegtsnavnet waringaR»,og han konkluderer med å se

en folkebevægelse fra Danmark til Vest-Norge i den ældre jernalder. Hitterø ligger lige i færdsels­veien fra Jylland til de vestnorske fylker, saaledes at det er vel tænkeligt, at enten de mænd selv, hvor­efter de nord-egdske gaarde *Allastaðir og *Mæringsstaðir har navn, eller deres forfædre har kommet til Norge med den samme strøm som den, der førte horderne fra Jylland til Hǫrðafylki. (Olsen 1912: 24)

Man ser her en klar utvidelse i forhold til Ryghs og Kjærs varsomme personnavntolkninger; ikke bare er det tale om nærmest å identifisere de personene som skjuler seg bak personnavnforleddene, men Magnus Olsen trekker også vidtgående konklusjoner om folkeforflytning på grunnlag av navnefore­komstene.

I seinere arbeid beskriver Magnus Olsen så vel den historiske utviklingen av vikingtidsgården som den sosiale lagdelingen i vikingtidssamfunnet – bl.a. på grunnlag av personnavnbruken. Mest framtredende er dette i Ættegård og helligdom fra 1926, der han ikke minst legger vekt på staðir- og ruð-navnene. For å forklare opphavet til staðir-navnene bruker han i stor grad Landnåmabok, som han tydeligvis oppfatter som en pålitelig, historisk kilde. Mot slutten av kap. 3 skriver han:

Jeg kan ikke slutte dette avsnitt uten også å ha talt litt ompersonnavnene som man så lett og naturlig har grepet til ved benevnelsen av de gamle islandske gårder. Om vi nu stiller det spørsmål: hvor skal Eiriksstaðir, Ólafsdalr og lignende navn passes inn igårdens utviklingshistorie? da kan svaret ikke bli tvilsomt. Når en gård får navn efter en person – undertiden kan det være en kvinne –, da kan der ikke godt være tale om ættegård med «storfamilie». Det må vel være en nygrunnet familie-gård. (Olsen 1926: 75)

Det sosiale skillet mellom en primærgård, gjerne en bosetning for en storfamilie, og sekundære familiegårder kommer ifølge Olsen spesielt klart fram gjennom et studium av staðir-gårdene på Island, men i kap. 4 vender han seg til Norge og spør seg hvordan forholdene er ved de ca. 2500 tilsvarende norske navnene, «de fleste sammensatt med personnavn» (s. 80). Et stykke på vei ser han en parallell utvikling på Island og i Norge: «primære bœr-gårder og sekundære staðir-gårder» (s. 84). På Island spilte imidlertid åkerbruket en helt ubetydelig rolle i forhold til i Norge, og Olsen finner det av den grunn naturlig at staðir-gårdene i Norge i større grad representerer en «gårdsdeling ennut­flytting» (loc. cit.). Men forutsetningene for å finne personnavn i forleddene er like fullt de samme.

Magnus Olsen legger vekt på dateringen av staðir-navnene, og også i den forbindelsen trekker han fram personnavnene. Han slår uten videre fast at navneklassen må ha vært produktiv i Norge før utvandringen til Island fant sted (ca. 800; s. 88), men han stiller så spørsmålet om den ikke kan være enda eldre. Personnavn som er ukjente i Norge i tidlig historisk tid, kan kanskje indikere en høyere alder, men noe bevis kan de ikke gi (s. 88 f.). De kan gjenfinnes på Island, eller de kan dukke opp i langt yngre historiske kilder. Og selv om arkeologiske undersøkelser tyder på at en staðir-gård stammer fra f.eks. 400-tallet, kan navnet stamme fra en langt seinere tid, ved at den opprinnelige gården har ligget øde og navnet er blitt glemt, men at den så er gjenryddet og gitt nytt navn – f.eks. i vikingtida.

De ulike personnavnene kan bare et lite stykke på vei opplyse noe om den sosiale lagdelingen (s. 97). Magnus Olsen finner bare noen få navn som viser til løysinger og træler, for med få unntak skal trælene ha hatt vanlige mannsnavn. Sammensatte mannsnavn dannet til Ás- og Þór‑ har vært båret av træler, men likevel ikke navn på Ragn‑, Ing‑ eller Yngv‑, Vé‑ eller Guð‑. 

Her tør man kanskje opstille en navnegruppe som blev holdt så høit i ære at trælene ikke våget å opta også dem. Hvor vi da finner gårdnavn som Rovelstad (*Rǫgnvaldsstaðir), Ingstad (Ingjalds­staðir), Væmestad (*Vémundsstaðir), Gudme­stad (*Guðmundsstaðir), vil vi gjerne av selve navnet slutte at vi står likeoverfor en gård som tilhører en gjæv bondeætt. (Olsen 1926: 98)

Viktigere er kvinnenavnene i Olsens resonnement. Blant de 2500 norske staðir-navnene er det høyst 30 som har et kvinnenavn i forleddet, mens slike finnes i vel 10 % av de om lag 1100 islandske, «altså prosentvis sikkert 10 ganger så mange som i Norge» (s. 98). Forklar­ingen på denne forskjellen finner han dels i ulik alder – på Island fortsatte navnelaging på ‑staðir lenger enn i Norge –, men først og fremst forklarer han den med åkerbruket: «Å grunne en staðir-gård her [d.v.s. i Norge] var ingen liten sak. Det var en manns gjerning, og det blev derfor mannsnavn som i regelen kom til å danne første ledd i disse gårders navn» (s. 99). På Island skal dette ifølge Magnus Olsen ha vært langt lettere, mulig å gjennomføre også for kvinner.

Den sosiale forskjellen belyst gjennom personnavnforleddene kommer imidlertid først og fremst til syne i ruð-navnene. Disse er ifølge Magnus Olsen (og som alminnelig antatt) et resultat av

den indre sprengning [særlig på Østlandet] der, i de opgangstider som 12te og 13de århundre bragte med sig, blev for voldsom til at de gamle bygder kunde strekke til. [...] Det er nok for en ganske stor del bondefolket som flytter ut; men bevegelsen bæres visstnok i minst likeså høi grad av de lavere samfundslag som under hedendommen hadde været trælbundet [...] som hadde holdt til i sine þrælahús på gården eller i kot i utmarken, en befolkning uten den fasthet i tradisjoner som måtte til for atdens bostednavn kunde overleveres til nutiden.

Nu får disse småfolk sine egne gårdsbruk, med navn av en egen pregning, ofte plumpe og platte, men samtidig ikke sjelden humørfylte. [...]

Vi kan likefrem, forekommer det mig, høre ringeakt ut av navnenes klang, av deres lydform og dannelsesmåte, til dels også av deres betydning: Gumperud, Kumperud, Stumperud – Drumberud, Drymberud, Kumberud – Pysserud, Pøserud, Pjonkerud – Bukkskeggsrud, Skinnstakksrud, Kinnbeinaruð – for ikke å tale om Nauðgengsruð hvis dette med Hj. Falk [NG V 57; tilføyd i fotnote] er å forklare av en betegnelse for træl. De minner oss om træleramsene i Eddadiktet Rígsþula hvorfra jeg her vil fremdra Drumbr, Kumba og Trǫnu-Beina –, skjønt både drumbr og kumbi (m.) og (skitin)beini ellers kjennes som vanlige mannstilnavn. (s. 101 f.)

Men først og fremst legger Magnus Olsen vekt på det han kaller «"kjerring"-navn», først Kerlingaruð, som han har registrert om lag ti ganger, og så de om lag 100 sammensetningene med kvinnenavn; han nevner sju Asgjer(d)rud, to Ås(h)ildrud, tre Bergljotrud, ett Borghildrud, to Bothildrud og tre Gunbjorgrud og legger til at «i alle disse eksempler optrer kvinnenavn som ikke ellers forekommer i norske stedsnavn» (s. 102). Et annet særtrekk ved ruð-navnene er at mange av personnavnforleddene er

kjælenavn med iørefallende lydforbindelser som yderst sjelden med sikkerhet lar sig påvise i staðir-navn: Abberud, Kabberud – Rebberud – Gubberud (6 ganger), Kubberud (3), Rubberud, Tubberud – Ladderud (2?), Nadderud – Todderud – Budderud, Gudderud (3) – Baggerud (3), Muggerud (Mǫggu‑, 5). (s. 102)

Og han presiserer at disse navnene «røber en gemyttlighed, en familiær måte å omtale folk på, som bare har yderst få sidestykker i vikingetidens navneskikk, således som vi lærer den å kjenne av staðir-navnene». Disse eksemplene fra Magnus Olsen og den implisitte seine dateringen av navnetypen er én årsak til at jeg i drøftingen av personnavnforleddene i by-navnene (kap. 4 nedenfor) skiller mellom sammensatte og usammensatte personnavn. De sekundære, svakt bøyde personnavnavledningene skulle altså i all hovedsak tilhøre (tidlig) kristen middelalder, foruten at de som stedsnavnforledd etter alt å dømme kjennetegner sekundære og sosialt laverestilte bebyg­gelser. Magnus Olsen avslutter sitt fjerde kapittel med å hevde å ha avdekket tre samfunnslag: underklassen (som han ved hjelp av stedsnavnene bare såvidt kan følge tilbake til hedensk tid), de jevne bønder (kjennetegnet framfor alt ved staðir-navnene, men også andre sammensetninger med «personbetegnelser» – eksempelet Ásmundarvágr viser at han her inkluderer personnavn), og overklassen, «kjennelig ved gårdnavn som Hof (og navn dannet av bœr)» (s. 105). For herværende undersøkelse er det interessant at Magnus Olsen på den ene siden plasserer navn på ‑bœr i «overklassen» (og det går klart fram at han ikke hermed mener bare det usammensatte Bœr/Býr),[7] samtidig som han nevner gårdsnavn med personnavnforledd spesielt blant «jevne bønder», foruten at de på grunnlag av de foregående eksemplene fra ruð-navnene også i stor grad forekommer i «underklassen». Beskrivelsen er en ytterligere årsak til å undersøke navnene på ‑by/‑bø med personnavnforledd, da disse – om Olsens syn har noe for seg – dels må kunne antas å være samtidige med staðir-navnene, dels må kunne representere «underklassens» gårdsnavn fra den kristne middelalder. Det er hos Olsen en klar sammenheng mellom alder og sosialt nivå, de eldste er de gjæveste, de yngre av klart mindre interesse.

I Ættegård og helligdom trekker Magnus Olsen også andre steder inn personnavnforekomst, særlig kvinnenavn, som et kriterium på (relativt lav) alder. For land-gårdenes vedkommende bemerker han at forholdsvis få – mellom 100 og 150 – er sammensatt med et personnavn, men at disse aldri er «forhistoriske», og at kvinnenavnene utgjør ca. 10 % av dem: «Det er, sammenlignet med forholdet ved de norske staðir-navn, en temmelig høi prosent, og tyder snarest på at land-navnenes sosiale nivå gjennemgående ikke ligger særdeles høit» (s. 127).[8] Om lag samme status tillegger han setr-navnene, men noen av disse kan være gamle, og igjen trekkes personnavnforleddene inn i argumentasjonen: «Når så et setr-navn, således som ofte er tilfellet, til første ledd har navnet på den person som bor på stedet, nærmer det sig sterkt til staðir-navnenes klasse». Men her er også mange kvinnenavn, så da «nærmer den [seg] igjen mere til land-navnenes nivå, og der kan anføres enkelte setr-navn som må trekke navnegruppen langt ned i underklassen» (s. 140 f.).

Magnus Olsen fortsatte å interessere seg for navn med personnavnforledd. I en liten artikkel i Maal og minne i 1928 (s. 121 f.) henter han fram et navn Mostad (gnr. 14 i Gjerstad, uttalt med tonem 1). Amund B. Larsen hadde i NG VIII (s. 14) motvillig foreslått at forleddet var mór m., ‘mo’, skjønt «Udtalen (Tonelagets Beskaffenhed) og tildels de ældre Skrivemaader vækker nogen forestilling om, at det 1ste Led skulde være et Tostavelses Ord». Olsen griper fatt i Larsens tvil, og finner på grunn av tonelaget og den ene av to skrivemåter i Grågås (ca. 1620) «lett frem til en grunnform som har det store fortrin at første ledd kan forklares som et personnavn. Det er jo nettop det som er å anbefale ved en sammensetning med ‑staðir».[9] Her er det tale om et kvinnenavn, Mó(h)eiðr, som for øvrig bare er brukt om én person i Landnåmabok, men der det også hevdes å ligge til grunn for det islandske stedsnavnet Mó(h)eiðarhváll. På bakgrunn av Magnus Olsens teorier fra 1912 (se ovenfor), er det ikke overraskende at han her – skjønt svært forsiktig – foreslår en «ættesammenheng mellem de to kvinner av navnet Moeid» (Olsen 1928: 122).

Den siste, større beskrivelsen av et navnemateriale fra Magnus Olsens hånd er Stedsnavn og gudeminner i Land (1929). Enkelte steder trekker Olsen her konklusjoner om gårdsnavnenes alder på grunnlag av personnavnforleddene; det gjelder selvsagt framfor alt ved ruð- (s. 47 f.) og staðir-navnene (s. 48 ff.).

Av sprogformen og de her optredende personnavn, som enten er gamle hjemlige eller innkommet utenfra før reforma­sjonen, ser vi at disse navn [d.v.s. på ‑ruð] som helhet må gå tilbake til middelalderen. [...] Til den annen side henvises vi til temmelig sen tid, tidligst den senere del av middelalderen, ved et navn som Gudmundsrud, med den yngre genitivendelse ‑s istedenfor det oprindelige ‑ar ... (s. 47)

Dog langt tilbake før vikingetiden blir vi ikke ført ved denne gruppe av gårdnavn [på ‑staðir]. Derpå tyder de personnavn som danner første sammensetningsledd. Det er gjennemgående de samme personnavn vi her møter, som i vår gamle litteratur. (s. 50)

Noen prinsipiell diskusjon er ikke å vente i et verk som dette (ifølge forordet var det egentlig bestemt som et kapittel i «Landingsboka»), men man får et klart inntrykk av at disse navneklassene primært skal ha personnavnforledd, og mange av Magnus Olsens personnavn‑ og persontilnavntolkninger kunne nok fortjene en nærmere undersøkelse. Alternative tolkninger forekommer riktig nok enkelte ganger, som ved Fuglerud (s. 47), men også her antydes et persontilnavn i parentes.

Magnus Olsens syn på navn med personnavnforledd kommer klart fram i artikkelen «Litt om navnefrekvens» i MM 1934, der han utvider sin velkjente tredeling av stedsnavnene ut fra «den psykologisk-sosiale synsmåte» (1934: 83) til også å gjelde personnavn. Til «gårdens personnavn» hører kjælenavnene, som han her også kaller «kortnavn», og han viser til forekomsten i navn på nyrydninger utgått fra gården. Typiske eksempler på «bygdens personnavn» er «de egentlige personnavn: Sigurd, Sigmund, Ingebjørg o. s. v.». Men vanligvis var disse ikke tilstrekkelige, og her kommer tilnavnene eller økenavnene inn ved siden av andre individualiserende tillegg som farsnavn eller gårdsnavn. «Veiens navn» har også sin parallell blant personnavnene, men disse, «det store overblikks personbetegnelser» (s. 84), er mindre aktuelle i forbindelse med gårdsnavn,[10] og undersøkelsen konsentrerer seg om «bygdens navn». Materialet hentes først og fremst fra Landnåmabok, som ifølge Olsen «egner seg bedre enn nogen annen [kilde]», og er «pålitelig og rikholdig», samtidig som «dens materiale er forholdsvis snevert innrammet både i sted og tid» (s. 84); for øvrig suppleres med navn fra Finnur Jónssons Bæjanöfn á Íslandi (1907–15). Det ville føre for langt her å gå detaljert inn på Olsens studie, som – kort fortalt – går ut på å undersøke forholdet mellom forekomster av personnavn og forekomsten av de samme personnavn som forledd i islandske stedsnavn. Etter først å ha sett på staðir-navnene og deretter utvidet undersøkelsen også til andre navnegrupper, formulerer han følgende regel: «Jo almindeligere et mannsnavn er, jo sjeldnere forekommer det i sammensatte stedsnavn» (s. 87); de alminnelige personnavnene skal rett og slett ikke ha vært tilstrekkelig individualiserende. Personer med alminnelige mannsnavn ble i større grad enn andre omtalt med et tilnavn eller fikk dette som tillegg til hovednavnet, og av den videre undersøkelsen finner Magnus Olsen at disse tilnavnene «egner seg fortrinlig til dannelse av et sammensatt stedsnavn» (s. 88). Bevisene finner han i Landnåmabok, og han nevner en lang rekke eksempler som: «Belgsstaðir benevnt efter Ólafr belgr, Drumboddsstaðir efter Drumb-Oddr» o.s.v. Sjeldne mannsnavn er på den annen side ganske vanlige i staðir-navn, og med henvisning til Finnur Jónsson nevner han også «til dels ellers ukjente, mannsnavn» som inngår som forledd. Herved åpnes det følgelig for at nærmest ethvert uforklart forledd kan tolkes som et ellers ukjent mannsnavn eller et tilnavn. Magnus Olsens artikkel underbygger bl.a. flere person- og tilnavnforklaringer i NG (særlig hans egne, bd. X og XI), og synspunktene om at vanlige personnavn forholdsvis sjelden finnes som forledd i stedsnavn, har hatt en ikke ubetydelig innvirkning på seinere norsk navneforskning. I kap. 4 nedenfor vil jeg vise at dette i alle fall ikke synes å kunne gjelde for by-navnenes vedkommende

Magnus Olsens syn på personnavnforledd – og på Landnåmabok og de islandske saga­ene som kilde for tidlig norsk personnavnskikk – gjentas i standardverket Nordisk kultur V. Stedsnavn (NK V) fra 1939, der han (likesom i 1929) på en forbilledlig måte arbeider seg bakover i tid fra det kjente stedsnavnmaterialet fra de siste århundrer. Han beskriver hvordan behovet for nye navn har oppstått så vel gjennom nyrydning som gjennom oppdeling av eldre gårder, der partene ofte har fått navn på bl.a. ‑bœr eller ‑garðr med et personnavn i forleddet (NK V 15). I ruð-navnene er forleddet oftest en «personbetegnelse» (her åpenbart inkludert personnavn), som ofte kan bidra til dateringen (s. 16), og i by-navn er det «ofte [...] et personnavn (i nogen tilfelle et uptreget middelaldersk)» (s. 22). Magnus Olsen kommer så til «et hovedproblem i den forhistoriske bosetningshistorie: når holderperson-navnene sitt inntog i stedsnavnene?» (s. 24). Og her er det igjen staðir-navnene som er de viktigste: «Til løsningen av dette spørsmål, hvis riktige be­svarelse må synes jevngodt med fastsettelsen av et stort tidsskille, gir staðir-navnene det viktigste bidrag» (loc. cit.). Synspunktene fra 1934 gjentas i all hovedsak uendret, men Olsen understreker nå at det må være et skille mellom et eldre og et yngre lag av disse navnene:

Det er jo et høist bemerkelsesverdig forhold at der blandt kirkestedenes staðir-navn, som jo sannsynlig er blandt de eldste staðir-navn overhodet, finnes en stor gruppe som ikke inneholder et personnavn, men en betegnelse for elv, fjord eller annen lokalitet (jfr. tvedelingen av bœr-navnene s. 22 f.) [...]. (s. 26)

Her framhever Magnus Olsens også begrensningen ved å bruke personnavnene som daterings­kriterium, samtidig som han igjen bekrefter sitt syn på verdien av de islandske kildene:

Ved hjelp av personnavn er det vanskelig å tidfeste staðir-navnene nærmere; vi vet jo ikkenår et personnavn av en fjern tids preg er gått av bruk, og vårt kjennskap til personnavnene i de store landsdeler som ikke tok nevneverdig del i det islandske landnåm, er yderst mangelfullt i tiden fremover til middelaldersdiplomene. (s. 26)

Oluf Ryghs og Magnus Olsens syn på personnavn som forledd i stedsnavn – særlig navn på ‑staðir – stod lenge uimotsagt. Men i 1950 stilte Kristian Hald seg forsiktig kritisk til Olsens mening om to kronologisk adskilte lag av staðir-navn (Hald 1950: 76), og John Kousgård Søren­sens undersøkelse av de danske navnene på ‑sted (1958a) bekreftet dette. I andre utgave av sin lærebok (1965) slår Hald fast at det etter denne undersøkelsen «er der i Virkeligheden ingen Grund til efter de forskellige Forled at sondre mellem to kronologisk adskilte Grupper af Navne på ‑sted» (1965: 84). Kousgård Sørensen påviste også at bare i underkant av 20 % av disse navnene har personnavnforledd; den tidligere oppfatningen, som bygde på en undersøkelse av Steenstrup, var at bare 3–4 % av dem ikke hadde slike forledd (Sørensen 1958a: 279; jfr. Hald 1950: 76, 1965: 84 f.).

I sitt kapittel 8 om «Alder og udbredelse» gjør Kousgård Sørensen (1958a: 221–24) bl.a. rede for tidligere forskning som tok sikte på å bestemme det innbyrdes aldersforholdet mellom stedsnavn med personnavnforledd på grunnlag av ulike personnavntyper. Han støtter tidligere forskeres mening at be­stemte personnavntyper kan føres til ulike historiske perioder, f.eks. at personnavnledd som Thor‑ og ‑ketil (‑kil) ikke eller nesten ikke forekommer før vikingtida, mens ledd som ‑gæst‑, ‑ríd, ‑þér og ‑arr «ikke eller kun sparsomt er repræsenteret i vikingetidens navneforråd» (s. 222). Han kan ellers påvise en økning av antall monotematiske personnavn i forhold til ditematiske, selv om han her påpeker at den lave kortnavnprosenten i de første periodene kan skyldes kildene, evt. også hvilke sosiale lag som har vært dominerende (s. 223). Sammenfattende hevder Kousgård Sørensen at

Det skulde da i et vist omfang være muligt at skønne over personnavneforrådets alder i en bestemt [sted]navnetype, dels ved et studium af de enkelte navneled, dels ved en undersøgelse af navne­typernes antal. (s. 224)

De enkelte personnavn som foreligger som forledd i de danske sted-navnene, gjennomgås systematisk, og Kousgård Sørensen kan konkludere med at de

stort set har et yngre præg end personnavnene i navnene på ‑lev, [men] en ældre karakter end personnavnene i navnene på ‑torp. [...] De ældste af repræsentanterne kan være jævnaldrende med størsteparten af lev-navnene, men typen bliver først mere anvendelig i århundrederne før vikingetiden og er i nogle egne produktiv også i vikingetiden. (s. 262)

Det kan bemerkes at Kousgård Sørensen her regner med den samme produktive periode som Magnus Olsen – hovedsakelig før vikingtida. Også denne studien av personnavnforleddene forsvarer den inndelingen av navnematerialet etter personnavn­type som jeg foretar i kapittel 4.

Spørsmålet om hvor stor andel av de enkelte navneklassene som har personnavnforledd, har fortsatt å engasjere forskerne. Kousgård Sørensen hevder (op. cit. s. 291) at bare ca. 60 av de 2500 norske staðir-navnene ikke har personnavn eller persontilnavn i forleddene, og at ca. 97 % dermed har slike forledd.[11] I en undersøkelse fra 1970 har historikeren Kåre Lunden satt seg fore å supplere navneforskningens resultater m.h.t. personnavnfor­leddene ved hjelp av «ein meir energisk og raffinert innsats av statistikk» (s. 136). Primært ønsker Lunden for visse navneklassers vedkommende å finne ut andelen personnavn i det hele tatt, og videre kvinnenavnandelen, andelen monotematiske personnavn og andelen kristne personnavn (denne siste vil jeg utelate i kommentarene nedenfor). På grunnlag av et nærmere definert utvalg (jfr. hans s. 139–43) kommer han fram til langt lavere personnavnandeler enn man tidligere hadde regnet med, f.eks. 44,8 % for staðir‑ og 42,6 % for ruð‑navnene (s. 144). Undersøkelsen bygger vel å merke på tolkningene i NG og GPNS, og det er grunn til å regne med at selv disse tallene er for høye. Tallet for by-navnene, 19,5 %, tar jeg opp til nærmere drøfting s. 491 f. nedenfor. For kvinnenavnenes del finner Lunden en signifikant forskjell mellom ruð ogstaðir, og av dette trekker han følgende rimelige slutning:

Stort sett tyder skilnadene på at fleire kvinner, i forhold til menn vart oppkalla i gardsnamn etter som tida gjekk, dette forusett [sic.] at dei konvensjonelle forestillingane om kronologien for gruppene er rett. (s. 152)

Siden by-navnene ikke figurerer i vanlige kronologiske oversikter, er det kanskje ikke så rart at Lunden her ikke nevner denne gruppa, men ifølge tabellen på s. 145 skal det være en enda høyere andel kvinnenavn blant disse enn blant ruð-navnene (13,9 % mot 11,1 %; tallet for by-navnene er imidlertid i realtiteten langt mindre; se kap. 4.2.2 nedenfor).

Lundens hovedinntrykk av tabellen over monotematiske navn (s. 147) er at det er liten forskjell mellom gruppene, men han understreker at det er signifikant forskjell mellom navn på ‑by, med få slike forledd, og navn på bl.a. ‑torp, ‑bu, ‑hus, ‑bøle, ‑gard, der monotematiske forledd er svært alminnelige (s. 153 f.). Han antyder at dette kan tolkes som en aldersforskjell, men trekker også inn en «ukjend faktor». Sammenfattende mener Lunden at det innenfor det tidsrommet da man dannet gårdsnavn med personnavn i forleddet, foregikk små eller ingen forskyvninger i navneskikken mellom mono- og ditematiske fornavn. Den forskjellen han tross alt sporer, er mindre en funksjon av alderen enn av «ein ukjend faktor»:

Den ukjende faktoren verkar slik at m.a. ‑torp-klassen relativt ofte, ­‑by‑klassen relativt sjeldan får monotematiske personnamn i namnet. Faktoren vil eg straks identifisere som den sosiale prestisjen til vedkomande namneklasse (t.d. på ‑torp). (s. 154)

I drøftingen mot slutten av artikkelen kommer Lunden tilbake til dette forholdet og forklarer det slik:

1. Gardar med namn på ‑torp står sosialt lågare enn gardar med namn på ‑rud, ‑staðir, naturnemning, ‑by og samansetjing med eige gardsnamn. 2. Gardar med namn på ‑by og med namn samansette med eige gardsnamn står gjennomgåande sosialt høgre enn gardsnamn på ‑setr, ‑land, ‑gard, ‑bøle, ‑hus, ‑bu, forutan ‑torp. [...] (Ein skal hugse at det her heile tida berre gjeld gardsnamnsamansette med personnamn). (s. 159)

For øvrig understreker han at enkelte av de forskjellene han har trukket fram, ikke er statistisk signifikante, og han etterlyser «verifikasjon på anna hald». Interessant nok trekker han her inn undersøkelser av landskylda, som «peikar i same lei».

Kåre Lundens undersøkelse er den første som trekker inn moderne statistisk metode i behandlingen av et norsk navnemateriale, og trass i mine forsiktige innvendinger til hans materialinnsamling, vil jeg understreke at resultatene i det store og hele underbygger den konvensjonelle navnekronologien for navnegruppene som helhet (jfr. hans tabeller 8 og 9). Mye taler dermed for at hovedtrekkene også stemmer når det gjelder personnavnforledd, og konklusjonene om sosiale forskjeller som i noen grad kommer på tvers av de kronologiske, er det all grunn til å merke seg. Endelig vil jeg nevne at Lunden (s. 159 ff.) tar opp spørsmålet om alderen på ‑staðir-navnene og er tilbøyelig til å anse dem som vesentlig eldre enn Magnus Olsen var villig til. Lunden mener dette også gjelder andre navn med personnavnforledd:

Skikken med samansetjing av gardsnamn med personnamn var i Noreg i full blomstring i hundreåra før vikingtida. Særleg hundrevis av ‑staðir-gardar med slike namn må ha kome opp då. (Men det er vel ingen grunn til å tru at det galdt berre ‑staðir-gardar.) At einskildmannen alt før vikingtida hadde nådd fram til ei stilling som svarar til dette, er det vel kanskje grunn til å tru av andre grunnar òg. Dersom vikingferdene var tiltak som forutsette initiativ og vågemot hos den einskilde, og førarskap av særskilt framståande einskildmenn, så måtte dei nødvendige eigenskapane hos einskildmannen vere utvikla før vikingferdene kunne komme i gang. At ein slik prosess då òg gav seg utslag i namneskikken før vikingferdene tok til, er vel ikkje anna enn ein måtte vente. (s. 161)

Lunden forsøker å forklare at det er så få kvinnenavn i navn på staðir-gårdene og foreslår at disse hadde en høyere sosial posisjon enn andre, samtidige nykoloniseringer, de var «grunnlagt under særskilt aristokratisk leiing», og en slik posisjon var det sjelden kvinner hadde.

Også i løpet av de siste 30 årene har forskere fra tid til annen trukket fram Magnus Olsens teorier om personnavn i stedsnavn, og jevnt over har de også vært noe kritiske til hans syn. Synet på andelen personnavnforledd i forhold til andelen appellativ endret seg ikke minst i løpet av 1970-årene, og debatten førte også til at enkelte forskere reviderte sine forholdstall. I Onoma XIX (1975, hefte 3 utg. i 1976) nevner Gillian Fellows-Jensen at hun siden 1972 hadde redusert antall personnavntolkninger i by-navn i York­shire fra 57 % til 45 % (Fellows-Jensen 1972: 9, 1976: 447).

Jørn Sandnes påpeker imidlertid i 1978 at «det i hvert fall her i Norge, har kommet fram mindre av begrunnete og interessante nye synspunkter eller nye metoder i den siste mannsalderen» (Sandnes 1978b: 116), og det gjelder i det store og hele fortsatt. Sandnes framhever Magnus Olsens «vell av nye, gjennomtenkte synsmåter» som «åpnet for tankevekkende sammenhenger» og trekker bl.a. inn «personnavnas inntog gjennom staðir-klassen som vitnemål om oppløsning av storfamilien i vikingtida». Han slår på den andre side fast at «i dag kan vi si at dette har temmelig hypotetisk karakter», og tar til orde for ny forskning hvor stedsnavnene kan benyttes til å belyse sosiale og økonomiske forhold i eldre tid. Her nevner han en rekke interessante problemstillinger, f.eks.

spørsmålet om kvinnens stilling i samfunnet, belyst gjennom bl.a. frekvensen for sammensetninger med kvinnenavn ved forskjellige navneklasser, med den kronologisering og geografiske variasjon dette evt. gir grunnlag for. (s. 117)

Sandnes advarer for øvrig (s. 118) mot å trekke for vidtgående slutninger på grunnlag av enkeltnavn og mindre undersøkelser, og han understreker at konklusjonene må trekkes gjennom analyse av hele navneklasser for at representativiteten skal kunne fastslås.

På 1980-tallet kom en rekke mindre studier som i noen grad tar hensyn til spørsmålet om representativitet, og som også bygger på grundigere materialanalyser enn f.eks. Kåre Lunden foretok. I artikkelen «Landnáma som personnamnkjelde» (SAS 1, 1983), sammenlikner Ola Stemshaug landnåmet på Island så vel med bosettingen av Færøyene og den indre kolonisasjonen i Norge i vikingtida som med kolonisering av mer eller mindre folketomme områder i nyere tid. Han trekker fram flere grunner til at personnavnene i islandske stedsnavn slik vi kjenner dem fra Landnåmabok, kan være falske (s. 16), og slår fast at «vi i ein generell samanheng knapt fullt ut kan stole på Landnáma som personnamnkjelde» (s. 17). Han finner likevel grunn til å påpeke at som typerepresentativ kilde er boka likevel verdifull, men da vel og merke til navn for hele tidsrommet fram til ca. 1150, og tilnavnene «som i særleg grad ser ut til å ha vorte konstruerte», er han lite villig til å akseptere. Det kan også legges merke til at Stemshaug – med rette – framhever at personnavnene i Landnåmabok «etter dette blir "meir islandske" enn før» (s. 18). Det er altså all grunn til forsiktighet om man ønsker å tolke forleddet i et skandinavisk stedsnavn til et personnavn som bare er belagt på Island.

I sin artikkel om Landnåmabok understreker Stemshaug at stedsnavn med personnavnforledd er spesielt velegnet i områder uten spesielle topografiske særtrekk (som f.eks. på den amerikanske prærien) eller der eldre bebyggelser i stor grad allerede har navn som inneholder ord for de mest iøynefallende terrengformasjonene, altså ved oppdeling av eldre gårder (1983: 9 f., 16; jfr. Oluf Rygh i NG Indl. s. 5). Liknende synspunkt gir Gillian Fellows-Jensen uttrykk for i en annen artikkel i SAS 1, der hun deler navnene på ‑by i to kronologisk adskilte lag. Det eldste kjennetegnes ved at forleddene er appellativ (eller adjektiv/adverb), mens de yngre har personnavn i forleddet. Årsaken skal være at de første bosetterne overtok eldre, engelske bebyggelser og gav dem karakteriserende, nordiske navn. På et seinere tidspunkt ble eldre bosetninger delt opp, og «this fragmentation resulted mainly in settlements with names consisting of a Scandinavian personal name plus -bý» (i visse deler av England) (Fellows-Jensen 1983b: 55).

I 1984 ble det arrangert et symposium over temaet «Personnamn i stadnamn», og rapporten derfra, med samme tittel, ble publisert i 1986. Det vil føre for langt å gå grundig inn på alle de relevante artiklene herfra; men enkelte må nevnes. Den islandske diskusjonen om forleddene i stedsnavn tas opp i to artikler (Þórhallur Vilmundarson, Guðrún Kvaran et al.), som gir uttrykk for de to motstridende synspunkt på hvordan forleddene i gamle islandske stedsnavn kan forstås – alt overveiende som appellativ eller i stor grad som personnavn. I en tematisk beslektet artikkel drøfter Stefan Brink staðir-navn i Nord-Skandinavia. Brink konkluderer interessant nok med at disse navnene i stor utstrekning har personnavnforledd – m.h.t. Hälsingland «åtminstone hälften» – og at personnavnene også stort sett er av vanlig type.[12] På den annen side har han funnet langt færre tilnavn enn det tidligere forskere har regnet med (Brink 1986: 60).

Stefan Brink kan altså et stykke på vei følge Magnus Olsen; staðir-navnene i Nord-Skandi­navia har mange personnavnforledd, men det er ikke de uvanlige navnene som dominerer, slik Olsen postulerte. Margit Harsson prøver også Olsens teorier – i en statistisk undersøkelse av rud-navn – og finner at de heller ikke synes å stemme på dette materialet (Harsson 1986: 91 ff.). Mer overraskende er det kanskje at det heller ikke lar seg gjøre å påvise sosiale forskjeller i rud‑navnmaterialet.

Som nevnt ovenfor, har man i Danmark (bl.a. Sørensen 1958a) ment å kunne datere stedsnavn på grunnlag av personnavntype. Lena Peterson (1986: 37 ff.) er kritisk til dette, ikke minst fordi selve typologiseringen innebærer en rekke kompliserte og usikre valg. Hun sammenlikner de danske resultatene med en undersøkelse av navn fra Västergötland og setter opp fire – til dels ganske strenge – krav for å gå med på datering på et slikt grunnlag. For det første må materialet være stort nok til at man unngår tilfeldigheter, og videre må det tas hensyn til at så vel personnavnskikken som stedsnavnlagingen kan være ulik i ulike regioner. Man må ellers være alldeles sikker på at man har klart å skille mellom personnavn og appellativ, og man må ha klare og entydige definisjoner på de ulike personnavntypene, samtidig som man må være klar over at mange personnavn ikke lar seg entydig typologisere (s. 46). Det synes etter dette å være mange gode grunner til å unngå å datere stedsnavngrupper på grunnlag av personnavnforleddene – i alle fall uten en svært grundig analyse av de navnene man trekker inn i undersøkelsen.[13] Når jeg i kap. 4 nedenfor tross alt våger å trekke noen forsiktige kronologiske slutninger på dette grunnlaget, er det derfor bare i den grad de har støtte i andre metoder.

Fra den samme symposierapporten skal endelig nevnes Oskar Bandles prinsipielt viktige artikkel (1986: 7–16). Bandle tar (f.o.m. s. 11) opp spørsmålene om personnavnforleddets funksjon i stedsnavn med bebyggelsesindikerende etterledd og om når denne navnetypen oppstod: «Kan vi i det hele tatt her snakke om en mer eller mindre fast strukturert type, som oppsto på et bestemt tidspunkt og på grunn av bestemte historiske (juridiske, sosiologiske, jordbrukstekniske el.l.) forhold?» (s. 11). I mange tilfeller må det være rent tilfeldige – og ikke identifiserbare – grunner til at et personnavn benyttes som forledd i et stedsnavn, noe de mange naturnavnene av denne typen klart indikerer. Men når bebyggelsesnavn med slike forledd utvilsomt forekommer i store mengder, er det naturlig å søke etter «mer eller mindre bestemte saklige grunner». Med støtte i nyere historisk forskning stiller Bandle seg kritisk så vel til Magnus Olsens teorier om «familiegårdens opptreden» som til Kåre Lundens om kolonisering under «aristokratisk leiing» (se oven­for). Bandle peker på at det er vanskelig å fastslå nøyaktig den sosiale status gårdene med navn av den aktuelle typen hadde, bl.a. når det gjelder begrepene individuelt og kollektivt, som kunne tenkes å gjelde ikke nødvendigvis eierskap, men heller en bruksrett.

Når en går igjennom faglitteraturen, så får en inntrykk av mange slags gjetninger og formodninger, som støtter seg til motsetningen kollektivt/individuelt, mens det synes å være vanskelig – i hvert fall for den eldste tidens vedkommende – å komme fram til presise juridiske, sosiale og agrariske korrelasjoner. (s. 12 f.)

Oskar Bandle foretrekker en «funksjonell/pragmatisk» forklaring, slik han finner den hos flere norske og tyske forskere: personnavn + stedsnavn opptrer helst der man på kort tid hadde behov for et stort antall nye navn, samtidig som terrenget ikke alltid var tilstrekkelig variert til å gi individualiserende stedsnavn. Dette forklarer at navnetypen framfor alt er karakteristisk for visse kolonisasjonsområder (Island, Danelagen). Bandle toner til en viss grad ned individets betydning (som ble framhevet av bl.a. Oluf Rygh, Magnus Olsen og Kåre Lunden), men han vil likevel ikke avvise at navnetypen har «en viss saklig bakgrunn utover den rent pragmatiske»:

Viktig for oppkomsten og spredningen av prinsippet å danne bebyggelsenavn med personnavn synes da altså å ha vært faktorer som enkeltbebyggelse, evtl. i selveie, (på en eller annen måte) ledende stilling av enkelte personer og fr.a. ekspansjon i stor stil. (s. 13f.)

Og avslutningsvis slår Bandle fast at muligheten for å lage denne typen navn «overalt eksisterer og har eksistert latent og kan komme til å brukes uten sammenheng i rom og tid overalt, hvor individet på en eller annen måte står eller sto i forgrunnen» (Bandle 1986: 14).[14]

Det ville føre for langt å ta for seg alle de større eller mindre bidrag som foreligger om emnet personnavnforledd i bebyggelsesnavn. Så vel i Danmark som i Sverige har per­sonnavnforleddene vært trukket inn i diskusjonen om betydningen av navneleddet by (enkeltgård eller landsby? – se bl.a. Lindroth 1918: 56 f., 125), og dette vil bli berørt i kap. 1 nedenfor. Her skal avslutningsvis bare nevnes to artikler der forfatterne kommer inn på spørsmålet om forleddets form – stammeform eller genitivsform –, noe som har betydning for flere av navnetolkningene – slik allerede Oluf Nielsen og Oluf Rygh pekte på (se forskningsoversikten i innledningen ovenfor).

Thorsten Andersson (1979) drøfter først og fremst navn der forleddet er et stedsnavn, men legger også en viss vekt på sammensetninger med gudenavn, der man tidligere i stor grad regnet med stammeform, noe Andersson avviser.[15] Spørsmålet om personavnene tar han bare opp i et mindre avsnitt (s. 131–33), og han viser til en dansk undersøkelse fra 1972 (om lev; jfr. note 13 ovenfor) der forfatteren i flere tilfeller regner med stammekomposisjon og anser stamme- og genitivskomposisjon som frie varianter uten kronologisk forskjell (Andersson 1979: 132). Thorsten Andersson tviler sterkt på om det lar seg gjøre å påvise sikre eksempler på stammekomposisjon, men vedgår at dette jo ikke kan avvises på prinsipielt grunnlag. Han viser også til Christensen og Sørensen (1972: 79, note), som regner med at personnavn som står som forledd i sammensetninger – «måske bortset fra meget gamle typer» – har genitivsform. Avslutningsvis slår Andersson imidlertid fast at «Stammkomposita mit Götter- und Personennamen als erstem Glied sind nicht sicher nachgewiesen» (s. 144). Der forleddet er et stedsnavn, er det ofte vanskeligere å komme fram til en sikker konklusjon, men også i slike tilfeller vil Thorsten Andersson i det store og hele regne med genitivsammensetning.

I den flere ganger siterte symposierapporten fra 1986 drøfter Sigurd Fries (s. 17 ff.) hvorvidt genitivsformen i navn som Fuglsø og Steinseng kan utelukke appellativ tolkning av forleddet. I eldre navneforskning – ikke minst hos Oluf Rygh og Magnus Olsen – ble genitivsformen gjerne tatt til inntekt for en personnavntolkning, men det fantes unntak. De to nevnte eksemplene kunne av Rygh og Olsen f.eks. tenkes forklart ved at de viste til et fjell ved navn Fuglen og til en spesiell (stor) stein (liknende eksempler finnes i materialet i kap. 3 nedenfor). Fries påviser at «appellativer i genitiv singularis i ortnamnsförleder kan ha en allmän eller generell betydelse» (s. 19), men innrømmer at det ofte kan være svært vanskelig å avgjøre forleddets status. Han trekker inn forhold som stedsnavnets antatte alder, personnavnets frekvens og utbredelse, men også hvorvidt det aktuelle etterleddet ofte eller sjelden sammensettes med utvilsomme personnavn. Igjen står man altså overfor et forhold uten klare, entydige tolkningsmuligheter.

Sammenfatning

Ovenfor har jeg skissert bakgrunnen for den følgende undersøkelsen, valg og avgrensning av materiale samt formålet: å belyse flest mulige sider ved de norske gårdsnavnene på ‑by/‑bø og ‑bøen sammensatt med personnavn som forledd – spesielt m.h.t. betydning, omfang og utbredelse – og forsøke å sette dem inn i en kronologisk sammenheng med de øvrige by-navnene og andre navneklasser. Videre har jeg gitt en kort oversikt over tidligere undersøkelser av stedsnavn med personnavnforledd, der jeg har lagt særlig vekt på de norske bidragene, framfor alt Oluf Rygh og Magnus Olsen.

Hverken Rygh eller Olsen har lagt spesielt stor vekt på by-navnene, men Rygh uttalte (NG Indl. s. 47) at personnavnene utgjorde en stor del av forleddene i denne navneklassen, og at dette først og fremst måtte gjelde navn på gårdparter. Generelt synes Rygh å ha oppfattet personnavnforledd som uttrykk for eier- eller brukerforhold, men for enkelte navneklassers vedkommende (særlig ruð, men til dels også setr) mente han at disse forleddene ofte var sekundære tilføyelser til opphavlig usammensatte navn. Det aktuelle personnavnet fortalte således ikke om den første eieren eller brukeren (op. cit. s. 17 f., 71 f.). I enkelte tilfeller kunne et personnavn også erstattes med et annet «efter en senere Eier». Dette synspunktet er det viktig å ta hensyn til om man ønsker å datere gårdsnavn på grunnlag av personnavnet i forleddet. Rygh var ellers svært forsiktig med å forklare forleddene som persontilnavn (op. cit. s. 38), spesielt hvis det samme forleddet fantes flere steder (op. cit. s. 27). I de tilfellene et forledd kan tolkes enten som et personnavn eller et appellativ, synes Rygh å ha foretrukket en personnavntolkning dersom forleddet står i genitiv entall.

Magnus Olsens syn på personnavnforledd kommer særlig til uttrykk gjennom hans behandling av staðir-navnene, men også ruð-navnene spilte en ikke uvesentlig rolle. Med støtte i Ryghs forskning mente Olsen at man i disse navneklassene primært burde søke å tolke forleddet som et personnavn. På grunnlag av studier i Landnåmabok hevdet han at de alminnelige personnavnene var uegnet som forledd i stedsnavn, og at man derved i slik posisjon først og fremst fant uvanlige personnavn eller også individuelle tilnavn. Staðir-navn med personnavn eller tilnavn i forleddene kunne ifølge Magnus Olsen i det store og hele tidfestes til vikingtida, og de representerte individets oppbrudd fra storfamilien, ættegården; ruð-navnene representerte først og fremst underklassen, og navnene kunne dateres til kristen middelalder. Typen personnavn var også vesentlig; var forleddet et kvinnenavn eller et «kjælenavn» (svakt bøyde avledninger, ofte kalt kortnavn eller hypokorismer), måtte stedsnavnet i stor grad tilhøre en yngre periode. Gårder med slike navn stod også lavere på den sosiale rangstigen. Gårder med navn på ‑by stod generelt sett ganske høyt i Magnus Olsens sosiale hierarki, men man må anta at forholdet mellom personnavntypene hadde gyldighet også i denne navneklassen.

Når det gjelder synet på personnavnforledd, er Magnus Olsen til dels imøtegått av seinere forskere, men mindre i Norge enn ellers i Norden, der mange har vært opptatt av forholdet mellom appellative og antroponyme forledd. I Norge er det først og fremst historikeren Kåre Lunden som har stilt spørsmålstegn ved navneforskernes syn på utbredelsen av denne navneskikken. Han viste i 1970 at personnavnandelen ikke i noen navneklasser oversteg 50 %, enda han ikke gikk inn på de enkelte navnetolkningene, slik det bl.a. har vært gjort i Danmark. John Kousgård Sørensens undersøkelser av danske navn på ‑sted (1958a) førte til et radikalt endret syn på personnavnforleddenes posisjon, og flere forskere reviderte etter dette sine tidligere tolkninger.

For øvrig har flere forskere vært opptatt av personnavnforleddets funksjon i sammensetningene. Fra Oluf Ryghs og Magnus Olsens nærmest ensidige fokusering på eier‑/ brukerforhold synes man nå mer tilbøyelig til å stille spørsmålet åpent, med dette for­holdet som bare én av flere mulige relasjoner (se bl.a. Bandle 1986). Også formelle forhold er tatt opp til ny vurdering. En genitivssammensetning anses ikke lenger nødvendigvis som en sikker indikasjon på personnavnforledd om andre tolkningsmuligheter er til stede (Fries 1986).

I materialgjennomgåelsen i kap. 3 og oppsummeringen og drøftingen i kap. 4 vil jeg ta hensyn til de ulike syn som her er skissert. Det gjelder så vel m.h.t. identifisering av personnavn eller appellativ i forleddene som datering. I den grad det lar seg gjøre, vil jeg også forsøke å forklare bakgrunnen for navngivningen. Noe endelig svar vil man neppe noen sinne få på alle sider av spørsmålet om personnavn som forledd i stedsnavn, men videre undersøkelser av de store navne­klassene vil forhåpentligvis kunne bidra til noe sikrere kunnskap.

Terminologi

Generelt vises til Fagordliste for norsk namnegransking (Schmidt 1981b). Her skal bare kommenteres noen termer som ikke finnes i fagordlista, eller der bruken i den følgende framstillingen avviker fra denne.

Bebyggelsesnavn brukes synonymt med den mer alminnelige termen bustadnavn. Termen brukes fortrinnsvis om gårdsnavn, men også om grendenavn og om navn på bebyggelser i Båhuslen som nå har landsbykarakter. Den svenske termen by (d.v.s. norsk landsby) brukes i OGB også om bebyggelser med så lite som to enkeltbruk («hemman»).

By-navn brukes generelt om et stedsnavn der etterleddet er by, bø eller bøen.

Forsvunnet navn er egentlig en selvmotsigende term, det er vanligvis den navnebærende lokaliteten, ikke navnet, som er forsvunnet. Jeg har likevel valgt å bruke termen, da den synes å være etablert i norsk navneforskning, framfor alt i NG.

«Hemman» (svensk, her vanligvis forkortet til «hmn.»): «äldre beteckning för jordbruksfastighet av sådan storlek at dess brukare kunde försörja sig och sin familj på avkastningen av jorden och erlägga den skatt som åvilade egendomen» (Nationalencyclopedin bd. 8, s. 528).

«Mantal» (svensk, her vanligvis forkortet til «mt.»): målenhet for beskatning. Enheten 1 mt. (ett, helt «hemman») skulle i prinsippet være tilpasset den lokale normstørrelsen for jordbruk som gav livsopphold for én familie med tjenestefolk (Nationalencyclopedin bd. 13, s. 55).

Navneklasse brukes her primært om navn med samme hovedledd, f.eks. navnene på ‑by/‑bø (jfr. noe annerledes i Schmidt 1981b: 85).

Personnavnforledd brukes om et stedsnavnforledd som består av et personnavn (antroponym) eller et persontilnavn.

Sekundærgård: en gård som er utskilt fra, eller ryddet med utgangspunkt i en eldre bo­setning, en primærgård (modergård).

Tilnavn (evt. presisert som persontilnavn, mannstilnavn) brukes om et navn som står i stedet for eller i tillegg til det offisielle fornavnet, altså stort sett i samsvar med definisjon b i fagordlista (s. 127).

Ætlingbetegnelse: et appellativ som betegner en person som medlem av en slekt; det er vanligvis dannet som en avledning til et personnavn, f.eks. birningr, ‘ætling til en mann som het Bjǫrn’; i eldre navneforskning ofte misvisende kalt slektsnavn.

1 Betydning og bruk av by og bø – som appellativ og navneledd

1.1 Innledning 

1.2 Ordbøker  

1.3 Et forsøk på å fastslå etymologien        

1.4By og bø i navnelitteraturen       

1.5 Betydning og bruk av by og bø – en sammenfatning

1.1 Innledning.

Navneforskningens viktigste oppgave er å tolke navnene – enkeltvis og i grupper, og det første trinnet i denne prosessen vil være å slå fast hvilke ord og evt. avledningselementer navnet består av, og søke å belyse betydningsinnholdet i disse ordene. Når det gjelder de navn som omfattes av denne undersøkelsen, vil det bare unntaksvis være tvil om hvilke etterledd det er tale om,[1] men det betyr ikke nødvendigvis at betydningen i alle tilfeller er åpenbar. Dette skyldes bl.a. at navneleddene har vært produktive over en meget lang periode. Hensikten med det følgende er derfor å gjøre rede for, og søke å presisere, de ulike betydningene som kan foreligge i de norske navnene på -by og -bø. Redegjørelsen vil langt på vei framstå som en forskningshistorisk over­sikt.

Ett skritt på veien vil være å påvise et eventuelt skille mellom hva appellativene by og bø betyr, og hva de tilsvarende navneleddene betegner. Betydningen av et navneelement (det semantiske innholdet) og betegnelsen kan imidlertid ikke ses uavhengig av hverandre, og det må være klart at betydningen ikke nødvendigvis er den samme i dag som på den tid appellativet var et produktivt navneelement, og at den kan ha endret seg i løpet av den produktive perioden. Det krever følgelig at man søker å finne ordets etymologi – dets ‘opprinnelig betydning’ – i den grad den lar seg gjøre å rekonstruere, og dessuten at man, om mulig, forsøker å bestemme eventuelle avvikende betydninger i løpet av den produktive perioden. Som for en lang rekke andre navneelementer er også etymologien til by og bø usikker, og langt på vei en abstraksjon.

Med betegnelse eller denotasjon mener jeg hvilke lokaliteter (navneobjekter, denotata) appellativet ble brukt om (denoterte). Men dette har variert over tid, og en lokalitet som i én periode ble betegnet med by eller bø, kunne i en seinere periode bli betegnet med et annet appellativ, mens by/bø kunne brukes om en annen type lokalitet. I løpet av en slik periode må man likevel gå ut fra at det var en nær sammenheng mellom betydning og denotasjon. Ble appellativet by i en fjern fortid brukt om jordstykker, nyrydninger, slik bl.a. Otto von Friesen og Lars Hellberg har hevdet (se nedenfor), såbetydde by ‘jordstykke, nyrydning’ i denne perioden. I alle fall i Vest-Norden har by/bø uten tvil betegnet enkeltgårder, slik det er vist i tallrike norrøne eksempler, og dabetydde by/ bø ‘gård’ i de områdene. I Danmark og store deler av Sverige har by fram til i dag betegnet landsbyer, og da har by ogsåbetydd ‘landsby’. Tilsvarende har navne­leddet på forskjellige steder og dels til forskjellig tider betydd ‘utflyttergård’, ‘grend’ og ‘by = kjøpstad’.[2]

Det må være en hensiktsmessig tolkningsmåte – så langt det lar seg gjøre – å bestemme hvilken status man kan gi navneobjektet på et visst tidspunkt, f.eks. idag, på matrikuleringstidspunktet eller på den tid navnet først forekommer i kildene – altså å kartlegge utviklingen fra første gang navnet dukker opp. Et problem med de gamle navneklassene er imidlertid at navnene har oppstått og vært brukt i en lang periode fram til eldste belegg. Her kunne man da søke hjelp fra ikke‑språklige vitenskaper. Kunne man f.eks. ved arkeologiske undersøkelser fastslå at det i en periode har eksistert en landsbybebyggelse på stedet? Kunne man ved pollenundersøkelser fastslå jordbrukets art, ødeperioder o.l.? Punktundersøkelser av dette slaget faller imidlertid utenfor rammen av denne undersøkelsen. Av det ovenstående framgår det at det er viktig å drøfte betydning og navnebruk sammen, slik det da også har vært gjort av de fleste navneforskere.

Et hensiktsmessig utgangspunktet kan være ordbøkene. Aller først skal jeg gjøre rede for forklaringene til by og bø i de vanlige norske defininisjonsordbøkene og deretter referere noen eldre norske dialektordbøker og ordsamlinger som ligger til grunn for forklaringen i ordbøkene. Andre nordiske ordbøker blir gjennomgått mer kursorisk, men det vil bli lagt stor vekt på framstillingen i ordbøkene over de nordiske middelalderspråkene. Særlig vil Johan Fritzners Ordbog over det gamle norske Sprog (heretter Fritzner) bli grundig gjennomgått. Forklaringene i glossariet til Norges gamle Love (NgL) vil også bli kommentert, og deretter drøftes en rekke norrøne sammensetninger med býr/bœr som etterledd. Etter avsnittet som omhandler ordbøker forsøker jeg i avsnitt 1.3 å kaste lys over appellativenes etymologi. I fjerde del av kapittelet ser jeg på hvordan navneleddene er behandlet i utvalge deler av den onomastiske litteraturen, spesielt de nordiske stedsnavnutgavene. Den grundige gjennomgåelsen skyldes ønsket om ett sted å ha en samlet framstilling av den etter hvert omfattende diskusjonen av navneleddene.

1.2 Ordbøker

1.2.1 Nyere norsk

Appellativet by er i moderne norsk språk brukt synonymt med kjøpstad, eller slik det uttrykkes i Bokmålsordboka (BmO): «tettsted med mer el mindre grissgrendt omland (som i samsvar med kongelig resolusjon el stortingsvedtak skal regnes for bykommune)».[3] Nynorskordboka (NnO) har en tilsvarende formulering, og begge ordbøkene setter ordet til norrønt býr «gard, (lands)by» og viser til bø og til sammenhengen med verbet bo/bu.

Bø gis i BmO to forklaringer: 1) «om norr forh: bondegard» og 2) «innmark omkring en gard», med eksempelet «gardene ligger bø i bø». NnO avviker her litt fra BmO og setter som første betydning «inngjerda mark på ein gard; (heime)jorde, innmark», med eksemplene «gardane ligg bø i bø» og «sleppe på b-en» (!), d.v.s. «sleppe krøtera inn på jordet (om hausten)». Som en andre opplysning fører NnO opp «no berre i gardsnamn: gard». NnO nevner også sammensetningen bøgard: «gard, gjerde mellom innmark og utmark». Både BmO og NnO viser til norrønt bœr, men bare BmO oversetter dette (til «gard»).

De to moderne norske definisjonsordbøkene bygger bl.a. på Norsk Ordbok (NO) og Norsk riksmålsordbok (NRO). Bd. I av NO, der by og bø er behandlet, var fullført i 1966. Under by gis her først, men i skarpe klammer, forklaringen «‘gard, bustad’; i denne tyd no berre i stadn, vanl på Austl og i Trl, t d Nordby, Sundby, Utby, Vestby; jfr bø» og deretter en tolkning 1 som til­svarer den man finner i NnO. Materialet til bø er hentet fra en rekke eldre ordsamlinger og ordbøker som vil bli referert nedenfor (Chr. Jensøn, Leem, Pontoppidan, Schnabel, Hallager og Christie, foruten Aasen og Ross), og som første definisjon settes opp: «(no berre i gardsnamn og arkais, serl. poet. i oms frå gno) gard», og deretter «inngjerd mark på ein gard; (heime)jorde, innmark, eng (Valle, Vestl; vanl i skr); (som siste lekk i sms stadn) jorde som ligg for seg sjølv skilt frå heimejordet». Det vises til Gustav Indrebø i MM 1921: 129 og Johannes Litleskare 1925: 30, og så gis det flere eksempler, de fleste hentet fra Aasens og Ross’ ordbøker. Som en tredje betydning føres opp «bygd» fra Setesdal.

I NRO forklares by først som «egtl. ‘samling av våningshuser med tilhørende jordeiendom; gård’; alm. som siste ledd i gårdnavn på Østlandet og i Trøndelag; jvf. landsby og bø», og ordet tolkes deretter som ‘kjøpstad’. Under bø gis følgende to forklaringer:

1. hist. og litterært: ‘gård på landet; bondegård’ [med hv.]; alm. i stedsnavn særl. på Vest­landet. 2. mest dial. ell. litt. ‘inngjerdet aker og eng, innmark omkring en gård’ [med en del litt.hv.]; ligge bø i bø (om gårder) ligge slik at gårdenes (inngjerdede) innmark støter sammen: Frøsåk ligger bø i bø med Kinn [med hv. til Olsen 1929: 75].

En av de mest brukte ordbøkene blant norske og andre nordiske navneforskere er naturligvis Ivar Aasen. I førsteutgaven, Ordbog over det norske Folkesprog fra 1850, forklares by som «en By, Kjøbstad» og det gis følgende eksempler med lokalisering: «Byss aa Bygda: i By og paa Land. Søndre Berg. Byssens folk: Byens Folk. Fosen, Inderøen.» Under bø gis denne forklaringen:

Engmark, den indhegnede Mark omkring en Gaard. Meget brugl. i B. Stift; ogsaa i Ryfylke. Ellers: Eng og Jore (G.N. bœr svarer til vort Gar og Tun). «Dæ ligg’ Bø i Bø», – siges om flere Gaarde, som ligge tæt ved hinanden, saa at der er ingen Udmark imellem. sleppe aa Bø (Sdm.): slippe Kvæget ind paa Engen, efterat Græs og Korn er indhøstet. Paa Bø’no: paa Engen, indengjærdes. Det gamle Genitiv: bœjar findes i Voss i Navnene: Bøjarmoen, Bøjaraattungjen.

For øvrig kan merkes to sammensetninger: bø-beite, «Græsning paa Gaardsengen») og bø-gar(d), «Gjærde omkring Engmarken. Til Forskjel fra Merkjesgar, og fl.».

Allerede før den første vitenskapelige navneforskningen tok til, forelå imidlertid den andre og sterkt reviderte utgaven av Aasens ordbok: Norsk Ordbog med dansk Forklaring (1873). Appellativet by forklares nå som ‘by, stad, kjøpstad’, men det legges til: «Egentlig en Gaard (ligesom Bø), og saaledes i mange Gaardsnavne, som: Husby, Sundby, Utby, Nordby, Austby, Vestby. G.N. býr, men oftere bœr». Under bø gis også her en fyldigere forklaring, nå med tre ulike tolkninger:

1) Gaard. G.N. bœr. Nu kun som Gaardsnavn. (Jf. By). – 2) Engmark, den indhægnede eller om­gjerdede Mark omkring en Gaard. Meget brugl. vestenfjelds. – 3) en bebygget Egn, = Bygd. Sætersd. – Paa Bønom (Dativ): paa Eng­mark­en. (Bø’no, Voss. Bø’naa, Sdm.). Sleppa aa Bø: slippe Krea­turene ind paa Engmarken (om Høsten). Gardarne liggja Bø i Bø: tæt ved hinanden, saa at der er ingen Ud­mark imellem. – Det gamle Genitiv bœjar (og bjár) har holdt sig i nogle Navne, som Bøjar­moen og Bøjaraattungen (paa Voss); vel ogsaa i Bjaardvik, Bjaaland og Bjaa­nes (jf. bjaaslid). Maa­ske og­saa i ‘Beiarland’ og ‘Beiar­blakken’ i de gamle Viser, skjønt Beiarland vel kunde forklares som Baiern eller Syd-Tydskland.

De to nevnte sammensetningene forklares i 2. utgave på følgende måte: bøbeite «Græsning paa Engmarken» og bøgard «Gjærde imellem Engmarken og Udmarken. B. Stift.». For øvrig kan nevnes to beslektede ord som ikke er med i førsteutgaven: bjaa «(i Navne), f. Bø» og bjaa­s­­li(d) «adj. slem til at bryde Gjærderne og liste sig ind paa Engen; om Kreature. Tel. See Bø».

Den andre store ordboka over det norske folkemålet er Hans Ross’ Norsk Ordbog, med den be­skjedne undertittelen «Tillæg til ‘Norsk Ordbog’ af Ivar Aasen».[4] Ross har ingen tilføyelser til Aasens forklaring av by, og m.h.t. bø i betydningen «Engmark» gis det bare i tillegg noen ulike grammatiske former, dessuten henvisning til Vidsteen[5] og til oppslagsordet Bjaa. Ross fører opp to (tydeligvis yngre) varianter til bøgard fra Ryfylke, bøsgard m. og bøsgjerde n., og har en lengre forklaring til bjå f.:

1) = Sætr, Stø(d)l. Valle i Sæt. Tel. (? Mo, Moland, Vinje), Sirdal (?). Ogsaa = Staayls­rjo [d.v.s.] det til Afmeining ryddede Græsland paa Stødlen (hvilket maaske er oprindeligere). I Valle i bestemt Form: Bjaa’ei el Bjaa’^ei, og Bjaa’ne. Intet Flertal. «Bjaaei æ fælt gill’ i Aar», der er udmærket Græs­vækst paa Stødlen iaar. «Me sko aa Bjaane» («ti Bjaaei» hos yngre) = «ti Staayls». «Han æ uppi aa slær aa Bjaane». «Hest’n hev gjengji aa Bjaane, (paa Bjaaei) i alt Sumaar»; (Valle). «Dei gamle sa’i, at dei sille ti Bjaa, fysst dei sille ti Heiars» (Moland). 2) afsidesliggende Eng som før har været Hvile- og Malkeplads for Kvæget = Bustød, G.N. stödull. Tel. (Vinje, meddelt). «Bjaa’ne» er i Bygland i Sæt. Navnet paa en enkelt vid Slette med en «Bustød». «Bjaa’ne» (Valle, Vinje) er Navn paa en Fjeld­gaard over Korngrændsen, i Otres Dalføre; kaldes ogsaa «Bjaa’ei» (Valle) og «Bjaa’ee» (Vinje). Bjaa’ne er ogsaa Navn paa Gaarde i Moland, Aamotsdal og flere Steder i Tel.; den i Moland har for ikke meget længe siden været Vaarstødl. Utabjaa, Gaard i Mo, før Stødl. Libjaa, Gaard i Moland, før Stødl. Noor-Bjaa-Ængjane og Sør-Bjaa-Ængjane er «Slaattur» i Mo (Skafsaa). (Wille har: «Bjaa, Eng; ut aa Bjaa, ud paa Engen»). Bjaar-, i Be­gyndelsen af Gaard-Navne, som Bjaarvik, Bjaar­­støyl, Bjaarlægji, tør være G.N. bjár, Genetiv af bœr – se «Bø», A. –; Bjaa- i Bjaaland, Bjaanes, Bjaastøyl og i bjaaslid adj. maa­­ske ogsaa; men Bjaa alene, som Fællesnavn og Egennavn, og i Libjaa, Utabjaa og fl., tør være noget andet. Nyere Feminin, dannet af til bjár (bjá)?

I «Tillæg og Rettelser I» føres opp under bø: «Bøjalii’ee f., Bøjasætrinn f. pl., Stedsnavne paa Gaarden Bø. Gbr. (Lesja)» (s. 943). I tillegg 3 (utg. 1902) gis et utfyllende eksempel på bjå fra Lista (Lyngdal): «Fara Bygd o Bjaa» fare allesteds omkring» (s. 1004; jfr. tillegg 4, s. 1068). Bjå nevnes også i Norsk ordbok, med samme forklaring som hos Ross, og Lars Hellberg (1967a) trekker appellativet inn i diskusjonen av bø; se nedenfor s. 68

I Steinar Schjøtts Norsk ordbok med ordtyding paa norsk-dansk (utg. 1914) forklares bø som «(oprindelig gaard) bø, den indhegnede mark omkring en gaard», med eksemplene «sleppa aa –» («slippe kreaturene ind paa indmarken om høsten»), og «gardarne ligg – i –» , d.v.s. «tæt ved hinanden, saa det ikke er utmark imellem dem». Bøbeite forklares som «beite paa indmarken».

De mest brukte norske definisjonsordbøkene samstemmer i all hovedsak i at by «egentlig» betyr ‘gård, bosted’, men at det nå bare er i stedsnavn det har denne betydningen, og at det altså er synonymt med bø. Bø har på den andre siden også betydningen ‘(inngjerdet) eng, jorde, innmark’, og i noen grad presiseres det at denne betydningen er begrenset til Vestlandet. Det beslektede appellativet bjå f. er ikke så utbredt at det er tatt med i NnO, men det synes å være enighet om at det er dannet til bjár, genitiv av bœr, og at det i Setesdal og deler av Telemark brukes om ‘støl’ og ‘avsidesliggende eng’ (jfr. Torp 1919).

1.2.2 Eldre norske dialektoppskrifter

Bø er tatt med i enkelte eldre, norske dialektoppskrifter som, selv om de stort sett først er blitt utgitt på 1900-tallet, har interesse i kartleggingen av bruken av appellativet. De fleste er lagt til grunn for definisjonene i Norsk Ordbok.

I Christen Jensøns Den Norske Dictionarium eller Glosebog (utg. 1646) heter det fra Sunnfjord at «Bø kaldis Bondens Jord han aarlig Høster» (Hannaas 1915: 9). I innledningen til Knud Leems Een liden Glose-bog fra 1740-tallet heter det at den bygger på «diverse Stæders dialect». Likevel det er grunn til å tro at det meste av tilfanget hans er fra Rogaland (Karmøy) der han var prest mens arbeidet med ordboka pågikk, og dessuten fra Sunnmøre, der han vokste opp (Hannaas 1923: xi). Leem oversetter bø med «Een indhegnet Eng» (op. cit. 31). I 1745 opplyser Bendix C. de Fine fra Rogaland at «Ein Bøe – kaldes Bondens Jord, den han dyrker» (Thorson 1952: 118). Erik Pontoppidan oversetter med «en indhegned Jord eller Eng» i sitt Glossarium Norvagicum (1749: 36; jfr. Hamre 1972).

Den fyldigste forklaringen i disse eldste dialektoppskriftene har Marcus Schnabel, som fra Hardanger i 1774 skriver om bø:

Bøe, s. m. bemærker her Engbund hjemme ved Gaarden i Almindelighed, og ey allene eet indhægnet Stykke som Pontoppidan siger der kaldes Træë (s. n.) hos os. Man seer at det samme Ord (Bœ) efter deres Tale og Skrivemaade, har bemærket hos de gle. een Gaard i Almindelighed, og derav komer vel at mange Gaarde hede baade Bøe allene, og samensat f. [ex.] Flatebøe, Evebøe, Lykkebøe, som jeg før har troet at komme af, at de havde haft Overflod af smuk og god Engbund, eller vare udlagde paa andre før opryddede Gaarders Bøe. Man lægger og til Ordet Bøe (for dermed at betegne den Engbund som er hjeme ved Gaarden) Hejma, saasom Hejma-Bøe». (Indrebø 1933b: 78)

I sammenlikningen med det norrøne ordforrådet kommenterer Schnabel: «Bø er hos os hjemme-Eng» (Indrebø 1933b: 104).

Laurents Hallager utgav sin Norsk Ordsamling eller Prøve af Norske Ord og Tale­maader i 1802, og han bygger så vel på sine egne samlinger fra Vestlandet som på tidligere utgitte ordsamlinger fra andre deler av landet. Under bø gir han likevel en forklaring som han stedfester til Bergenhus amt: «Hjemmemark, eller den Mark, som ligger ved Bondens Hjem (Sættes imod utmark)».

Til slutt skal nevnes Wilhelm F.K. Christies arbeid Norsk Dialect-Lexicon fra første halvdel av 1800-tallet (utgitt av Gustav Indrebø i 1937), der materialet hovedsakelig er fra Nordhordland. På s. 44 finner man følgende opplysning om bø: «Bøe, s., Engemark, Hjemmemark. Isl. bæ eller bær, en Gaard paa Landet». Christie nevner også tre sammensetninger: «Bøegar», d.v.s. «Hegn om Hjemme‑Marken», «Bøegjære», der han viser til «Bøegar» og «Bøegrinn», som han oversetter med «Leed, Grind paa Gaardsgjærdet».

De nevnte bygdemålsoppskriftene stemmer altså godt med det Chr. Vidsteen skriver i 1900 (s. 23): «Bø, m. Engmark omkring en Gaard (Isl. tún)». Det synes imidlertid også klart at ordet kunne brukes om inngjerdet eng i det hele tatt, d.v.s. også i utmark, og av særlig interesse er Schnabels oppfatning av gårdsnavn sammensatt med -bø. Alle viser de at betydningen ‘engmark’ har hatt en vid utbredelse på Vestlandet på 1600- og 1700-tallet.

1.2.3 Noen andre nordiske ordbøker

For diskusjonen nedenfor er framstillingen i andre nordiske ordbøker også viktig. For Danmarks og Sveriges vedkommende hentes opplysningene fra henholdsvis Ordbog over det dans­­ke Sprog (ODS) og Ordbok öfver svenska språket (Svenska Akademiens ordbok; SAOB).

ODS III (utg. 1921) fører under by opp grunnbetydningen ‘bosted’, og som den vanligste betydningen i dansk: «bebyggelse bestaaende af et større ell. mindre antal gaarde ell. huse, [...] landsby». Det tilføyes at «i stednavne betegner -by som regel landsbyer» med unntak av Bornholm. For øvrig brukes by også om ‘stad, kjøpstad’. De fleste sammensetningene med by i forleddet gjelder ‘kjøpstad’; unntak er f.eks. byfolk,by­gade, bykær, bylag, byled, bymark som også eller utelukkende inneholder by i betyd­ningen ‘landsby’. De samme betydningene finnes i danske dialektordbøker.

I SAOB V (utg. 1925) føres gammelsvensk byr opp med betydningen «gård, by, stad». Som en første definisjon gis, med eksempler fra 1500- og 1600-tallet og karakterisert som foreldet: «(för ett landthushåll afsedd) samling byggnader (med tillhörande jordområde), (landt-)gård» og videre «by, hemman, afvelsgård». Det vises til sammensetningene afgärdaby, bolby, husaby og konungsby. Den andre forklaringen er:

… samling af landtgårdar som ur bebyggelsesynpunkt bildar ett helt, antingen gm gemensamt inne­haf af vissa ägor (urspr. af alla ägor utom de särskilda hustomterna) l. gm uppkomst ur en bebyg­gelseenhet grundad på dylik sammfälld besittning; särsk. om by i nyss angifna bet. med (relativt) nära hvarandra liggande gårdar; ofta öfvergående i bet.: större l. mindre samling af (relativt) nära hvarandra liggande landtgårdar.

Denne forklaringen er m.a.o. ‘landsby’, som bl.a. nevnes i en lengre liste med eksempler på sam­mensetninger. En tredje forklaring er «lappby» og en fjerde (også foreldet) er «stad».

De oppførte sammensetningene forklares kort; ifølge bd. I (utg. 1898) er afgärdaby en by som «anlagts l. upptagits på bolbys (ut-)mark»; I en anmerkning til bolby heter det (i bd. V) at «i åtskilliga ordböcker anföres bolby med bet.: gammal gård, hufvudgård, stamgård...». Husaby forklares i bd. XI (utg. 1932) som historisk: «medeltida (upp­svensk) benämning på kungsgård», med henvisning til Carl G. Styffe 1867: 241[6], og konungsby forklares i bd. XIV (utg. 1937) som foreldet om «kungsgård», med eksem­pler fra 1500-tallet.

Her skal også nevnes Johan E. Rietz Svensk dialekt-lexikon (utg. 1867), som under oppslagsordet böj gir betydningene «stad» (Böin om Visby), «by» og «gård» med hen­visning til norrønt, og som dessuten for gammelsvensk setter opp betydningene i rekkefølgen «bostad, (enstaka) gård», «by» og «stad» (s. 78a). By har ikke noe eget oppslag, men det nevnes noen avledninger/sammensetninger på s. 67–68: byare «byamän, in­vånare i en by», by-emella «från gård til gård i byarne», by-dräng, by-karl o.fl.). På s. 68b nevnes at Byn i Jemtland brukes om Trondheim.

For islandsk fører Sigfús Blöndal i sin Íslensk-dönsk orðabók (utg. 1920–24) býr opp som litterært brukt i samme betydning som bær «Gaard», borg «By» eller bygð «bebygget Egn». Under bær føres først opp bóndabær «Gaard», så «Gaardens Huse, spec. Gaardens Vaaningshus» og så synonymt med borg «By, Stad». Blöndal gir også en rekke eksempler på bruken av ordet i de ulike betydningene.

I Árni Böðvarssons Íslensk orðabók (utg. 1983) forklares býr som «1 bær. 2. borg. 3. byggð», mens bær gis en grundigere forklaring med flere eksempler. Som først definisjon settes opp «sveitabær» (d.v.s. bóndabýli), «bæjarhús» og som andre forklaring «kaupstaður, borg».

M.A. Jacobsen og Chr. Matras’ Føroysk-donsk orðabók (2. utg., 1961) gir en god be­skrivelse av hvordan bøur blir brukt: «hjemme-, indmark, den opdyrkede og indhegnede jord omkring en gård el. bygd; (i forsk. udtr) gård, bygd» med eksemplene «til bíggjar», som oversettes med «til gården, bygden», og «fara um bøin» d.v.s. «gå fra hus til hus i bygden». Býur, og gen. býjar, i betydningen ‘by’ synes hovedsakelig å forekomme i noen få sammensetninger og faste uttrykk. (første utgave fra 1927–28 har i det vesentligste de samme forklaringene, men der mangler eksemplene.)[7] I den færøyske definisjonsordboka Føroysk orðabók (utg. 1998) forklares Býur som «stórt fjølbygt øki, (stór)staður, í Føroyum kunnu bygdir við fleiri enn 1500 íbúgvum nevna seg býir)». Bøur tolkes primært som «velt jørð innangarðs, innangarðsjørð» og deretter som «bygd, garður». For bruken av bøur i færøysk kan også vises til Jens Chr. Svabos Dictionarium færoense fra ca. 1770–1800, utgitt av Chr. Matras i 1966. Ordet blir her først og fremst oversatt med «Hjemme-Mark», men i de ulike manuskriptene som ligger til grunn for utgaven, forekommer varianter som «dyrket Jord, hvorpaa Høe og Korn avles», «den dyrkede og indhegnede Jord, som bruges til Korn- og Høe-Avling» o.l. Avslutningsvis vises det til norsk «Bø, Engbund, pratum; isl. Bæ, Gaard eller Vaaningshuus, prædiolum vel domus» og i hovedhåndskriftet: «Isl. bær, prædium, villa».

For øvrig kan nevnes at appellativet på Shetland bare synes å finnes i stedsnavn og dels i fiskernes «tabunavn» (Jakobsen 1921). Jakobsen setter primært opp betydningen «gård, hus» og deretter «en gårds hjemmemark» (jfr. Jakobsen 1901: 85, 207), og viser til norsk og færøysk bruk av ordet. Appellativet by synes ikke å ha overlevd i orknøyiske dialekter (Marwick 1929); jfr. avsnitt 1.4.5.4 nedenfor.

For by i dansk regnes etter dette altså med en grunnbetydning ‘bosted’, men det er som ‘større eller mindre bebyggelse’ ordet nå forstås i dansk, ved siden av den noe yngre betydningen ‘kjøpstad’. Svensk by tolkes både som ‘gård’ og ‘landsby’, mens bær i is­landsk er brukt så vel om ‘gård’, ‘hus på gården’, om borg ‘kjøpstad’ og om ‘bygd’. På Færøyene er bruken imidlertid nærmest den samme som i Vest-Norge: i gårdsnavn finnes ordet i betydningen ‘gård’, mens appellativet bøur ellers er alminnelig i betydningen ‘innmark’. Liknende bruk har Jakobsen registrert på Shetland, men der bare i navn.

1.2.4 Ordbøker over nordiske middelalderspråk

1.2.4.1 De eldste ordbøkene

Ordbøkene over nyere nordisk språk og dialektordbøkene kan i denne sammenhengen stort sett bare brukes til å spore eventuelle reliktområder for tidligere ordbruk. Av større interesse for tolk­ningen av gamle gårdsnavn er ordbøker over de nordiske middelalderspråk, og her bør inn­led­ningsvis nevnes Sveinbjörn Egilssons Lexicon poëticum antiquæ linguæ septentrionalis, (utg. 1860). Her oversettes býr primært med «oppidum» og så med «tractus habitatus, territorium, id. qu. bygð». Det gis en rekke eksempler, også på at býr i stedsnavn kan alternere med bú og bygð «in prosa nomen loci Brandabýr». Bör oversettes kort med «domus (= bær), og dette forklares først som «villa, oppidum», men også «aula, palatium» og «camera, ut salr». Det tilføyes at det kan brukes synomymt med býr i betydningen «pagus, territorium». Jfr. Finnur Jónssons danske utgave, kommentert i avsnitt 1.4.5.2 nedenfor.

For det norske materialet er Johan Fritzners Ordbog over det gamle norske Sprog det viktigste hjelpemiddelet. Den kom i sin første utgave allerede i 1867, og der settes býr lik bœr og oversettes med 1) ‘gård’ og 2) ‘kjøpstad’; det gis bare et par litteraturhenvisninger. Hovedoppslaget er bœr, som gis fire forklaringer:

bœr, m. (G. bœjar eller bjár, N. Pl. bœir, G. Pl. bœja eller bjá) = býr: 1) Gaard, Bosted. Grimn. 6; især om Gaardens samlede Huse: Grett. 151; Flat. I, 145. 2) Kjøbstad, By. Fm. VII, 310 fg.; Fsk. 257; DN. II, 95; í bœ ok í heraði [d.v.s.] i byen og paa Landet, DN. III, 101. 3) Hus eller Gaard i Kjøbstaden, jvf. garðr. Sturl. 8, 7. 4) indhegnet eller fredet Jord, Bø; jörðin brestr undir bœjum borgarinnar ok sökkva þar eng ok akrar margra í miðju hennar heraði. Stj. 436.

De tre første tolkningene er som man skulle vente, men den fjerde avviker ved at det der er over­satt med «indhegnet … Jord», altså en tolkning som faller sammen med den vanlige vestnorske bruken. Det spørs likevel om ikke bœjum borgarinnar heller burde vært oversatt som ‘byens gårder’; tolkningen og eksempelet er da heller ikke tatt med i 2. utgave. Førsteutgaven tar ellers med en del sammensetninger, men langt fra så mange som i 2. utgave fra 1883­–96, som vil bli kommentert nedenfor.

Allerede i 1874 forelå Richard Cleasby og Gudbrand Vigfussons An Icelandic-English Dictionary i sin første utgave. Ordboka dekker både klassisk islandsk og nyislandsk.[8] Under býr vises til bær, som innledningsvis settes i forbindelse med verbet búa, bú, og som det sies:

is very freq. in local names of towns and villages throughout the whole of Scandinavia; and wherever the Scandinavian tribes settled the name by or bö went with them [...]. In Denmark and Sweden local names ending in -by are almost numberless.

Ordet oversettes primært med «town, village, this is in the Norse, Swed., and Dan. notion». Under denne forklaringen følger noen sammensetninger som bæjar‑biskup, ‑prestr, ‑lögmaðr, ‑lýðr el. ‑lið, ‑menn, o.s.v. Som en andre forklaring setter Cleasby og Vigfusson opp:

a farm, landed estate, this is the Icel. notion, as that country has no towns; bær in Icel. answers to the Germ. ‘hof,’ Norweg. ‘ból,’ Dan. ‘gaard,’ denoting a farm, or farmyard and buildings, or both together ...

Det gis en lang rekke eksempler (bl.a. «efna til bæjar, to build the farmstead» og «the phrase, bær heitir ..., a farm is called so and so ...»), og forfatterne fortsetter:

the passages are numberless, and ‘bær’ has almost become synonymous with ‘house and home;’ and as it specially means ‘the farm-buildings,’ Icel. also say innan-bæjar, in-doors ...

Blant de tallrike sammensetningene skal bare nevnes «bæjar-hús, the home-stead, opp. to fjár-hús, etc., where cattle is kept, or barns and the like...».

I Christian Molbechs Dansk Ordbog (2. utg. 1854–59) gis en lang rekke sammensetninger, men ingen egentlig forklaring ut over ‘stad, kjøpstad’ og ‘landsby’ og hv. til islandsk býr. Georg F.V. Lund derimot, som utgav sin Ordbog til de gamle danske Land­skabslove i 1877, viser først til islandsk býr og bœr, og forklarer så ordet som en avledning til búa, som i parentes oversettes med «bo, bygge». I årene 1881–1918 utgav Otto Kalkar Ordbog til Det ældre Danske Sprog (1300–1700), men her (i bd. I, fullført i 1885) anses tydeligvis by for så vanlig at ingen forklaring trengs. Av eksemplene går det likevel fram at ordet i eldre dansk kunne anvendes om ‘kjøpstad’ så vel som om ‘landsby’. En ulempe med Kalkars bok er for øvrig de relativt mange yngre beleggene, som vanskelig lar seg skille fra de eldre.[9]

K.F. Söderwalls Ordbok öfver Svenska Medeltids-Språket (Lund 1884–1918)[10] forklarer oppslagordet byr som 1) «bostad, gård, landtgård» og 2) «by, stad». Det gis også noen eksempler på bruken «i ortnamn (i hvilka ordet torde vara att hänföra dels til 1, dels till 2)». Det nevnes en rekke sammensetninger.

Av de eldste ordbøkene ser man at býr/bœr i hele Skandinavia og på Island kan brukes om ‘by, kjøpstad’. Som første oversettelse føres i Norge og Sverige opp ‘gård, bosted’, mens det for dansk og også islandsk (!) primært sette opp ‘by, landsby’. For dansk er betydningen ‘(enkelt)gård’ ikke tatt med.

1.2.4.2 Johan Fritzner

Fritzners ordbok kom i en sterkt utvidet og omarbeidet 2. utgave i årene 1883–96. Første bind, der man finner býr/bœr, var fullført i 1886, altså før utgivelsen av Norske Gaardnavne (NG) tok til. Fritzner foretar en grundig gjennomgåelse så vel av appellativene som av sammensetningene med býr/bœr i for- og etterledd. Det kan for øvrig minnes om at han fra 1878 hadde tatt del i forarbeidene til matrikkelrevisjonen av 1886 (grunnlaget for NG) sammen med Oluf Rygh og Sophus Bugge, noe som utvilsomt satte sitt preg på framstillingen i 2. utgave av ordboka.

Her settes býr lik bœr, «hvoraf det er en anden Form, hvis Forekomst og Betydning er oplyst under dette Ord.» Under bœr settes opp flere mer eller mindre ulike tolkninger, først «de paa et Sted værende Bygninger, som ere fornødne, for at det kan være beboeligt, være en bústaðr». Det vises til svært mange belegg på denne betydningen, men så vidt jeg kan se, bare ett norsk: heima á bœ í húsum, hentet fra Frostatingsloven X nr. 47, og plasseringen av dette sitatet kan diskuteres. En noe fyldigere gjengivelse ([om en mann ligger med] friálsri cono heima á bœ í húsum; NgL I 228) viser at det her er tale om ‘gård’ i vanlig mening. Belegget føres i registerbindet av Norges gamle Love (i NgL V) opp under betydning 1) «gaard, klynge af sammenhørende huse som bolig for en jordbruger».[11]

Fritzners andre forklaring, «Jord som er tagen i Besiddelse af Mennesker, som nyttiggjøre sig samme eller dens Udbytte», tilsvarer betydning 2 i NgL V: «gaarden som gjen­stand for gaardsdrift, jordeiendom». Etter en rekke eksempler på denne bruken, fortsetter Fritzner redegjørelsen for betydning 2, der ‘gård’ utvides til ‘grend’ eller ‘bygd’:[12]

… men paa hvilken der kan være flere særskilte Husholdninger med dertil hørende Tom­t­er og Byg­ninger m.m. (bœir i Ordets første Betydning, garðar, tún, hús, stofur), som dels a) kunne være saa­ledes samlede paa et snævrere Rum, at de tilsammen danne ligesom en Landsby, eller hvad man nu gjerne i Norge kalder en Gaard f. Ex. 6 aura ból jarðar í vestra garðinum á Hildistöðum ok þriggja aura ból jarðar í œystra garðinum á sama bý DN. XI 25¹²; 9 aura ból í Heitakri svá sem 3 marka ból væri allr býrinn DN IV 332⁹; «modsættes búgarðr (= garðr) [...]; dels b) kunne være fjernede ved en saa stor indbyrdes Afstand, at de forskjellige Bosteder med tilhørende Land eller Jord have faaet hver sit særskilte Navn og at bœr passende kan oversættes med Bygd eller Grend, ligesom det i sin Anven­delse aldeles falder sammen med bygð, gren, eller grend, krókr. Som paa Island Saurbœr betegner en saadan Bygd (Kaalund I, 497 fg.) og Þykkvi bœr (Kaalund I, 209. II, 322) synes at maatte opfattes som en med Navnet Tykkebygden paa Voss enstydig Benævnelse, saa er Vaðlabœr [...] = Vaðlabygð [...]; Haddelandsbýr [...] = Haddelandsgren [...]; Hjuxabœr [...] en Bygd hvori indbefattedes de sær­skilte Jordeiendomme Hjuxa,Haugholt,Teigrinn,Gauthaugar (der igjen hver havde flere garðar), Raustit og Berghúsar; Sauða­bœr [...] = Sauðakrókr [...] en Bygd med de særskilte Jordeiendomme Flathúsar,Haugr og Hváll; …

Fritzners tredje forklaring er:[13]

Jordeiendom der ligger til et vist Bosted (bœr 1 jvf. garðr 7, tún 3, hús 2) eller hvad man nu gjerne kalder ‘Brug i en Gaard’ (bœr 2), idet nemlig bœr faar sig tilføiet eller bliver sammensat med et andet Ord, der angiver det Bosteds Beliggenhed, hvortil Jorden hører f. Ex. í Ofreksdali í forna bœ [d.v.s.] den Del som tilhører de Huse, hvormed Ofreksdalr først blev bebygget Kalfsk. 42 a⁵ (jvf. í Forno­by (Jemtland) DN. III, 255^14.41; á Fonnaby (Holme Pgd.) DN. III, 848¹⁷; á Fonnabœ í Uppdals s. í Nome­daliDN. IX, 316³; forni bólstaðr Bolt. 114⁴ anført under bólstaðr; forna Ruð EJb. 151²⁵, som det synes i Modsætning til annar 1 S. 58^{14 fgg.}); í Vigheimum er kallast œfra bœ EJb. 8¹⁴ jvf. 6^12.30; – í nœrðra garðinum í Yxnom halft 8 eyris­ból,í Øfra bý 5 œrtoga ból(hvor býr [d.v.s.] bœr vistnok maa forstaaes om en anden Del af Gaarden Yxnir eller som enstydigt med det foregaaende garðr) EJb. 100⁶.

Hvorvidt Ordet bœr med saadant Tillæg eller med saadan Sammensætning skal forstaaes paa denne Maade eller som Navn paa bœr 2, er vanskeligt at afgjøre uden at have den dertil fornødne Lokal­kundskab, medens der hvor det saaledes forekommer i Nom. propr. f. Ex. miðbœr, meðalbœr, lopts­bœr er Grund til at antage, at herved oprindeligen har været betegnet en af flere Dele, som hav­de et fælles Navn, der senere forsvandt ved at vige Pladsen for Delenes særegne Nav­ne, idet disse Dele nu hver for sig ansaaes som en egen bœr 2 (jvf. árgarðar).

Fritzner nevner så «nogle faa Exempler af de mange, hvori Ordet bœr forekommer som Stedsnavn»: bratti bœr, neðri bœr, œfri bœr, œfsti bœr, ýzti bœr, aðalbýr, austrbýr,suðrbœr,sæbœr,útbœr oghúsabœr (de fem første med henvisning til BK).

En fjerde tolkning «Kjøbstad» nevnes med flere eksempler, og en femte, «Gaard i Kjøbstaden, = garðr», med ett eks., fra (Sturl. II, 115³³). Endelig framholder Fritzner at:

… i Oversættelse fra Latin forekommer bœr ofte, uden at det paa hvert Sted kan sees, i hvilken af de foran anførte Betydninger Ordet skal opfattes eller hvilket latinsk Ord derved er gjengivet [flere eks.]. Paa nogle steder er bœr brugt i samme Betydning som þorp [noen eks.]. Stundom svarer det til lat. vicus [gård på landet; landsby] [...] stundom til villa.

Som et forsøk på en sammenfatning kan det sies at Fritzner likestiller býr og bœr, og at ordene primært tolkes som ‘gård’ i betydningen ‘bebyggelse’, og dernest som ‘gård’ i betydningen ‘én- eller flerbølt bondegård’ (m.a.o. ‘navnegård’). Etter bosetningens karakter kan ordet også oversettes med ‘grend’ eller ‘bygd’. En tredje tolkning er ‘gårdsbruk’ (‘del av flerbølt navnegård’) og deretter tar Fritzner med betydningene ‘kjøpstad’ og ‘bygård’. Betydningen ‘jordstykke, engmark’, som finnes i første utgave av Fritzners ordbok, nevnes ikke i andreutgaven.

1.2.4.3 Yngre norrøne ordbøker

I 1909 utgav Marius Hægstad sammen med Alf Torp en norrøn håndordbok, Gamalnorsk ordbok med Nynorsk tyding. Her vises det fra býr til bœr, som oversettes med «hus til aa bu i; gard; bø, innjord [min utheving]; by, kaupstad». Boka ble revidert av Leiv Heggstad i 1930 og utgitt under tittelen Gamalnorsk ordbok med Nynorsk tyding. Ny umvølt og auka utgåve av «Gamalnorsk ordbok» ved Hægstad og Torp. Økningen innebar når det gjelder de aktuelle appellativene, at det for býr ble satt opp en andre forklaring «gardsnamn (helst austnorsk)» og for bœr tilsvarende «gardsnamn (helst vestnorsk)», men dette ordet fikk også under den første forklaringen tilføyelsen «bygd». For de aktuelle ordene og sammensetningene har 3. utgave (Norrøn ordbok, Heggstad et al. 1975) ingen endringer i forhold til 1930, og det kan legges merke til at man har beholdt betydningen ‘innjord’, som tilsvarer tolkningen ‘jordstykke, innmark’ som altså Fritzner fjernet i sin 2. utg.

I årene 1913–16 utgav Finnur Jónsson en dansk utgave av Sveinbjörn Egilssons Lexicon poeticum. Under oppslagsordet býr vises først til «varianten» bœr, og det oversettes så til «bygd, beboet egn», men også «gårde (eller bygder?)». Bœr oversettes også først med «bebot [!] egn», med henvisning til býr, deretter «by, stad» og som et tredje forklaring «gård».

1.2.4.4Sammensetninger med býr/bœr som forledd

For forståelsen av appellativene og for bruken av dem i stedsnavn kan det også være nyttig å se litt på enkelte appellative sammensetninger. Fritzners ordbok inneholder en lang rekke oppslagsord der appellativet er første eller siste ledd i sammensetninger. Av sammensetningene med bœjar-, bjár- (og et par med býr-) oversettes de aller fleste med ‘by-, kjøpstads-’ både av Fritzner og andre. I NgL V og Hægstad og Torp 1909 gjelder dette alle sammensetningene med bœjar-, men hos Fritzner er det noen unntak:

- bœjarbót f.: «hvad der tjener til Nytte for en Gaard, Bygd eller Kjøbstad»; sml. 1. utg.: «hvad der tjener til en Gaards Forbedring, til Nytte for en Gaard eller By»)

- bœjarbruni m.: «Ildebrand som fortærer Husene paa en Gaard [...] eller i en Kjøbstad».

- bœjargata f.: «Vei som fører til bœr». DN. XI 216⁹.

- bœjarmagn n. tn.: «‘gårdskraft’; vel om mann med uvanlig kroppsstørrelse. LiB.» Ifølge tillegget (1972) skal det også finnes et bœjarbarn som en variant til dette.

- bœjarstarf n.: = bœjarsýsla; her om ‘kjøpstad’.

Også i Hægstad og Torp 1909 er bœjarstarf og bœjarsýsla satt opp som ensbetydende: «embætte eller sysl i by», men i Heggstad 1930 er bœjarstarf forklart med «gardsstyr; bystyring». I én sammensetning hos Fritzner er forleddet gitt formen býr-, bœar- eller bjár-:

- býrefni n.: «= bjárefni; som Stedsnavn: Býrefni í Heline sókn á Vimom DN. III 945⁷» [Gnr. 111.112 Børa i Spydeberg, Østfold.]

- bœarefni n.: «hvad der kan eller skal blive til bœr, = bjárefni; Stedsnavn»: EJb. [d.v.s. RB] 177³⁴ (= DN III 945⁷). Jvf. akrsefni.»

- bjárefni n.: «hvad der kan blive til bœr, det hvoraf kan gjøres bœr (= býrefni, jvf. akrsefni); forekommer som Stedsnavn DN. VI, 401; jvf. III, 630¹⁴; Ejb. [=RB] 114. 301.» [Gnr. 67 Bjørum i Bærum, Akershus.]

I de fleste sammensetningene er betydningen tydeligvis ‘gård’, men i býrefni (o.l.) kan det vel så gjerne forstås som opprinnelig ‘dyrkbar jord’ eller ‘eng’, noe parallellen akrsefni tydelig viser. Under dette oppslagsordet opplyser Fritzner imidlertid bare at det forekommer som gårdsnavn, og han viser til «bœjarefni». Det aktuelle gårdsnavnet er gnr. 40 Oksum i Eidanger, Telemark, og i NG VII 84 tolkes navnet som appellativet med oversettelsen «Emne til Ager, Sted, hvor der kan oparbeides Agerjord», og det vises til flere andre sammensetninger som kan tolkes på liknende måte, f.eks. Landsefni. Sammensetninger med bjár- tolkes imidlertid samme sted som «Emne til Gaard» i samsvar med den alminnelige tolkningen av bœr.

1.2.4.5 Sammensetninger med býr/bœr som etterledd

Også oppslagsord der býr/bœr står som etterledd, er av Fritzner i mange tilfeller abstrahert ut fra forekomsten som stedsnavn, således: ábýr, austbýr, hestbýr/-bœr, loptsbýr/ ‑bœr og prestbýr/-bœr,[14] men det gis likevel en oversettelse, f.eks. «ábyr, m. (G. ábjár) Gaard (býr) som ligger ved Aa (á); som Stedsnavn: … [noen henvisninger til RB]». Under prestbýr, som jo lettest kunne oppfattes appellativisk, opplyses det imidlertid bare at det forekommer som stedsnavn.

En rekke sammensatte ord føres på den annen side bare opp med eksempler på appellativisk bruk: her­togabœr, höfuðbœr, jarlsbœr, kaupbœr, konungsbœr, kotbœr, smábœr, stefnubýr/‑bœr, heraðs­stefnubœr/‑býr, stórbœr og þingbýr/‑bœr.[15] Med unntak av kaupbœr (= kaupangr, kaupstaðr), som bl.a. finnes brukt i homilieboka (Unger 1864: 158), er det ‘gård’ som er den selvsagte forklaringen av etterleddet i alle disse sammensetningene.

En annen sammensetning, heimabœr, som ifølge Fritzner bare finnes i en islandsk kilde (DI I 597) minner nok sterkt om det nå alminnelige vestnorske heimebø, brukt om innmarka på en gård, men etter sammenhengen i DI I 597 (fra 1259), er tolkningen ‘gård’ likevel den eneste mulige. Fritzner setter det da også opp som synonymt med heimaland, som på sin side først settes lik heimaból, d.v.s. «Hovedgaard, Hovedbøl», og deretter «Gaard hvorpaa Kirken staar i Modsætning til dens fjernere liggende Jordeiendomme». Denne siste forklaringen på heimabœr gjenfinnes i Hægstad og Torp 1909: «gard som kyrkja stend paa (Isl.)», mens Heggstad 1930 primært forklarer ordet som «garden heime, hovudgarden», bl.a. med henvisning til nyislandsk, og så legger til «bruka um gard som kyrkja stend på». På samme måte må man tolke det belegget Cleasby og Vigfusson viser til under heimabœr, gjengitt i Islandske Annaler (1319, s. 266).

Noen frekvente sammensetninger synes Fritzner å ha hentet dels fra stedsnavn, dels fra vanlig appellativisk bruk (jfr. det ikke fullt så frekvente ábýr ovenfor). Blant disse er húsabýr/-bœr, som i 1. utgave kort oversettes med «bebygget Gaard». I 2. utgave settes ordet først lik bœr i den første betydningen av dette ordet («de paa et Sted værende Bygninger» o.s.v.); etter henvisningene synes denne betydningen å være begrenset til islandsk. De gjengitte eksemplene er fra Sturlungasaga:

S. setti húsabœ sínn (efter Branden) um sumarit ok var alhýst fyrir vetr eigi verr en áðr Sturl. I, 52³; þar sem nú er húsabœrinn [dvs] der hvor Gaardens Huse nu staa (Texten har húsakotin) Sturl. I, 239³⁶.

Men vanligere er bruken i stedsnavn, og da er betydningen iflg. Fritzner en annen:

Naar Ordet findes brugt som Stedsnavn, synes det tvilsomt, om det er i denne Betydning, eller i en anden, hvorved betegnes Bostedets særegne Beskaffenhed eller en vis Eiendommelighed ved samme (jvf. húskarlsgarðr ?) ligesom gsv. huseby (jvf. husebyman) [...] eller gd. huseby. Gaarde eller bœir med dette Navn omtales ofte, ...

– så følger ca. 2/3 spalte med eksempler.

Oluf Rygh bemerker i NG Indl. (s. 57) at sammensetningen har vært forklart på flere måter, men at den kan «sikkert med størst Sandsynlighed forklares om en vel bebygget Gaard, der har mange, gode eller prægtige Huse». I Hægstad og Torp 1909 er húsabýr,‑bœr forklart som «gard med hus» (!) og «husi paa ein gard», og i Heggstad 1930 er dette supplert med en tredje om bruken i gårdsnavn: «gardsnamn (m. st.) jfr. G⁵ 310».[16] Forklaringen står uendret i Norrøn ordbok (Heggstad et al. 1975). For en mer spesialisert forståelse av sammensetningen, ‘kongsgård, sete for kongelig ombudsmann’, som synes å være kommet til Østlandet fra Sverige, se Steinnes 1955, nevnt s. 59 nedenfor, dessuten NSL med hv. og en kortfattet, kritisk drøfting i Dalberg 1991: 167 ff.

Kirkjubýr/-bœr kommer hos Fritzner i en liknende stilling som húsabýr. I førsteutgaven nevnes bare varianten -bœr, som oversettes med «Gaard paa hvilken der staar Kirke, = kirkjuland». I 2. utgave settes først kirkjubýr lik kirkjubœr, og det gjengis seks eksempler fra RB og DN. To av disse synes å være appellativer: «í Furusætres kirkjubý (í Oslo heraði)» fra RB 252 og «í kirkjubýnum í Haramre» fra DN I 292, mens tre kjennes seinere som stedsnavn (Hakadal, Nesodden og Øymark). Det samme gjelder «á kyrkebý á réttom stefnustað í Boðstaða sókn» (to belegg fra DN XI), som Fritzner antar er «den samme Gaard som kaldes Boðstaðir EJb. 148⁹». Ifølge NG I 27 gjelder beleggene imidlertid gnr. 158 Kirkeby, der Båstad kirke ligger.

Hovedoppslaget er som i førsteutgaven kirkjubœr, og dette oversettes først med «Gaard paa hvilken der er opført og staar en Kirke». Fritzner setter dette lik et uttrykk fra Eidsivatings eldre kristenrett «sá bœr,er kirkja stendr á»^[17], og viser for øvrig til en forekomst i homilieboka, som i en moderne oversettelse er lest som ‘kirkebakke’^[18]. Videre gis det ett eksempel fra Flateyjarbók og ytterligere tre islandske fra Grágás.[19]

Fritzner gir en lang rekke eksempler på sammensetninger fra RB og DN., men noen av disse må, på samme måte som ved Húsabœr, forstås som stedsnavn, selv om ikke alle er bevart i seinere kilder. Dette gjelder f.eks. belegget fra RB 11 (tilføyelse fra 1407): «um jörðina Gorðini,sem kallast kirkjubœrinn»,^[20] som klart viser et alternativt (og selvsagt relativt nytt) navn på det tidligere kirkestedet Gårda, gnr. 3 i Bø i Telemark. Belegget «í Nesi í kirkjubœnum (Grenland)», med hv. til RB 27¹⁴, bør på den annen side helst oppfattes appellativisk. I NG VII 228 er det imidlertid tentativt oppført som et tidligere navn på gnr. 71 Kyrkjestugu i Sauherad, like ved Nes kirke, som for øvrig først er belagt som «i kirke Stunne» i 1522 (DN XIII 160). Det følgende belegget er imidlertid klart et stedsnavn: «kirkjubœrinn í Sundunum i Bruggabergs sókn» (egt. «j Kirkiu bønom j Svndonom ...», RB 13), nå gnr. 40 Kyrkjebøen i Kviteseid, ellers kjent fra 1585 som «Kirckebønn». I NG VII 356 bemerker Albert Kjær at gården må ha vært kirkegods; altså en tolkning som ikke finnes hos Fritzner, men som nok kan være aktuell flere steder. Det neste belegget, «kirkjubœr í Solwarna», er fra 1406 og lyder i en noe videre kontekst: «... a wæghna erfwinghia Sigmundsz sem budi a jordh hennar a Kirkiu bø j Solwarna sem Ragnilder eithir ...» og på brevet (i DN IV 552) er det en yngre påskrift: «vm Kirkie bøø i Solfærn» (Fritzners henvisning til BK 41a gjelder bare «Kirkian i soluornum»). Ragnhildr har altså bodd på gården Kirkjubœr. I NG XII 45 (jfr. s. 49) oppfattes belegget som et forsvunnet navn på kirkestedet Solvorn, som også gnr. 75 Øvrebø er en del av.

En grundigere drøfting av de mange beleggene hos Fritzner på appellativet kirkjubœr eller de tilsvarende gårdsnavnet må utstå til en annen anledning. I NgL V oversettes kirkjubœr med «den eiendom, hvorpaa en privat (hœgendis-) kirke er bygget, og som den i regelen tilhører», og i Hægstad og Torp 1909 er det forklart som «gard som det er bygt ei kyrkja paa». En tilsvarende forklaring finnes i Heggstad 1930.

Under oppslagsordet meðalbýr gis bare opplysningen «eller meðalbœr, m. d.s.», og det vil vel si at det har samme betydning som det foregående oppslagsordet, meðalbú: «Jordeiendom ... som ligger i midten, mellem andre». Her vises det så til bœr, og ordet settes lik miðbœr. Det synes likevel ikke som Fritzner har eksempler på appellativ bruk av meðalbýr/-bœr, men han viser til en lang rekke eksempler på bruken i stedsnavn.

Miðbœr oversettes med «den midterste bœr (2)»; i 1. utg.: «den midterste Gaard». Det gis ett norsk og ett islandsk eksempel, og dette siste, «þar eru þrir bœir,er í Mörk heita allir,á miðbœnum bjó sá maðr,er Björn hét»; Nj. 149 (257²¹), altså fra Njáls saga, bør kanskje helst oppfattes appellativisk. Det norske eksempelet, fra DN II nr. 301 linje 3, synes derimot å gjelde et stedsnavn: «í miðbœnum í Ordali». I kilden er sammenhengen: «vm fim laupa lanð [!] iardar i Midbœnom j Ordale er liggar j Brugga bærga sokn». Fritzner har tydeligvis oppfattet «i Midbœnom» som et bruk i en gård Ordalr, men NG VII 366 viser at belegget gjelder gnr. 92 Midbøen i Kviteseid, der «i Ordale er det nuv. Aardalen, som gaar parallelt med Morgedalen». Årdalen er ikke kjent som gårdsnavn. Om bruken av forleddene mið og meðal i navn se for øvrig Schmidt 1987a, særlig s. 336–38.

1.2.4.6 Sammenfatning

I ordbøkene over de nordiske middelalderspråkene finner man i all hovedsak de etablerte tolkningene av býr og bœr: ‘gård’, ‘landsby’, i noen grad ‘grend’ eller ‘bygd’, foruten (hovedsakelig i Norge og Danmark) ‘kjøpstad’, og tolkningene synes i all hovedsak å være påvirket av den dominerende bosetningsstrukturen i det enkelte land. Det kunne dermed synes rimelig for hele det nordiske språkområdet, på samme måte som i ODS, å føre opp en grunnbetydning ‘bosted’, evt. ‘bosted med jordbruk’.

I én sammensetning, bjárefni, kan det likevel virke rimelig å vurdere å tolke forleddet som ‘eng, jorde, dyrket mark’, og en slik tolkning av bœr føres også opp i Hægstad og Torp 1909 og i seinere, reviderte utgaver av dette verket (Heggstad 1930 og Heggstad et al. 1975). Man kunne mistenke Hægstad for her å ha latt seg påvirke av den appellativiske bruken han kjente fra sin oppvekst på Sunnmøre, der den i alle fall må gå tilbake til 1600-tallet, slik vist gjennom forekomster i dialektordbøker (ovenfor i avsnitt 1.2.2). Det skal likevel ikke ses bort fra at Hægstad har funnet spor av slik appellativisk bruk under sitt arbeid med dialektstudier i eldre vestnorske skrifter (Hægstad 1906–42; verket mangler dessverre register, og jeg har ikke funnet noen slik henvisning).[21] Slik jeg har gjort rede for i en annen sammenheng med eksempel fra Gulatingsloven,[22] er det da også grunn til å anta at betydningen ‘eng, jorde, innmark’ har foreligget i norrønt, og denne betydningen foreligger høyst sannsynlig i et brev fra Hardanger i 1293 (jfr. Schmidt 1996: 311 f.).[23]

Neste skritt i undersøkelsen vil derfor være å se om det kan være grunnlag for å hevde at denne vestnorske og færøyske bruken av bø (bøur), som også kjennes gjennom navn på Shetland, kan representere en eldre, mer opprinnelig betydning av appellativet bœr (og kanskje også býr).

1.3 Et forsøk på å fastslå etymologien

1.3.1 Innledning

Det kan med en gang slås fast at hverken alder, dannelsesmåte eller opprinnelig betydning er åpenbar. Alt tyder imidlertid på at by/bø er et særnordisk ord, og hvis det er en innovasjon i nordisk, bør man kunne sette en bakre grense for alderen ved år 0. Hvis det derimot skulle vise seg at ordet har eksistert, men seinere forsvunnet, i andre germanske språk, er det selvsagt på språklig grunnlag umulig å fastslå noen slik bakre grense.[24] Det faller imidlertid utenfor rammen av dette arbeidet å forsøke å påvise eventuell bruk i språkforhold forut for de eldste kjente gårdsdannelser i Norden.

Appellativet er behandlet med vekslende grundighet i nordiske etymologiske ordbøker, og i noen grad er det også tatt med (men sjelden drøftet) i slike ordbøker for andre germanske språk. Etymologene drøfter selvsagt primært appellativene, men enkelte nevner også proprial bruk. Framfor alt gjelder det Elof Hellquists Svensk etymologisk ordbok, som gir det viktigste grunnlaget for behandlingen av ordet som navneledd. Først skal jeg likevel mer kortfattet nevne hvordan ordene forklares i noen tidligere nordiske verk.

1.3.2 Tamm 1890 – Falk og Torp 1903–06 (1910) – Torp 1919

Fredrik Tamms ufullendte etymologiske ordbok er den første på et nordisk språk,[25] utgitt i årene 1890–1915 (by omtales i det første heftet). Tamm oppgir (s. 74) den opprinnelige betydningen av by som «bostad» og regner ordet som en avledning til en germansk rot bǫw (i bo). Som grunnbetydning av denne antar han:

»vara, hava sin tilvaro»; härav »vistas, uppehålla sig, bo»; transitivt å ena sidan: »bringa att existera, bringa til att växa», å andra sidan: »inrätta en bostad, tillrusta hvad som hör till bostaden» o.s.v. (s. 48)

Han viser for øvrig til en lang rekke eldre og yngre beslektete ord, bl.a. got. bauan, ags. og ght. bfan som «i de forntyska språken även [betydde] bruka (jord), odla …».

Hjalmar Falk og Alf Torp utgav første bind av sin Etymologisk Ordbog over det norske og det danske Sprog i 1903, og etter noen få henvisninger til nyere og eldre bruk (bl.a. «bø ‘gaard, engmark’»), gis by en meget kort forklaring: «Ordet betyr oprindelig ‘bosted’ og hører til vb. bo».[26]

I 1919 utgav Alf Torp en egen Nynorsk etymologisk ordbok, der han sier at by «egentlig» betyr «‘gaard, bostad’, som i mange stedsnavne». Han setter opp en germansk grunnform «*bûja (ved siden av *bǫwja- i bœr)», og viser til videre drøfting under bua. Under bø nevner han betydningen ‘engmark’ og legger til at «den opr. bet. «gaard» bare [finnes] i stedsnavn. For øvrig vises til forklaringen under by.

Verbet bua finnes under oppslagsordet bu n., som Torp jevnfører med gotisk baúan, ags., gnt. og ght. búan, ‘bo, bygge, dyrke (jord)’, med henvisning til nht. bauen. Til disse svarer sanskrit bhū-, bhavati, ‘være’, latinsk fui, ‘var’, gresk νβω,‘bli til, skape, plante’.

1.3.3 Hellquist 1922 og 1939 og seinere etymologiske ordbøker

Elof Hellquists Svensk etymologisk ordbok kom i sin første utgave i 1922, og den bygger ifølge forordet på Tamm. Appellativet by oversettes først med «by, gård, stad» og det vises til «isl. býr, bœr,[27]gård, stad, no. by, stad, bø, gård, ängsmark, da. by, stad, by». Om etymologien uttaler Hellquist seg svært forsiktig; han framholder at det er dannet av rota i verbet bo «(kanske genom förmedling av ett sbst.); egentl.: bostad», altså som Falk og Torp 1903–06. Stedsnavn sammensatt med ‑by ofres om lag like mye plass som det øvrige, og de hevdes å ikke kunne være eldre enn 600- og 700-tallet, mens sammensetningene med personnavn skal tilhører et yngre sjikt; flere er fra kristen tid. Betydningen i stedsnavn kommenteres ikke.

Hellquists behandling av verbet bo avviker noe fra den man finner hos Torp (1919). Det gsv. verbet gis følgende betydninger: «bo, bebo, bereda m. m. = isl. búa …». Når det gjelder bruken i andre germanske språk, oversetter Hellquist got. bauan, ght. bûan o.s.v. med «bo, stundom: odla m. m.». Han framholder at den germanske grunnformen er omstridd, men setter den til en i.e. rot «bhū, bheue [! vel bheu3], vara, är, bliva, blir». Han nevner deretter en rekke beslektede ord fra andre ie. språk; her skal bare nevnes at Hellquist transkriberer det greske verbet som phýo, og oversetter med «avlar, frambringar».

Ordboka kom i en utvidet utgave i 1939 (uendret opptrykk i 1948). Innledningen til avsnittet by tilsvarer her førsteutgaven, men det gis nå rom for en etymologisk drøfting i vanlig forstand. Denne skiller seg ikke vesentlig fra Torp 1919, og Hellquist mener at by er en ja-avledning til rota i bo, (med henvisning til von Friesen 1930: 91):

… närmast til bet. ’ställa i ordning, bereda’, särsk. om jord ’bereda för att taga i besittning o. bruk’, alltså by egentl. om jordområde, där man gjorde anordningar (hus, röjning osv.) för att avvinna jorden nyttigheter (bete, gröda osv.).

Drøftingen av bruken i stedsnavn er vesentlig utvidet, og Hellquist framholder at navnelagingen er «ytterst vanlig». Han synes her framfor alt å anta betydningen ‘landsby’, og det nevnes en lang rekke eksempler med mange ulike typer forledd. Imidlertid er han for navnene med personnavnforledd («en rätt betydande grupp») tilbøyelig til å anta betydningen ‘gård’ («sannol. äldst med bet. icke av ’by’, utan (liksom i motsv. no. ortn.) av ’gård’»).[28] M.h.t. dateringen synes Hellquist nå å være villig til å strekke seg et sekel lenger bakover («Namntypen på -by är knappast äldre än 5–600-talen»), men også lenger fram i tid: «Nya sådana namn ha bildats t. o. m. efter medeltidens slut», og han legger til at ‑by i mange tilfeller er lagt til eksisterende stedsnavn, samt at mange av navnene har erstattet navn på ‑bygd. Avsnittet om verbet bo er nærmest uforandret fra 1922-utgaven.

Til slutt kan nevnes at hverken Alexander Jóhannesson (1956) eller Julius Pokorny (1959) gir nye opplysninger i forhold til de eldre ordbøkene, men bekrefter at by kommer av ie. rot *bheu- (jfr. Falk og Torp 1903–06), og er beslektet med bauen o.s.v. Jan de Vries (1962) setter norrønt býr til germ. *būwi-, og som egentlig betydning fører han opp «boden der zubereitet ist um in gebrauch genommen zu werden» med henvisning til von Friesen 1930: 91 (se nedenfor). Norrønt bœr oversettes med «hof, haus» fra germ. *bōwi-, og det henvises til búa 3, «wohnen; bereiten; schmücken».^[29]

1.3.4 Otto von Friesen – Emil Olson

En grundigere drøfting av ordets etymologi finner man først og fremst hos Otto von Friesen. Han anser det (1912: 237) som en gammel ju-stamme med betydningen «odling, gård», dannet på pret. part.-stadiet av det germanske verbet *bōwan, *būwan. I 1915 går han noe lenger i samme retning, og oversetter (s. 3):«By är här naturligtvis samma ord som det nutidaby och betecknade ursprungligen rätt och slätt ’odling, uppodlad mark’»; men han viser implisitt at betydningen ‘landsby’ også må ha forekommet tidlig, i det han fortsetter:«Dalby […] är ’byn i dalen’».

Emil Olson (1916) drøfter by under overskriften «Germansk -ia (m. och n.), -iō (f.)» (s. 165). Ifølge Olson går disse avledningsendelsene tilbake på ieur. -io og -iē, og de forekommer sparsomt som avledningsendelser i konkreter dannet av verbalstammer eller røtter. Suffiksenes funksjon har fra begynnelsen av vært å danne adjektiv, så de aktuelle substantivene må betraktes som substantiverte adjektiv. De fleste dannelsene av denne typen er felles- eller før-germanske. Først blant maskulinene nevnes by(r), som oversettes med «’gård’, ’lantgård’, ’by’, ’stad’». Ordet skal ifølge Olson komme av urnordisk *bō(u)ia : *bō(u)an = ‘bo’, gsv. boa, norrønt búa o.s.v.). I en anmerkning på s. 166 framholder han at ordlagingene også kunne forklares som opprinnelige abstrakter, og han stiller det samme spørsmål som von Friesen (1912: 235 ff.), om suffikset virkelig er -ia og ikke heller -iu.^[30]

I NoB 1930: 91 presiserer von Friesen sitt syn på by-navnene: by er avledet av bōa, búa i betydningen:

’ställa i ordning, bereda’, särskilt om jord ’bereda för att taga i besittning och bruk’. By betecknar alltså egentligen beredning, anordning’, särskilt ’jordområde, där man gjort anordningar (hus, röjning, odling) för att avvinna jorden nyttigheter i form av bete, gröda osv.

I 1932 utdyper han så sin oppfatning av forskjellen mellom det østnordiske bōa og det vestnordiske búa, som han mener er en sekundær utvikling. I denne forbindelsen nevner han også betydningen av bœr/býr som «odling».

Tolkningen av by som en ju-stamme har seinere fått støtte av Carl Ivar Ståhle, som i Studier över de svenska ortnamnen på ‑inge (utg. 1946) på s. 552 ff. har en lengre drøfting av navneleddet ‑by i forbindelse med innbyggerbetegnelsen ­boar. Begge er avledet av roten i verbet bo; -boar med an-suffiks har dannet et nomen agentis «en som bor», og by med ju-suffiks har dannet et nomen actionis «’boende, bebyggande’, som sekundärt fått den konkreta betydelsen ’boplats, bebyggelse’.[31]

1.3.5 Lars Hellberg

De færreste navneforskere har drøftet etymologien i særlig detalj. De som i det hele tatt går lenger enn til å nevne sammenhengen med verbet og gi en tolkning (vanligvis ‘gård’ eller ‘landsby’), nøyer seg med å sitere de etymologiske ordbøkene. Noen tar også stilling til stammetypen (f.eks. John Kousgård Sørensen i DS XIII, utg. 1958; se kap. 1.4.4.2 nedenfor) eller de unngår å ta stilling til spørsmålet (f.eks. Lis Weise i DS XVI, utg. 1975). Unntaket er Lars Hellberg, som i Inbyggarnamn på ‑karlar i svenska ortnamn (1950: 150 f.) sluttet seg til von Friesens teorier om avledning og betydning. By skulle dermed opprinnelig bety «beredning, anordning» som ble konkretisert til «odlande» og «nyodling». Han gir her også sin tilslutning til von Friesens oppfatning av ordet som en ju-stamme, noe han seinere revurderer.^[32] Hellberg viser endelig til et dialektalt belegg for bo «göra färdig, i ordning» fra Jemtland.

I verket om Kumlabygden (1967a: 375 ff.) legger Hellberg fram den hittil grundigste drøfting av appellativet og navneleddet by, og han opprettholder sin støtte til von Friesens syn på den opprinnelige betydningen av ordet («odlande»). Han føyer til at det også fra dansk hold har vært ytret en liknende tanke. Svend Aakjær mente by best kan oversettes med «dyrkningsområde, brug, kultiveret land» (1949: 77),^[33] noe han ifølge Hellberg (1967a: 375 f.) skal ha framholdt uavhengig av von Friesen allerede i 1937.^[34]

Grunnlaget for en tolkning av substantivet må ifølge Hellberg være å presisere betydningen av verbet bo i de enkelte germanske språkene. Det er klart at betydningen av det tilsvarende tyske ordet er ‘dyrke, drive jordbruk’, og at denne betydningen er gammel i vestgermansk. Man skulle da kunne regne med at en tilsvarende betydning har funnes også i Norden, og selv om den ifølge ordbøkene ikke er belagt i norrønt, viser Hellberg til at den er vanlig i nyislandsk, («búa búi sínu» o.fl. fra Blöndal), og at de tilsvarende uttrykkene i norrønt (både norsk og islandsk) meget vel kan gis samme oversettelse. Verbalsubstantivet bú n. kan tilsvarende gis en oversettelse som ‘gårdsdrift, jordbruk’, eller mer presist: «på boskaps­skötseln inriktad jordbruk» (s. 277 f.) med henvisninger både til Cleasby og Vigfusson og Fritzner).

Enkelte eksempler på dialektal bruk av verbet bo/bu (bl.a. fra Jemtland) i agrar sammenheng støtter von Friesens hypotese om betydningen av by (s. 378). Det har vært innvendt at den spesielle, jordbrukstekniske bruken av ordet bare er en spesialisering av den gamle betydningen ‘berede’ o.l., men Hellberg viser (s. 379) at ‘berede’ først og fremst er en særnordisk betydning (som det muligens også finnes spor av i gammelengelsk). Den lar seg ikke uten videre forklare som direkte utviklet av de mer opprinnelige betydningene av verbet og verbalrota (‘bli’, ‘være’), mens den germanske betydningen ‘dyrke’ derimot kan ha blitt utvidet eller generalisert til ‘berede’:[35]

Att ’odla’ är detsamma som att’bereda marken’, att’sätta jordeni stånd’ (att bära gröda). Ur­nord. *bōwan med en sådan funktion har därefter börjat användas i vidare sammanhang och små­ning­om fått en allmän innebörd av ’bereda, iståndsätta, göra färdig’.Betydelsen ’bereda’ tordeså­lunda i själva verket vittna om att verbet *bōwani urnordiskan allmänt har haft innebörden ’odla’och ’nyodla’. (s. 379)

En betydningsmessig parallell til búa er byggja (byggva), som foruten ‘bygge, bebygge’ også kunne bety ‘bo’ og ‘bruke’, spesielt ‘bruke jord, dyrke’ m.m. Hellberg finner det interessant at verbet byggja også kunne brukes i betydningen ‘leie ut jord’, noe som skulle kunne tyde på en eldre betydning ‘la dyrke’, altså at vi har å gjøre med et kausativt verb, noe flere språkforskere mener må være det opprinnelige (se s. 379).

Hellberg trekker også inn appellativet bonde m., som han mener, bl.a. med henvisning til gammelengelsk, opprinnelig har vært en yrkesbetegnelse ‘jorddyrker’, ikke som ellers antatt, ‘en som bor’, ‘en boende’ (op. cit. 380). Av andre ord som er avledet fra samme rot, framhever han den gamle betegnelsen på kornslaget bygg, østnordisk bjugg. Grunnbetydningen av dette, fra gammelt av det viktigste kornslaget i Norden, er ‘det dyrkede’. Ordet har paralleller i geng. b‘ow, gfris. be og gnty. bewō(gen. pl.) (op. cit. 381 f.). Av disse gamle dannelsene slutter Hellberg at roten i verbet bo på et meget tidlig stadium har fått betydningen ‘dyrke’, og at også det nordiske verbet bo (bōa, búa) har hatt et allment innhold ‘dyrke’. Denne betydningen ble imidlertid trengt tilbake, uten tvil fordi bygga sekundært fikk samme betydning, og bo fikk så etter hvert den moderne betydningen ‘være bosatt’. I de vestgermanske språkene gikk motsvarigheten til bygga tapt på et tidlig stadium, og de germanske verbene som tilsvarer bo kunne lettere beholde den opprinnelige betydningen ‘dyrke’, mens andre ord (wohnen, dwell, live) videreførte betydningen ‘være bosatt’.

I et mindre avsnitt (s. 382–84) drøfter deretter Hellberg den ie. rota *bhe, som alminnelig antatt har hatt et innhold ‘vokse’ (evt. enda eldre ‘svelle’; Pokorny). Herav oppstod betydninger som ‘være, bli’, slik det er vist gjennom eksempler fra flere språk. Det er noe uklart hvordan betydningen ‘dyrke’ har oppstått, men Hellberg antyder en overføring fra den kausative formen (‘la vokse’) som fortsatt levde i norrønt byggja:

Men bet. ’växa’ – som en gång bör ha funnits även i det (för)germanska verbet – har kanske helt spontant kunnat utveckla sig till ’odla’ i det tidiga kulturskede, då människan övergick från enbart samlare av vilda (självväxande)gräs og örter till aktiv odlare eller jordbrukare» (op. cit. 384).

Avslutningsvis framholder Hellberg at en betydningsutvikling fra ‘vokse’ direkte til ‘bo’ er vanskelig å forstå. Det er derimot en logisk utvikling fra ‘vokse’ via ‘dyrke’ til ‘bo, være bosatt’, da mer avansert jordbruk forutsetter fast bosetning.

Under drøftingen av teignavnleddet bø (bøur, bjå) går Hellberg (s. 384–95) ut fra at betydningen ‘bruke jorda, dyrke’ av det urgerm. verbet *bōwan, *būwan, etter all sann­synlighet har vært fullt levende i urnordisk. Og han fortsetter:

Det abstrakta substantivet by (bø), som måste vara en gammal bildning, snarast urgermansk, kan givetvis under sådana förhållanden ursprungligen ha betytt ’odlande’, ’nyodlande’ lika väl som ’bo­en­de’. Härur ha på vanligt sätt de konkreta betydelserna ’odling’, ’odlad mark’, ’nyodling’ samt ’ny­bygge’, ’gård’ och ’by’ kunnat utveckla sig. (op. cit. 385)

Et bebyggelsesbetegnende innhold fikk navneleddet allerede før i-omlyds- og synkopetida, mens *bōwju- eller *bōwja- fremdeles lett kunne assosieres med verbet *bōwan (da både i betydningen ‘dyrke’ og ‘bo’). Betydningsendringen skyldtes delvis at så mange teiger («lövängar») dannet grunnlag for nye bosetninger, og at navnene gikk over til å bli bebyggelsesnavn (s. 418). Hellbergs onomastisk baserte argumenter for tolkningen av navnene på by/bø drøftes nedenfor i avsnitt 1.4.3.1.

1.3.6 Sammenfatning

Av det ovenstående går det fram at det er generell enighet om at by/bø har sammenheng med verbet bo, norrønt búa. Uenigheten oppstår når man skal ta stilling til hvilken betydning av dette verbet som lå til grunn da appellativene ble til. Det kan dreie seg om verbets nåværende betydning eller en sannsynligvis mer opprinnelig, ‘bruke (jord), dyrke’, slik Hellquist alternativt oversetter ght. bûan (jfr. Falk og Torp 1903–06 og Torp 1919). Det er således en klar linje fra Hellquists etymologi til Lars Hellbergs tolkning av navneleddet by. Om dette er rett, har det altså foregått en utvikling fra en mer generell til en mer spesiell betydning, noe som ikke skulle forundre. Denne samme, generelle be­tydningen kan man spore ved å sammenlikne med andre indoeuropeiske språk. Beslektet med denne er en betydning kjent i nynorsk, der bu(a) kan gjengis med «lage til, gjere ferdig» (NnO). I norrønt synes denne betydningen bare å være belagt i forbindelse med preposisjonene til og um (se Fritzner I s. 208), men det skulle ikke være noe til hinder for at den var gammel.

By/bø er altså dannet til et verb som i germ. må ha hatt formene *bōwan, *būwan, av en germ. rotform *bǫw som tilsvarer ie. *bhǫw. Dette verbet har hatt ulike betydningsutviklinger, til ‘bo’ i de nordiske språkene og til ‘dyrke’ i tysk. I norske og svenske dia­lekter, samt i nyislandsk, har verbet også en betydning ‘berede, lage til, gjøre ferdig’.

Sammenlikner man med andre indoeuropeiske språk, tyder alt på at en opprinneligere betydning har vært ‘være, bli til, avle’ (jfr. gresk), noe som kunne tyde på at betydningen ‘dyrke’ i alle fall er eldre enn betydningen ‘bo’, slik Lars Hellberg argumenterer for. Av verbet oppstod, sannsynligvis bare på nordisk område, de konkrete substantivene germ. *bōwja-, *būwja- (evt. *bōwju-, *būwju-) ‘bosted’ eller ‘dyrket område, teig’, som ble til bœr og býr ved i-omlyd (i synkopetida ca. 500–800). Det er ingen ting i veien for at begge betydninger kan ha eksistert allerede i urnordisk tid, og at disse ble beholdt etter at appellativene fikk sin norrøne form.

Hellbergs tolkning av navneleddet har ikke vunnet allmenn tilslutning, kanskje fordi man ikke har festet seg ved at Hellbergs tolkningsforslag utelukkene gjelder de aller eldste by-bebyg­gelsene. Betydningen ‘bosted’ og ‘gård’, ‘landsby’ har ifølge Hellberg oppstått tidlig, i alle fall i vikingtida, og spørsmålet om hvordan navneleddet skal forstås i det enkelte navnet, blir dermed avhenging av dateringen. Før jeg tar for meg dateringsspørsmålet, skal jeg i det følgende avsnittet gi en oversikt over hvordan stedsnavn sammensatt med navneleddene by/bø er behandlet i den sentrale navnelitteraturen.

1.4By og bø i navnelitteraturen

1.4.1 Innledning

Nedenfor skal presenteres noen syn på appellativene/navne­leddene by/bø som kan leses ut av de viktigste forskningsbidragene og stedsnavnutgavene. Det er da også disse som ligger til grunn for de sammenfatningene man finner i oppslagsverkene. Der det foreligger fyldige omtaler i innledningsbindene til navneseriene, vil først og fremst denne framstillingen bli lagt til grunn; for øvrig gjengis drøftinger i noen av enkeltbindene. Det vil bli lagt størst vekt på Skandinavia, idet navnene i de koloniserte områdene må antas å gjenspeile den nordiske navnebruken på den tid koloniseringen fant sted.

Danske og svenske forskere har drøftet etymologi og navnebruk i forbindelse med lokale og regionale studier, til dels i tidsskriftet Namn och bygd (NoB), men kanskje framfor alt i stedsnavnutgavene Danmarks stednavne (DS), Sveriges Ortnamn (SO), Ortnamnen i Göteborgs och Bohus län (OGB; som har spesielt stor interesse i sammenheng med de norske navnene); dessuten i andre regionale, svenske serier som Skånes ortnamn (SkO).

Framstillingen kunne vært gjort på flere måter, f.eks. ordnet etter forfatter, i og med at de færreste ser ut til å ha endret syn på betydningen av navneleddet i løpet av sin forskergjerning. En mulighet jeg forsøkte, var å drøfte litteraturen i streng kronologisk orden, da jeg antok at den enkelte navneforsker hadde holdt seg orientert om hele den nordiske navnelitteraturen – noe som ofte (dessverre) viste seg ikke å være tilfelle. Beskrivelsen ble på denne måten uoversiktlig og enda mer plasskrevende enn den nå er blitt. Gjennomgåelsen nedenfor er derfor i all hovedsak ordnet kronologisk for hvert land, men likevel slik at artikler og større enkeltverk er behandlet hver for seg.

Siden Norske Gaardnavne langt på vei forelå allerede da den øvrige litteraturen jeg skal nevne ble til, blir den norske litteraturen drøftet først. Etter denne vil jeg i avsnitt 1.4.3 ta for meg den omfattende svenske litteraturen, mens den danske forskningen, som har færre berøringspunkt med den norske, og som i alle fall i mindre grad har vært trukket inn i den norske debatten, vil deretter bli behandlet mer kursorisk i avsnitt 1.4.4. I avsnitt 1.4.5 skal jeg kort kommentere forskningen i navn dannet av nordiske vikinger i noen koloniserte områder.

1.4.2 Norge

1.4.2.1 Norske Gaardnavne

De tidlige norske navneforskere oppgir vanligvis betydningen ‘gård’[36] (evt. ‘gårdpart’) således Oluf Rygh i Norske Gaardnavne (NG) I – III (utg. 1897, 1898 og 1900), bd. IV1 fra 1900 og i innledningsbindet fra 1898 (NG Indl. s. 47), samt de fleste utgiverne av de følgende bindene av serien. De bygger hovedsakelig på den appellative bruken i norrønt, men skjeler tydeligvis også til navnebruken, som når Rygh i innledningsbindet (loc. cit.) tilføyer at i den sørvestlige delen av Norge er ordet også «ofte brugt som sidste Led i Grændenavne» (jfr. Alexander Bugge 1916a: 21 f., 1917: 138 f., 1918: 12 f., Indrebø 1922: 39). I de enkelte bindene av NG nevnes denne bruken av appellativet bø første gang av Amund B. Larsen i NG VIII (Nedenes Amt, utg. 1905) og så av Albert Kjær i NG VII (Bratsberg Amt, utg. 1914) og så endelig av Magnus Olsen i NG X (Stavanger Amt, utg. 1915), d.v.s. de tre fylkene der slik bruk av navneleddet forekommer. Bruken av ordet býr/bœr er det da også som ligger til grunn for forklaringene i NgL V og hos Fritzner (se avsnitt 1.2.4.2).

Betydningen ‘eng’ nevnes ikke i NG Indl., og synes i navnesammenheng først å være påvist av Karl Rygh i NG XVI (Nordlands Amt, utg. 1905). Der forklarer han de aller fleste steder navneleddet med ‘gård’, ofte med henvisning til NG Indl., men ved to navn forsøker han en annen tolkning. Leiknesbø, gnr. 74.75 i Tysfjord, og Bøna, gnr. 58 i Bø.

Leiknesbø, med eldstebelegg fra 1610 (det eldste i NG fra 1661), må være en sammensetning av gårdsnavnet Leiknes (gnr. 76, også først belagt i 1610) og bœr m., og Karl Rygh kommenterer:

Det sidste Ord kan her vist ikke have den Indl. S. 47 omtalte Betydning, som det paa enkelte Kanter nu har i Sammensætning med et andet Stedsnavn, nemlig som Grændenavn (jfr. Fritzner I S. 288 b). Snarere maa man her gaa ud fra den nyere Betydning afBø m., «Engmark, den indgjerdede eller om­hegnede Mark omkring en Gaard» (Aasen). Navnet betyder saaledes vel: en til Leiknes hørende Eng­mark. (NG XVI 281)

Ved Bøna, med eldstebelegg fra 1647 (ifølge NG fra 1723), kommenterer han:

Her vel af Bø m., indgjerdet Engmark. Jfr. Tysfjorden GN. 75. Ligger nær ved Grimstad [nevnt i AB] og har vel oprindelig hørt derunder. (NG XVI 379)

Den samme tolkningen foreslår Karl Rygh ved tre navn i Møre og Romsdal (NG XIII, utg. 1908), f.eks. ved Åmbøen gnr. 32 i Ørsta (eldstebelegg fra 1647; ifølge NG fra 1666):

Et af de flere Exempler paa, at ‑bø er sms. med en anden Gaards Navn, i opr. Betydning af en til denne Gaard hørende indhegnet Engmark. (NG XIII 90)

Til gnr. 56 i Vanylven, «Almklov lille», som ifølge NG XIII 9 kalles bøn9n9, bemerkes at:

Daglignavnet erbœr m., Gaard (Indl. S. 47) i bestemt Form. Her maa vel den nyere Betydning af Ordet: indhegnet Engmark omkring en Gaard, ligge til Grund for Navnet. (NG XIII 9)

Gnr. 55 Store Almkloven er ifølge NG kjent siden 1603, mens gnr. 56 først kjennes (som «Lille Alkløff» fra 1666. Tilsvarende nevnes i NG XIII 214, under gnr. 27 Svinabøen (første gang belagt i 1632):

Sidste Led, ‑bø, er vel her at opfatte i den nyere Betydning, «indhegnet Græsmark i Nærheden af en Gaard». Navnet betegner da vel en saadan Mark, som har været brugt til Græsning for Svin.

For øvrig står navneleddet ofte uforklart, eller det tolkes som ‘gård’ eller som ‘gårdpart’.

I 1910 foreslår Magnus Olsen tolkningen ‘eng’ ved tre navn i Hordaland (Søndre Bergenhus Amt, NG XI 90, 93, 208), f.eks. ved gnr. 49 Bjøllebø i Fjelberg (kjent siden 1610): «2det Led er Bø m., som i Søndhordland bruges om Engmarken omkring en Gaard» (s. 90), mens han ved ett navn, gnr. 101 Vågsbøen i Fana (med eldstebelegg fra 1620) stiller spørsmålet åpent: «Betyder Gaarden (eller ‘Bøen’, Engmarken…) ved Vaagen» (NG XI 242). Magnus Olsen foreslår tydeligvis tolkningen ‘engmark’ bare ved gårder han anser som relativt unge, og ved gnr. 55 Sætrabø i Fitjar, belagt første gang i 1567, sier han at etterleddet er «snarest ‘Gaard’» og tilføyer at «i yngre søndhordlandske Stedsnavne bruges Bø m. ofte om Engmarken omkring en Gaard». Det er imidlertid ikke åpenbart hvordan Olsen skiller mellom eldre og yngre sammensetninger. Ved gnr. 33.34 Litlabø på Stord, først belagt i 1557, men åpenbart en relativt stor gård, kommenterer han at bø er «her vistnok ikke brugt i den Betydning, som Ordet nu har i Stedets Dialekt: Engmark omkring en Gaard» og han viser til Vidsteen (se kap. 1.2.2 ovenfor). I langt de fleste sammensetningene tolker Olsen navneleddet som ‘gård’.

Albert Kjær, utgiveren av bl.a. NG XII (Nordre Bergenhus Amt, utg. 1919), er svært forsiktig med å foreslå noen annen tolkning enn ‘gård’ eller (ofte) ‘gårdpart’. Ved gnr. 66 Skarsbø i Sogndal, som i RB 32a og 42b skrives «j Skarde», kommenterer han: «... senere sms. med Bø m., Gaard, paa Vestlandet ogsaa Engmark» (s. 96). Til gnr. 58 Lykkjebøen i Kinn kommenterer han:

1ste Led lykkja f., indhegnet Jordstykke (Indl. S. 66). Maaske har Oprindelsen til denne temmelig afsides liggende Gaard været en indhegnet Udslaatt. Ogsaa skrevet Løkebø. (NG XII 362)

Det blir likevel litt usikkert hvordan man her skal tolke Kjærs syn på navneleddet. I det hele tatt er det betegnende at utgiverne av NG bare i svært liten grad la fram andre tolkninger til by/bø enn den Oluf Rygh førte opp i de bindene han selv utgav, og i NG Indl. s. 47, nemlig «Gaard». Og når Karl Rygh og Magnus Olsen foreslår ‘engmark’ som en mulig tolkning i noen ganske få navn, så presiserer de gjerne at dette er en yngre, nyere, altså sekundær betydning.

1.4.2.2 Seinere norske kommentarer til navneleddene

Navneleddene by/bø har bare i liten grad vært drøftet av norske forskere ut over det som er nevnt ovenfor, og delvis skyldes nok dette at bebyggelsesnavnene sjelden har vært gjort gjenstand for særlige undersøkelser etter at utgivelsen av NG var fullført i 1924. Unntaket er først og fremst Magnus Olsen, men i 1920-åra var også et par andre forskere inne på betydningen av navneleddene, særlig gjelder det varianten bø.

Johannes Litleskare utgav i 1925 en liten avhandling Øydejorder,gløymde gardsnamn og burttynte gardar i Nordhordland, der han argumenterte for at bø ble brukt om tid­ligere dyrket mark på nedlagte gårder:

«Tøptna» = Tufterne er aa finna som markanamn der det no er utmark. Det same gjeld dei fleste gardsnamn samansette med «Bø» (Myrebø, Vaagsbø o.s.b.). Mange «Bø»-namn er aa finna i utmarki endaa, og her hev me det same: Ein gard hev lege i øyde i lange tider og fenge «Tufta»- eller «Bø»-namnet medan han laag i øyde – og havt det sidan, etter at han vart attbygt. (Litleskare 1925: 8)

Av beskrivelsen (op. cit. 30) går det fram at det er betydningen ‘jorde, inngjerdt mark’ som ligger til grunn for Litleskares hypotese:

Gardar med «-bø» i enden av namnet kann ein ganga utifraa hev lege i øyde; for «-bø» det er «bødn som andre gardar ... tok i bruk». Fyrst slo dei av høyet heime på sin eigen bø, dinæst tok dei til med slaatten paa Nesbødn.

Bruken av bø, men da bare i bestemt form, om slåttemark har også Leiv Heggstad et al. funnet. I artikkelen «Teigenamn frå Voss» skriver han:

Bøm er enno bruka um heile innmarki, men i samansetning er det og bruka um visse stykke, helst eng: Slettebødn (Endeve), Utlebødn (Skutle; av utløde), Runningsbøjane (Skjeldal). Det finst og soleis i mange plassnamn (Brynabødn ofl.). (Heggstad 1925: 45)

Magnus Olsen hadde, som nevnt, allerede i 1910 foreslått betydningen ‘engmark’ i enkelte – hovedsakelig yngre – navn i Hordaland, men seinere ser det ut til at han overser denne betydningen. IHedenske kultminder i norske stedsnavne oversetter han kort Bø med «d.e. gaarden» (Olsen 1915: 211). I Ættegård og helligdom (1926) kommer han flere steder grundigere inn på ordets stilling i norske gårdsnavn, men om tolkningen har han lite å si ut over å fastslå betydningene ‘gård’, ‘bosted med gårdsdrift’ (s. 47, 55), samt at han viser til den avvikende bruken i betydningen ‘grend’ i enkelte bygder (s. 106–11). I Stedsnavn og gudeminner i Land (1929) nevner han flere steder betydningen ‘gård’ (bl.a. s. 19), men på s. 44 nevner han også et par navn på ‑bøen, som han mener her viser til deling av eldre gårder (jfr. under Torgunsbøen s. 422 nedenfor).

I kapittelet om Norge i Nordisk kultur, bd. V, Stedsnavn (NK V, utg. 1939) presiserer han (s. 15) at det er «viktig at stedsnavn sees i forbindelse med sit historiske miljø, med tidsomstendighetene», og her tar han også med tolkningen ‘dyrket mark’. Han setter opp fire ulike betydninger av by/bø, og disse bygger i all hovedsak på bruken av navnene: «Ved bœr (býr) er der å skjelne mellem fire ting: «a) gård, b) gårdpart, c) grend, d) dyrket mark på nedlagt gård». Den siste betydningen oppgis med henvisning til Litle­skare 1925.

Seinere har betydningen av navneleddet kort vært nevnt i ulike sammenhenger. I 1949 drøfter Olav T. Beito (s. 130) navneleddet brukt i norske seternavn. Han forklarer ordene by og bø som: «gard», men legger til at «bø tyder òg inngjerd mark på ein gard, gjorde, vestanfjells».

I 1955 utgav Asgaut Steinnes sin monografiHusebyar, der han (s. 8) setter by i forbindelse med verbet búa og om betydningen sier at det «tyder opphavleg noko slikt som ‘bustad’». I norrøn tid bruktes by ifølge Steinnes i fire ulike betydninger, om «1) husa på ein gard, 2) einbølt gard, 3) fleirbølt gard, grend [...] og 4) by = kjøpstad». Han tilføyer at «i forma bø vert det brukt om innmarka på ein gard», men det framgår at han her viser til yngre forhold. Endelig gjengir Steinnes bruken i eldre og yngre dansk og svensk, og slutter at:

Både i norsk og endå meir i svensk og dansk har det etter dette tidleg vori lagt ei kollektiv meining inn i ordet. Denne kollektive meininga kan vi difor venta å finna i siste leden av namnet Huseby, i alle fall der vi finn namnet på svensk og dansk grunn. (s. 9)

Til Kristian Halds artikkel om navneleddet i Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder (KLNM II, utg. 1957, sp. 381 ff.; kap. 1.4.4.1 nedenfor) skrev Per Hovda et supplement om de norske navnene (sp. 387–89). Her gjengis i hovedsak Magnus Olsens fire betydninger (1939), men det legges til at bø vestafjells også kan brukes om «inngjerd mark på ein gard, jorde, eng», og om selsbø (jordet rundt huset på en seter og i seternavn. I seternavnene kan det nok i noen tilfeller spores minner om eldre fast bosetning, men Hovda regner også med en betydning «inngjerd dyrka mark eit stykke frå hovudbølet».[37]

Ola Stemshaugs innføringsbok Namn i Noreg kom i sin første utgave i 1973,og han gir en kort, språklig forklaring til navneleddet («til rota i gno. búa v. ’ordne, stelle i stand, bu (seg), byggje, bu’.»; s. 109). Forfatteren opplyser (med hv. til von Friesen 1930: 91) at «tydinga av namnelekken kunne opphavleg vera ’jordområde som ein hadde stelt i stand (med rydningar, hus e.l.) for å kunne utnytte til livsopphaldet». Men Stemshaug viser også til Ståhles tolkning «ei meir direkte tyding ’buplass, bustad’» (jfr: Ståhle 1946: 552 «boplats, bebyggelse»). Endelig slår han fast at «i gammalnorsk tydde bœr/býr vanleg ’einskild gard’». Han viser imidlertid ikke til nyere forskning, heller ikke i tredje utgave av boka (utg. 1985 og ifølge forlaget «sterkt revidert»), selv om han av Thorsten Andersson (NoB 1974: 188) var blitt gjort oppmerksom på Lars Hellbergs avhandling om Kumlabygden (1967a).

I tråd med framstillingen hos Stemshaug, opplyses det i Norsk stadnamnleksikon (NSL) kort at navneleddet betyr «‘gard’, avleidd av rota i verbet búa ‘bu’, eldre ‘dyrke’» (se 1. utgave 1976: 85 f. og uendret i andre og tredje utgave). Denne knappe forklaringen ble for øvrig sterkt kritisert i Gösta Holms anmeldelse av boka i MM 1977, som bl.a. etterlyste henvisning til nyere litteratur, særlig Hellbergs verk om Kumlabygden. Dette er det tatt hensyn til i fjerde utgave (1997), der Jørn Sandnes, etter omtalen av seternavn på bø, nevner at noen av disse «kan ha fått namnet sitt av den truleg sekundære tydinga som er utvikla vestafjells ‘inngjerd mark på ein gard, jorde’». Han legger til at «Lars Hellberg har argumentert for at denne tydinga kan vere utgammal» (NSL s. 113).[38] I en annen nyere framstilling (Særheim 1985: 63) gis en enda kortere forklaring: «‘gard, buplass’ (til bu vb.)».

Navneleddet er lite drøftet av norske forskere, og bare i et par tilfeller har man gått lenger enn å vise til den leksikalske betydningen av appellativet. Bruken av navneleddet er på den annen side rimelig godt dokumentert, særlig den spesielle bruken om slåttemark. Stemshaug har vist til den tidlige svenske diskusjonen om navneleddets opprinnelige betydning, men har sett bort fra den nyere svenske forskningen og har heller ikke drøftet hvilke konsekvenser tolkningen ‘dyrket mark’ evt. kunne ha for forståelsen av gårdsnavnene.

1.4.3 Sverige

Den svenske forskningen omkring navneleddet er ganske omfattende, og det kan være nyttig både å se på spesialstudier og mer generelle oversikter. Jeg skal først ta for meg forfattere som spesielt har drøftet denne navnetypen, og kommentere noen enkeltverk der navnene på ‑by er underkastet en grundig behandling, for deretter å se hvilket syn på navneleddet som gjenspeiles i innførings- og lærebøkene i navneforskning. I avsnitt 1.4.3.2 skal jeg gi en mer kursorisk oversikt over hvordan navn på ‑by er behandlet i de mange svenske stedsnavnutgavene.

1.4.3.1 Monografier, artikler og lærebøker

Den eneste monografien over navn på by er Elof Hellquists De svenska ortnamnen på ‑by. En öfversikt. Göteborg 1918,[39] der han drøfter etymologi og betydning på s. 93 f. Først presenterer Hellquist det samme syn på etymologien som han seinere la fram i ordboka (Hellquist 1922, 1939; se avsnitt 1.3.3 ovenfor), altså at ordet er en ja-avledning av stammen i verbet bo. Han antar en grunnbetydning ‘bosted’ og peker på nært slektskap med appellativet bo n., tilsv. norrønt bú, som han oversetter med «’gård, hemman’, men stundom väl även ’by’». Han peker likevel på at by kunne være avledet «ej direkt af verbalstammen utan af just det nämnda sbst. bo eller rättare en äldre motsvarighet därtill», og han gir eksempler på at etterleddene ­‑by og bo kan veksle i enkelte eldre stedsnavn. I svenske navn betyr by dels ‘bosted, enkeltgård’, dels «by, bestående af flera gårdar», altså ‘landsby’. Også når det gjelder vestnordisk, finner Hellquist de samme betydningene, men her mener han ordet også kan bety ‘bygd’, og likeledes «äfven grend, krókr». Og han presiserer til slutt at «yngre är naturligtvis den redan i fornspråken förefintliga betydelsen ’stad’, som kvarlefver i danskan, norskan och i nygotländska böjn ’staden’».

Ifølge Hellquists konklusjon (op. cit. 94) har by opprinnelig betegnet bosted i sin alminnelighet, men i de aller fleste svenske navn må navneleddet likevel forstås som ‘landsby’. Man vet ikke hvordan denne betydningen har oppstått, men Hellquist presiserer at «en dylik specialisering af betydelsen, innebär intet på något sätt påfallande». Denne betydelsesendringen har skjedd i Danmark, Sverige og deler av Norge [!], og Hellquist mener den ikke kan skyldes gårddeling, fordi «de äldsta by-namnen (i motsats till en stor mängd sta-namn) icke innehålla personnamn». Etter Hellquists syn har også enkeltgårder i de samme områdene kunnet få navn på ‑by, men dette skyldes ikke at den opprinnelige betydningen av navneleddet (‘bosted’) har levd videre ved siden av den nyere (‘landsby’), men at man har fått en «utvidgning af dess användbarhet, alltså på sätt och vis en ny betydelse­förändring, hvarigenom ordet åtminstone skenbart återfått sin ursprungliga betydelse».

Jöran Sahlgren (1934: 287) anser Hellquists monografi om by som «hans metodiskt bästa arbete på detta forskningsområde» og slutter seg til de fleste av Hellquists konklusjoner når det gjelder navnegruppa. Når det gjelder betydningen, er Sahlgren imidlertid uenig:

Då Hellquist antar att i huvudstammen av namngruppen ordet by har samma betydelse som det har i modern svenska, kan jag i alla händelser ej vara med. Min erfarenhet har i stället givit vid handen att den vanliga betydelsen av by i gamla ortnamn är ’gård’.

Samme år som Hellquist utgav sin monografi (1918), skrev Hjalmar Lindroth i Bohusläns härads- och sockennamn at navnene som nå framstår som sammensetninger med ‑by, kan ha tre ulike opphav, opprinnelig -by, -bø og «slutligen ett från båda skilt ‑bū n.» (s. 56). Han drøfter kort ulike forleddstyper og slår så fast at:

Utan att fästa oss vid den skiftande härkomsten hos namnen på -by torde vi kunna säga, att by med personnamn som förled betyder ’gård’, medan vi inom den andra gruppen finna en mängd namn där ordet betyder’sammanslutningav gårdar (med olika ägare)’. (Lindroth 1918: 56 f.)

Det samme synet gir Lindroth uttrykk for i sin populært anlagte Våra ortnamn och vad de lära oss (utg. 1923). For de fleste by-navnenes vedkommende regner Lindroth med betydningen ‘landsby’, men på s. 125 slår han fast at betydningen ‘gård’ må foreligge der forleddet er et personnavn, mens det f.eks. i navn der forleddet er et personbetegnende navn i pluralis, nok betyr ‘landsby’. På s. 154 tas navnene på -by med som den siste (d.v.s. yngste) gruppa av de primære bebyggelsesnavnene (se kap. 1.4.3.2 om Lindroths behandling av navn på -by i de tidlige bindene av OGB).

Ivar Lundahl tolker i Falbygdens by- och gårdnamn (utg. 1927) navneleddet forskjellig fra navn til navn. Mest frekvent er tolkningen ‘landsby’ (s. 31 f., s. 131, s. 135 og s. 158 f.). Til soknenavnet Sörby (s. 185) gir han ingen særskilt forklaring av etterleddet, men bebyggelsen karakteriseres som en «by». Ved Karleby (s. 100) og Leaby (s. 102) oversettes by med «byalag», og på s. 120 oversettes Råttneby med «den ruttnadelen av byn». Etterleddet i Sörby (s. 17) oversettes med «gård», og i Vaxby (s. 137) med «(enstaka) gård». Lundahls vekslende syn på navneleddet kommer også fram i hans innledning til navneserienfor Älvsborgs län (SOÄ) og i enkeltbindene av serien for Skaraborgs län (SOSk); se kap. 1.4.3.2 nedenfor.

I Västsvenska hembygdsstudier tillägnade Hjalmar Lindroth 6 februari 1928, stiller David Palm spørsmålet «Vad betyder by i västsvenska ortnamn?» og framholder (s. 58) at man ikke kan uttale noe sikkert om betydningen utelukkende på grunnlag av språklige kriterier. Det avgjørende svaret må gis av bebyggelseshistorikerne. Heller ikke er det gitt at svaret er det samme i hele det vestsvenske området (Halland, Båhuslen, Värmland, Dalsland og Väster­göt­land). Etter å ha gjort rede for appellativ bruk i landskapslovene, størrelsen på bebyggelsene og eiendomsforholdene, konkluderer han at betydningen ‘landsby’ dominerer i Halland og Västgötland, ‘gård’ i Dalsland og Värmland, mens forholdene er mer kompliserte i Båhuslen. Her mener han det er grunn til å anta betydningen ‘landsby’ i flere navn, særlig i den sørlige delen av landskapet, og at «det är värt en grundlig undersökning, om inte vissa av södra B:s namn på -by tyda på en förhistorisk kulturell anknytning til Vgtl.» (s. 69); jfr. Palms utredninger i OGB III, VIII og XII2, kommentert s. 75 og 77 f. nedenfor.

Gösta Franzén drøfter navneleddet i Vikbolandets by- och gårdnamn (1937: 40–42). Han anser by-bebyggelsene for sekundære og konkluderer (s. 42) med at denne sekundære karakteren er viktig også for diskusjonen av etterleddets betydning:

Då det knappast är troligt eller rimligt, att utflyttningarna som regel skett kollektivt eller omedelbart lett til uppkomsten av byar, har by i ortnamnen med all sannolikhet betytt ‘gård’ [med hv. til Sahlgren 1934: 288; von Friesen 1915: 3 og 1930: 91].

Franzén kommenterer Hellquists tolkning (1918: 94) og imøtegår David Palms forslag (1928: 58 ff.) om at ‘pagus’ (landsby) skal være den vanlige i det sørvestre Sverige:

Palms argument – att by-habitationerna nutilldags i stor utsträckning äro ganska betydandebyar och att namnen sällan förekomma samansatta med personnamn – kunna emellertid ej tilmätas något större bevisvärde. (Franzén, loc. cit.)

I NK V 141–44 kommenterer Franzén de svenske navnene på -by (her finnes for øvrig også et instruktivt utbredelseskart), og om betydningen sies følgende:

Till denna by-bebyggelsens sekundära karaktär måste även hänsyn tagas, då det gäller att avgöra innebörden hos elementet ‑by. Grundordet, fsv. by(r) m., kan nämligen beteckna såväl enstaka gård som by. I sin monografi över namntypen antar Hellquist, att betydelsen för huvudstommen av namnen varit ’by’ i modern mening.[40] Men då det knappast är troligt eller rimligt, att utflyttningar skett kollektivt eller lett till omdelbar uppkomst av byar, har -by med all sannolikhet i stället betytt ’gård’.[41] (Franzén 1939: 142)

For Franzéns seinere syn på navneleddet slik det kommer til uttrykk i navneserien for Östergötland (SOÖg, utg. f.o.m. 1982), se kap. 1.4.3.2 nedenfor.

I den lange artikkelen «Bohuslänska ortnamn och bohuslänsk bebyggelsehistoria» fra 1945 drøfter Hjalmar Lindroth navn på -by i avsnitt I. 6 (Lindroth 1946: 32–39). På s. 33 hevdes at by noen steder kan bety ‘landsby’, andre steder ‘gård’. Dette stemmer med den oppfatningen han på s. 15 uttrykker om bosetningens art: Det er ikke tale om enten landsby eller enkeltgård, snarere et både – og. Den lokale topografien har vært avgjørende; for Båhuslens vedkommende er det således et viktig skille mellom den sørlige og den nordlige delen.

Bruken av by om enkeltgårder er ifølge Lindroth også mulig i svenske navn, selv om seinere endringer i bosetningen der ikke gir klart svar. Mer sannsynlig er denne bruken av navneleddet i det vestlige Sverige, kanskje p.g.a. forbindelsen til Norge. Støtte for tolkningen ‘gård’ finner Lindroth også i de mange sammensetningene med personnavnforledd: «en hel by har säkert mera undantagsvis ägts av en enda person».

Slik jeg nevnte s. 52 ovenfor, så Carl Ivar Ståhle en nær sammenheng mellom innbyggernavnene på ‑boar og bebyggelsesnavnene på ‑by (Ståhle 1946: 552 ff.). Samme sted gir han uttrykk for sitt syn på hvordan navn på ‑by med topografisk forledd kan ha oppstått. De som bosatte seg på et nes, kunne kalles *Nesboar, og bosetningen kunne kalles *Nesby. Men også en gammel bebyggelse med f.eks. navnet Nesa kunne sekundært gis navnet Nesby siden innbyggerne ville bli kalt *Nesboar.[42] Ståhle konkluderer:

Så länge -boar och -by kändes som sammanhörande, har det legat mycket nära till hands, att namn som Eke,Vik,Ås med inbyggarnamnen ek(e)boar,vikboar,åsboar sekundärt utvidgats til Ek(e)by,Vikby,Åsby.

Lars Hellberg 1950

Den forskeren som i nyere tid har beskjeftiget seg mest med tolkningen av navneleddet, er uten tvil Lars Hellberg. Allerede i 1950 tok han i Inbyggarnamn på -karlar i svenska ortnamn, med støtte i von Friesen (se kap. 1.3.4 ovenfor), til orde for en tolkning «nyodlingar och nybyggen i moderbyns omedelbara grannskap och, såsom man torde ha rätt til att antaga, på moderbyn tillhörig mark» (s. 145). Dette gjelder framfor alt de eldre by-navnene, men karlaby-navnene, som er Hellbergs hovedemne i boka, kan også tolkes på tilsvarende måte. Fra s. 146 går han nøyere inn på de ulike tolkningsalternativet av etterleddet by. Ifølge Hellberg er det tale om to mulige tolkninger: ‘landsby’, f.eks. ved navneendring fra Vik til Vikeby (med henvisning bl.a. til Ståhle 1946), og «nybygge», som han selv finner å være den rimeligste. Hellberg drøfter så tidligere forskeres syn på navneleddet. Hellquist mente i 1918 (s. 94) at navnene på -by kjennetegnet gammel kollektiv bebyggelse, en ‘landsby’ (svensk by), og at bruken i navn på enkeltgårder viste en utvidelse av ordbruken. Sahlgren mente derimot at navnene på -by opprinnelig betegnet enkeltgårder (1927, spesielt s. 18 ff.). I 1934 avviser Sahlgren (1934: 288) Hellquists tolkning av by som ‘landsby’. Seinere er betydningen presisert til «nybygge», ‘utflyttet gård’, og dette er bestyrket ved Gösta Franzén resultater fra 1937 (s. 10 ff.). Navneleddet by skal etter dette opprinnelig ha betydd «enstaka sekundär bebyggelse». Selv mener Hellberg å ha vist det samme ved sine karlaby-studier, og han framholder at by brukes i navn på bebyggelser som i stor grad viser seg å være sekundære i forhold til dem med navn på -sta[43] (i 1967 har Hellberg endret syn på dette; se nedenfor s. 66). Bebyggelsene med navn på -by er ifølge de eldste kildene i stor grad små enkeltgårder, og den sekundære karakteren understrekes ved at så mange av navnene har som forledd en inkolentbetegnelse dannet av nabolandsbyens navn (s. 148 f.).

Hellberg kommer så (s. 149 f.) tilbake til den egentlige betydningen. Først slår han fast at den moderne svenske betydningen ‘landsby’ er sekundær og har oppstått ved at «äldre, enstaka gårdar genom klyvningar utvecklat sig till byar». På den andre side er betydningen ‘gård’ alt for allmen. Det samme gjelder Ståhles og Lundahls tolkninger (i hhv. 1946: 552 og SOÄ I 42 f.). Betydningen må være mer spesifikk. For de yngre navnene kan «nybygge» være en god nok tolkning, men i de eldre navnene må by bety noe annet. Slik tidligere forskere har påpekt, må ordet ha samband med bo, men ikke i den vanlige betydningen ‘være bosatt’. Hellberg foretrekker, med henvisning til tysk bauen, «odla», en tolkning «göra i ordning». I en note på s. 150 viser han til en parallell i latin colo, som primært betyr «sköta, bruka, odla», og sekundært «bo, bebo». Hellberg legger vekt på at «beredning» var spesielt viktig m.h.t. nydyrkninger.

Etter en etymologisk utredning der han slutter seg til von Friesens synspunkter både på den opprinnelige betydningen og på by som en ju-stamme, går Hellberg på s. 152 f. over til å drøfte betydningen i det eldste by-navnsjiktet. Tolkningen «nyodling» finner han i navn der forleddet utgjøres av en terrengbetegnelse, i de navnene som inneholder adverb, samt i navn som forteller om menneskelig virksomhet (f.eks. bro). Disse eldste by-navnene er altså «ägonamn» på eldre byers mark og i deres nærhet. Dette forklarer at forleddene er så allmenne og lite differensierte, og at de eldre navnene ikke inneholder personnavn. De har vært «byns samfälliga egendom», mens staðir-navnene brukes om gårder som tilhørte den enkelte bonde. «Ett namn som Åby ’nyodlingen vid ån’ innebär givetvis icke att den å, som förleden avser, skulle ha saknat ett värkligt namn...». Slik Hellberg ser det, forutsettes by-navnene altså opprinnelig å ha vært det Magnus Olsen kalte «gårdens navn» (1939: 9).

Utflytting til teigene førte så ifølge Hellberg til at teignavnene ble oppfattet som bebyggelsesnavn, og etter hvert til betydningen «nybygge», som uten tvil foreligger i de yngre navnene (s. 155). Han legger vekt på at dette må ha vært resultatet av et organisert skifte, noe som forutsetter en sterk statsmakt («den forntida sveastaten»).

Den sekundære betydningen ‘by, kjøpstad’ har ifølge Hellberg oppstått ved at eldre bebyggelser med navn på -by har vokst til ‘byer’ (s. 158). Et tidlig belegg på betydningen ‘landsbysamfunn’ finner Hellberg i den appellative sammensetningen husaby, «som emellertid enligt [hans] mening knappast kan dateras till en tidigare period än (högst) vikingatidens senare del» (s. 158). Endelig skal nevnes at Hellberg (selvsagt) innser at visse navn av eldre type kan være dannet seinere ved at eldre navn er blitt typedannende (s. 159), og at han (s. 162) avviser Hellquists teori om at by i de eldste navn på -by bare er et (epeksegetisk) tillegg (jfr. Hellquist 1918: 94 ff., 111 f.)

Lars Hellberg 1967

I 1967 utkom Lars Hellbergs verk Kumlabyg­dens ortnamn og äldre historia (Hellberg 1967a), og navneleddet by (og likeledes stad) drøftes her grundigere enn av noen tidligere forsker.[44] Første del av verket, «Namnförklaringar» (s.19–219) er en alfabetisk gjennomgåelse av bebyggelsesnavnene i soknene Kumla og Hallsberg i landskapet Närke, og vil bare kort bli berørt nedenfor, og hovedvekten vil bli lagt på «Huvudproblem i Kumlabygdens ortnamnsskick» (s. 220–419), særlig kapittelet «Ortnamnselementet by» (s. 369–419).[45]

Allerede ved det første by-navnet presenterer Hellberg, i sterkt konsentrert form, sitt syn på navnegruppa: Ekeby er sammensatt av eke n. i betydningen «ekdunge, ekvegetation» og by «som i det äldsta skiktet av namnen på -by, till vilket Ekeby hör, enligt för­fattarens mening betyder ’löväng’» (s. 37 f.). Med utgangspunkt i et teignavn, Fornabybacken, stedfester han (s. 38) landsbyens gamle beliggenhet:

Ett forntida Ekeby på denna plats synes ha haft ett för de äldre by-bebyggelserna synnerligen typiskt läge i lövskogsbevuxen terräng invid vatten. Det kan därför anses sannolikt att den äldsta odlingen vid Ekeby verkligen haft lövängskaraktär.

På tilsvarende måte forklares de åtte øvrige navnene på -by i Kumla. Granby, med middelalderbelegg som «grænby» kommer av *græn n., «med närmast kollektiv betydelse ’grandunge’», og -by betyr:

… från början ’odling’ och kan i de äldre namnen på -by närmast återges med ’löväng’ [...] Granby (Gränby) torde avse forntida lövängar, i vilka gran – ett i lövängarna eljest skytt trädslag – tillåtits tränga in. (s. 42 f.)

Hagaby (s. 43) er ifølge Hellberg ett av de vanligste svenske navnene på -by med ca. 50 eksempler. Navnet betyr «den inhägnade lövängen» evt. «lövängen med inhägnaden». Mossby (s. 114) er «lövängen vid mossen», og her synes rydningsrøyser å «vittna om et äldre lövängstillstånd». Säby, ett av ca. 70 svenske eksempler, er likeledes «lövängen vid sjön» (s. 135 f.), og Åby (s. 153 f.) er en «löväng» ved en å eller bekk. Hellberg regner Åby og Årby som sideformer, som med ca. 100 eksempler utgjør Sveriges nest største by-navngruppe (etter Ekeby). De to Sørby anser Hellberg som sammensatt med adverbet gsv. sudher, og de tilhører da snarest:

det äldsta skiktet av namn på -by, i vilka slutleden sannolikt ursprungligen har haft betydelsen ’löv­äng’ [...]. De fornsvenska skrivformerna tyda icke på att förleden i stället är adjektivet södra, fsv. sydhre, sødhre, sudhre och sundre, i vilket fall Sörby skulle betyda ’den södra (delen av) byn’. (s. 138)

Bare ved Norrby (s. 175 f.) tar Hellberg forbehold når det gjelder tolkningen av navneleddet. Gården er beviselig en utflytting fra nabolandsbyen Berg i sør. Forleddet er ad­verbet norr, ikke «som vissa andra svenska Norrby(n) och Norraby adjektivet norra». Navnet tilhører derfor ifølge Hellbergs syn det eldre by-navnsjiktet i Närke:

Då dessa namn bildades torde ordet by ha haft betydelsen ’löväng’ eller i alla händelser betecknatägomark,men redan under detta tidiga skede fick sannolikt namnelementet sekundärt också en direkt bebyggelseangivande innebörd av ’nybygge’ el. dyl. (s. 176)

Lars Hellberg innleder sin drøfting av «hovedproblemene» med å framheve at navnene framfor alt må studeres i sitt naturlige miljø, de enkelte bygdene, og at navneforskeren må sammenholde sine resultater med andre vitenskaper, bl.a. bebyggelseshistorien, men framfor alt kulturgeografien og agrarhistorien (s. 222). Gjennom «ett mera realistiskt studium av ortnamnsmiljön» kunne man «belysa och om möjligt fastställa denursprungliga funktionenochbetydelsenav vissa ortnamnselement, icke minst de här aktuella -sta(dhir) och -by». Hellberg kritiserer tidligere navneforskere for i for stor grad å ha nøyd seg med å fastslå den leksikalske betydningen av navneleddene (altså = ‘gård’), som jo er den betydningen som dominerte i middelalderens littera­turspråk, og han fortsetter:

Menortnamnselementenha säkerligen börjat nyttjas tusentalet år tidigare och om språkbruket i den tidens nordiska bondesamfund veta vi föga eller intet. Det kan mycket väl ha varit speciella och numera mindre kända eller helt okända betydelser hos orden stad och by, som gjort att de kommo att tagas i bruk som ortnamnselement. Bland de ur språklig synpunkt tänkbara möjligheterna böra vi i fall som dessa i första hand överväga dem, som efter grundligt och förutsättningslöst studium av fornärvd namnmiljö te sig som de ur odlingshistoriskt synpunkt mest rimliga. (s. 223)

I denne sammenhengen viser Hellberg til Magnus Olsen, som i stor grad trakk bosetningshistoriske konklusjoner på grunnlag av sine navnestudier, og som i den sammenhengen la vekt på at vin og land (og også setr) «ursprungligen ha betecknat ägomark, somförebebyggelsens tillkomst har iordningställts och brukats av modergårdens folk» (s. 224).

Hellberg beklager imidlertid at Olsen i liten grad trakk inn «de norska sekundärnamnen» på ‑by (‑bø) i denne forbindelsen. Han mener det er gode grunner til å regne med at også disse nors­ke navnene i betydelig utstrekning opprinnelig betegner kulturmark.

For at by (ogstad) skal kunne betegne kulturmark, må bebyggelsene med slike navn kunne bestemmes som sekundære i bosetningshistorisk lys, og Hellberg viser klart, bl.a. ved henvisning til arkeologiske undersøkelser, at dette er tilfellet i de svenske «elementarbygderna»:

Att de talrikanamnen på -sta och -byöverallt representera ett yngre stadium i bygder­nas utvecklingframträder skarpt och evident, likaså att tillkomsten av denna senare bebyggelse måste ha inneburit en betydande utvidgning av de enskilda bygdernas områden. Sta- och by-habita­tionernassekundärakaraktär ger sig i allmänhet tydligt tillkänna genom deras läge inom bygden, särskilt om detta jämföras med moderbebyggelsens. Deras gravfält synas vidare genomgående inne­hålla gravar av för den yngre järnålderns speciellt karakteristiska typer. (s. 232)

For Hellberg blir datering av bebyggelsene av særdeles stor viktighet. Etter det arkeologiske undersøkelser har vist, er det ikke noe aldersskille mellom sta- og by-bebyggelser, og begge kan dateres til den yngre jernalderens begynnelse (jfr. hans syn i 1950, referert ovenfor). Den tidligere dateringen av de eldre by-navnene til vikingtida framstår «såsom icke endast omotiverat utan även ohållbar» (s. 239).

By-navnene kan, slik det går fram av det ovenstående, deles inn i en eldre og en yngre type, noe som har betydning for drøfting av betydningen av etterleddet. Sekundære by-navn er ifølge Hellberg (s. 246) først og fremst de der etterleddet framstår som et epek­segetisk tillegg, altså de navnene der by er føyd til et tidligere usammensatt navn. Kyrkeby(n) er likeledes sekundært, dannet av appellativet kyrkeby, og Hellberg regner også Husby (Husaby) som sekundært, dannet av «det fornsvenska appellativet husabyr, betecknande kronogods med en speciell funktion i den forntida förvaltningen» (s. 246). Disse navnene har som regel erstattet tidligere navn, som i mange tilfeller er bevart på annen måte (f.eks. som soknenavn). En tredje gruppe sekundære navn er de tallrike vestsvenske og norske usammensatte «By(n) ock Bö(n), vilka ange en bygds viktigaste eller centrala bebyggelse, som tidigare har haft ett annat ’riktig’ namn.» Til de sekundære navnene hører også mange navn med adjektiviske forledd, Gammelby(n) og Forneby, Fornby, Fannbyn, og de mange Norr(a)by, Söraby, Västerby og Österby, sekundære bebyggelser nord, sør, vest og øst for moderbebyggelsen (s. 246). Uten at Hellberg presiserer dette, synes det å framgå at han mener by i disse sekundære navnene har betydningen ‘gård’, ‘landsby’, evt. ‘bosted’ i mer generell betydning.

Hovedmassen av by-navnene er imidlertid «ekte», primære navn, og de kan i alle hovedsak plasseres i ulike perioder. De aller eldste dominerer i de forhistoriske bygdene (spesielt i Danmark, Götaland og svealandskapene). Hellberg deler dem inn i fire grupper etter det semantiske innholdet i forleddene: 1. terrengbetegnelser, 2. trebetegnelser (eller andre betegnelser for høy vegetasjon), 3. kulturord og 4. retningsadverb, særlig ord for himmelretningene (s. 245 f.).

Navn som inneholder personbetegnelser utgjør en mer heterogen gruppe, der navn som Väl­lingby, d.e. «de vid ’vallen’ boendes ’by’» hører til det eldste sjiktet, likeledes Tegneby, Rinkeby og Svenneby, mens navn på -karlar-, (også Karleby, Kareby) tilhører vikingtid eller middelalder (annerledes i 1950; se ovenfor). Hellberg anser by-navn med personnavnforledd (med få unntak) som en yngre type. På østnordisk område opptrer de først i større mengde i vikingtida, og da svært sparsomt i svealandskapene. Men i middelalderen blir de vanlige i Uppland, og Hellberg mener typen har spredt seg derfra til Bergslagen, det sørlige Dalarna, Åland og Finland. Disse østnordiske by-navnene med personnavnforledd er geografisk tydelig skilt fra de vestnordiske, som på sin side danner et sammenhengende område sammen med slike navn i Båhuslen, Dalsland, vestre Värmland og Norr­land (s. 247).

Etter en kritisk gjennomgåelse av dateringsproblemer og dateringsmetoder (s. 248 ff.) slår Hellberg på s. 253 f. fast at tidligere dateringer av navn på -by er uholdbare. De primære by-navnene er adskillig eldre enn vikingtida og de nærmest foregående århundrene. Både disse og navnene på ‑sta «måste antagas ha varit i bruk redan under den romerska järnåldern» (s. 254). Dette nye synet på by- og sta-navnenes alder får ifølge Hellberg konsekvenser, ikke bare for bebyggelseskronologien, men også for spørsmålet om betydningen av etterleddene. De tidligere tolkningene «boplats, bostad, nybygge, gård» blir utilfredsstillende når by og sta viser seg å være samtidige og begge brukes om gårder som er tydelige utflytninger. Det er mer sannsynlig at den ulike termbruken skyldes at by og sta har hver sin distinkte betydning. Hellberg trekker her fram et illustrerende eksempel fra Munktorp sokn i Västmanland, der to jevnstore nabobebyggelser har navnene Häljeby og Häljesta, begge sammensatte med personnavnet Helge,[46] og han argumenterer for at det er samme person som har fått sitt navn knyttet til begge bebyggelsene:

Varför skulle just här ett av de ytterst ovanliga namnen på -by med personnamnsförled dyka upp – därtill med samma personnamn i förleden som detangränsande Häljesta? Den enda rimliga förklaringen är givetvis att den Helge, varom sekundärbebyggelserna Häljesta och Häljeby ärinra, är en och samma person. Men i så fall bör ’Helges «stadhir»’ ha varit något annat än ’Helges «by»’. Att båda ortnamnen skulle avse sekundära utflyttningar, «boplatser», grundade av samme Helge, är däremot osannolikt. (s. 256)

På grunnlag av resultatene fra arkeologiske undersøkelser slutter Hellberg at enkelte sta-bebyggelser kan ha oppstått etter at navneleddet var blitt uproduktivt. Dette vil si at«ortnamnen äro äldre än bebyggelserna och at ortnamnselementet följaktigen icke har haft en direkt bebyggelsebetecknande funktion.» (s. 257). Hellberg drøfter så «Sta(dhir)-namnens terrängläge» (s. 257 ff.), og viser her til vekstbiologen Rutger Sern­ander, som i 1925 påviste at sta-bebyggelsene i Mälar- og Hjälmar-dalene var konsentrert til «sidvallsängarna och de med dessa sammanhängande rörformationerna» (sitert etter Hellberg 1967a: 257). Hellberg konkluderer med at det er en klar sammenheng mellom sta-bebyggelsenes beliggenhet og «äldre tiders främst till de glaciala lerslätterna bundna sidvalls- eller sankängar» (s. 258). Etter en drøfting av nivåleiet (s. 258–60) peker han til slutt på at disse bebyggelsene så ofte ligger i klynger på store, sammenhengene leirsletter. Klyngene med by-bebyggelser har en helt annen beliggenhet, nemlig i en «mera småbruten och omväxlande terrengtyp, vari ingå morän, åsgrus, sand och i dagen gående berg, medan leran vanligen förekommer blott sparsamt i smärre stråk mellan höjderna» (s. 266).

Hellberg tar så for seg ulike tidligere tolkningsforslag m.h.t. til etterleddet stadhir, og konkluderer, bl.a. med støtte i Sahlgren 1955: 15, at den rimeligste forklaringen er «slåttervall» (s. 272), bl.a. i motsetning til säter, som ifølge Hedblom (1945: 223 ff.) opprinnelige har betydd «äng på utmark», ofte «äng i skog» (Hellberg 1967a: 273). En sammenlikning med andre steder i Norden og kolonisasjonsområdene viser ifølge Hellberg at det ikke er noe til hinder for samme tolkning av staðir-navnene der (s. 274–304).

Denne utførlige gjennomgåelsen av Hellbergs syn på betydningen av navneleddet sta og dets forhold til by er en nødvendig bakgrunn for å forstå hans drøfting av «Ortnamnselementet by» (s. 369 ff.). Innledningsvis gjør Hellberg her rede for den vanlige oppfatningen av appellativet by, med de nåværende betydningene i Norden, og forholdet til det vestnordiske bœr/bær. Han viser, med henvisning til de svenske landskapslovene og middelaldernavn, at betydningen ‘enkeltgård’ må ha eksistert lenge også i Sverige, og han argumenterer for at den samme betydningen må ha eksistert i Danmark, i alle fall i vikingtida (s. 370). Hellberg framholder at de eldre svenske og danske by-navnene er svært like både med hensyn til sammensetning og forleddstyper, men mener at selv de eldre norske navnene gjennomgående viser yngre drag og kanskje er innkommet østfra (s. 370).

På s. 374 stiller Hellberg seg spørsmålet om hvorfor de eldre by-navnene så sjelden inneholder personnavn. Det ville jo vært naturlig i navn på utflytterbebyggelser (jfr. staðir-navnene). Hell­berg anser dette som en indikasjon på at by ikke primært betegner utflytterbebyggelse. Han fram­holder at de vanligste forleddene riktignok lett lar seg forene med betydningen ‘gård’, men trekker så fram de tallrike svenske sammensetningene med Al- og Äl(e)-: «Platser med dominerande alvegetation äro i regel fuktiga eller sanka och kunna knappast ha verkat tilldragande på själva bebyggelsen». Tilsvarende gjelder det svenske Fiby og det danske Fæby, der forleddet uten tvil er fé n. «(nöt)bo­skap»: «Skulle då Fiby och Fæby imotsats till andra (sekun­där)be­byggelser i samma trakter ha drivit kreaturskötsel eller hur skal namnet i annat fall förstås?» De samme vansker ser han ved andre navn der forleddet er en dyrebetegnelse, og han viser til seinere drøfting av tilsvarende norske navn.

 Med bakgrunn i det ovenstående drøfter Hellberg etymologien inngående, og, som vist ovenfor (s. 64) slutter han seg til von Friesens teorier om den opprinnelige betydningen, og han går så over til å drøfte «Bø (bøur, bjå) som ängsterm i Västnorden» (s. 384–95). Han går ut fra at betydningen ‘bruke jorda, dyrke’ etter all sannsynlighet har vært fullt levende i urnordisk, og at den gamle orddannelsen by (bø) like gjerne kan ha betydd «odlande» som «boende». Fra den abstrakte betydningen «odlande» har så de konkrete «odling», «odlad mark» og videre til «nybygge», «gård» og «by» utviklet seg (jfr. sitatet s. 55 ovenfor).

Hellberg mener forleddene i de eldre navnene vanskelig lar seg forene med et bebyggelsesbetegnende hovedledd. Problemet løses lettest hvis man antar at navnene på ‑by og‑bø opprinnelig har vært teignavn («ägonamn»). Det viktigste argumentet for en slik tolkning er ifølge Hellberg likevel den kjente vestnordiske betydningen av bø: ‘eng’, som han anser som et relikt (Han kjenner ikke til at ordet er i levende bruk utenom Voss og Sognebygdene, og er heller ikke klar over at det fremdeles er vanlig f.eks. i Nordfjord; s. 385 f.). Ved å vise til paralleller fra Færøyene og Shetland slår han fast at den ordgeografiske sammenhengen er av meget høy alder, og at betydningen «ägomark» må ha eksistert allerede ved begynnelsen av vikingtida. Gjennom en drøfting av bjå (se kap. 1.2.1 ovenfor) finner han ytterligere støtte for at den aktuelle betydningen har høy alder. Lydutviklingen bœja > býja > bjá må ifølge Noreens gramatikk ha funnet sted i gammelnorsk tid, og den er en forutsetning for at bjå skal ha oppstått som eget ord. Dette viser igjen, hevder Hellberg, at ordet bø brukt i betydningen ‘eng’ tidligere har hatt en meget større utstrekning enn før antatt, nemlig også i Telemark og Aust-Agder, og trolig enda videre. Dette kan imidlertid bare fastslås på grunnlag av bruken i stedsnavn, og han drøfter derfor behandlingen av by i NG (flere av eksemplene som er nevnt i kap. 1,4,2,1 ovenfor). Han konkluderer slik:

Man har sålunda i Norge vid utgivningen av Norske Gaardnavne efterhand kommit på det klara med att ortnamnen vittna om att betydelsen ‘ängsmark’ tidigare förekommit avsevärt längre mot norr än i 1800-talets dialekter. Av formen bjå i Telemark och Agder framgår emellertid, att innebörden har haft en vidsträcktare spridning även i söder. Med ortnamnens hjälp kan man övertygande visa attbø,by har varit ägobetecknande även i sydöst, av allt att döma på hela Østlandet.(s. 389 f.)

Han gir eksempler fra bl.a. Toten, Odalen, Sandar, Elverum, Nordre Land, Vardal, og framholder at selv om mange av bebyggelsene er relativt unge, gjelder det ikke uten videre navnene, og selv på grunnlag av alderen på bebyggelsene kan man føre teignavnbetydningen på Østlandet tilbake «till medeltiden och fornspråklig tid» (s. 391).

Forleddstypene gir Hellberg ytterligere bevis. De mange Ytterbø, Indrebø o.l., som forekommer over hele landet, og som i NG gjennomgående tolkes som resultat av gårddeling, hevdes like gjerne å kunne være «ägobetecknande», men dette krever inngående, lokale undersøkelser. En lang rekke adjektiviske forledd passer ellers slett ikke med et etterledd som betyr ‘gård’. Det gjelder først og fremst adjektivene bratt,bred/brei,flat og slett, som alle sammen er frekvente i by-navn. En stor del av by-navn­ene med personnavnforledd må, slik Hellberg ser det, være av samme type, og mange av personnavnene som inngår i by-navnene går tilbake til forhistorisk tid. Men særlig legger Hellberg vekt på navnene med dyrebetegnelser i forleddene (s. 393), og sammenfattende slår han fast at:

… ortnamnen ge klart besked om att fno. býr, bœren gång har haft ägobetecknande inne­börd över hela landet.Betydelsen föreligger exempelvis i flera namn med adjektiviska förleder, både på Øst- och Vestlandet. Dessa namn beteckna bebyggelser, som enligt olika urkunder varit fast etablerade och väl utvecklade redan på 1300-talet; i några fall ha de då bestått av två eller flera gård­ar. Men namnen ha funnitsförebebyggelserna. Enbart dessa namn motivera därför slutsatsen att den ägobetecknande innebörden går tillbaka till förhistorisk tid. Härpå tyder givetvis också betydel­sens vidsträckta spridning. Detta stämmer väl med det här tidigare gjorda antagandet, att motsvaran­de innebörd hos fno. bœr på vid vikingatidens början eller ännu tidigare koloniserade västerhavsöar är ursprunglig.» (s. 393)

Før han går over til å se på «svenska namn på -by (-bø) av norsk typ» bemerker Hellberg at bœr, býr (selvsagt) også har betydd ‘gård’, f.eks. uten tvil i de tallrike usammensatte Bø, By (‘hovedgård’). Slik han også framholdt i 1950, anser han imidlertid disse som sekundære navn, navn som har kommet i stedet for eldre, og man må altså her skille klart mellom bebyggelsenes og navnenes alder.[47] Betydningen ‘gård’ eller ‘gårdpart’ finnes sikkert også i en rekke sammensatte navn, men Hellberg maner her til forsiktighet. Gårdparter kan, like så vel som utflyttede gårder, ha fått navn etter den teigen, det jordstykket, parten fikk tildelt av den dyrkede marka i nærheten av modergården (s. 395).

Hellberg påviser en markant endring i typen by-navn når han beveger seg nord- og vestover:

Redan i Dalarna och Hälsingland antaga emellertid by-namnen huvudsakligen en annan karaktär, som på ett markant sätt kännetecknar namntypen i Jämtland, Medelpad, Ångermanland, Västerbotten och Norrbotten, där den når lika långt norr ut som svenskt språk talas. Den som förut lärt känna de norska namnen på -by, -bø ser utan svårighet att dessa norrländska namn äro avrenodlat norsk typ.(s. 396)

Han anser dem følgelig i stor grad for å være opprinnelige teignavn. Navnetypens forekomst i Norrland skyldes altså norsk innflytelse, og:

den viktigaste förbindelseleden har tydligen gått från Tröndelagen och över Jämtland. Vad by-namen beträffar kan dock även en sydligare kontaktpunkt spåras. Den norska typen av namn på -by har nämligen fått fäste även i övre Dalarna och inflytandet har säkerligen här kommit direkt från väster, icke norrifrån. (s. 398)

Men det viktigste området med norskpregete navn finner Hellberg (naturlig nok) i sør­vest, d.v.s. Båhuslen, Dalsland og vestre Värmland, og her trekker han også fram de mange usammensatte navnene, som er uvanlige i resten av Sverige. Mange av disse har, eller har hatt, plural form, og blant disse regner han med mange opprinnelige teignavn. De fleste i singular form er nok likevel bø i betydningen ‘hovedgård’.

Hellberg diskuterer til slutt spørsmålet om eventuelle spredningsveier. Navn av «svensk type» finnes også i Norge, men med avtakende frekvens vestover. Dette gjelder navn der forleddene er terrengbetegnelser eller ord for himmelretningene (adverb), men derimot er trebetegnelser mye mindre vanlige i Norge enn i Sverige (og Danmark). De østnordiske navnene synes gjennomgående å tilhøre store og gamle gårder, og Hellberg framhever Sæby, Sæbø, som også er svært vanlig på Vestlandet. Navnet er dessuten representert på Orknøyene med to Sabay, hvorav den ene er «still one of the largest and best farms in the East Mainland» (Marwick 1952: 85).[48] Av dette konkluderer Hellberg:

Men detta skulle i sin tur innebära att åtminstone namnen av östnordisk typ ha varit fast etablerade i Norge, särskilt på Sør- och Vestlandetredan på 700-talet,då den norske kolonisasjonen av Orkney tog sin början. (s. 399)

Ut fra dette kommer Hellberg inn på forholdet mellom øst og vest når det gjelder by-navnene. Han presenterer to alternative løsninger, hvorav han klart foretrekker den første:

1) De østnordiske navnene, f.eks. i svea-området, har oppstått i alle fall så tidlig som i romersk jernalder, og bruken av navneleddet by har derfra spredt seg noe seinere (folkevandrings- eller vendeltid) til det sørøstlige Norge. Ett argument for dette er Svenneby og Tegneby, som bare finnes «allra längst i sydöst». «Dessa namn ha sannolikt en poli­tisk-administrativ bakgrund och vittna om direkta inflytelser från sveariket [...]. De torde kunna dateras til vendeltiden» (s. 400). Om denne østlige innflytelsen medfører riktighet, må man regne med at navnetypen etter hvert har fått en noe avvikende karakter på norsk grunn, trolig p.g.a. at innholdet i navneleddet er tilpasset de lokale dyrkingsforholdene. Seinere har navnelaging på -by, nå som en «norsk type», kommet inn i Norrland langs spredningsveier som kjennes fra andre sider av kulturhistorien, og også ekspandert i det sørvestlige grenseområdet.

2) Alternativt foreslås at by/bø helt fra ordene oppstod, har vært kjent som navneledd både i Øst- og Vestnorden, og med det samme betydningsinnhold alle steder. Men også ved denne hypotesen regner Hellberg med relativt tidlig østlig innflytelse på den norske navneskikken, tydeligst i sørøst. Noe seinere skulle så norsk navneskikk satt sitt preg på visse deler av det nordlige og vestlige Sverige. Han legger likevel til: «för min del finner jag detta alternativ mindre sannolikt än det första» (s. 400).

Hellberg avslutter sin drøfting av navneleddet by med å vise den agrarhistoriske bakgrunnen for «lövängsbruket» (s. 400–07), og han framholder (s. 407–16) at forleddene i de eldre by-navnene, og dessuten by-bebyggelsenes «terrängmiljö», bekrefter hans hy­potese om den opprinnelige betydningen av by. Den har hatt:

en ursprunglig innebörd av ’odlande’, ’odling’ eller ’jordbruk’, senare specialiserad till at gälla ’ängsbruk’, då också ’lövängsbruk’. På nordiskt område, där ängsbruket var högt utvecklat, kon­kre­ti­serades den senare innebörden och i samband därmed blev by […] en beteckning på ängsmark i god hävd, i Östnorden framför allt nyttjad om löväng. (s. 417 f.)

De eldste navnene med denne betydningen har hovedsakelig oppstått i eldre jernalder, og Hell­berg mener typen har hatt sitt utspring i det «östra Mellansverige» og derfra spredt seg til Dan­mark og Sørøst-Norge, selv om han – som nevnt – ikke helt vil utelukke at typen kan ha oppstått selvstendig i ulike deler av Norden.

Et bebyggelsesbetegnende innhold fikk navneleddet allerede før i-omlyds- og synkopetida, mens appellativet fremdeles lett kunne assosieres med verbet (da både i betydningen ‘dyrke’ og ‘bo’). Betydningsendringen skyldtes delvis at så mange teiger («löv­ängar») dannet grunnlag for nye bosetninger, og at navnene gikk over til å bli bebyggelsesnavn.

Hellbergs avhandling ble ikke anmeldt i NoB; første gang den nevnes der er – så vidt jeg har kunnet konstatere – når Thorsten Anderssons (som nevnt ovenfor) kritiserer Stemshaug for ikke å ha brukt den i Namn i Noreg (NoB 1974: 188). Boka fikk heller ingen umiddelbar innvirkning på behandlingen av navneleddet i stedsnavnutgavene (se avsnitt 1.4.3.2 nedenfor), og heller ikke i innføringsbøkene i faget ble Hellbergs teorier viet særlig stor oppmerksomhet. Forskningsmiljøets syn på teorien er nylig sammenfattet i Thorsten Anderssons innledende artikkel i festskriftet til Hellbergs 80-årsdag: «Til denna förklaring kan ortnamnsforskarna i allmänhet sägas inta en avvaktande hållning» (Andersson 1997: 26).

Ståhl og Pamp

I 1970 ble det utgitt to svenske innføringsbøker i navneforskning, Harry Ståhls Ortnamn och ortnamnsforskning og Bengt Pamps Ortnamnen i Sverige. Ståhls bok kom i et uendret opptrykk i 1976, og Pamps bok er seinere kommet i flere nye utgaver.

Harry Ståhl sluttet seg i Ortnamnen i Kopparbergslagen (1960, s. 140–42) til Sahlgrens tolk­ning av navneleddet by som «gård, nybygge» (1934: 288), og karakteriserte Hellquists betyd­ning ‘samling av gårder’ som «en äldre åsikt», som Sahlgren «otvivelaktigt med rätta» hadde opponert mot. Ståhl synes også å ha sluttet seg til von Friesens tanker fra 1930, idet han føyer til at «en ursprungligare betydelse har varit ‘jordområde, där man gjort anordningar (hus, röjning, odling) för att avvinna jorden nyttigheter i form av bete, gröda osv.». Han nevner også Hellbergs forslag «nyodling, nybygge» fra 1950, men uten å ta stilling til det. I sin lærebok drøfter Ståhl de enkelte «namntyper» relativt grundig, og om betydning og bruk av by sies følgende:

Ordet by kan vara avlett av roten i verbet boa i betydelsen ’ställa i ordning, bereda’, särskilt om jord «bereda för at taga i besittning och bruk», och by har alltså betecknat ’beredning, anordning’, särskilt «jordområde, där man gjort anordningar (hus röjning, odling) för att avvinna jorden nyttigheter i form av bete, gröda osv.» [her vises til von Friesen 1912: 237 og 1930: 91].

De äldsta namnen på -by skulle enligt en teori [hv. til Hellberg 1950: 152 f.] egentligen ha varit ägo­namn och betecknat «nyodlingar på äldre byars mark och i dessas närhet. Nyodlingarna har upptagits och brukats som byns samfällda egendom.» Andra forskare [hv. til Lundahl i SOÄ I 42 f. og Ståhle 1946: 552 f.] menar att namnelementet by har haft den konkreta betyd­elsen ’boplats, bebyggelse’ (varav ’gård, by’), som utvecklats ur en äldre abstrakt betydelse ’boende, bebyggande’.

Vad man relativt säkert vet om betydelsen av -by är att ändelsen i ortnamnen ofta har betecknat ’gård’ [Sahlgren 1934: 288], men tydligen har den också kunnat beteckna ’samling av gårdar’, vårt moderna begrepp ’by’. (Ståhl 1970: 71–73)

Hellbergs bok om Kumlabygden nevnes ikke, og heller ikke betydningen «löväng».

I første utgave av sin lærebok drøfter Bengt Pamp navneleddet by på s. 43–44. Han nevner avslutningsvis Hellbergs «löväng»‑tolkning som en ny teori, og i litteraturoversiktene viser han et par steder til verket om Kumlabygden (s. 116, 125 f.). I femte ut­gave av boka (1988, «väsentligt omarbetad och utökad») er avsnittet om betydningen av by stort sett uendret, og Pamp konstaterer at man fortsatt er uenig om navneleddets betydning. Han viser til at man i gsv. finner både betydningen ‘enkeltgård’ og ‘landsby’, og siterer Franzéns argument for enkeltgårdtolkningen, nemlig at «det knappast är troligt eller rimligt, att utflyttningar skett kollektivt eller lett till omedelbar uppkomst av byar» (NK V, 1939: 142). Pamp viser likeledes til Kristian Halds syn på de danske navnene (se kap. 1.4.4 1 nedenfor), og han konkluderer med en både og‑løsning når det gjelder spørsmålet om den opprinnelige denotasjonen, samtidig som han igjen nevner Hellbergs teori uten å ta stilling til den:

Om man över huvud taget skall räkna med att namnelementet har samma betydelse(r) som det i forn­språket belagda appellativet, torde det vara rimligast att döma från fall til fall och i en del namn räkna med innebörden ’enstaka gård’, i andra med betydelsen ’by, samling av gårdar’. Som minsta gemen­sam nämnare och som en äldsta innebörd kan man då konstruera betydelsen ’boplats’. – Enligt en te­ori, som har förts fram av Lars Hellberg, syftar -by i de äldre ortnamnen på ett slags ängsmark, fr a lövängar och lövängsliknande marker. (Pamp 1988: 38–40)

For øvrig nevnes Hellbergs bok fra 1967 i litteraturoversikten (s. 153 og 180).

1.4.3.2 Stedsnavnutgaver

Svenske navneforskere har i større eller mindre grad kommentert navneleddet i de mange regio­nale stedsnavnutgavene. I dette avsnittet skal jeg først kommentere de seriene som er avsluttet, eller der det foreligger et innledningbind som gjelder bebyggelsesnavn, og se i hvilken grad de forskningsresultatene som er gjort rede for i avsnitt 1.4.3.1 ovenfor, er fanget opp. Først skal jeg ta for meg de avsluttede seriene om stedsnavn i Älvsborgs län, Skaraborgs län og Värmlands län, og deretter skal jeg relativt inngående drøfte de ulike syn som kommer til uttrykk i Ortnamnen i Göteborgs och Bohus län (OGB), da navnebruken her har særlig interesse for det norske materialet. Mer kursorisk skal jeg komme inn på seriene for Halland, Skåne, Blekinge og Östergötland, før jeg til slutt og relativt kort skal ta for meg de øvrige seriene, der det hittil bare er kommet noen få bind.

Sveriges ortnamn. Ortnamnen i Älvsborgs län (SOÄ)

I de enkelte bindene av SOÄ (bd. II–XIX), utgitt mellom 1906 og 1919, er det ved de tallrike sammensetningene på ‑by(n) bare vist til innledningsbindet (SOÄ I), men noen steder, f.eks. i bd. XV, s. 10, er det usammensatte Bön forklart som bestemt form av bö, «gl. biform till by». I 1948 kom innledningsbindet, utgitt av Ivar Lundahl, som i 1927 vekslet mellom ulike betydninger av navneleddet (se kap. 1.4.3.1 ovenfor). Her drøftes by på s. 41–44[49]:

Ortnamnselementet by är samma ord som subst. by, vilket i fsv. (byr m.) dels har bet. ’bostad, en­staka gård’, dels ’by’. Ordet är avlett av roten i verbet bo, fsv. bo(a) och torde urspr. ha varit ett abstraktum med bet. ’boende, bebyggande’, sedan med konkret bet. ’boplats, bebyggelse’, varav ’gård’ och ’by’. (s. 42 f.)

Det vises så til Hellquists oppfatning (1918: 94) om at ‑by i det store og hele betyr «"by" i nutida mening» (altså ‘landsby’), og at mangelen på eksempler med personnavnforledd ifølge Hellquist tyder på at disse navnene ikke opprinnelig ble brukt om enkeltgårder som seinere utviklet seg til landsbyer ved gårddeling eller sammenflytting. Men Lundahl føyer til at «denna slutsats torde dock vara förhastat» (s. 43).

Av drøftingen om forholdet mellom denotasjonene ‘by’ og ‘gård’ (s. 41) går det fram at det er stor forskjell på «länets västgötadel» og Dalsland. I Västergötland er det 33 bebyggelser med navn på ‑by i ubestemt form (og aldri personnavnforledd), og av disse er 28 karakterisert som landsbyer med minst to «mantal» (mt.), mens tre er enkeltgårder med 1 mt. hver. I de 14 tilsvarende by-bebyggelsene i Dalsland er forholdet én landsby, 11 enkeltgårder, én bebyggelse med mindre enn 1 mt. og én gård av uviss størrelse. Av øvrige bebyggelser i Dalsland der slike opplysninger foreligger, er det åtte landsbyer med 2 mt. eller mer, 117 enkeltgårder med 1 mt. og 93 mindre gårder.

Sveriges ortnamn. Ortnamnen i Skaraborgs län (SOSk)

Etter å ha skrevet innledningsbindet til SOÄ, må Ivar Lundahl ha gått rett over på serien SOSk, der han har utgitt samtlige bind; de enkelte herredsbindene mellom 1950 og 1969 og innledningsbindet i 1972. Naturnavnene behandles i bd. XVII (utg. 1970), og serien ble avsluttet med bd. XVIII, Register, utgitt mellom 1973 og 1981.

Serien drøfter vel 80 navn på -by, og i de fleste tilfellene oversetter Lundahl navneleddet med ‘gård’. I det først utgitte bindet, SOSk VII, Kåkinds härad (1950), påviser han ved sju av de 13 navnene likevel at by har erstattet andre etterledd, f.eks. bod i Flågebyn (s. 29) og bygd i Olofsbyn (s. 64). Også ved Huseby forklares etterleddet som «gård», men det legges til at betydningen av sammensetningen er uviss (s. 13). Ved Kyrkebyn (s. 42) forklares ikke by, og navnet synes oppfattet som et sammensatt appellativ. Det nevnes da heller ikke i etterleddsregisteret (bd. XVIII3, utg. 1981). Der står derimot et annet Kyrkebyn, som er daglignavnet på Kyrkarp, se. bd. XIV, s. 38. Det forsvunne Kyrkebyn i bd. XVI, Åse härad, s. 41, tolkes også som dannet av appellativet kyrkeby.

Fra og med bd. XIII, Vartofta härad (utg. 1955), synes Lundahl å ta visse forbehold, idet han ved fire av seks navn skriver «väl» eller «möjligen gård» (s. 73, 134, 201, 203). Ved Karleby (s. 132) forklarer han at etterleddet er «ordet by i betydelsen ‘by’». Det samme navnet finnes også i Vadsbo härad (SOSk XI1, utg. 1969), og der gis en lengre forklaring, men etterleddet by tolkes som «antingen i betydelsen ’by’ eller i betydelsen ’gård’» (s. 109). I samme bind unnlater Lundahl å ta stilling til tolkningen av etterleddet i Utby: «Huruvida ordet by här från början betyder ’by’ eller ’gård’ är en öppen fråga» (s. 140). I bd. XV, Viste härad (utg. 1964) og bd. V, Kinne härad (1965) er det to navn som gis en avvikende forklaring. Råttneby (bd. XV, s. 43) og Rottneby (bd. V, s. 32) tolkes som «den ruttna delen av byn». Navnet Bya (bd. II, Barne härad; 1961) gis også en avvikende forklaring: «väl urspr. [...] singularform av by i betydelsen ‘gård’, sedan i pluralform som kanske snarast är ett til By bildat inbyggarnamn» (s. 52).

I innledningsbindet fra 1972 gir Lundahl en svært kortfattet presentasjon av hovedleddene, og om by sies (s. 14) at «namnelementet -by är samma ord som subst. by, fsv. by(r) ’bostad, enstaka gård; by’. Huruvida den ursprungliga betydelsen i ortnamn är ’gård’ eller ’by’ är ovisst.» Denne noe forsiktige tolkningen er nærmest identisk med den man finner ved det siste navnet i det sist utgivne bindet i serien (Utby i bd. XI1 s. 140, utg. 1969). Forfatteren kan dermed synes til slutt å ha revurdert sitt ellers relativt klare syn på etterleddet, som han med få unntak har tolket som ‘gård’, etter hver oftere som «väl urspr. i betydelsen ‘gård’» e.l. Selve etterleddet er ikke noe sted gjort gjenstand for noen utfyllende drøfting, og selv om litteraturhenvisningene i innledningsbindet omfatter noen sentrale svenske verk, er ingen yngre enn NK V (1939).[50]

Sveriges ortnamn. Ortnamnen i Värmlands län (SOV)

Kungl. ortnamnskommittén begynte utgivelsen av SOV i 1922 med bindene IV og VII. De første bindene av verket ble utgitt uten forfatternavn, og spesielt disse er holdt i en svært knapp form. I de to første bindene er det ingen kommentar til navneleddet ‑by, men i bd. II, Fryksdals härad (utg. 1923), vises under Svenneby (s. 4) til Lindroth 1918 og Hellquist 1918. Utterbyn (s. 5) og Överbyn (s. 36) kalles også Bönnom, og dette navnet forklares som «dat. i best. form av bö, gammal biform till by». Huseby (s. 31) forklares med henvisning til NG Indl. som «gård (’by’) som är försedd med väl byggda hus». Tilsvarende vises det for navnet Karaby i bd. XV, Ölme härad (1939) til Hällquist 1918.

I bd. VI, Jösse härad (utgitt av bl.a. A. Noreen i 1942), gis det for første gang i denne serien en forklaring til navneleddet: om navnet By (s. 32) sies at «namnet är appellativet by ‘gård’», men i det neste bindet, bd. XI, Näs härad, står navneleddet igjen uforklart.

I det sist utgitte herredsbindet, nr. IX, Nordmarks härad (utgitt av A. Noreen og S. Lampa i 1950), gis det en forklaring til etterleddet by ved de aller fleste navnene, fem Bön og ikke mindre enn 53 sammensetninger på -byn. Allerede ved det første navnet, Fölsbyn s. 5, gis forklaringen «S. led är best. form av by (i dial.uttalet bö) ’gård’», og denne gjentas ved en rekke av navnene. Ellers gis en kort oversettelse til «gård», eller det vises til navn som er behandlet ellers i bindet. Til Västra Bön (s. 31) kommenteres: «Bön är best. form av bö, västsv. och västnord. form av by ’gård’», og til Öbyn på s. 68: «Namnet är trol. urspr. *Ödebyn ’ödegården’».

SOV fikk sitt avsluttende bind i 1984: «Del 1. Inledning», utgitt av Birgit Falck-Kjällquist, og her kompenseres for de snaue forklaringene i herredsbindene. I avsnittet «by» på s. 82 f. oversetter forfatteren navneleddet med «bostad, enstaka gård; by, samling av gårdar». Hun anser det som en avledning til rota i verbet bo, «väl närmast i dess betydelse ’ställa i ordning, bereda’», men legger til at «ordets betydelsesutveckling er omtvistad». Hun nevner den viktigste (svenske) litteraturen fram t.o.m. Hellberg 1967a og framholder at diskusjonen først og fremst har dreid seg om hvorvidt den opprinnelige betydningen av etterleddet er enkeltgård eller landsby. Hun viser også til den rådende danske oppfatningen representert ved Kristian Hald 1965 (s. 88 nedenfor), men mener likevel, med henvisning til Birte Hjorth Pedersen 1960 [!],[51] at navneleddet også i Danmark kan ha betegnet så vel landsby som enkeltgård «åtminstone under vikingatiden». Hellbergs teorier refereres uten at forfatteren tar stilling til dem, men på s. 83 nevnes at en ikke ubetydelig del av de ca. 275 bebyggelsesnavnene på -by i Värmland gjelder «nybyggen tillkomna under 1500- och 1600-talen» og enkelte «utjordar». Endelig påpeker Falck-Kjällquist at ‑by er satt til som seinere tillegg til enkelte eldre, usammensatte navn, eller det kan ha erstattet andre etterledd. Hun kommenterer også formen bø, som hun finner i de vestligste herredene, og bemerker at Värmland ligger i utkanten av by-navnområdet. Falck-Kjällquist unnlater imidlertid å gjøre oppmerksom på at deler av dette svenske bø-området grenser opp mot norske områder der navn på ‑by og ‑bø er svært frekvente.

Ortnamnen i Göteborgs och Bohus län (OGB) ++

Serien ble påbegynt i 1923, og hittil er det kommet 19 bind som dekker 16 herreder.[52] Det sist utkomne bindet er nr. VII, Tjörns härad (utg. i 1992). Noe felles innledningsbind er det foreløpig ikke tale om, men serien har gjennomgående ganske gode innledninger, der også de vanligste hovedleddene kommenteres i større eller mindre grad. Jeg vil her gjennomgå behandlingen av navneleddet i hvert enkelt bind, da navnene i lenet er spesielt interessante i drøftingen av det norske materialet. Det kan bemerkes at Hellquist i sin monografi fra 1918 i all hovedsak bare presenterer en liste over de båhuslenske navnene (s. 106 f.), og unnlater å ta dem opp til drøfting sammen med det øvrige materialet. Gjennomgåelsen nedenfor skjer i kronologisk rekkefølge, for om mulig å se noen utvikling i synet på etterleddet.

Bd. I, Sävedals härad, ble utgitt av Hjalmar Lindroth i 1923, samme år som han utgav Våra ortnamn och vad de lära oss (se kap. 1.4.3.1 ovenfor), og de tre «ekte» by‑navnene i Sävedal tolkes ifølge innledningen som «’by’ i nutida mening (sammanslutning av flera hemman eller gårdar)» (s. xv). I gjennomgåelsen av enkeltnavnene forklares imidlertid etterleddet i ett navn, Lexby, som «tvivelsutan by (ej bygd), här i bet:n ’gård’» (s. 97 f.). Årsaken til denne tolkningen er nok at Lindroth anser forleddet som et personnavn. Han peker for øvrig i innledningen (loc. cit.) på at flere navn som nå framstår som by‑navn, i virkeligheten er endret fra -bygd (et forhold som for øvrig ble nærmere drøftet av David Palm noen år seinere; jfr. Palm 1927).

I bd. II, Göteborgs stad (1929), tolker Lindroth Bö (s. 59) som ‘gård’, mens soknenavnet Lundby (s. 99) føres opp uten kommentar til etterleddet. Lokaliteten er imidlertid i innledningen omtalt som «by»: «En koncentrerad storby har väl blott Lundby by till en viss grad varit ...» (s. xvii).

Tredje bind, Askims härad (1932), er også utgitt av Hjalmar Lindroth, men forfatterne er her David Palm og Ivar Lundahl. De tolker det eneste by-navnet, Åby (s. 91 f.), som «byn vid ån». Bindet inneholder for øvrig et felles etterleddsregister for bd. I–III, og under -by (s. 331) kommenteres: «Inom förvar. område knappast svårt att skilja från ‑bygd, som dock i y. tid här alltid uppträder i formen ‑by.» Her nevnes også den spesielle bruken av by som ‘kjøpstad’, representert ved navnet «Gamble byn», «Gamle byen» (hhv. 1548 og 1563; bd. II, s. 9), brukt om Nya Lödöse etter grunnleggelsen av Göteborg. Fra 1643 finnes likevel bare former som «Gamblestaden» o.l.

Bd. IV, Västra Hisings härad (1936), er igjen utgitt av Lindroth, men «med biträde» av Elov Andersson og Assar Janzén. Med dette bindet kommer serien inn på det gamle norske området i Båhuslen, og materialet er trukket inn i min undersøkelse. På s. ix i innledningen nevnes at det er 13 navn på ‑by (på Västra Hisingen): «gruppen dock trol. heterogen, se t. ex. s. 17, 23». Fem av navnene tolkes her som ‘gård’, og alle disse er tolket som sammensatt med personnavnforledd.[53] Men ved fire navn gis tolkninger som den vi finner under navnet Åseby på s. 51: «om s. leden här ursprungl. betyder ’by’ el. ’gård’, är svårt att avgöra». Ved ytterligere fire navn kommenteres ikke etterleddet spesielt, dessuten regner forfatterne tydeligvis Kyrkeby som et sammensatt appellativ (s. 45).

Av de fire ekte by-navnene i bd. XVIII, Bullarens härad, utgitt av Gunnar Drougge i 1938, tolkes tre som ‘gård’, mens Bön føres opp uten kommentar (s. 56).[54] I dette herredet er det også en rekke yngre «torpnamn» på -by (innledningen nevner 29 slike), men de oppfattes «som en ’degenererad’ eller ’deklasserad’ namntyp. Här förekomma nästan endast lägesan­givande förleder ...» (s. xx-xxi).

OGB V, Inlands S. härad, ble utgitt av Assar Janzén i 1939. Forfatteren gir svært få klare tolkninger av etterleddet. Hele åtte navn føres opp uten at ‑by kommenteres,[55] mens spørsmålet stilles åpent ved fire navn, f.eks. Ringby på s. 18: «om s. leden här från början betytt ’by’ el. ’gård’, synes icke kunna avgöras» (se ellers s. 2, 7 og 21). Ytterby gis tolkningen «by» («’den yttre, d.v.s. längre utåt sjön liggande, byn’, näml. i förh. till Kungälv ...»; s. 88). Kareby gis en lengre kommentar uten at etterleddet tolkes særskilt; navnet oppfattes nærmest som et sammensatt appellativ. Endelig kan nevnes at Kyrkeby på s. 5, som også føres opp uten at etterleddet kommenteres, ikke tas med i innledningen blant navnene på ‑by; det oppfattes altså også som et sammensatt appellativ.

I bd. IX, Orusts Ö. härad, også utgitt av Assar Janzén – i 1940, er ‘gård’ den vanligste tolkningen.[56] I kommentaren til Långeby (s. 64) gis en forklaring som langt på vei viser grunnlaget for tolkningen ‘gård’ i mange av bindene av OGB: «’den långa gården’ (icke ’byn’, eftersom bebygg:n utgöres av blott ett hmn)». På den annen side synes det som det usammensatte Bö, Bön, gjennomgående tolkes som ‘gård’ uansett om navnet nå eller ifølge eldre kilder denoterer enkeltgård eller landsby. I to navn stilles spørsmålet åpent (s. 9 og 55), og ved to andre navn står det ukommentert (s. 29 og 59). Bare ved ett navn tolkes navneleddet som «by» (s. 39), mens et siste navn regnes som oppkalling. Ved navnetolkningene i bd. IX kan det for øvrig bemerkes at Janzén her, i motsetning til i bd. V, tolker Kyrkeby(n) som en sammensetning med bœr m., ‘gård’.

I bd. X, Inlands Torpe härad (1942), synes Janzén å ha vendt tilbake til sitt tidligere syn på Kyrkeby, og det kan synes som det er en forestilling om navnetypens alder som ligger til grunn, idet han i innledningen skriver:

Kyrkebyn i Västerlanda tillhör naturligtvis efterkristen [!] tid, och kan alls icke föras til «namntypen» ‑by. Sannolikt ha Kyrkbyn och Västerlanda utgått från samma stambebyggelse. (s. xii)

Ved de tre andre navnene i herredet, Utby, Sannersby(n) og Åby (s. 30, 51 og 58) unnlater Janzén å ta stilling til om etterleddet er «by ’gård; by’ el. bœr ’gård’».

I bd. XX1, Vätte härad, Skee socken (utgitt av Gustaf Sohlberg i 1943–44), er det tre navn (s. 14, 27 og 61) der etterleddet tolkes som ‘gård’, mens forfatteren i tre andre navn (s. 20, 99 og 105) anser det som uvisst om det er «by» eller ‘gård’.

I 1945 utgav Lindroth bd. XVI, Kville härad, men av forordet framgår at forfatteren igjen er Assar Janzén. Bare ett navn, Kärreby, tolkes med rimelighet som sammensatt med bœr i betydningen ‘gård’ (s. 95). Ved åtte navn gis forklaringer som den vi finner under Branneby på s. 22: «Det är ovisst om s. leden är býr el. bœr ’gård; by’; orden ha tidigt sammanfallit ss. s. led». Janzén tar altså ikke stilling til betydningen, men er i stedet opptatt av muligheten for å skille mellom de to variantene av etterleddet.[57] Under Valeby på s. 11 gis det ingen kommentar til etterleddet, mens *Ödbön tolkes som et sammensatt appellativ: «Ett fvnord. *eyðibør, m. ’ödegård’» (jfr. at et tilsvarende *Öd­by av Drougge i 1938 (bd. XVIII, s. 146) tolkes som sammensatt med etterleddet i be­tydningen ‘gård’). Under Svenneby foretas en lang drøfting av dette ganske vanlige navnet, men m.h.t. etterleddet anføres bare at «s. leden är kanske redan från början býr, icke bœr (jfr s. 22)», uten at det tas stilling til betydningsinnholdet.

Verner Ekenvall viser i OGB XI, Inlands Fräkne härad (utg. 1951), til Lindroth 1946: 32 ff. og tolker etterleddet i Råssbyn og Rössebyn som by, «gård, by» (s. 18 f.), mens Västerby og *Österby (s. 24 og 27) føres opp uten drøfting av etterleddet.

I 1958 utgav Gunnar Drougge annet delbind av bd. XX, resten av Vette härad.[58] Her tolkes by som ‘gård’ i fem tilfeller,[59] mens to navn føres opp uten kommentar (s. 23 og 57).

David Palm, som tidligere hadde vært medforfatter til bd. III, synes i OGB VIII, Orusts V. härad ( utg. 1963), å ha akseptert at navneleddet i mange tilfeller må bety ‘gård’. Innledningsvis gjør han rede for de enkelte etterleddene, og om by skriver han (s. xxvi): «Namnen på ‑by eller ‑bö (fvn. býr, bœr, m.) har ibland betecknat byar, ibland enstaka gårdar». Han viser til Lindroth 1946: 32 ff. og til Hovda i KLNM (se kap. 1.4.2.2 ovenfor). I OGB VIII er fire navn ført opp med tolkningen ‘gård’ (Bön og Dalby s. 62, Meleby s. 122 og Torsby s. 137). Ved Dalby kommenterer han: «... bør el. býr. Båda orden torde här betyda ’gård’, då det är fråga om endast ett hemman: ’gården i dalen’». Låssbo (s. 121) oppfatter Palm som en sikker sammensetning på -bo ‘gård’ eller bod, som har samme uttale i dialekten, men hans tolkning her er diskutabel, da navnet er skrevet med endelsene «-bø» og «‑by» i en lang rekke belegg fra 1400- og 1500-tallet og dessuten stemmer godt overens med de tallrike norske Loptsbýr.

I OGB XII1, Lane härad, (utgitt av Carl Sigfrid Lindstam i 1966), tolkes det eneste by-navnet, Kyrkebyn som dannet av appellativet kyrkeby (s. 103).

OGB XVII, Sörbygdens härad (1969), er igjen utgitt av Gunnar Drougge, og han viser, som i de tidligere bindene han har utgitt, at han foretrekker tolkningen ‘gård’. I innledningen (s. xix f.) viser han til en rekke sentrale, svenske verk der navneleddet er drøftet, også Hellbergs bok om Kumlabygden, men uten å nevne «löväng»-tolkningen. Drougge legger vekt på forbindelsen til de norske navnene, men peker også på likheten med navnene i Dalsland. Samtlige ni by-navn tolkes som sammensetninger med ‑by/‑bø i betydningen ‘gård’. Det er for øvrig verdt å legge merke til at det forsvunne *Kyrkebön (s. 108) tolkes som «gården vid kyrkan (på vars mark den ligger)», med henvisning til et par norske navn. Det er her altså ikke tale om noe sammensatt appellativ: «S.l. är best. sg. av fvn. bœr, m. ’gård’».

I bd. VI, Inlands Nordre härad (delbind 1, Bebyggelsesnamn), utgitt av Assar Janzén i 1972, er det i innledningen en grundig gjennomgåelse av etterleddet, særlig m.h.t. til datering, men også etterleddets denotasjon (s. xxxviii–xl). Til sammen er det 17 by-navn i herredet, men tre eller fire er sekundære navnelaginger. To eller tre er oppstått ved at ‑by er lagt til opprinnelig usammensatte navn, i noen tilfeller så seint som på 1500‑tallet (Vallby, Grössby og muligens Åseby, jfr. nedenfor). I tillegg er et eldre navn, Stenung, byttet ut med Byn. I dateringsoversikten ser Janzén også bort fra Nolby, Mällby og Kyrkeby, som han anser som yngre, og av de gjenstående ti – elleve navnene legger han vekt på at åtte – ni betegner landsbyer, mens Bärby og Halleby «tilkommer hemman på 1/1 mtl.». Om betydningen av etterleddet er han likeledes ganske utførlig, men uten å komme til noen egentlig konklusjon, og tilsynelatende uten å kjenne til Hellbergs tolkningsforslag (se likevel om Janzéns drøfting av Halleby nedenfor):

Fvn. býr och bœr anger i ortnamn såväl ’gård’ som ’by’. Men det är inte absolut säkert att de skall betecknas såsom helt synonyma i gamla namn. Detta problem har ännu inte underkastats en ingående utredning och kan inte här behandlas. (s. xxxix)

Janzén legger endelig vekt på at bruken i Båhuslen, som et grenseområde, er spesielt viktig, og at by og bø er blandet sammen allerede i de eldste kildene. I 1528 hadde imidlertid by trengt ut bø i sammensatte navn. Det ville her vært på sin plass å vise til de spesielle historiske og kildemessige årsakene til skriftformene i Norge (inkl. Båhuslen fram til 1660).

Til tross at Janzén i innledningen erkjenner muligheten for tolkningen ‘gård’, tar han ikke ved noen av de 17 enkeltnavnene til orde for denne. I 12 tilfeller stilles spørsmålet åpent, og framstillingen veksler. Under Granneby (s. 6) skriver han: « S.l. är snarast fvn. bœr ’by, gård’, men den kan också vara det likbetydande býr». Ved Halleby (s. 40) gis følgende forklaring (og det kan bemerkes at Janzén her viser til Hellberg 1967a: «Det är ovisst om s. l. är fvn. býr, m. ’gård, by’ el. bœr, m. ’gård’; jfr dock Hellberg Kumla s. 369 ff.». Kyrkeby (s. 49) forklares nå som en vanlig sammensetning på følgende måte (jfr. Drougge ovenfor): «S. l. är fvn. bœr, m. ‘gård’ el. det därmed ofta redan i medeltida källor förväxlande fvn. býr, m. ‘by, gård’». Ved ett navn, Törreby, synes Janzén å foretrekke tolkningen ‘landsby’ (men forklaringen kan kanskje leses annerledes): «S. l. tycks urspr. vara ‑by, och denna ON:styp har i f. l. oftare ett appell. än ett personn». Janzén viser her en svært moderert utgave av Lindroths mer bastante syn på personnavnforledd fra 1923.

I 1978 kom annet delbind av OGB XII, Lane härad, utgitt av David Palm. I innledningen påpekes at et par by-navn synes å være brukt om sekundære bebyggelser:

Möjligen är dessa byar [Utby og Överby i Herrestad] utflyttningar från Trosberg resp. Laneberg, och namnen bör då återges med ’den längre ut (mot havet) liggande delen av byn’, resp. ’den längre upp i land liggande delen av byn’. (s. xxviii)

En slik tolkning, ‘del av landsby’, har jeg tidligere vist hos Ivar Lundahl (SOSk V og XV). Men i fem navn tolker Palm etterleddet som ‘gård’ (Bön s. 11 og 162, Gunnarby og Maggeby s. 173 og Häleby s. 180; alle tre sammensatt med personnavn), og ved tre navn gis ingen tolkning av etterleddet (Munkeby s. 61, *Helleby s. 128 og Kolsby s. 185).

I det hittil sist utkomne bindet av OGB, bd. VII, Tjörns härad (utg. 1992), tolker Verner Ekenvall med få unntak navneleddet som ‘gård’.[60] Ved Säby (s. 84) kommenteres det ikke, og til det forsvunne *Íslendingabœr antydes bare «en av gårdarna i Bö?». En liknende tolkning ligger til grunn for det andre forsvunne navnet, *Sörby, med følgende kommentar satt til av redaktøren: «Avses (en del av) Sörby i Va[lla sn.] nedan? H. K[arlsson].». To navn kan nok henføres til ‘landsby’, men konklusjonen m.h.t. etter­leddets betydning er uklar. Ved Tolleby kommenteres (s. 87): «S.l. är antagligen ‑by. Jfr. Hellquist ‑by s. 107, Lindroth GBFT 1945 s. 37», og ved Habborsby:

Av skr. att döma kunde s.l. vara by ’gård; by’ (jfr. Hellquist ‑by s. 106 ff.). Lindroth i GBFT 1945 s. 32 ff. synes tveka mellan by och bö ’gård’. Detta förutsätter, att avskrivarna 1495 och ca 1500 skulle ha ändrat ett urspr. ‑bö till ‑by. Snarast föreligger ett verkligt by‑namn. (s. 106)

Kyrkebyn forekommer to steder. Hverken på s. 63 eller s. 135 (forsvunnet navn) er etterleddet særskilt kommentert, og man skulle kanskje kunne slutte at utgiveren regner navnet som dannet av det sammensatte appellativet. Mot en slik løsning taler kanskje at det på s. 63 foreslås at navnet der tidligere kan ha vært *Bö.

Ikke uventet faller det vanskelig å si noe generelt om behandlingen av navneleddet i OGB. Det er ca. 70 år mellom utgivelsen av bd. I og det hittil siste bindet, OGB VII, og verket har hittil engasjert ni forfattere. Lenet har også delvis ulik administrativ historie, og bosetningsstrukturen skifter mellom en større grad av landsbybebyggelse i sør og flere enkeltgårder i nord. Fra de tidligere norske områdene i Båhuslen har jeg i utgangspunktet undersøkt 194 navn (43 navn drøftes i kap. 3 nedenfor), og 171 av disse er om­talt i hittil utgitte bindene i OGB. Utgiverene har foreslått tolkningen ‘gård’ ved i under­kant av 50 av disse navnene, mens de ved ca. 40 navn vakler mellom tolkningen ‘landsby’ («by») og ‘gård’. ‘Landsby’ er likevel bare valgt som den eneste tolkningen ved fire navn, og en lang rekke navn står, som nevnt, uten kommentar. Det synes ikke å være noen klar geografisk fordeling, og tolkningen ‘gård’ forekommer i stor grad også i de sørlige herredene. På den annen side synes det å være en tendens til at tolkningen ‘gård’ er mer vanlig i de sist utkomne bindene. For øvrig kan det nevnes at det for mange forfattere synes å ha vært maktpåliggende å forsøke å skille mellom et býr som skulle kunne bety enten «by» eller ‘gård’, og et bœr som skulle bety ‘enkeltgård’. Jeg kan ikke se at noen av dem har lykkes i dette, og ingen har antydet at eldre skriftformer på «-bø» («-bœ») rett og slett kan skyldes skriverkonvensjoner – særlig i den viktigste enkeltkilden til middelalderens gårdsnavn i Båhuslen, biskop Øysteins jordebok, Røde bok.

Øvrige svenske stedsnavnutgaver

Sveriges ortnamn, Hallands län (SOH)

Hallands län er interessant i denne sammenhengen fordi landskapet nesten grenser opp til det sørlige Båhuslen, fordi det i stor grad har landsbybebyggelse og for øvrig har en lang dansk historie. Man skulle her i utgangspunktet vente en «dansk tolkning» av navneleddet by.

De to første bindene i serien kom i 1948 og 1950, begge utgitt av Jöran Sahlgren (bd. I sammen med Harry Ståhl). Ingen av dem har innledninger, og bare første bind har register. I 1980 utgav Ståhl det tredje bindet på grunnlag av et etterlatt manus av Sahl­gren, og han utarbeidet også et felles navneregister. Det foreligger ennå ikke noe innledningsbind, og da det heller ikke finnes noe etterleddsregister, vil jeg anta at jeg kan ha oversett enkelte navn.

I bd. I, Södra Halland, har jeg registrert 14 sammensatte navn på -by (herav to Kyrkobyn) og ett usammensatt by.[61] Med noen få unntak oversettes navneleddet med ‘gård’, selv om de navnebærende lokalitene stort sett er landsbyer med flere «hemman» (hmn.), f.eks. er Mellby (s. 37) nevnt med hele 11 hmn. i 1646. Ved Österby (tre hmn.) forklares by som «ordet by i bet. ’nybygge, utflyttat gård’» (s. 96), men ved den største bebyggelsen, Skintaby, med 16 hmn. i 1646, kommenteres ikke etterleddet (s. 119). De to eksemplene på Kyrkobyn (s. 118, 142) står likeledes uten kommentar til etterleddet. Ingen av de to synes imidlertid å være kirkesteder, men til Kyrkobyn i Harplinge sn. antar Sahlgren at «gården har tydl. urspr. utgjort en del av Harplinge (kyrk)by» (s. 118). Tureby, der forleddet tolkes som et personnavn, er gitt en avvikende forklaring:

Då namnen på -by i Halland och Skåne f.ö. aldrig synas innehålla personnamn, är härledn. av sen. led. som by ’gård’ ej trolig. Den kanske urspr. varit bygd ’nybygge’, varom se D. Palm i NoB 1928 s. 133 ff. (s. 63; [NoB 1928 er trykkfeil for NoB 1927])

Navnet oppfattes med andre ord som et uekte (men gammelt) by-navn fordi forleddet er et personnavn, men da det er ikke belagt før i 1646, burde det overveies om det ikke heller kunne være en relativ sein dannelse på ‑by.

Det samme gjelder, men på en noe annen måte, det siste by-navnet i SOH I, Övraby, som kan sidestilles med «Gamble byn» i Göteborg. Ifølge utgiveren ble navnet brukt om den eldre delen av Halmstad etter at byen ble flyttet på 1300-tallet. Det er altså her tale om by i betydningen ‘kjøpstad’. Navnet er første gang nevnt i 1486; se ellers samme navn på Nya Lödöse, omtalt i forbindelse med OGB III ovenfor.

I SOH II, Mellersta Halland, er alle de åtte eksemplene på -by jeg har funnet, oversatt med ‘gård’.[62] Med to unntak er det tale om landsbyer med fra to til tolv «hemman» i 1646. Ljungby, som også er soknenavn, denoterer imidlertid en enkeltgård (s. 271), og Ståby forklares som en utflytning fra en landsby (s. 301).

I bd. III, Norra Halland, har jeg likeledes registrert etterleddet by i åtte navn, og til fem av dem er oppført tolkningen ‘gård’,[63] men det ene av disse er det usammensatte By, der Sahlgren kommenterer «väl urspr ordet by m ’gård’» (s. 196). By synes å være knyttet til en enkeltgård, men de øvrige fire har mellom tre og 13 hmn.

I tre tilfeller gis det ingen klar tolkning av hovedleddet; det gjelder Vallby, en landsby på 14 hmn. (s. 84), og Tölö(by) på åtte hmn., der by synes å være et sekundært tillegg (s. 181). Det samme gjelder utvilsomt ved Åsby, som første gang er kjent som «Aas» i 1345. Det forklares at navnet har «förtydligats genom tillägget by, förmodligen för at skilja kyrkbyn från Ås kloster og Ås sn.» (s. 97).

Med unntak av noen få, spesielle navn, tolker altså Jöran Sahlgren (og Harry Ståhl på bakgrunn av Sahlgrens manus) navneleddet som ‘gård’, selv om det, så vidt jeg kan se, nesten over alt er tale om bebyggelser som allerede i 1646 har vært ganske betydelige landsbyer. Dette er imidlertid i tråd med Sahlgrens syn slik han formulerte det i 1927 og 1934 (se ovenfor s. 61 og 63). Den opprinnelige betydningen skal ha vært ‘gård’ uavhengig av bebyggelsens nåværende status, og etter det jeg kan se, mangler verket henvisning til det danske synet på navneleddets denotasjon. Harry Ståhl har nok ved bearbeidelsen av Sahlgrens manuskript følt seg bundet av hans syn, og han hadde jo også, nærmest uten forbehold, støttet Sahlgren i sin bok fra 1960, selv om han i 1970 (s. 71–73) la fram et noe mer nyansert syn (se kap. 1.4.3.1).

Skånes ortnamn (SkO) – Sveriges ortnamn. Ortnamnen i Blekinge län (SOB)

Det er hittil utgitt åtte bind i serien SkO, som jeg skal gjennomgå mer kursorisk enn de øvrige seriene. Det er å vente at utgiverne ved behandlingen av navnene i dette gamle danske landskapet har tatt vel så stort hensyn til dansk som til svensk forskning, og at by dermed i stor grad forklares som ‘landsby’. Dette viser seg da også å stemme i de tidligste bindene – det første kom i 1958. Her oversettes utelukkende med ‘samling av gårder’ (f.eks. bd. I, s. 67, 116; bd. III, utg. 1964, s. 56), eller det gis bare henvisning til generelle oppslagsverk (bd. XVIII, utg. 1962). I seinere bind kan man ane en utvikling i synet på navneleddet, og i 1975 (bd. XI) åpnes ved ett navn for at ‘enkeltgård’ kan ha vært den opprinnelige betydningen. Det kan være grunn til å minne om at Birte Hjorth Pedersen året før hadde vist at by også i Danmark kan være brukt i navn på enkeltgårder; hennes artikkel er imidlertid ikke nevnt i litteraturlista. Til Skårby gir utgiveren, Göran Hallberg, rett nok primært forklaringen «kanske i betydelsen ’samling av går­dar’», men fordi Skårby kirke er omtalt alt i 1145, regner Hallberg dette som et gammelt lokalt sentrum, og han mener at:

… namnet kan dock vara betydligt äldre, varför den möjligheten måste hållas öppen att s. leden -by här har en äldre innebörd ’(enstaka) gård e.d.’ se utförlig härom Hellberg Kumlabygden s. 369 ff. (SkO XI 77)

Ved et annet, trolig yngre navn, Raby (s. 90) oversettes navneleddet med «hussamling o.l.». I bd. VII, som Hallberg utgav i 1979, kan jeg ikke se at spørsmålet om betydningen tas opp til drøfting. De fleste navnene på ­‑by i herredet synes å være ganske unge, og det eneste sikre, gamle navnet, Karaby, forklares (s. 106 f.) som dannet til det sammensatte appellativet karlaby (med hv. til Lundahl 1927 og Hellberg 1967a).

Heller ikke i bd. XIV, Onsjö härad, utg. i 1980 av Stig Isaksson, er det flere gamle navn på ‑by. Et Östraby (s. 296) vises å ha erstattet et eldre navn *Östra Torrlösa på 1500-tallet, og ellers er det også her et Karaby, som Isaksson forklarer på vanlig måte, men med noen flere litteraturhenvisninger enn man ofte finner.

I det sist utgitte bindet i serien SkO (bd. II, Bara härad, utg.1991) stiller Hallberg spørs­målet om betydningen i flere tilfeller åpent, som f.eks. på s. 36, der etterleddet forklares slik: «S. leden är ordet by ’bostad, gård; samling av gårdar’», med henvisning til Hellberg 1967a. Tilsvarende forklaringer gis på s. 158 og 195.

Også i Blekinge skulle man i utgangspunktet vente ‘landsby’-forklaringen. I det hittil eneste bindet avSOB, bd. II, Bräkne härad (1971), framholder imidlertid Bertil Ohlsson at «om s. led. ‑by vid tiden för namnets tillkomst betytt ’gård’ el. ’samling av gårdar’ kan icke avgöras» (s. 21). Tilsvarende forklares etterleddet på s. 26 og s. 30 som «’bysamhälle’ el. ‘gård’». Ved navnet Källaby anføres imidlertid bare forklaringen ‘gård’, med følgende forklaring: «i delar av Bräkne hd. förekommer ordet by använt om enstaka gårdar. (Ex ’Dalansö det är en by för sig’). Enl. Geddas ka. 1684 bestod Källaby av en enda gård» (s. 36).

Sveriges ortnamn. Ortnamnen i Östergötlands län (SOÖg)

Mellom 1982 og 1991 utgav Gösta Franzén fem bind i navneserien for Östergötland, ett av de tre lenene der by er aller mest utbredt (Hellquist 1918: 100). Med tanke på Franzéns omtale av navneleddet i 1937 og 1939 (jfr. kap. 1.4.3.1 ovenfor), er det ikke overraskende at han i stor grad nå forklarer by som ‘gård’, således ved langt de fleste av de 27 navnene på ‑by i det første bindet, nr. XI, Hammarkinds härad.[64] Det er bare noen få unntak fra dette. Närby er et tidligere Niærdhavi, der -vi er byttet ut med -by så tidlig som i 1411 (s. 26). Franzén nevner imidlertid (med hv. til sin artikkel fra 1934) en alternativ tolkning, nemlig en inkolentbetegnelse «*n(i)ærdhboar, vars -bo utbytts mot ‑by».[65] De to Husby, det ene soknenavn, forklares som appellativet husaby med henvisning til Rosén i KLNM VII 97 og Hellberg 1979: 128.

I bd. XXII, Östkinds härad (1984) finnes det 19 sammensetninger med -by,[66] og ‘gård’ er forklaringen i 18 navn (et par steder presiseres at dette er den eldre betydningen av by), men Husby (s. 15) forklares som i bd. XI (1982). Det kan også nevnes at Svenneby (s. 48 f.), etter at etterleddet er tolket som ‘gård’, gis en inngående drøfting. Bebyggelsen er en yngre, utskilt del av en nabolandsby: «’de unga männens (vel avseende sönerna) gård’ i motsats till moderbyn». Åkerby (s. 52 f.) er også utskilt: «den nya gården an­lagts vid hembyns åkermark». Endelig skal nevnes at Greby (s. 92) tidligere skal ha hatt et usammensatt navn *Gryt.

I bd. XVII, Skärkinds härad (1986), er etterleddet i 18 av de 20 by-navnene forklart med ‘gård’.[67] Ved Hällingsby (s. 34) og Viggeby (s. 71) står det uforklart, men den første betegnes som en utflytting fra en nabobebyggelse. Viby (navnet gjelder et kirkested) gis en lengre forklaring (s. 50):

Eftersom by-habitationerna i stor utsträckning representerar en utflyttningsbebyggelse (se J. Sahlgren i NoB 15, 1927, s. 31, Franzén 1937 s. 41), är det tänkbart att klungan av dylika gårdar i socknens centrum – Fyrby, Landby, Tåby och Viby – uppstått genom delning av en bolby, som efter kultplatsen burit namnet *Vi och vars kärna varit nuv. Viby.

I 1989 kom bd. IV, Björkekinds härad, der det nevnes 25 navn på -by.[68] Etterleddet forklares med få unntak som ‘gård’, men ved fire av navnene tar Franzén et lite forbehold, jfr. s. 35: «troligen i den ä bet ’gård’». Det står uforklart i de to Åkerby (s. 37 og 91), og i Skamby (s. 29) regnes med en utvidelse fra et eldre, usammensatt navn, evt. gjennom en inkolentbetegnelse på ‑boa(r) (jfr. ovenfor). Til Harsby kommenteres at navnet «av storlek och ägofigurer att döma» ikke tilhører den vanlige typen by-navn, «där förleden anger att gården tillkommit genom avstyckning från en äldre moderby» (s. 84). Med henvisning til Lars Hellberg (1979: 145) antas en (som i Skamby) «epexegetisk» utvidelse fra det usammensatte *Hargh. Franzén hevder at dette indikeres ved genitivs-s. Bd. XV, Lösings härad (1991), inneholder 22 navn på -by,[69] og som tidligere tolkes by i det store og hele som ‘gård’.

I Bd. XVI, Memings härad (1995), har Franzén ifølge forordet ansvar for herredsnavnet og Borg socken (s. 7–27), mens Svante Strandberg har skrevet resten av bindet. I Borg er det to navn på ‑by. I Eneby forklares etterleddet (s. 15) som by «i dess äldre betydelse ’gård’», mens det ved Högby (s. 17) kort oversettes med ‘gård’. Franzén har altså, 58 år etter at han utgav Vikbolandets by- och gårdnamn i 1937, langt på vei holdt fast ved sin opprinnelige oppfatning av navneleddet, men han trekker også nyere forskning inn i større grad enn mange andre utgivere har gjort. I den delen av bd. XVI som Strandberg har utarbeidet, er det 12 navn på ‑by, og interessant nok gir han en forklaring som avviker noe fra Franzéns. Strandberg synes å legge seg på en forsiktigere linje; i ti navn forklares navneleddet som «gård; by»,[70] mens det i det forsvunne Øsby (s. 50) ikke er forklart; og det samme gjelder i Väsby (s. 62 f.), som «upptar ett skattehemman», og der forklaringen ‘by’ jo er mindre aktuell.

Sveriges ortnamn. Ortnamnen i Västmanlands län (SOVm)

I 1988 utgav Mats Wahlberg SOVm V1 Heby kommun,norra delen. Bindet omhandler bebyggelses­navnene i det tidligere Våla härad, der det finnes ett usammensatt By og 13 sammensatte navn på ­‑by, hvorav to, «Eneby» og «Litsleby», ikke er lokalisert. På s. 10 deles navnene inn i «förhistoriska namn» og «medeltida namn», og By, Bärby, Eneby, Hässelby, Viby, Åby (2) og Åkerby anses som før­historiske; By og Åkerby rett nok forsynt med spørsmålstegn. I avsnitt 2.3 i innledningen gir forf. en samlet oversikt over disse navnene, med særlig henblikk på dateringen, men hovedleddet kommenteres ikke.

Til middelalderen regnes Mälby og Litsleby, to navn med personnavnforledd (Holvastby og Håcksby) og dessuten de to Buckarby (< Bodhakarlaby) som drøftes særskilt i avsnitt 3.1. Særlig dateringen av navnene diskuteres i dette avsnittet, og det framheves at navn med personnavnforledd i alminnelighet anses som relativt unge, men etterleddet tas ikke opp til særskilt drøfting. Det kan likevel bemerkes at det forsvunne Litsleby denoterer en «utjord», og på s. 43 kommenteres at det er usikkert om stedet noen gang har vært bebygd. Det forekommer i en kilde fra 1556, men ble alt i 1562 kalt «Littzlaboda». Wahlberg antyder at formen med ‑by kan skyldes påvirkning fra det nærliggende Hässelby (og han kan selvsagt ikke tillegges en oppfatning av at dette skulle være et opprinnelig teignavn på -by). Under de enkelte navneartiklene oversetter han de aller fleste steder med «gård; by», men ved Buckarby (s. 102, 151) viser han til Hellbergs tolkning «nybygge»(Hellberg 1950: 121 ff., 96 ff.). Når det gjelder det ellers frekvente Åkerby (s. 199 f.), viser han imidlertid først til Sahlgren (1927: 18) o.fl., som tolker navnet som «’by’ som anlagts på eller vid annan ’bys’ åker», men også til Hellbergs tolkning «löväng» med henvisning til Hellberg 1967a: 413 f. Wahlberg framholder at det er uvisst hvordan navnet skal forstås i dette tilfellet.

Sveriges ortnamn. Ortnamnen i Uppsala län (SOU)

Mats Wahlberg utgav i 1994 del V1Uppsala gatunamn i serien Sveriges Ortnamn. Ortnamnen i Uppsala län. Ved halvparten av de åtte navnene på ‑by som kommenteres, tolkes navneleddet som «gård; by»; for øvrig står det uforklart.

Sveriges ortnamn. Ortnamnen i Kopparbergs län (SOKo)

Bror Lindén utgav i 1990 bd. X i serien SOKo (Mora kommun, Kopparbergs län). Jeg har der registrert seks navn på ‑by. Ved tre navn gir Lindén ingen forklaring til etterleddet (s. 42, 80 og 81). Ved det forsvunne navnet *Orkarlby kommenteres: «S. led -by har här sannolikt betydelsen ’gård’» (s. 63), mens Lisselby på s. 15 forklares som «den lilla byn» og etterleddet i Morkarlby (s. 17) forklares som «bysamhälle».

Sveriges ortnamn. Ortnamnen i Jämtlands län (SOJä)

Bertil Flemström har forfattet begge de to utkomne bindene, nr. VI, Ragunda kommun, i 1983 og nr. III, Bräcke kommun, i 1995, og navneleddet by oversettes gjennomgående med ’gård’, og i flere tilfeller kan forf. peke på at navneleddet har erstattet eller blitt føyet til et tidligere primært naturnavn. I bd. VI er det eneste by-navnet, Byn, gitt følgende kommentar: «... ursprunglig bet ’gård’ och med syftning på en del av den bebyggelse, som tidigast åsyftades med Fors» (d.v.s. soknenavnet; s. 13).

Bd. III inneholder to usammensatte navn, ett i ubestemt og ett i bestemt form. I begge tilfeller oversetter Flemström med «ursprunglig betydelse ’gård’» (s. 30, 41). I det siste tilfellet har det eldste belegget (1445) ubestemt form, men navnet har erstattet et eldre usammensatt naturnavn («i Nærd»), som var i bruk så seint som i 1346. Ytterligere ett navn synes å ha eksistert i ubestemt form: «eeth ödhis mark som bya kallas» (1447), men betydningen kommenteres ikke (s. 62).

For øvrig er det fire sammensatte navn i kommunen, og to av dem viser opprinnelig ubestemt form i de eldste beleggene. Brattbyn skrives «i brata by», «Brattbye» o.l. 1445–1600, men bestemt form forekommer f.o.m. 1546. Her er ingen kommentar til hovedleddet (s. 62). Fanbyn er muligens representert ved belegget «i Forneby» fra 1509, og ubestemte former finnes t.o.m. 1633. Bestemt form opptrer tidligst i 1535, og Flemström kommenterer at etterleddet er «ursprungligen obest form sing av by ’gård’» (s. 77). De to øvrige navnene dukker opp seinere; Östbyn fra 1568 antas mulig å være et opprinnelig *Ödesbyn, av øþe n. i gen. sg. + by ‘gård’ (s. 85). Sunnestbyn, som først er belagt fra 1680, antas mulig å tilsvare det dunkle «søødzsund» fra 1451; «namnets efterled är by ’gård’» (s. 70).

Det kan vanskelig trekkes noen konklusjon på grunnlag av dette spinkle materialet, men det ville ikke være urimelig å tenke seg at Flemström i Jemtland ser visse likhetstrekk med tilsvarende norske navn.

Sveriges ortnamn. Ortnamnen i Västernorrlands län (SOVn)

Torsten Bucht utgav bd. I av SOVn (Ångermanlands södra domsagas tingslag) i 1955, og han forklarer på s. 22 det usammensatte By som «väl ordet by i bet. ’gård’», men regner med at dette har erstattet et eldre navn. Ved et annet By på s. 56 konstaterer imidlertid Bucht at: «hur namnet By här skall uppfattas i förhållande till grannbyarnas namn, är oklart». Men Byn på s. 60 f. forklares også som opprinnelig ‘gård’, og «trol. har Byn urspr. hetat Gussjö [...]. Traditionen i orten säger, att Byn varit ’själva byn’». Byåker (s. 65), som f.eks. i et belegg fra 1546 kalles med simpleksnavnet By, oppfattes som soknets «gamla huvudby», og forfatteren regner at bebyggelsen opprinnelig het Säbrå, nå bevart i soknenavnet. To navn (s. 24 og 87) nevnes uten noen kommentar til etterleddet, og to andre forklares bare som deler av «Ramviks by». En liknende forklaring føres opp for Östby på s. 114, men her settes alternativt opp «östra gården». Endelig innrømmes det ved Sjöby(n) at «innebörden av s. led. -by är oviss» (s. 115).

Övre Norrlands ortnamn. Ortnamnen i Västerbottens län (ÖNOV)

Dialekt-, ortnamns- och folkminnesarkivet i Umeå begynte i 1986 utgivelsen av serien Övre Norrlands ortnamn. Ortnamnen i Västerbottens län (ÖNOV) med bd. XIV, Vännäs kommun, utgitt av Claes B. Hagervall. Det eneste eldre by-navnet (eldstebelegg fra 1543) er Nyby, som på s. 52 f. forklares som «(den) nya byn». Blant en håndfull yngre navn skal nevnes Gullbyn, som ifølge en topografisk beskrivelse fra ca. 1800 skal ha vært «en åkergärda ändock den har fått namn af by» (se s. 74). Her skulle man ventet en henvisning til Hellbergs syn om navn av «norsk type» i denne landsdelen (Hellberg 1967a: 396).

Övre Norrlands ortnamn. Norrbottens län (ÖNON)

I serien foreligger det nå åtte bind – alle utgitt av Gunnar Pellijeff – hvorav sju gjelder bebyggelsesnavn. I dette lenet, med en stor grad av samiske og dels finske navn, er det å vente at navn på -by i all hovedsak er resultatet av navneendring, evt. kan man tenke seg en oversettelse av samisk siida (jfr. kommentaren til Lebesby i Finnmark, s. 288 nedenfor). I det først utgitte bindet, nr. VII, Kalix kommun (1980), er ett av de fem navnene på -by forklart som en utvidelse av et eldre usammensatt navn Näs til Näsbyn (s. 34), mens de øvrige står uten forklaring av etterleddet (s. 10, 32, 47 og 52).

Bd. XIII, Överkalix kommun, kom i 1982, og det eldste by-navnet er det forsvunne «Bredåkersby» (1543), som forklares som en utvidelse fra «j Breda Aaker» i 1493. Fra 1547 opptrer navnet «Gregersbynn» på samme eiendom, som nå kalles Grelsbyn (s. 30). Etterleddet forklares ikke. Nybyn tolkes som «(den) nya byn» (s. 56), mens Svartbyn omtales som en stor «by» uten at etterleddet tolkes (s. 67). I bd. III, Bodens kommun (utg. 1987), nevner Pellijeff fire navn på ‑byn, og selv om han ikke noe sted drøfter etterleddet, synes det klart at han regner med tolkningen ‘landsby’ (s. 37, 38 og 51).

I bd. XI, Piteå kommun (utg. 1988) nevnes en lang rekke navn (23?) på -byn, men de aller fleste er ganske unge, og navn som Västibyn, Sörbyn, Jönsbyn o.l. gjelder deler av landsbyer.[71] Gammelbyn (s. 57) oppstod etter at hovedbyen ble flyttet på 1880-tallet, mens andre er daglignavn som veksler med eldre navn, usammensatte eller sammensatte: Tjärnby /Tjärn (bydel; s. 38), Kolerbyn / Kolerträsk (s. 81). I Pärsöbyn oppgis -byn å være et yngre tillegg (s. 84). Bölebyn er navnet på jernbanestasjonen ved Böle. Jävrebyn brukes nå ofte om den sentrale delen av Jävre, men det blir helt uvisst hvor gammelt dette navnet kan være; skriftformen «Jheffreby» fra 1543 er trolig en skriver-epek­se­gese, en presisering av navnet; det eldste belegget, fra 1481, og alle seinere skriftlige belegg gjengir det usammensatte navnet. Nybyn er en «by» utskilt i 1819 (s. 50).

Bare tre navn har en noe lengre tradisjon. Navnet Kyrkbyn veksler med Gamla Kyrkbyn, som også er det eldste belegget; fra 1543, da bebyggelsen skal ha bestått av bare ett hmn.; 100 år etterpå er den imidlertid omtalt som «by» med tre hmn. (s. 82). Svensbyn og Öjebyn er navn på gamle landsbyer (s. 104 og 108);Öjesbyn nevnes første gang i 1505 og den hadde 22 hmn. i 1543; samme år hadde Svensbyn 25 hmn.. Pellijeff kommenterer ikke noe sted etterleddet, men de to siste landsbyene karakteriseres på s. 34 som «gammal fjärdby»; navnet Öjebyn tolkes (s. 108) som «öns by, öbyn». Det må kunne fastslås at Pellijeff regner med tolkningen ‘landsby’, men i tilfellet Kyrkbyn blir dette likevel usikkert.

Bd. IX, Luleå kommun, ble utgitt i 1990, og som i bd. XI er det her et stort antall navn (29) på -byn som gjelder landsbydeler; i all hovedsak er det navn av typen adverb (+ preposisjon) + byn.[72] I tillegg har jeg funnet åtte landsbynavn på -byn, hvorav Bensbyn, Björsbyn, Smedsbyn, Ängesbyn og Orrbyn tolkes som sammensatt med mannsnavn (hhv. s. 29 f., 54, 60, 97). Alle disse navnene er kjent fra 1400- og 1500-tallet og består av mellom tre og ni hmn. i 1543. Det forsvunne Nickbyn (s. 51) er også dannet til et mannsnavn, men det har tydeligvis tilhørt en mindre bebyggelse. Det nevnes første gang i 1547 og stedet har to hmn. i 1607. Sunderbyn er mulig sammensatt med en personbetegnelse *Sundare (‘sundbo’; s. 55); det kjennes siden 1502 og landsbyen hadde 20 hmn. i 1543. Rånbyn skiller seg ut, i og med at -byn her er et sekundært tillegg. Navnet skrives «in rano» i 1339, og former på -byn dukker opp første gang i 1699. Opprinnelsen er mulig et samisk elvenavn (s. 100). Byn er her i alle tilfeller å forstå som ‘landsby’, men Pellijeff gir ingen kommentar til betydningen. Avslutningsvis nevner han imidlertid fire eksempler som kan tyde på at navneleddet også har vært brukt om ‘enkeltgård’, men hvor gammel denne bruken kan være, er det uråd å si noe om. På s. 115 nevnes Frammiby som navn på «en gammal gård», og Åtibyn karakteriseres på samme måte. Norrby (s. 116) er «ett mycket gammalt gårdsnamn», og Västibyn er navnet på en «gård». Det gis imidlertid ingen eldre belegg til disse gårdene, og den avvikende bruken av navneleddet står uforklart. Det kan for øvrig bemerkes at to av disse navnene står i ubestemt form.

I kommunene Haparanda og Övertorneå, som dekkes av bindene V (utg. 1992) og XIV (utg. 1996) er det så å si ingen gamle svenske bebyggelsesnavn, og jeg har ikke funnet noen navn på ‑by(n).

Gunnar Pelijeff gir ikke noe sammenfattende bilde av by-navnene i Norrbotten, men av de utgitte bindene synes det som tolkningen ‘landsby’ foretrekkes (og er rimelig) i de aller fleste navnene.[73] Det er imidlertid påvist at navneleddet også forekommer i enkelte navn som gjelder gårder, men hvor langt tilbake disse navnene går, er uvisst. Forholdet vil utvilsomt bli drøftet i et felles innledningsbind.

1.4.4 Danmark

Også når det gjelder dansk navneforskning, kan det være hensiktsmessig først å se hvor­dan navneleddet har vært oppfattet i enkeltartikler og lærebøker, oppslagsverk o.l. De kommenteres nedenfor i kronologisk rekkefølge. Den danske stedsnavnutgaven, Danmarks stednavne blir behandlet i avsnitt 1.4.4.2.

1.4.4.1 Artikler, lærebøker o.l.

Danmarks (og Nordens) første, egentlige navneforsker var N.M. Petersen. I sin kjente avhandling fra 1833 viste han at by var forskjellig fra bo (av búð f) og bo (av bú n). Bysetter han til:

...isl.býr (af atbúa), ellerbœr (af atbóa), af hvilket sidste er dannet norskBø. Den første Betyd­ning heraf var en enkelt Gaard, der, naar den var anseelig, kaldtesaðalbýr elleraðalbœr, Adel­gaard, Hovedgaard, siden en By i Almindelighed. (s. 81)[74]

Petersen gir en rekke eksempler, de fleste skrevet -bu, men også -bü, -bi og ‑by.[75]

Danske forskere etter N.M. Petersen har i det store og hele samlet seg om betydningen ‘bebyggelse’, og i de aller fleste tilfeller regner man med ‘landsby’. Slik ser vi det allerede hos Johannes Steenstrup, som i sin bok De danske Stednavne (1908) definerer by som:

Bebyggelse, hvori flere Personer har deltaget, eller som omfatter flere Gaarde eller Huse; By er ikke en enkelt Mands Gaard, og By er derfor forskellig fra Bær og Byr (-bø, -by) i Norge og på Island, der benyttes om den enkelte Gaard. (1908: 23)

Ifølge Steenstrup ble -by «om enhver Bebyggelse» tatt i bruk først i forbindelse med bosetningen i England, og av dette skulle man nærmest kunne slutte at han ser bort fra at den gamle vestnordiske (og delvis svenske) bruken av navneleddet om enkeltgårder skulle kunne hatt noen innvirkning på bruken i vikingbygdene.

Henrik Larsen framsatte i 1918 en teori om at landsbynavnene på -by opprinnelig tilhørte en større enkeltgård, en stormannsgård som var anlagt på et «ornum», et inngjerdet område utenfor landsbyen, som var unntatt fra fellesskapet (Larsen 1918: 273 ff.; jfr. Larsen 1923, særlig s.128, 132).

Ved Københavns Universitets Institut for Navneforskning finnes i et utrykt manuskript en avhandling signert Kristian Hald (uten tittel eller årstall) om danske stedsnavn på -by. Etter litteraturhenvisningene å dømme synes det å være utarbeidet ca. 1930 (jfr. note 2 ovenfor). Avhandlingen er i all hovedsak en alfabetisk ordnet gjennomgåelse av navnene, men i en avsluttende «Oversigt» (s. 83 ff.) sies det om bruken av hovedleddet:

Navnene betegner som Regel Landsbyer, i nogle Tilfælde ogsaa store Enkeltgaarde, særlig i de Egne af Vestjylland, hvor Enkeltgaardsbebyggelsen fra gammel Tid har været fremherskende. Ogsaa i Svensk forekommer begge Betydninger, saaledes at Betydningen ‘Landsby’ er overvejende i nogle Landskaber, Betydningen ‘Gaard’ i andre (Västergötland overfor Värmland-Dalarne). (s. 83).

Det vises til Palm 1928: 58 ff. og, for norske navns vedkommende, til NG Indl. s. 47, og så kommenteres Larsens teorier:

Henrik Larsen har […] hævdet, at Navnene paa -by i Danmark er oprindelige Enkeltgaarde, men hvis dette var rigtigt, skulde vi vente, at et langt større Antal var bevaret som saadanne. By har rimeligvis, i god Overensstemmelse med Ordets Etymologi, oprindelig blot betegnet en Bebyggelse af en eller anden Art, ligegyldigt om det var en Gaard eller en Landsby. (s. 83 f.)

Kristian Halds syn er representativt for de fleste danske forskere, selv om den mest utbredte betydningen ‘landsby’ nok har ført til at ‘enkeltgård’-tolkningen ofte er kommet i bakgrunnen.[76] Larsens teori er seinere i det store og hele avvist av navneforskerne; et mulig unntak er Gunnar Knudsen, som presenterte de danske stedsnavnene i NK V (1939). Om by-navnene skriver han bl.a.:

Typen er fællesskandinavisk, men ukendt i Tyskland. Paa Dansk betegner By Landsbyen, i Modsæt­ning til det norsk-islandske Omraade, hvor býr, bœr oprindelig betegner Enkeltgaarden, men mulig­vis har Ordet ogsaa paa Dansk fra først af haft denne Betydning; gennem Landskifteundersøgelser har Henrik Larsen søgt at paavise Spor af tidligere Storgaarde i Bynavne af denne Type og ogsaa i en Del tilfælde fundet saa­­danne Spor; Betydningen Landsby kunde derfor være sekundær og være op­staaet, efter at Enkeltgaardene var opdelt i flere. (NK V 85)

Kristian Halds bok Vore Stednavne (1. utg. 1950), erstattet Steenstrup lille innføring fra 1908. I kapittelet «By og toft» (s. 92 ff.) gjengir Hald kort bruken i gammelnorsk[77]og gammelsvensk, og for den svenske bruken nevner han at by dels må ha hatt betydningen ‘bosted, enkeltgård’, dels ‘landsby’, slik bruken gjenspeiler seg i de enkelte landskapene. For Danmarks vedkommende regner han betydningen ‘landsby’ som den opprinnelige. På s. 93 kommer han inn på ordets egentlige betydning, men begrenser seg til å konstatere at:

… udfra Ordets Oprindelse er det ikke muligt at drage Slutninger med Hensyn til den specielle Be­tydning. Det er afledt af Roden i Udsagnsordet bo, og betyder altsaa fra først af et Bosted af en eller anden Art; om det er en Gaard eller en Landsby afhænger af de enkelte Egnes Bosættelsesforhold. (Hald 1950: 93)

Kristian Hald fikk ansvaret for hovedartikkelen om navneleddet by i Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder (KLNM II sp. 381–87, 1957). Her opplyser han innledningsvis at «ordet by er avledt til roden i verbet bo, vn. búa, ifl. en først af v. Friesen udtalt opfattelse i betydningen ‘berede (jord) for at tage i besiddelse og brug’». Hald trekker også inn Hellbergs tolkninger (1950), og viser at de stemmer med Sahlgrens påvisning av at de svenske by-bebyggelsene i stor grad er sekundære i forhold til eldre bebyggelser, og at de opprinnelig har vært enkeltgårder. Dette mener Hald ikke lar seg påvise i Danmark, og han konkluderer at «By må derfor i Da[nmark] og sandsynligvis også, som Hellquist mener, i Sv[erige], da de ældste navne blev dannet, have kunnet betyde ‘bosted’ i almindelighed».

I andre utgave av Vore Stednavne (Hald 1965: 102 ff.) er det tatt hensyn til nyere (sær­lig svensk) forskning, og det vises (s. 102) til Hellbergs arbeid fra 1950 med tolkningen av de eldste navnene. Men når det gjelder Danmark, holder Hald fast ved tolkningen ‘landsby’. Han hevder også at det, i alle fall på noen steder, er umulig å anse bebyggelsene med navn på -by som utflytterbebyggelser, «og der er heller intet, der tyder paa, at de her skulde være oprindelige Naturnavne» (s. 103).

I artikkelen «Stednavneendelsen -by i enkeltgårdsområder» (1974) refererer Birte Hjorth Pedersen innledningsvis de ulike tolkningsforslag som er satt fram av sentrale svenske navneforskerne. Når det gjelder Norge nevner hun Magnus Olsens fire «betydninger» (gjengitt etter Per Hovda i KLNM), men synes å ha oversett den nåværende vestnorske betydningen «inngjerd mark på ein gard, jorde, eng». Hun nevner at by fore­kommer i teignavn på Orknøyene, at det kan bety «hjemmemark» på Shetland, men for Færøyenes vedkommende sier hun bare at navneleddet bø finnes i flere gårdsnavn. Hun tar ikke stilling til spørsmålet om navneleddet opprinnelig er bostedsbetegnende, men gjengir Kristian Halds (1950 og 1965) og John Kousgård Sørensens mening at «bosted i alminnelighed» kan ha vært den eldste betydningen, og at «landsby» (DS XIII og XIV) nok er aktuell for de fleste navnenes vedkommende. Hjorth Pedersen refererer kort Henrik Larsens «ornum»-teori (se ovenfor) og gjengir Halds grunner for å avvise den med vekt på argumentet om at by sjelden finnes i navn på enkeltgårder, selv der hvor slik bebyggelse dominerer. På denne bakgrunn legger hun fram og drøfter et ganske omfattende materiale med nettopp slike navn fra Ringkøbing amt. Disse navnene synes i stor grad å være ganske unge («utvivlsomt for en stor del først givet i løbet af middelalderen og endnu senere»), men Hjorth Pedersen slutter likevel at materialet «må indicere, at by kan have været brugt i de udvidede betydninger også i Danmark» (s. 144). På grunnlag av denne konklusjonen må det kunne sluttes at Birte Hjorth Pedersen mener by opprinnelig hadde betydningen ‘bosted’, i Danmark vanligvis ‘landsby’, og at betydningen‘enkeltgård’ er en yngre utvikling.

Bent Jørgensens slår i første bind av Dansk stednavneleksikon (1981: 24) fast at ordet by «i modsætning til mange andre efterled i bebyggelsesnavne altid [har] betegnet bebyggelse». Hovedsakelig er det brukt om landsbyer, «men det er godtgjort, at det også i danske områder med enkeltgårdsbebyggelse har kunnet betegne en enkelt gård.» Jørgensen legger til at navneleddet også finnes i naturnavn, men at dette skyldes nedlagte bebyggelser. Opplysningene gjentas i 1982 (s. 26) og 1983 (s. 27 f.). I Stednavneordbog (1994), som er 2. utgave av leksikonet, er den siste opplysningen sløyfet, og i forlengelsen av avsnittet om enkeltgårdsområdene innrømmer Jørgensen at «det er lige­ledes muligt, at visse syddanske -by-navne sammensat med personnavne oprindelig betegner enkeltgårde» (s. 50).[78]

1.4.4.2 Stedsnavnutgaver

Utgivelsen av Danmarks stednavne (DS) tok til i 1922 med Samsøs stednavne. De enkelte navneleddene som forekommer i det aktuelle området, forklares i innledningskapitlene, uten at det alltid (særlig i de første bindene) presiseres hvem forfatteren er. I flere av innledningene henvises det til Henrik Larsens teorier, men de får gjennomgående ingen støtte. By blir med svært få unntak forklart med ‘landsby’. Det kan likevel nevnes at det i flere av de sist utgivne bindene av DS erkjennes at betydningen ‘enkeltgård’ nok forekommer i noen tilfeller.

I det første bindet av DS er det ingen drøfting av by (navnleddet forekommer ikke), men i innledningen til bd. II (Frederiksborg Amt, 1929 uten forfatterangivelse) oversettes by (s. x) med «Samling af Huse; Landsby». Det tilføyes at:

Ordet, der etymologisk staar i Forbindelse med Verbet bo, har paa vestnordisk Omraade gerne Betyd­ningen Enkeltgaard, og en saadan Grundbetydning har man ogsaa villet fastslaa for Danmarks Vedkommende [og det er vel Larsen og ikke Petersen man her sikter til], men sikre Beviser herfor mangler; i Realiteten er Forskellen ikke væsentlig, da Gaardene i Norge og paa Island bestaar af en Gruppe Enkeltbygninger.

I DS III, Sønderjyske stednavne 1, (utg. 1944) finnes innledning og registre til Sønderjyske stednavne 1–5 (= DS III–VII), utgitt mellom 1933 og 1948. Av forordet går det fram at innledningen er utarbeidet av Kristian Hald. På s. xxi forklarer Hald navneleddet som en ja-avledning og det vises til von Friesen (NoB 1930: 91). Deretter følger en beskrivelse av navnebruken, og en konklusjon om betydningen, som nærmest er identisk med den som finnes i det utrykte manuskriptet jeg siterte fra ovenfor. De samme synspunktene gjentar han på s. xi i DS IX, Vi­borg Amt (utg. 1948).

I DS VIII, Vejle Amt (utg. 1944), er innledningen skrevet av Anders Bjerrum. Han oversetter med ‘landsby’ men viser også til betydningen ‘gård’ i norrønt. Såvidt jeg kan se, er Bjerrum den første som påpeker at ordet bare finnes i de nordiske språk (se likevel Gunnar Knudsen i NK V 85, gjengitt ovenfor). Han henviser også til Larsens hypotese, men den avvises på grunn av manglende bevis.

I DS X, Bornholm (utg. i 1951 med Gunnar Knudsen som hovedredaktør), drøftes navneleddet på s. xii i innledningen:

Ordet anvendes i bh. Stednavne dels om Købstad eller større Fiskerleje [...], dels om bymæssig Be­byggelse [...] eller smaa Hussamlinger [...], dels endelig om et større Omraade med en mindre Klynge af Gaarde og Huse, som uden at danne nogen egentlig Landsby udgør en nogenlunde afgrænset geo­grafisk Enhed, hvis Omfang dog ofte varierer noget i forskellige Meddeleres Sprogbrug [...]. Der er intet der tyder paa, at disse Gaardsamlinger tidligere har udgjort egentlige Landsbyer (saadanne mangler helt paa Bh.), eller at de ved Deling er udviklet af Enkeltgde.

På Bornholm finnes også det usammensatte By et sted brukt som «naturnavn», om et høydedrag, men forfatteren antar at to gårder «som ligger paa Højdedraget, har udgjort den ‘By’, hvorefter Egnen har Navn».

I DS XI, Maribo Amt (utgitt av Anders Bjerrum  og Christian Lisse i 1954), forklares navneleddet innledningsvis som i bd. III, men deretter vises det til Lars Hellbergs tolkningsforslag fra 1950 om at by er en ju-stamme med abstrakt betydning ‘dyrkning’. Forfatterne synes ikke å avvise dette, men de tilføyer at:

… ordet har dog meget tidlig både som appellativ og som stednavneled fået betydningen ‘bosted, bo­plads’, der efter den på stedet herskende bebyggelsesform kan være enten en enkeltgård (således i Norge–Island og visse egne af Sverige) eller en landsby (således i Danmark og sydlige egne af Sve­rige. (DS XI s. xix–xx)

I DS XI refereres Henrik Larsens teorier noe mer utførlig enn i tidligere bind, men like­vel med konklusjonen at «det hidtil fremdragne materiale» er utilstrekkelig til å bevise hypotesen. I DS XII, Århus og Skanderborg Amter (utg. 1964), forklarer Bjerrum navneleddet kort som ‘landsby’, med henvisning til Hald i KLNM.

Med DS XIII, Svendborg Amt (utg. 1958), framtrer den første i en ny generasjon danske navneforskere, og i innledningen gis navneleddene en noe bredere drøfting enn tidligere. John Kousgård Sørensen konstaterer her på s. xiii at by er avledet av verbet bo, búa, men medgir at «om dets betydning i de ældre stednavne med denne endelse er der ikke enighed». Han viser først til Hellquists syn (1918), at den eldste betydningen av navneleddet er ‘bosted i alminnelighet’, men at ‘landsby’ er den vanligste, og konstaterer at de fleste danske forskere har sluttet seg til dette.

Kousgård Sørensen viser så til von Friesen (1912: 237 og 1930: 91), og foretar en grundig gjennomgåelse av Hellbergs (1950: 146 ff.) videreutvikling av disse teoriene.[79] Når det gjelder de danske by-navnene, framholder han på sin side at:

1. Hvis det ikke drejer sig om primære bebyggelsesnavne, skulde man have ventet naturnavne på -by bevaret. Sikre eksempler herpå er imidlertid, såvidt vides, ukendte. 2. Opfattelsen af byerne med navne på ‑by som sekundære bebyggelser, nyrydninger på bymark eller udflytninger fra ældre landsbyer, finder muligvis støtte i undersøgelser af navnene i Närke (Sahlgren i NoB 1927 p. 18 ff.) og Vikbolandet (Franzén, Vikbolandet p. 10 ff.), men ikke i danske forhold, idet det i størstedelen af Danmark er ugørlig at konstatere en primær bebyggelse, fra hvilken en landsby med navn på -by kunde være anlagt. De danske landsbyer på -by er ofte af betydelig størrelse. 3. At en betydning ‘landsby’ er sekundær i forhold til ‘enkeltgård’ har også været hævdet fra dansk side [her en utførlig henvisning til Henrik Larsen], men er på afgørende måde tilbagevist (DS III p. XXXI, Hald, Vore Stedn. p. 92 f.), da der selv i de områder der præges af enkeltgårdsbosættelse, sjældent findes enkeltgårde med navne på -by. 4. Det forhold, at -by i mange egne ikke har personnavne som forled, kan ikke tages til indtægt for, at navnene ikke kan være primære bebyggelsesnavne, se Hald i Kulturhistorisk leksikon II 381, der henviser til et lignende forhold ved primære bebyggelsesnavne på ‑um. (DS XIII s. xiii)

Kousgård Sørensen støtter von Friesens oppfatning fra 1912 av ordet som en ju-stamme med nomen-actionisbetydning, men foretrekker å se denne som ‘være bosatt’ heller enn ‘berede’.

I 1969, to år etter at Hellberg hadde utgitt sitt verk om Kumlabygden utgav Kousgård Sørensen DS XIV, Odense Amt, der han på s. xiii uten videre slår fast at by:

… er en ju-afledning med nomen actionis-betydning af roden i vb. bo, oldn. búa i betydningen ‘være bosat’. Den ældste betydning i Danmark er ‘landsby’. Om afvigende opfattelser se DS XIII p. XIII f.

Lis Weise i DS XVI, Præstø Amt (utg. 1975), gir derimot (s. xx–xxii) en relativt utførlig behandling av navneleddet, og forfatteren åpner i større grad enn tidligere forskere for flere ulike oppfatninger. Dette viser seg allerede innledningsvis (s. xx), der by anses som «en ja- eller en ju-afledning til roden i verbet bo, oldn. búa ‘være bosatt, berede, dyrke’». Det slås riktignok fast at betydningen ‘landsby’ er gammel i Danmark og «muligvis også ældst», men betydningen ‘enkeltgård’ må likevel antas å ha vært til stede. Det vises her til Birte Hjorth Pedersen 1974: 296 ff. [skal være 129 ff.] og Lis Weise 1974: 158 ff. Weise legger til at:

… etymologien til by synes iøvr. at adskille sig fra en række andre bebyggelsesbetegnende efterled dels ved at være oprindelig bebyggelsesbetegnende [her henvisning til Hellbergs avvikende syn i 1967a: 369 ff.] dels ved at ordet fra at betegne en arealmæssig mindre bebyggelse (‘beboelse’) kan komme til at betegne en arealmæssigt større (‘landsby’ – ‘samling af beboelse’), sammenlign med den modsatte udvikling ved f.eks. -torp. (s. xx)

Weises konklusjon blir imidlertid at «forholdene ved betydningen af by er dog langtfra klarlagt».

DS XVIII Randers Amt, delbind 1 utkom i 1976 med Kristian Hald som forfatter. En foreløpig oversikt over etterleddene finnes i innledningen til delbind 2, utgitt i 1980, og der nevnes by uten noen forklaring.

Den foreløpig siste, større behandlingen av navneleddet i DS er Gordon Albøges innledning til bd. XVII, Ringkøbing Amt (1984). Albøge skriver på s. xxvii–xxviii innledningsvis at by til­svarer:

… urn. *būwia-, er afledt af roden i verbet bo, glda. bō, oldisl. búa, urn. *būwan / *bōwan. Verbet har i ældre nordisk bl.a. betydningerne ‘berede, gøre færdig; ordne; bo’. Betydningen ‘opdyrke jord’, som er almindelig i vestgermansk (jfr. oldsaxisk bûan, tysk bauen), er ikke overleveret i nordisk.

Den oprindelige betydning af subst. by er muligvis ‘dyrket jord, opdyrket område’, en betydning som kan være bevaret i glno. bœr[80]og færøsk bøur ‘hjemmemark, indmark’. Derimod er en lignende be­tydning af bø i visse vestnorske dialekter snarest sekundær i forhold til betydningen ‘gård’ [med hv. til KLNM II 381 ff. og Hellberg 1967a: 369 ff.].

På dansk område er såvel appellativet som navneelementet by kun påvist som bebyggelsesterm, og navneelementet er rimeligvis fra først af anvendt i betydningen ‘bosted’. Alt efter bebyggelsens art på bostedet har by kunnet betegne en enkelt gård og en flerhed af gårde, en landsby.

Den siste betydningen er ifølge Albøge den vanligste, men i Hardsyssel er det få eksempler på at by betegner en landsby. Der brukes navneleddet

… dels om den enkelte gård, dels om områder, omfattende en del af et sogn, med spredt gårdbebyg­gelse, undertiden dog også om tættere grupper af gårde med partielt dyrkningsfællesskab.

Albøge legger til at enkeltgårdene i Hardsyssel ikke kan forklares som nedbyggede landsbyer. Han nevner en lang rekke eksempler fra Hardsyssel og konkluderer:

Mange, måske de fleste, af de hér opregnede navne med retningsangivende forled betegner spredte gårdbebyggelser, ikke egentlige landsbyer. Det er nærliggende at se en lignende betydning af -by i disse navne som i de bygdebetegnende sydvestnorske navne på -bø. Men medens de norske navne an­tages at være givet til oprindelige storgårde som senere er delt i flere mindre, er størsteparten af de vestjyske by-navne med retningsangivende forled snarest oprindelige samlingsnavne for flere ind­byrdes uafhængige gårde (jfr. KLNM II 384).

I 1991 utgav Albøge DS XXI, Stednavne i Hanherred, og her gjentas (noe kortere) i all hovedsak synspunktene fra 1984. Selv om navneleddet på dansk område hovedsakelig har vært brukt i navn på landsbyer, her definert som «bebyggelser bestående af tre eller flere gårde», har det også i Danmark «ligesom i Norge og dele af Sverige» vært brukt om enkeltgårder. En interessant observasjon er det når Albøge bemerker at by på et tid­lig tidspunkt (900-tallet) også har kunnet inngå i navn på handelsplasser, med henvisning til det slesvigske Hedeby.

I DS XIX og XX, Københavns Amt, Smørum Herred, utgitt i 1988 og 1990 av Bent Jørgensen, forklares navneleddet utelukkende som ‘landsby’, men i DS XXII, Københavns Amt, Sokkelund Herred, Amager, Saltholm, utgitt 1995, har samme forfatter åpnet for en mer generell betydning ‘bosted’, og han fortsetter:

Som appellativ kendes ordet kun i anvendelse om bebyggelser bestående af flere enheder (gårde, huse,) men da det også forekommer som efterled i navne på enkeltgårde, især i Vestjylland hvor bebyggelsesformen er domineret af denne brugstype, må ordet på samme måde som i vestnordisk have kunnet bruges om den enkeltliggende (landbrugs-)ejendom. (s. 11)

I DS XXIII, Stednavne i Vestsjællands Amt. Sorø, Ringsted, Alsted Herred, Ringsted Herred (1997) gjentar Jørgensen i all hovedsak synspunktene fra bd. XXII, og legger til at enkeltgårdtolkningen ikke synes å være aktuell i det området han her behandler, muligens med unntak av et forsvunnet Nyby (jfr. DS XXIII 135), der det rett nok bemerkes at kilden omtaler stedet som en bebyggelse med åtte gårder. Med disse foreløpig siste danske kommentarene til bruk og betydning av navneleddet by trekkes linjene tilbake til Kristian Halds oppfatning, slik den først kom til uttrykk i det upubliserte arbeidet fra ca. 1930.[81]

1.4.5By-navn i koloniserte områder

Navneleddet by er, som nevnt, ikke påvist utenom Skandinavia og de områder der nordiske emi­granter slo seg ned i løpet av vikingtida. Navn på ‑by i disse koloniene må derfor antas å gjenspeile den samtidige navnebruken i hjemlandet. Nedenfor følger en kort beskrivelse av bruken av by-navn i disse områdene slik den framstår i noen navnefaglige utredninger. Oversikten tar ikke sikte på å være uttømmende, det er således f.eks. ikke tatt hensyn til utredninger om nordiske navn i Normandie, der det bare er to sikre sammensetninger med -býr (jfr. Fellows-Jensen 1979: 18).

1.4.5.1 Finland

Den svenske innvandringen til Åland (fra midtre deler av Sverige) skal ha skjedd i slutten av folkevandringstida (opp mot 600), mens koloniseringen av fastlandet skjedde på 1100 og 1200-tallet og førte etter hvert til at Finland ble innlemmet i det svenske riket i forbindelse med korstogene i 1239 og 1293 (Nationalencyclopedin bd. 6, 1991: 284 f.). Det er derfor grunn til å regne med at noen av by-navnene på Åland viser eldre trekk enn navnene på det finske fastlandet.

I Ortnamnen och den svenska bosättningen på Åland (utg. 1987) regner da også Lars Hellberg (s. 258) med en del by-navn av eldre type (og da vel i den antatte, østsvenske betydningen «löväng»), men i de tallrike navnene med personnavnforledd mener han navneleddet har betegnet «’nybygge, (enstaka) gård’» (s. 250). For øvrig finnes det mange by-navn på sekundære bebyggelser, og Hellberg anser disse som uekte navn på ‑by, med appellativisk karakter og med betydningen ‘landsby’. Det skal ellers nevnes at Hellberg i navn av typen Norrby, Söderby regner med betydningen «’den norra’ resp. ’södra (delen) av byn’» (s. 60).

Fra fastlands-Finland kan først nevnes at T.E. Karsten i andre bind om de svenske navnene i Österbotten (kulturnavnene; utg. 1923) oversetter by med «bostad, gård, lant­gård» (s. 237), og på s. 307 slår han fast – på grunnlag av navnebruken – at det er betyd­ningen ‘gård’ som passer best for de eldre navnene i området. I avsnittet om de finske navnene i NK V nevner Karsten imidlertid ikke noe om betydningen av etterleddet (s. 172–86).

Carl-Erik Thors skrev i SOÅ 1978 (s. 9–23) «Om namn på -by i Finland», og slutter seg der til Pamps og Ståhls syn: «att by i ortnamn kunnat betyda både ’enstaka gård’ och ’by, samling av gårdar’». Hellberg (1987: 246) anser de finlandssvenske by-navnene som av tilnærmet samme type som de yngre «medeltida» navn på -by i visse deler av Uppland.

1.4.5.2 Island

Navnebruken på Island skulle kunne antas å tilsvare bruken i Norge, særlig på Vestlandet, på 800–900-tallet. I Bæjanöfn á Íslandi (1907–15) gir Finnur Jónsson på s. 421 en kort redegjørelse for hvordan ordet bær er blitt det vanlige ordet for ‘gård’ på islandsk. Han mener ordet opprinnelig har betegnet bosetning generelt og ofte ble brukt om et vidt, åpent landområde der folk slo seg ned. Men som oftest er dette ikke bebygd med annet enn enkeltgårder, og da var det naturlig at ordet fikk en innsnevret betydning ‘gård’. Han legger til at den opprinneligere betydningen ‘bygd’ finnes i herredsnavnet Saurbær.[82]

Ólafur Láruson (NK V 60–75) drøfter ikke navneleddet spesielt, men han oppgir at det finnes i 174 gårdsnavn. Bruken som bygdenavn forklarer han annerledes enn Finnur Jónsson, idet han mener bygda Saurbær har navn etter en gård med dette navnet, og bygdenavnet Þykkvibær skyldes at «en gammel Storgaard af dette Navn er bleven opdelt i mange Gaarde» (s. 69).

1.4.5.3 Færøyene

Tradisjonelt har den første nordiske bosetningen på Færøyene vært tidfestet til 800–900-tallet. Pollenundersøkelser som viser spor av jordbruk, har vært datert til 600-tallet, men dette skal være noe usikkert. Ifølge en beretning av munken Dicuil (825) skal irske ene­boere ha holdt til på øyene fra tidlig på 700-tallet, og de ble fordrevet av nordiske «pirater» (Nationalencyclopedin bd. 7, s. 177; 1992). Dialektstudier (Hægstad 1917, bl.a. s. 158) kan tyde på at landet i all hovedsak ble befolket fra Sørvestlandet, men et visst keltisk innslag i toponymien tyder på nær kontakt med folk på øyene lenger sør. De kronologiske forholdene er her imidlertid langt fra klarlagt.

I artikkelen «Strejflys over færøske stednavne» fra 1909 oversatte Jakob Jakobsen bøur med ‘gård’, men la til at det brukes «nu alm. i betydning hjemmemark, opdyrket mark». Han viste videre til at ordet finnes i de fire «bygdenavne» Kirkjubøur, Sumba, Froðba og Hvalba. «Desuden», fortsetter han:

… findes Bøur, á Bø, på flere steder som gårdnavn eller navn på en býlingur, det er: en mindre afdeling af en bygd. Mærkes kan Signabøur som navn på en underafdeling af bygden Kollefjord (Strømø), liggende for sig selv på sydsiden af fjorden (s. 95).

Marius Hægstad (1917) gjennomgår en del færøyske navn på grunnlag av Jakobsens arbeider, og foruten bygdenavnene nevner han også at: «I namn paa einskilde eigedomar finn me elles paa Færøyarne i sisteleden: [...] -bøur ...». Hægstad trekker her en forbindelseslinje til Vestlandet: «Alt dette og meir til er ogso i bruk i Nordvaldet av Sudvestlandet i gardsnamn, anten aaleine eller som siste- eller fyrsteled» (s. 168–70).

I avhandlingen Stednavne paa de færøske Norðuroyar (1932) skiller Christian Matras mellom bøur i navn på býlingar og i navn på bygder. I navn på býlingar brukes ordet (med preposisjonen á) i betydningen ‘innmark’, «medens det i Bygdenavne betyder ‘Gaard’ og styres af Præp. í) ...» (s. 23). Under den alfabetiske oppregning av navneledd forklares bøur (s. 86 f.) som «1. Gaard. 2. dyrket Indmark», og han legger til at «Betydning 1. findes [på Norxuroyar] vistnok kun i eet Navn, nemlig i Bygdenavnet (inni el. yvir) í Bø ... [Klakksvík]».

I NK V (s. 57; 1939) oppgir Matras kort betydningen ‘gård’; bruken av ordet i navn på býlingar eller i innmarksnavn kommenteres ikke.

Nylig har Arne Thorsteinsson (1996) tatt til orde for en endret oppfatning av bosetningen, og dermed også bebyggelsesnavnene, på Færøyene. På grunnlag av arkeologiske undersøkelser, plassering av kirker og studier i jordeiendomsforhold mener han å kunne vise at býlingene er opprinnelige gårder, mens bygdene er opprinnelige distrikter, retts­kretser. Han slår fast at

ordet bøur findes på færøsk i hundreder af stednavne i betydningen ‘dyrket jord’, det findes som det hyppigste og betydeligste navneelement blandt býlingnavnene i betydningen ‘gård’ og endelig findes det blandt bygdenavnene i betydningen ‘distrikt’. (s. 193 f.)

Til støtte for dette synet viser han til norske forhold, og framhever at den sistnevnte betydningen i Norge bare finnes på Sørvestlandet «… hvor de øvrige betydninger af ordet også genfindes». Avslutningsvis peker Thorsteinsson på at navneleddet bø dominerer bebyggelsesnavnene på Færøyene i mye større grad enn noe enkelt navneledd gjør i Norge som helhet. Han mener derfor at dette kunne avspeile en lokal navngivningsskikk i de områdene av Norge som var utgangspunktet for landnåmet på Færøyene (s. 194).

1.4.5.4 Shetland, Orknøyene, Hebridene, Man

Jakob Jakobsen beskrev Shetlandsøer­nes Stednavne i 1901, og han mener bœr der kan forekomme i betydningen ‘bygd’, mens det også kan ha samme betydning som færøysk bøur, «hjemme­mark» (s. 85 f.). Han nevner en lang rekke sammensatte navn på -bi og sammenfatter slik:

Alle de her nævnte navne på -bi ere gårdnavne med undtagelse af Øtstabi. – de Evrabigords og de Midbigords (Sulem, Nm [=Northmavine]) ere navne på to stykker agerland: *øfrabýjar-garðr og *miðbýjar-garðr» (s. 86).

Under avsnittet om tabunavn kommer han også inn på dette navneleddet, og gir flere eksempler på bruken i teignavn:

de Bø eller »de Harrier-bø» (Fo), nævnt efter et til en lille bygd (Harrier) hørende stykke indmark [...]. Bø = on. »bœr», gård, i fær. (bøur) i betydning »hjemmemark, indmark». – de Bø-skor (U^w), efter bygden Kjorkabi [*kirkjubœr], hvis sønavn er »de Bø». (s. 207)

Magnus Olsen (NK V 20; 1939) viser for Shetlands vedkommende til Jakobsens undersøkelse, og nevner så vidt bœr uten kommentar. Imidlertid legger han vekt på at man på Shetland, likesom på Færøyene, har eksempler på at gårdsnavn er blitt bygdenavn; her nevnes Bø som et eksempel. John Stewart (1987: 67 f.) oversetter navneleddet bare med «farm».

For Orknøyene viser Olsen (NK V 20) til en del tidlige arbeider av Hugh Marwick, og m.h.t. bœr nevner han at de 26–27 eksemplene viser at det her er tale om primære bosetninger, «meget store gårder hvorav de fleste er blit opdelt …». Marwick gir i Orkney Farm-Names (1952: 243 ff.) en uttømmende beskrivelse av hvordan navneleddet er brukt på Orknøyene, men han innleder avsnittet om bœr med noen tanker om den skandinaviske og engelske bruken:

This, if not the oldest of all, was a very old type of farm‑name in Norway [...]. Though such names [i England] may now denote a town or village, the original sense was that of a farm‑settlement. (s. 243)

Han fortsetter om bruken på Orknøyene:

In Orkney such names are by no means rare, but it is significant that many do not appear in the early rentals at all. Some still denote large important farms, but others now survive merely as names applied to fields, an old house-site, a boat‑noust or even a small district – the farm association being entirely forgotten. The explanation of course is that the original units have been broken up, fresh names have been applied to the component parts, and the original name has survived only by chance, if at all, to denote some feature of the former unity. (s. 243 f.).

Trass i at navn på -bae i noen tilfeller nå bare er knyttet til teiger (fields), regner Marwick tydeligvis utelukkende med betydningen ‘gård’; teignavnene anses altså å være opprinnelige gårdsnavn. Etter en grundig gjennomgåelse av enkeltnavn oppsummerer Marwick på s. 247:

And of bae‑names as a whole it may be said that wherever such a name occurs we can in nearly every case recognise the existence of a comparatively extensive early settlement which either has had a bae‑name itself, or in which one of the earliest homesteads bore such a name.

Berit Sandnes (1996: 42 f.) refererer bl.a. Marwick, men foruten å regne med at bœr er brukt om primærgårder og i navn som viser til gårddeling, regner hun med at ordet kunne brukes i betydningen ‘innmark’. Jfr. teignavnet Hackabeen i Harray, som hun drøfter i et seinere arbeid:

Et relativt lite stykke sentralt i bebyggelsen. Hovedleddet er bœrinn, utmerkingsleddet kunne være et manns­navn Hákon eller Haki. Det er ikke nødvendig å regne med en eldre gård her, bœrinn kan referere til innmark. (Sandnes 1998: 55)

Fra Hebridene foreligger færre studier av de norrøne navnene, men i en artikkel fra 1954 om landsbynavnene på Lewis, oversetter Magne Oftedal med «farm» (s. 367, 371). Det samme gjør David Olsson (1983: 44), som for øvrig karakteriserer begge de to by-bebyggelsene i det undersøkte området som store gårder og «primary settlements» (s. 45, 157).

Det kan i denne sammenhengen også nevnes at Carl Marstrander i sin store undersøkelse av «Det norske landnåm på Man» (1932: 40–386) også oversetter bœr, býr med ‘gård’ (s. 270), og at han peker på forskjellen mellom staðir- og by-lokalitetene:

… alle betegner lokaliteter av betydning. Men mens staðir-gårdene alle uten undtagelse bevarer sin karakter av gårder, er by-gårdene i stor utstrekning vokset frem til landsbyer […]. Forholdet er i så henseende det samme som i England. (s. 330)

1.4.5.5 Det øvrige Storbritannia

I 1924 utgav The English Place-Name Society (EPNS) innledningsbindet til The Survey of English Place-Names. I del 1 skriver Eilert Ekwall om «The Scandinavian Element», og by oversettes på s. 57 med «‘a village’ or ‘a homestead’». I del 2. av innledningen, The Chief Elements used in English Place-Names, skriver Allen Mawer at «the word in Icelandic denoted a ‘farm’ or ‘landed estate,’, but in Norse, Swedish and Danish it has come to be used of a town or village» (s. 12). Han legger til at navneleddet er brukt om så mange steder i det skandinaviske England som aldri kan ha vært noe mer enn en enkelt gård («a farmstead») eller i det meste en liten landsby («a hamlet»), at det ikke uten videre kan oversettes med «town» eller «village». Ekwall fastholdt sin tolkning av by i sitt navneleksikon som kom første gang i 1936, og som er blitt standardverket om engelske stedsnavn (se DEPN).

Nyere engelsk navneforskning bygger, i alle fall når det gjelder by, i all hovedsak på det grunnlaget som var lagt av Ekwall og Mawer, men en viss presisering synes likevel å ha funnet sted. I 1956 utgav A.H. Smith en ny utgave av English Place-Name Elements der han i Part I først slår fast at appellativet i Danelagen brukes om «a farmstead, a village», men så legger fram og drøfter de ulike betydningsforslagene som er framsatt f.o.m. Hellquist 1918 t.o.m. Hellberg 1950. Når det gjelder betydningen av verbet búa og navneleddet bý, konkluderer han med at «it would seem preferable to accept both meanings ‘dwell’ and ‘cultivate’ as the starting point for the senses which bý clearly developed in its very long history. [...] ON bý may well therefore have had the meaning ‘dwelling’ and also ‘land prepared for cultivation’, more particularly ‘new land taken into cultivation’ (EPNS XXV 66–72).

I oversiktsverket The Origin of English Place Names (1977) framholder P.H. Reaney på s. 171 at «in Norway the word meant ‘homestead’, in Denmark ‘a village’», og at ordet i engelske navn vanligvis må være brukt om landsby, men at det noen ganger også kan referere til «a single house or farmstead», og at det i noen få navn må vise til ny eller sekundær bebyggelse.

Den forskeren som framfor noen har beskjeftiget seg med nordiske navn i Storbritannia, er Gillian Fellows-Jensen. I innledningen til Scandinavian Personal Names in Lincolnshire and Yorkshire (1968, s. xxxii) gir hun en kort omtale av den ulike skandinaviske bruken av by, men uten å komme inn på etymologien ut over en henvisning til EPNS XXV, Kristian Hald 1965 og Birte Hjorth Pedersen 1960. Om bruken av appellativet nevner hun at det i Danmark og deler av Sverige synes å ha betegnet både enkeltgårder og landsbyer, og i Norge og andre deler av Sverige «an isolated farmhouse».

I Scandinavian Settlement Names in Yorkshire (1972: 5 f.) går Fellows-Jensen grundigere inn på etymologien enn hun gjorde i 1968. Hun viser bl.a. til Hellbergs bok om Kumlabygden (Hellberg 1967a), men slutter seg til John Kousgård Sørensens kritikk av hans teorier i DS XIII. Når det gjelder de norske navnene, er hun imidlertid villig til å akseptere at appellativet ble brukt om «isolated farmhouse and perhaps also originally of cultivated land». Men uansett mener hun at ordet hadde fått betydningen «village» før den skandinaviske kolonisasjonen i England (s. 6).

I Scandinavian Settlement Names in the East Midlands (1978, s. 10 ff.) holder Gillian Fellows-Jensen i hovedsak fast ved sitt syn fra 1972, men hun tar i betraktning at nyere, dansk forskning har vist at navneleddet også i Danmark ble brukt om enkeltgårder (Pedersen 1974) og om «areas of dispersed settlement (bygd)» (Weise 1974 og 1975).

I sin hittil siste bok (Scandinavian Settlement Names in the North-West fra 1985) mener Gillian Fellows-Jensen at den mest sannsynlige opprinnelige betydningen av navneleddet er «‘dwelling-place’ and that the generic came to be used of almost any kind of settlement» (s. 10). I Danelagen ser navneleddet ut til å ha vært brukt om «every conceivable kind of settlement» (s. 11).

Fellows-Jensen har også drøftet navn på -by i flere artikler. I 1984 (s. 157) påpeker hun – med henvisning til Hellberg 1967a: 386 –at «there is some evidence to suggest that the generic ‑bœr could also be used in the [Northern and Western] Isles with a not strictly habitative significance», og hun presiserer med henvisning til noen navn på Orknøyene, at disse «seem most likely to contain ‑bœr in a sense such a[s] ‘home field’». Men ellers synes ‘bebyggelse’ å være den dominerende betydningen. I 1987 gir hun en relativt inngående beskrivelse av bruken så vel i Skandinavia som i de koloniserte områdene, og hun framhever at ordet ble brukt i betydningen «cultivated area, home field» i Sør- og Vest-Norge, samtidig som det «here, too, it was used of areas of dispersed settlement and of single farms» (s. 48). I koloniene synes býr (ogstaðir) å ha vært brukt «of settlements detached from or dependent upon an estate centre, although the generic bý could also be used in the Danelaw of almost any other kind of settlement» (s. 56), hun har altså holdt fast på det synet på navneleddet hun formulerte i 1985. I seinere artikler tar hun i større grad eller utelukkende opp andre sider ved disse navnene. I Nomina XIII (1989–90, utgitt 1991), konsentrerer hun seg f.eks. om spredningen på de Britiske øyer, særlig lavlandet i Skottland, og m.h.t. navn på -by drøfter hun særlig forleddene. Forleddsmønstre stod i fokus også i et foredrag fra 1994 (trykt 1996). M.h.t. betydningen og bruken av by synes Fellows-Jensen i det store og hele å ha fulgt den utviklingen i synet på navneleddet som har dominert ved Institut for Navneforskning i København, og som framfor alt kommer til syne i Danmarks stednavne, fra en relativt bastant ‘landsby’‑tolkning på 1920-tallet til en mer generell tolkning ‘bosted i sin alminnelighet’ fra og med midten av 1970-årene.

1.4.6By og bø i navnelitteraturen – en sammenfatning

I avsnitt 1.4 har jeg gitt en oversikt over, og i noen grad en kommentar til, ulike nordiske navneforskeres behandling av navneleddene by og bø. Gjennomgåelsen av den norske forskningen (avsnitt 1.4.2) viser at utgiverne av NG allerede like etter forrige århundreskifte antok betydningen ‘engmark’ i enkelte navn med hovedleddet ‑bø(en). I ordbøkene er denne betydningen av bø registrert fra Vestlandet, men ifølge Karl Rygh (NG XVI) foreligger den også i nordnorske stedsnavn. Norske forskere har seinere i noen grad drøftet denne betydningen av bø, men samtlige anser den som en nyere utvikling. For øvrig har de nøyd seg med å gjengi den alminnelige forklaringen ‘gård’ både til navn på bø og by. Bø oversettes i enkelte tilfeller med ‘grend’, men navneleddene har aldri vært tatt opp til grundig, etymologisk drøfting. I beste fall har det vært vist til resultatene av enkelte svenske undersøkelser.

Den svenske forskningen gjennomgås forholdsvis grundig i avsnitt 1.4.3; først de viktigste enkeltundersøkelsene og deretter stedsnavnutgavene. Flere av de svenske forskerne ut over dem som er nevnt i avsnitt 1.3, har også drøftet etymologien. De fleste regner med en grunnbetydning ‘bosted’, men enkelte har etter hvert innrømmet at en opprinnelig betydning ‘dyrket mark’ kan være aktuell i de eldste navnene, slik foreslått av von Friesen og grundig argumentert for av Lars Hellberg. For øvrig har diskusjonen i all hovedsak dreid seg om hvorvidt by skal oversettes med ‘(enkelt)gård’ eller ‘landsby’. Elof Hellquist (1918) anså ‘landsby’ som den vanligste betydningen i svenske navn, mens Jöran Sahlberg (f.eks. 1934) mente navneleddet i det store og hele betydde ‘gård’. Hjalmar Lindroth (1918, 1923 m.m.) fulgte Hellquists syn, og presiserte (som han) at om et navn hadde personnavnforledd, måtte det forstås som ‘enkeltgård’, ellers var det ‘landsby’ som lå nærmest. David Palm (1928) så ut over det rent språklige, og presiserte at de bebyggelseshistoriske forholdene i det enkelte distriktet måtte trekkes inn. Han ble på sin side imøtegått av Gösta Franzén (f.eks. 1937), som i all hovedsak fulgte Sahlgren. De samme syn på navneleddet by kommer til uttrykk i stedsnavnutgavene, og Sahlgrens og Lindroths syn har åpenbart påvirket beskrivelsen og tolkningen av navneleddet i utgavene utgitt i hhv. Uppsala og Göteborg. Etter hvert ser man imidlertid en endring bort fra de bastante tolkningene der nærmest alle navn i distriktet tolkes ens, i retning av et differensiert syn, der tolkningen av enkeltnavnet står i fokus og der flere ulike tolkninger presenteres.

I Danmark (avsnitt 1.4.4) har forklaringen ‘bebyggelse’, i praksis ‘landsby’, vært nærmest enerådende fra og med Johannes Steenstrup (1908), til tross for at N.M. Petersen (1833) og J.J.A. Worsaae (1851) begge anså ‘(enkelt)gård’ som det opprinnelige. Henrik Larsen (1918, 1923) foreslo at by-navnene opprinnelig tilhørte en inngjerdet enkeltgård utenom selve landsbyen, men hans teori møtte nærmest enstemmig motstand fra navneforskermiljøet. Kristian Hald (1930) mente navneleddet kunne oversettes med «Bebyggelse af en eller anden Art», men at de danske bosetningsforholdene tilsa at ‘landsby’ måtte være den alt overveiende forklaringen i Danmark, og det samme syn presenterer han i Danmarks stednavne (bd. III og IX) og i Vore Stednavne (1950, 1965). Etter Hald har de fleste da også oversatt det danske by med ‘landsby’, således også John Kousgård Sørensen (se spesielt DS XIII; 1958), som bl.a. imøtegår Lars Hellbergs syn på den opprinnelige betydningen. Med Lis Weise (DS XVI; 1975) viser det seg en gryende skepsis til den tidligere så klare avvisning av ‘enkeltgård’-tolkningen, utvilsomt påvirket av Birte Hjorth Pedersens undersøkelse fra 1974, og av de sist utkomne bindene av DS, samt Dansk stednavneleksikon og Stednavneordbog (1994), går det fram at man også i Danmark nå regner med at navneleddet har vært brukt om enkeltgårder. Når det forekommer i «naturnavne» (som her må forstås som teignavn), mener imidlertid danske forskere at det skyldes nedlagte bebyggelser.

I litteraturen om navn i områder som ble kolonisert av nordiske vikinger, gjenspeiles i all hovedsak det synet på navneleddet som til enhver tid er rådende i Skandinavia, og det er slående at engelske forskere allerede i 1956 stilte seg åpne for en opprinnelig tolkning «land prepared for cultivation» (EPNS XXV; jfr. avsnitt 1.4.5.5 ovenfor). Et gjennomgående trekk er likevel oppfat­ningen av at betydningen ‘bebyggelse’ må ha vært etablert (og enerådende?) på den tid koloniseringen fant sted, og bruken i det enkelte koloniserte landskapet avhenger av det dominerende bosetningsmønsteret i hjemlandet. I noen grad kan dette også ses av forleddstypene, slik nevnt i avsnittet om Finland (1.4.5.1). Diskusjonen har således i all hovedsak dreid seg om hvorvidt det er betydningen ‘enkeltgård’ eller ‘landsby’ som ligger til grunn for navngivningen i koloniene. Det faktum at bø fremdeles brukes om ‘hjemmemark’ både i Norge og på Færøyene og likeledes synes å ha vært brukt i samme betydning på de skotske øyene, har bare i liten grad vært trukket inn i diskusjonen. I den grad dette har vært kommentert, anses denne betydningen som en nyere utvikling, uten at det har vært gjort forsøk på å forklare når og hvordan den har oppstått. Unntaket er Lars Hellberg, som mener at denne betydningen reflekterer den opprinnelige betydningen av by, og at (vest-)Norge og Færøyene i dette henseende utgjør et reliktområde.

1.5 Betydning og bruk av by og bø – en sammenfatning

Gjennom en til dels svært detaljert gjennomgåelse av ordbøker og etymologiske undersøkelser samt den viktigste navnefaglige litteraturen har jeg forsøkt å gjengi hovedtrekkene i diskusjonen omkring navneleddene by og bø. Det er enighet om at disse appellativene er avledninger til verbet bu/bo, men det er ikke enighet om hvilken betydning av verbet som har ligget til grunn; den alminnelige betydningen ‘bo, oppholde seg’, eller en (mulig eldre) ‘berede (jord for dyrking)’ slik særlig Lars Hellberg har gått inn for, bl.a. med henvisning til von Friesen. Argumentene for den sistnevnte tolkningen synes å være styrket ved Birgitta Erlandssons (1972: 11–17) grundige dokumentasjon av verbet i betydningen «göra i ordning» også i store deler av Sverige.

Når det gjelder bruken av navneleddene, er det imidlertid nå en større grad av enighet blant forskerne enn tidligere. Både enkeltgårder og landsbyer har kunnet få navn sammensatt med by, det avgjørende har vært bosetningsstrukturen i det enkelte område. I Norge og på Færøyene samt i deler av Sverige har man også en sekundær bruk, der de usammensatte By eller Bø erstattet eldre navn på sentrale bebyggelser. I Vest-Norge og på Færøyene brukes ordet bø (bøur) om oppdyrket jord, spesielt ‘hjemmemark’, men også om mer avsidesliggende eng, og det synes å være spor etter dette også på Shetland og Orknøyene.

Det er vanskelig å forklare disse ulikhetene på annen måte enn ved ulik produktiv periode for navnelagingen, evt. – som når det gjelder navnene som har endret form – ved ulik språklig utvikling, dialektale forskjeller (f.eks. den kjente tendensen til bruk av sekundær bestemt form i deler av Trøndelag, her illustrert ved det relativt store antall navn i gruppene 4 og 10). Det bør for øvrig tas i betraktning at det kan være store for­skjeller også innen de enkelte regionene. I sin undersøkelse fra 1973 brukte Jørn Sandnes seks utvalgte, mindre områder og kunne påvise ganske store geografiske forskjeller. Han kommenterte spesielt staðir-, land-, setr- og ruð-, som han også satte inn i en kronologisk sammenheng (1973: 24 f.). Denne stemmer i alle hovedsak overens med det jeg her er kommet fram til. Endelig må det nevnes at det for de enkelte navnegruppene kan være betydelig variasjon i relativ skyld – det gjelder landet som helhet, regionalt og også innen det enkelte fylket. Stor variasjon tar jeg som et uttrykk for at den aktuelle navnetypen har hatt en lang produktiv periode. Det faller imidlertid utenfor rammene for denne undersøkelsen å gå mer i detalj enn jeg her har gjort; for de enkelte tallene viser jeg generelt til vedlegg 3, der hele materialet er presentert fylkesvis.

Undersøkelsen som her er gjort rede for i en meget konsentrert form, omfatter altså 6275 norske navnegårder som er belagt med landskyld i 1647-matrikkelen. Det er generell enighet om at gårder som er skyldsatt på 1600-tallet som regel går tilbake til middelalderen (jfr. bl.a. Lunden 1967, Sandnes 1973). Dersom man anslår tallet på middelaldergårder til om lag 34.000 (jfr. kap. 4.1; ved tabell 7), skulle det undersøkte materialet utgjøre ca. 18 %. Gårdene er valgt ut fordi de er naboer til gårder med navn på ‑by/‑bø, men materialet må likevel kunne anses å utgjøre et representativt utvalg av norske gårder som går tilbake til middelalderen.

Den kronologiske rekkefølgen – for landet som helhet og for landsdelene – stemmer godt overens med den etablerte gårdsnavnkronologien, slik den kommer til uttrykk f.eks. ved Magnus Olsens soknenavnliste og ved tidligere undersøkelser som på ulike måter baseres på landskyld. Det skulle altså være forsvarlig å bruke metoden for å sette by‑/bø‑navnene inn i en historisk sammenheng, slik jeg gjør i kap. 4 og 5 og dessuten kort nevner i innledningen til kap. 3.

3 Materialet

Innledning

I det følgende kapittelet presenteres materialet: norske og båhuslenske bebyggelsesnavn sammensatt med navneleddet by/bø, der det i stedsnavnutgavene Norske Gaardnavne (NG) og Ortnamnen i Göteborgs och Bohus län (OGB) har vært foreslått at forleddet er et personnavn eller et persontilnavn, eller der en slik tolkning har vært foreslått som et reelt alternativ til en appellativisk tolkning. I tillegg kommer noen få navn der jeg selv har ansett en slik tolkning som en mulighet. Til noen av de 17 navnene på Ås- eller Åse- nevnes det i stedsnavnutgavene bare en appellativisk tolkning, og disse kunne jeg for så vidt utelatt om jeg slavisk skulle fulgt de nevnte kriteriene for materialutvelgelsen. Metodisk sett er det imidlertid utilfredsstillende å foreta en utvelgelse uten grundigere undersøkelse, og alle disse navnene er derfor inkludert. Til sammen utgjør det under­søkte materialet 223 navn, som nedenfor er presentert i alfabetisk rekkefølge etter oppslagsformen; homonymer drøftes i topografisk rekkefølge: først evt. navn fra Båhuslen i samsvar med herredsinndelingen i OGB, deretter norske navn i samme rekkefølge som i Norske Gaardnavne.

Navn som er identifisert med eksisterende bebyggelser, er gitt en oppslagsform som i all hovedsak stemmer overens med den som i alminnelighet brukes på offentlige kart, i noen få tilfeller justert etter etymologi og uttale. I de tilfellene oppslagsformen avviker fra kartformen, er denne føyd til i parentes etter karthenvisningen. Forsvunne navn (egentlig navn på forsvunne lokaliteter; se ovenfor s. 34) som antas å gå tilbake til middel­alderen, er gitt en norrøn oppslagsform, andre er forsiktig normalisert (modernisert) etter den eldste overleverte formen.

Etter oppslagsformen følger en stedfesting av lokaliteten, med evt. gårdsnummer i NGs herredsinndeling, herredsnavn (modernisert i forhold til NG), med soknenavnet i parentes dersom gården ikke ligger i hovedsoknet, og fylke. Tilsvarende gjelder – med små justeringer ­– for Båhuslen. Deretter følger henvisning til kilden for navnet (i all hovedsak NG og OGB) og til kartblad (N50 eller Gröna kartan) med opplysning om kartrute (de to første sifrene gjelder linjen vest for lokaliteten, de neste gjelder linjen sør for den). Den neste opplysningen gjelder beliggenhet i forhold til gammelt kirkested, f.eks. N-nv 1,6 km (d.v.s. 1,6 km nord-nordvest for kirken). I enkelte tilfeller vises til en tidligere, nå nedlagt kirke, og da følger navnet på dette eldre kirkestedet i parentes. Den siste opplysningen før uttalen er ­– for de navnene der jeg har kunne finne opplysninger – «Rel. skyld:» fulgt av et desimaltall, f.eks. «1,2». Dette betyr at den navnebærende lokaliteten, gården, etter mine undersøkelser på grunnlag av 1647-matrikkelen har en relativ skyld lik 1,2; se kap. 2 for en nærmere redegjørelse.

Etter en tankestrek følger uttaleopplysninger. De norske navnene er gjengitt i Norvegia – som oftest på grunnlag av så vel Ryghs originalmateriale og NG som ANs samlinger. Eldre uttaleoppskrifter er gjengitt så nøyaktig som mulig etter kilden (men likevel slik at lang vokal markeres med kolon i stedet for lengdestrek); i oppskriftene fra AN har jeg plassert tonemtegnet foran den trykktunge stavelsen. I enkelte av de få tilfellene der opplysninger mangler i AN saml., har jeg selv hentet inn opplysning fra andre kilder; disse markeres med «1999» i parentes. De båhuslenske navnene er (med et par unntak der dette bemerkes og forklares) gjengitt i det svenske landsmålsalfabetet.[1]

Uttaleopplysningene følges stundom av en kommentar, skrevet i petit, og deretter følger en liste over eldre navnebelegg med kildeopplysninger og datering.

Belegg hentet fra kildeutgavene, følges av «NG» eller «OGB»; ekserpter i ANs samlinger følges av «AN». Usikkert identifiserte belegg settes i parentes. Jeg har kontrollert alle belegg hentet fra de trykte jordebøkene (AB, BK, NRJ, RB), DN og JN og supplert stedsnavnutgavenes beleggslister fra kilder som er trykt etter at disse ble utgitt (Akreg., Aktst., FLTP, Grågås, NHD, NKJ, NLR, OE, OLTP, Skattematrikkelen 1647 og Stub; forkortelsene er forklart på s. 590–93). Ryghs belegg fra matrikkelutkastet 1723 (eksaminasjonsprotokollen) er kontrollert mot mikrokort, og supplert med navn fra den tilsvarende matrikuleringsprotokollen (der Ryghs ekserpt, trykt i NG, avviker fra håndskriftet, er hans lesning føyd til, fulgt av forkortelsen «1723 NG»). I tillegg har jeg ekserpert landkommisjonens jordebok fra 1661 og skattematrikkelen fra 1665, begge på mikrokort fra Riksarkivet. For navn fra Østfold har jeg skrevet av arkivar Knut Frøysets ekserpter til prosjektet Bustadnavn i Østfold (på papirsedler i AN saml.); dette gjelder en rekke utrykte diplomer fra Riksarkivet (i beleggslista merket «RAd») samt en rekke ekserpter fra yngre kilder så som kirke- og tingbøker. For Østfolds vedkommende finnes også navn fra 1801-folke­tellingen ekserpert i AN saml. Disse markeres nedenfor med kildeopplysningen «1801 ft AN» (og må anses som pålitelige avskrifter), i motsetning til «1801 ft» for navn som er hentet fra den nett-tilgjengelige versjonen fra Historisk institutt, Universitetet i Bergen.

Uavhengig av kildene er alle egennavn gjengitt med stor forbokstav, preposisjoner m.m. med liten. Forkortelser skrives i beleggslistene uten punktum; dette tegnet skiller her mellom de enkelte beleggene. I samsvar med praksis i NG (og BØ) opplyser jeg om gårdsstatus (1/1, ½ eller ¼, hhv. helgård, halvgård eller kvartgård) der dette oppgis i kilder fra ca. 1600, evt. første gang opplysningen finnes. Der kildene seinere viser endret status, tas også denne opplysningen med. – I noen tilfeller supplerer jeg beleggslista med en kort kommentar til enkeltbelegg; også denne skrives i petit.

I den enkelte navneartikkel drøfter jeg først den eller de tolkningene som er lagt fram i kildeutgaven, evt. også stedsnavn det der er vist til. Det aktuelle personnavnet drøftes deretter m.h.t. opphav og distribusjon, spesielt på grunnlag av beskrivelsene i Oluf Ryghs Gamle personnavne i norske Stedsnavne («GPNS»), E.H. Linds Norsk-isländska dopnamn ock fingerade namn från medeltiden («Lind»), hans supplementsbind («Lind Suppl.») eller tilnavnsbok (Norsk-isländska personbinamn från medeltiden, «Lind Bin.»), Magnus Lundgren, Erik Brate og E.H. Lind: Svenska personnamn från medeltiden («Lundgren-Brate»), Sveriges medeltida personnamn («SMP») og Danmarks gamle Personnavne («DgP»); enkelte ganger vises det også til Nordisk kultur VII Personnavn («NK»). I noen tilfeller opplyser jeg også om navnet forekommer i rune­innskrifter; for de norske navnenes vedkommende bygger opplysningene i all hovedsak på Lind, vanligvis kontrollert mot kildeutgavene (NIæR og NIyR). For Sveriges vedkommende refererer jeg til SMP for navn som er utgitt til nå (13 hefter), men for navn som ennå ikke er utgitt, bygger jeg på en nyttig oversikt av Jan Owe: Svenskt runnamnregister (1996), uten at dette opplyses i hvert enkelt tilfelle. Evt. bruk av personnavnet utenom Norden er undersøkt på grunnlag av Erik Björkmans Nordische Personennamen in England («Björkman»), Gillian Fellows-Jensens Scandinavian Personal Names in Lincolnshire and Yorkshire («Fellows-Jensen 1968»; evt. supplert med hennes seinere stedsnavnstudier; jfr. litteraturlista), John Insleys Scandinavian Personal Names in Norfolk («Insley») og Jean Adigard des Gautries’ Les noms de personnes Scandinaves en Normandie de 911 à 1066 («Adigard»). – Personnavnene drøftes grundig bare ved ett av de stedsnavnene der de opptrer – eller antas å opptre – med henvisning dit fra evt. andre stedsnavn der det samme personnavnet er trukket inn i tolkningsforsøkene.

Før jeg avslutningsvis forsøker å trekke noen konklusjoner, gir jeg en oversikt over og drøfting av mer eller mindre sikre forekomster av det aktuelle personnavnet i andre norske bebyggelsesnavn. Utgangspunktet her er GPNS, supplert med opplysninger fra Lind og Lind Suppl. (som i tillegg til norske og islandske stedsnavnsammensetninger også har med navn fra Båhuslen), og enkelte ganger har jeg kontrollert navnene mot NGs fellesregister. For de svenske grenseområdene mot Båhuslen og Sør-Norge – Älvsborgs län og Värmlands län – har jeg gjennomgått stedsnavnutgavene SOÄ og SOV og hentet ut paralleller til de norske navnene.[2] Sammenlikningen er trolig mest fullstendig for Älvsborgs läns vedkommende, da registerbindet for SOÄ, i motsetning til det for SOV, har personnavnregister. For det øvrige Sverige og for Danmark har jeg måttet nøye meg med de mer tilfeldige og sparsomme opplysningene i Lundgren-Brate, SMP og DgP. For parallelle navn på ‑by har jeg benyttet Elof Hellquists De svenska ortnamnen på ‑by (Hellquist 1918) og et utrykt arbeid av Kristian Hald («Hald 1930») i manus ved Københavns Universitets Institut for Navneforskning, samt Birte Hjorth Pedersens artikkel fra 1960: «Bebyggelsesnavne på -by sammensat med personnavn». Endelig har jeg i mange tilfeller vist til parallelle eksempler i Gillian Fellows-Jensens personnavnbok fra 1968, supplert med stedsnavnbøkene fra 1972, 1978 og 1985), John Insleys studie fra Norfolk og Adigards arbeid om Normandie.

For de enkelte navnene forsøker jeg å antyde en relativ datering, d.v.s. foreslå en mer eller mindre klart avgrenset historisk periode der navnet kan ha oppstått. I tillegg til det som måtte kunne utledes av forleddet (bl.a. opphavet til og utbredelsen av personnavnet), har utgangspunktet for dateringsforsøkene vært en kombinasjon av den navnebærende lokalitetens beliggenhet – bl.a. avstanden fra et gammelt kirkested og forholdet til nabogårdene – og (for de norske gårdenes vedkommende) den relative skylda i forhold til nabogårdene basert på landskylda i 1647. Jfr. kap. 2 ovenfor for en nærmere drøfting av og argumentasjon for denne dateringsmetoden. For Båhuslens vekommende har jeg ikke hatt adgang til liknende kilder, men jeg antyder likevel en relativ datering støttet bl.a. av opplysningene om oppgitt «mantal» (mt.) i OGB. – Ikke sjelden antydes det i NG at gårddeling ligger til grunn for navngivning med personnavnforledd (jfr. NG Indl. s. 5). Av den grunn har jeg (enkelte steder) forsøkt å antyde hvilke gårder som evt. kan ha utgjort en modergård e.l.

6 Sammendrag og konklusjon

           6.1 Sammendrag      

           6.2 Konklusjon

6.1 Sammendrag

Hensikten med denne undersøkelsen har vært å belyse ulike sider ved norske stedsnavn sammensatt med etterleddene by og bø (bøen). Navnene med personnavnforledd har stått i sentrum, men jeg har også drøftet utbredelsen av andre forleddstyper, fordelingen av variantene by og bø og bruken av bestemt form.

Innledningsvis gjør jeg rede for bakgrunnen for arbeidet og behovet for større undersøkelser av de norske bebyggelsesnavnene. Jeg forklarer valget av navneklassen by/bø, og hvorfor jeg har konsentrert meg om navnene med personnavnforledd. Etter en gjennomgåelse av hvordan jeg har valgt å presentere materialet, gir jeg en kortfattet oversikt over tidligere forskning i stedsnavn med personnavnforledd.

I kapittel 1 beskriver jeg bruk og betydning av by og bø. I avsnitt 1.2 gjennomgår jeg først nyere norske definisjonsordbøker, eldre norske dialektoppskrifter og ordbøker over nordiske middelalderspråk med særlig vekt på Johan Fritzners Ordbog over det gamle norske Sprog. I en sammenfatning i avsnitt 1.2.4.6 påpeker jeg at det er klare tegn til at betydningen ‘eng, jorde, dyrket mark’ – fremdeles levende på Vestlandet og på Færøyene – går tilbake til norrøn tid. I avsnitt 1.3 forsøker jeg å fastslå etymologien, og jeg begynner med en gjennomgåelse av de viktigste (nordiske) etymologiske ordbøkene. Etter en drøfting av framstillingene til Otto von Friesen, Emil Olson og særlig Lars Hellberg konstaterer jeg (i avsnitt 1.3.6) at tidligere forskere er enige om at by/bø er dannet til verbet bo, norrønt búa, men ikke om hvilken betydning av dette verbet som ligger til grunn. Er det verbets nåværende betydning, eller er det en eldre og mer generell betydning ‘bruke (jord), dyrke’, som har paralleller i andre indoeuropeiske språk?

Den største delen av kapittel 1 består av en – langt på vei faghistorisk – beskrivelse av hvordan appellativene og navneleddene er oppfattet og drøftet i den viktigste stedsnavnlitteraturen (avsnitt 1.4) – spesielt stedsnavnutgavene. Norske Gaardnavne og den ellers begrensete norske litteraturen drøftes først, deretter den omfattende svenske (avsnitt 1.4.3), der jeg legger størst vekt på Lars Hellbergs grundige, men også kontroversielle bidrag (s. 63 ff.). Hellberg anser – kort fortalt – at de eldste navnene på ‑by er opprinnelige teignavn, at denne bruken sannsynligvis har oppstått i «östra Mellansverige» i eldre jernalder og derfra har spredt seg til Danmark og Sørøst-Norge. Han utelukker likevel ikke at typen kan ha oppstått uavhengig i ulike deler av Norden. Betydningen ‘gård, bebyggelse’ oppstod i alle fall tidlig – før i-omlyds- og synkopetida, og den skyldtes delvis at så mange teiger dannet grunnlaget for nye bosetninger. Den vestnordiske betydningen av bø = ‘teig’ spiller en viktig rolle i Hellbergs argumentasjon.

De fleste svenske stedsnavnseriene gjennomgås forholdsvis kursorisk, men av hensyn til materialutvalget gis de enkelte bindene av Ortnamnen i Göteborgs och Bohus län en grundigere omtale. Jeg bemerker for øvrig det påfallende i at Lars Hellbergs tolkningsforslag med ett unntak (innledningsbindet til Ortnamnen i Värmlands län) sjelden er nevnt, og i alle fall ikke er tatt hensyn til, hos utgiverne av de svenske navneseriene.

Behandlingen av by i dansk navneforskning (særlig serien Danmarks stednavne) gjennomgås i avsnitt 1.4.4, og jeg viser at diskusjonen her først og fremst har dreid seg om hvorvidt navneleddet har betydd ‘gård’ eller ‘landsby’. I avsnitt 1.4.5 tar jeg – ganske kortfattet – for meg hvordan navneleddet har vært oppfattet i arbeid om navn i koloniserte områder. Langt på vei er disse naturlig nok et speilbilde av forskningen i Skandinavia, men Hellbergs teorier fikk merkelig nok tidlig omtale i engelske oversikter.

Avsnitt 1.5 er et forsøk på å gi en sammenfattende oversikt over betydnings­spørs­målet; jeg mener – med Hellberg – at det er klare tegn til at teignavnbetydningen kan foreligge i gamle bebyggelsesnavn på ‑by/‑bø, men noe entydig bevis for dette kan jeg ikke legge fram.

Spørsmålet om stedsnavnenes alder har alltid stått sentralt i navneforskningen, ikke minst med tanke på hvordan dette fagets resultater er blitt benyttet av forskere i andre fag, framfor alt de historiske. I kapittel 2 gjør jeg kort rede for enkelte mye brukte dateringsmetoder og konsentrerer meg så om landskyldmetoden, som jeg hevder – særlig ved en grendevis sammenlikning av landskylda – er et hensiktsmessig verktøy for relativ datering av ulike klasser av bebyggelsesnavn. Jeg innfører begrepet relativ landskyld, en tallstørrelse som viser verdien av gården i forhold til nabogårdene, og som også skal kunne gi en indikasjon på det innbyrdes aldersforholdet gårdene imellom.

I den alfabetiske gjennomgåelsen av materialet i kapittel 3, som omfatter 223 gårdsnavn, viser jeg beregningsgrunnlaget for den relative landskylda for hver enkelt av de navnebærende gårdene der det foreligger tilstrekkelige opplysninger om landskyld på 1600-tallet. Jeg beskriver i den sammenhengen også den aktuelle bebyggelsens beliggenhet i forhold til nabogårdene, og jeg har i tillegg stipulert avstanden til nærmeste, gamle soknesenter. Hovedvekten legges på å identifisere forleddet, og jeg gjør i den forbindelsen rede for utbredelse og bruk av det personnavnet som antas å inngå som forledd, og vurderer alternativ til den foreslåtte tolkningen.

I kapittel 4 drøftes materialet i ulike grupper, inndelt etter typen forledd slik jeg har tolket det enkelte navnet i det foregående kapittelet. Denne inndelingen bygger del­vis på eldre teorier om at det skulle være mulig å datere stedsnavn med personnavnforledd relativt på grunnlag av personnavntypologi (særlig sammensatte og usammensatte per­sonnavn, manns- og kvinnenavn). Sammenholdt med den anvendte dateringsmetoden – basert på relativ landskyld – viser det seg imidlertid at jeg på et slikt grunnlag bare i svært liten grad kan påvise noen tilnærmet sikker kronologi. Én årsak til dette kan være at de fleste gruppene blir svært små med tanke på statistisk behandling. Men for de største gruppene, gårdsnavn dannet med hhv. sammensatte og usammensatte mannsnavn, mener jeg det er klare tegn til at de usammensatte er knyttet til navn på bebyggelser som gjennomgående er yngre enn tilfellet er med de sammensatte. For de fleste gruppene viser materialet likevel at navnelagingen trolig har skjedd gjennom et svært langt tidsrom – gårdsnavntypen personnavn + by/bø har m.a.o. hatt en svært lang produktiv periode (for to av forleddsgruppene er dette illustrert i vedlegg 1). Jeg vurderer også muligheten for å antyde relativ alder på grunnlag av sentralitet, men finner – ikke uventet – at dette neppe lar seg gjøre.

Avslutningsvis i avsnitt 4.9 spør jeg om ikke Østfold kan ha vært et utgangspunkt  for denne navneskikken, som så har spredt seg til så vel Båhuslen og Vest-Sverige som til det øvrige Østlandet og vest- og nordover i Norge. Jeg  påpeker også en viss likhet mellom frekvensen av slike navn i Østfold/Båhuslen og i England sett i forhold til det øvrige Skandinavia.

Undersøkelsen viser relativt store forskjeller m.h.t. bruken av personnavnforledd i ulike landsdeler, og det er nærliggende å forsøke å knytte dette nettopp til etterleddene – ‑by og ‑bø(en). I kapittel 5 beskriver jeg først den geografiske utbredelsen av by‑/bø­materialet som helhet (til sammen 1137 sammensatte navn), og i all hovedsak har jeg kunnet dokumentere tidligere antakelser om distribusjonen, men jeg har også til dels kunne bidra med noen presiseringer (jfr. tabell 9 og 10 med tilhørende kommentarer).

I avsnittene 5.2.1–9 går jeg nøyere inn på de områdene der begge etterledd er representert, og i 5.2.10 sammenfatter jeg resultatene oppnådd i de foregående avsnittene. Jeg hevder at de sammensatte bø-navnene i Østfold og Båhuslen bør ses i sammenheng med tilsvarende navn i tilgrensende bygder i Vest-Sverige, men påpeker at de også har klare paralleller blant vestnorske navn. Jeg mener det kan være grunn til å anse deler av dette grenselandskapet som et reliktområde, der en opprinnelig betydning ‘teig, eng’ har over­levd i noen navn, på samme måte som på Vestlandet og Færøyene. Også ellers på Østlandet kan enkelte navn mest tilfredsstillende oppfattes på en slik måte. Avslutnings­vis i samme avsnitt understreker jeg at de usammensatte By/Bø er sekundært oppståtte navn, opprinnelige daglignavn på store, gamle gårder, og at navnene må forstås som ‘Gården’.

I avsnitt 5.3 viser jeg at det er forholdsvis store ulikheter landsdelene imellom også når det gjelder bruken av ikke-antroponyme forledd (tabell 11). Disse forskjellene faller i all hovedsak sammen med bruken av etterleddene; det viktigste skillet går mellom områder der formen by dominerer (og personnavnforledd er vanlig), og områder der bø(en) er meste brukt (og personnavnforledd bare finnes i svært liten grad). Størst samsvar er det mellom Østfold og Båhuslen, selv om det også er visse ulikheter mellom disse landskapene. I avsnitt 5.3.3 spør jeg om det er mulig å påvise ulik alder for sammensetning med ulike forledd. For de fleste forleddsgruppene i tabell 12 er tallene for små til at resultatene kan tillegges særlig vekt, men det synes klart at navn på ‑bø og ‑bøen der forleddet består av et adjektiv eller adverb, gjennomgående er knyttet til høyere skyldsatte (og dermed trolig eldre) gårder enn navn med naturord i forleddet (personnavn utgjør her en forsvinnende liten del). En liknende, men ikke fullt så klar tendens vises i materialet av navn på ‑by, men her synes usammensatte mannsnavn å kunne knyttes til gårder som er enda lavere skyldsatt, mens sammensatte mannsnavn tilhører gårder som på grunnlag av skylda må antas å være noe eldre. Dette synes altså å underbygge tanken om at sammensatte mannsnavn i større grad representerer et eldre navnesjikt og/eller var knyttet til høyere sosiale lag enn de usammensatte.

I avsnitt 5.3.4 tar jeg opp tanken jeg satte fram avslutningsvis i avsnitt 4.9, om visse likheter mellom Østfold/Båhuslen og England m.h.t. bruken av personnavnforledd i by‑navn. Fordelingen av også andre forleddstyper i Østfold og Båhuslen sammenliknes med den Gillian Fellows-Jensen har påvist for tre engelske landskap (1972, 1978, 1985), og jeg påviser (i tabell 13) påtakelige forskjeller. Jeg fastholder imidlertid at det kan være grunn til å å ta opp navneskikken i Østfold og Båhuslen i større bredde og sammenlikne med navn i de engelske vikingtidsbygdene. Bare en grundigere undersøkelse med særlig henblikk på å kartlegge og sammenlikne navngivningsmønstrene kan gi svar på om stedsnavnene kan kaste nytt lys over vikingtidas historie på dette punktet.

Kapittelet avsluttes med et tillegg i form av noen korte bemerkninger om mulige for­klaringer på etterleddsvariasjon.

Utgangspunktet for denne undersøkelsen var ønsket om å bidra til større kunnskap om norske bebyggelsesnavn, slik Magnus Olsen etterlyste i 1920. De norske navnene på ‑by og ‑bø har ikke tidligere vært gjenstand for noen egen undersøkelse, til tross for at så vel navneforskere som historikere har framhevet dem som en interessant gruppe. For å få anledning til å gå så grundig inn på enkeltnavnene som jeg mente var nødvendig, be­sluttet jeg å avgrense undersøkelsen til navnene med antatte personnavnforledd. Tilsvarende danske navn har vært studert av Birte Hjorth Pedersen (1960; vel med støtte i en upublisert studie av Kristian Hald fra 1930-tallet), og i Sverige har  man (for hele navne­klassen) siden 1918 nytt godt av Elof Hell­quists klassiske undersøkelse De svenska ort­namnen på ‑by, som også legger stor vekt på navn med personnavnforledd. De mest omfattende, nyere undersøkelser av by-navnene skyldes to forskere, Lars Hellberg i Sve­rige og Gillian Fellows-Jensen i Danmark. Gillian Fellows-Jensens omfattende studier av navnenes vitnemål om nordisk bosetning i Storbritannia bygger i stor grad på by-navnene, og personnavnforleddene utgjør her en stor del av materialet. Hverken m.h.t. betydning eller bruk av navneleddet er hennes studier riktig nok spesielt nyskapende, men hun har maktet å rokke ved den tradisjonelle forestillingen om de norske vikingenes omfattende del i den nordiske bosettingen i Storbritannia. Ikke minst ved hjelp av by-navnene har hun med stigende styrke minimalisert nordmennenes okkupasjonsiver eller ‑evne. Jeg har ikke satt meg fore å søke å motbevise Gillian Fellows-Jensens teorier om forholdet mellom dansk og norsk bosetning – til det kreves en langt grundigere oversikt over hele det britiske navnematerialet enn jeg har hatt anledning til å skaffe meg. Det er likevel mitt håp at økt kunnskap om de norske by-navnene – distribusjonen og forledds­typene – skal kunne bidra til fornyet debatt omkring navnebruken i vikingtida – så vel i Skandinavia som i områder der nordiske vikinger slo seg ned.

Lars Hellberg la allerede i 1950 fram radikale synspunkter på opphavet til navneklassen, og i 1967 supplerte han med omfattende etymologiske studier og teorier om opprinnelsessted og spredningsveier. Ifølge Hellberg skulle by være en avledning av verbet búa i betydningen ‘dyrke, berede’, ordet skulle brukes om en viss type engmark, og betydningen ‘löväng’ skulle foreligge i de eldste representantene for navnegruppa. Teorien ble lenge for det meste oversett av øvrige forskere – eller også sterkt imøtegått, men i løpet av de siste tiårene synes enkelte forskere å ha vært villige til å vurdere en slik teignavntolkning i alle fall i enkelte navn – enkelte steder. Hellberg bygde et stykke på vei sine teorier på det norske by/bø-materialet, men min undersøkelse har ikke kunnet gi noen utvetydig støtte til hans syn på etymologien. Materialet viser imidlertid at en teig­navntolkning er fullt ut mulig – kanskje til og med sannsynlig – i enkelte navn i store deler av landet, og i langt flere områder enn Hellberg kunne sannsynliggjøre. Det må likevel være hevet over enhver tvil at det er betydningen ‘gård’ som foreligger i det store flertall av norske by/bø-navn; noe som for så vidt stemmer overens med Hellbergs tanke om svært høy alder på navnene med teignavnbetydning i etterleddet. På Vestlandet, der betydningen ‘teig, eng, innmark’ fremdeles er levende, er det på den annen side rimelig å finne denne betydningen også i ganske unge bebyggelsesnavn; noe jeg har påpekt flere steder ovenfor.

6.2 Konklusjon

Formålet med denne undersøkelsen har vært å gi en så fullstendig beskrivelse av materialet som mulig; jeg har derfor lagt stor vekt på å gjennomdrøfte hvert enkelt navn. Jeg ønsket å fastslå den geografiske distribusjonen av navnetypen som helhet og komme fram til et sikrere antall navn med personnavnforledd enn de anslagene som hittil har vært gjort, samt – om mulig – antyde en sannsynlig produktiv periode for navnetypen. Videre ønsket jeg å vurdere bruken av navneleddet i lys av Magnus Olsens fire ulike funksjoner (1939: 15; gjengitt s. 13 ovenfor), og for øvrig håpet jeg at en undersøkelse av disse forholdene samlet sett skulle kunne skape grunnlag for en fornyet interesse og et mer solid fundament for studiet av navn i koloniserte områder.

Jeg mener å ha lykkes i noe av dette. I materialgjennomgåelsen har jeg kunnet underbygge en rekke tidligere, løst funderte gjetninger, avvise enkelte tidligere navneforklaringer og foreslå en rekke nytolkninger. Tidligere antakelser om den geografiske distribusjonen er bekreftet, men også delvis presisert i forhold til håndbøkene. Antall personnavnforledd er betraktelig redusert sammenliknet med det man tidligere har ment å vite, eller har kommet fram til ved statistiske beregninger. Den omfattende gjennomgåelsen av de faktisk forekommende personnavnene gav også et uventet resultat. Magnus Olsens velkjente teori om at vanlige personnavn var mindre egnet som forledd i stedsnavn, viste seg ikke å holde stikk for disse navnenes vedkommende; tvert i mot utgjøres per­sonnavnforleddene i de norske by/bø-navnene i vesentlig grad av alminnelige personnavn og personnavntyper.

Forsøket på å kunne fastslå en produktiv periode for navnene har vært mindre vellykket. Rett nok mener jeg å ha vist at dateringsmetoden som bygger på relativ landskyld, i prinsippet kan gi gode resultater, men m.h.t. de førreformatoriske by-navnene viser den at det er overveiende sannsynlig at navnene er kommet til over en meget lang periode. Slik tidligere antatt, kan de fleste navnene med god grunn føres til vikingtida, men mange må også stamme fra kristen middelalder, mens enkelte – også navn med personnavnforledd – kan være betraktelig eldre. Jeg mener å ha sannsynliggjort at usammensatte mannsnavn i større grad enn sammensatte forekommer som forledd i yngre navn, og at man generelt sett bør kunne regne med at de enkelte forleddsgruppene i noen grad kan plasseres tidsmessig i forhold til hverandre.

By/bø-navnene med personnavnforledd vitner i mange tilfeller om gårddeling – den éne av Magnus Olsens fire funksjoner; de er altså opprinnelige partsnavn. Som oftest er det imidlertid umulig å fastslå årsaken til at et gammelt gårdsnavn inneholder et person­navn, og man må nøyes med Oluf Ryghs nøkterne forklaring: navnet «er givet efter en Person, som engang har eiet eller beboet Gaarden». I sin opprinnelige sammenheng står dette sitatet (fra NG Indl., s. 6) rett nok i en litt annen sammenheng enn her. Rygh slår nemlig videre fast at navn med personnavnforledd kan bli erstattet av et annet, yngre navn, fordi «Erindringen om den Person, hvortil det ældre Navn sigter, taber sig i Bygden» (loc. cit.). I noen få tilfeller har jeg kunnet sannsynliggjøre en slik navneendring, men alt i alt utgjør materialet en ganske stabil navnetype. Som andre stedsnavn har også by-navnene med personnavnforledd ofte gjennomgått til dels sterke, lydlige forandringer, som har gjort identifiseringen vanskelig og noen ganger usikker. Dette under­streker imidlertid bare at det er navnenes bebyggelsesindikerende funksjon, adressefunksjonen, som har vært det vesentlige, ikke det mer eller mindre diffuse, semantiske innhold av forleddet.

For de norske og båhuslenske by-/bø-navnene som helhet – uansett forleddstype – er betydningen ‘gård’ den mest frekvente, men i flere tilfeller har jeg vist at etterleddet fortrinnsvis kan forstås i en betydning som ligger nær opp til det Magnus Olsen (1939: 15 med hv. til Litleskare 1925) kaller «‑bø(en) om dyrket mark på nedlagt gård», og som han implisitt gir uttrykk for er en yngre bruk av ordet. Jeg mener å ha vist at denne bruken i alle fall på Vestlandet kan gå langt tilbake – i tråd med Hellbergs syn, men i enkelte navn vitner kildematerialet om at navneleddet er føyd til et eldre, som oftest usammensatt, navn i etterreformatorisk tid. En annen funksjon Magnus Olsen nevner, bœr i betydningen ‘grend’, har bare så vidt vært berørt ovenfor; den forekommer i all hovedsak i et avgrenset område fra Telemark til Rogaland, der personnavnforledd bare unntaksvis forekommer som forledd i navn på ‑by/‑bø. De aktuelle grendenavnene synes – i det store å hele – å være relativt unge, sekundære dannelser til eldre gårdsnavn (dannet av primære naturnavn). Men så vel disse navnene som de mange gamle sammensetningene med appellative forledd kunne fortjene en egen undersøkelse.

Adigard = Jean Adigard des Gautrie, 1954: Les noms de personnes scandinaves en Nor­mandie de 911 à 1066. Nomina Germanica 11. Arkiv för germansk namnforskning utg. av Jöran Sahlgren. Uppsala.