forsv. gård, nå eng under gnr. 74 i Idd hd., Østfold
– "hælreMsbø'n (KH)
Uttalen er notert etter et skriftlig svar Kåre Hoel fikk fra en av sine informanter
Halgrenessby NRJ III 19, 1519. Hallgrymsbø NRJ IV 489, 1535. Hallgrymsbø NRJ IV 591, 1542. Halgrims bøenn NKJ II 138, 1595. Hallgennszbøen 1618 OC. Helgrimsbøen (eng u gnr 75 Bøen) 1723 matr E. 1723 NG. Helgrimsbøe (eng) 1723 matr M. Halgrims Bø (eng) 1735 AN. Holmgrimsbøen 1797 pb AN. Helgrimsbøen 1797 pb AN
I NG I 213 tolkes navnet som Hallgrímsbœr til mannsnavnet Hallgrímr, og i GPNS (s. 113) kommenteres at dette er «almindeligt» og «endnu meget brugt». Hallgrimsbøen er det eneste eksempelet på forekomst i gårdsnavn. E.H. Lind (sp. 465 f.) opplyser at navnet i Norge (etter landnåmstida på Island) først viser seg på 1300-tallet, og han har relativt få eksempler (ingen fra Østlandet øst for Telemark), og også her er Hallgrimsbøen det eneste stedsnavneksempelet; personnavnet finnes ikke i Lind Suppl. Det synes ikke å være registrert i Danmark eller Sverige (d.v.s. det mangler i DgP og SMP), og det ser heller ikke ut til å være kjent i England.
I Norge synes navnet heller ikke seinere å ha hatt særlig stor utbredelse. Blant skattebetalerne i 1647 var det båret av tre menn: i Nes i Hallingdal, i Lardal i Vestfold og i Tinn i Telemark. Ifølge folketellingen i 1801 var det da 34 personer som het Halgrim (6 på Ringerike, 22 i Nes i Hallingdal, 2 i Numedal og 2 i indre Hardanger). Det synes således ikke å være grunnlag for Ryghs kommentar om at navnet er «almindeligt», men det er i seg selv ikke noe avgjørende argument mot tolkningen.
Den registrerte uttalen kan ikke tillegges for stor vekt, men den støttes av Harald Bakke (1915: 543), som skriver «Halgrimsbøen (av mandsnavnet Halgrim, nu ut. Hælrengsbøn)». For utviklingen grims- til [-reMs-] kan vises til gnr. 121 Torgrimsbu i Øymark sn. i Aremark, i NG notert som tø2rgrænnsbu, men i Rygh 1882 (s. 74) som to82rgrengsbú. Denne tilsvarer den først noterte uttalen i Ryghs originaloppskrift: tø2rgréngsbu, skrevet opp av Bugge i Øymark i 1881, mens to soldater fra Fange og Skotsberg i hovedsoknet oppgav tø2rgrennsbú. Rygh (1882: 74) viser til samme utvikling av ms i gnr. 59 Bringsinghaug i Sande (av «Brimsing-»; NG XIII 25). Se også gnr. 64 Torgrimsby i Skjeberg, s. 417 nedenfor.
I de tre eldste kildene omtales Hallgrimsbøen som ødegård; ifølge Oslo kapittelsbok for 1595 skyldte gården 9 skinn (tilsv. 7 ½ lpd.), og denne skylda går igjen i kildene t.o.m. 1797. Like lenge nevnes den under gnr. 75 Bøen, men i 1735 og av Hoels muntlige kilder opplyses navnet å være knyttet til et jordstykke på Bøen og gnr. 74 Buer. Det er grunn til å tro at Hallgrimsbøen er ryddet forholdsvis seint, og trolig var gården bebodd bare en kort periode i seinmiddelalderen. Etterleddet har her kanskje den ellers hovedsakelig vestnorske betydningen ‘eng, teig’
http://www2.hf.uio.no/common/apps/permlink/permlink.php?app=polyglotta&context=ctext&uid=bbd5e741-f6ce-11e3-a105-001cc4ddf0f4