Navnet er ikke tatt med i NG XII. Forleddet er det vel belagte mannsnavnet
Sigmundr, som E.H. Lind (sp. 881–83) påpeker var spesielt mye brukt på Island. I Lind Suppl. (sp. 703 f.) gis ytterligere eksempler på bruken i Norge, og i sp. 704–08 nevnes belegg fra Island samt noen få fra Færøyene og Man. Blant de norske eksemplene er det flere enn vanlig fra Vestlandet (jfr. bl.a.
Sigmundr í Ásgarði i Lærdal, BK 40a, 41b.), men også andre deler av Sør-Norge er godt representert.
Navnet er velkjent i Sverige (Lundgren-Brate s. 219 f.),
1
men fra Danmark kjennes bare noen ytterst få eksempler (DgP I 1224 f.). I England lar navnet seg stort sett ikke skille fra det tilsvarende gammelengelske
Sigemund eller det kontinentale
Sigimund (Björkman s. 120, Fellows-Jensen 1968: 233, Insley s. 329 f.).
Lind (loc. cit.) nevner flere stedsnavn med
Sigmundr i forleddet, stort sett de samme som i GPNS s. 213 f. Her er hele seks sammensetninger med
stad og fem med
rud samt en del andre, bl.a. det nedenfor omtalte
Simengard i Øyer. Rygh bemerker at enkelte av navnene kan gå tilbake på
Sámundr eller
Sæmundr, men han avviser at noen skulle inneholde det kristne
Símon. Det spørs nok likevel om ikke dette kan foreligge i enkelte av
ruð-navnene; jfr. at gnr. 85
Semmerud i Sørum, skrevet «j Symon
arud» og «j Symons rudi» i RB 441, er forklart til dette navnet i NG II 258 (noe utgiverne av GPNS har gjort oppmerksom på).
Også i Sverige forekommer
Sigmund som forledd i en rekke stedsnavn, særlig sammensetninger med
torp (Lundgren-Brate s. 219 f.; se også f.eks.
Simrud i SOV II 23 og
Simmerud i SOÄ XVI 135), men det kan som i Norge forveksles med det yngre lånenavnet
Símon. Noen mulige danske stedsnavneksempler (bl.a. på -
torp) nevnes i DgP I 1224 f., og John Kousgård Sørensen (1958a: 110, 245) påviser sammensetning i navn på
-sted.
*Sigmundarbœr nevnes blant gårder og gårdparter som lå til presten ved Tynjum kirke, og i registeret til utgaven antydes det at kunne være feil for
Sigmundargarðr, jfr. gnr. 93
Simengard i Øyer; NG IV1 172. Det er likevel lite trolig at Tynjum kirke skulle ha inntekt av en gård i Gudbrandsdalen. Rett nok var Simengard kirkegods i 1647 (med skyld 1 ½ hud; Skattematrikkelen 1647 IV 118), men av
Stiftsboka (NKJ I 158, 160) går det fram at dette var landskyld til Øyer annekskirke (og Øyer prestegård). *Sigmundarbœr var én av to gårdparter som var donert av en
herra Sighvatr, og P.A. Munch argumenterer i sin utgave av BK (s. 111 f.) for at dette er ridderen Sigvat på Leirhol i Vang i Valdres, nabosoknet til Lærdal. Det var langt mer naturlig at Sigvat hadde gods i Lærdal enn i Øyer. Selv så seint som i 1647 hadde vangsgjeldingene jordparter i Lærdal, se f.eks. 1647 XII 54. Det kan med rimelighet antas at *Sigmundarbœr var en part i én av de gårdene i Tynjum sokn som seinere svarte landskyld til Tynjum kirke, f.eks. gnr. 12 Bø eller gnr. 13 Grøte, der det også fantes
Miðbœr og
Ýztibœr på 1300-tallet (jfr. 1647 XII 55). Partsnavn av typen personnavn + gårdsnavn kjennes mange steder fra, og de har, som her, ofte hatt kort liv