Oluf Rygh fører opp
Sveinabýr som norrøn form og viser til gnr. 81
Svennerud i Sørum, som han (s. 257) forklarer som
Sveinaruð, sammensatt med et mannsnavn
Sveini. Dette forklarer han som «Sideform til Sveinn, ligesom man finder Steini ved Siden af Steinn». Han viser til et dansk runebelegg «Suini» nevnt av Oluf Nielsen (1883: 89), og mener dette kanskje representerer samme navn.
I GPNS (s. 241 f.) argumenterer Rygh for at
Sveini har eksistert med henvisning til «de flg. Stedsnavne» og flere analogier, og han hevder det kan «trygt antages som Sideform af Sveinn. En dansk Runesten anføres at have Suini som Mandsnavn». E.H. Lind (sp. 991) har oppslag, men ingen eksempler, på personnavnet, og etter et spørsmålstegn viser han til at Rygh i GPNS «anser några med
Sveina- begynnande norska gårdsn. vara bildade av ett sådant dopnamn. Rimligare synes dock att med
Hj. Falk (GN V 237) fatta
Sveina- såsom g. pl. av appell.
sveinn».
Lundgren-Brate (s. 253) synes å ville akseptere et svensk «*Swene», men gir ingen eksempler på uavhengig bruk av navnet. Heller ikke i SMPs samlinger er det noen belegg, men i alle fall én runeinnskrift, sueni (Ög 143) synes å representere et slikt mannsnavn. I DgP (bd. I, sp. 1327) føres imidlertid opp seks belegg – riktig nok ganske seine (1495 til 1728) –, og det vises også til tre danske runeinnskrifter, til forekomst i svenske og norske stedsnavn og til bruk i England (med hv. til Björkman 1912). Også John Kousgård Sørensen (1958a: 253) regner med dette navnet i Danmark («Navnet er ikke helt sjældent i glda.»). Rikard Hornby (NK VII 210) fører
Sweni opp under «kortnavne», men kommenterer bare at det «er svært at holde ude fra
Swen». Gillian Fellows-Jensen (1968) har ikke noe oppslag på
Sveini, men avslutter sin drøfting av
Sveinn (s. 282) med å antyde at den latinske formen
Suano (nominativ) «may represent *
Sveini».
Personnavnet er altså dokumentert brukt i Danmark og Sverige, men det er bare evt. forekomst i stedsnavn som kan vise om navnet også har vært brukt i Norge. I GPNS (loc. cit.) fører Rygh opp 12 norske stedsnavn der
Sveini skal være forledd, og utgiverne supplerer med et forsvunnet navn «j Suæinurudhi» i Øymark, som i NG I 195 antas å være feil for *
Sveinaruð.
1
Av de øvrige 12 navnene er det seks sammensetninger på
by, og bare dette bør vekke mistanke om at forleddet kunne tolkes annerledes. Ellers fører Rygh opp tre
rudnavn: gnr. 81
Svennerud i Sørum, belagt første gang som «Swenerud» i 1514 (NRJ I 14; NG II 257), gnr. 16
Svennerud i Nes på Hedmarken, skrevet «Sueinaruðz» (gen.) i et brev fra Båhus i 1353 (DN II 258; NG III 49), og gnr. 62
Svenerød i Tjølling (uttalt med lang
e), som ikke foreligger med eldre, skriftlige belegg (NG VI 296). Det er tre andre sammensetninger: Gnr. 245
Svenhaug i Ringsaker er første gang belagt i et latinsk brev fra 1234 som «Sueinahaugr» (DN I 13, Perugia; NG III 25). Gnr. 81
Sveine i Lom må være en forkortelse av
Sveinagarðr. Gården kalles «j Sweinegarde» i DN III 384 fra 1389, «j Sweinagarde» i DN V 270 fra 1395–96, men «a Swein[æ]» i DN VIII 316 fra 1430; jfr. NG IV1 59. En sammensetning med
garðr er det også i Nord-Trøndelag, der gnr. 90
Svengard er skrevet «pa Swe
nnegordh» i 1520–21 (NRJ II 201), «i Suenegord» i OE 96 og «ex Suenegaard» i et latinsk brev fra Trondheim i 1539 (DN XII 739)
2
; jfr. NG XV 97. I samtlige tilfeller gjentas i NG tolkningen til mannsnavnet
Sveini. For en drøfting av de enkelte navnene på
by, se nedenfor.
Bare ett sted i personnavnregistrene i de hittil utkomne bindene av OGB forekommer et navn som kan oppfattes som
Sveini. I bd. XI s. 73 er navnet
Sventången forklart med at det «är väl namnet
Svenne». I SOÄ X 36 bemerkes til det relativt unge navnet
Svensgården i Böne sn., Redvågs hd., at uttalen [
svæ2-êsgå¬] (!) nærmest tyder på at forleddet er den svake formen
Svene.
Svenneby i Fryksände sn., Fryksdals hd. i Värmland, som uttales uten bindevokal, tolkes i SOV II 4 som enten sammensatt med mannsnavnet «*Swene» eller gen. pl. av appellativet
sven m., ‘ung mann’, med henvisning bl.a. til Hjalmar Falk i NG V (se
Svenneby på Modum nedenfor). Elof Hellquist (1918) fører opp
Swenaby i kapittelet der han drøfter personbetegnelser (s. 72). På s. 77 opplyser han at
Svenneby er kjent fra flere svenske landskap, og til et navn i Västmanland bemerker han at det der oppgis i formen
Svenby, «men äfven denna utgår, såsom väntadt är, från Swenaby ...». Endelig avviser han på s. 79 kategorisk en tolkning til «personnamnet *
Swene».
I Danmark synes det å være akseptert at
Svni er forledd i to navn på
torp (Sørensen loc. cit., med hv. til bl.a. DS XIII 54, der denne tolkningen er den eneste som foreslås). Kousgård Sørensen (op. cit. 118) anser også dette personnavnet – heller enn
Svn – som det mest sannsynlige forleddet i
Svenstad i Bjäre hd. (Skåne), kjent siden 1524, mens Bengt Pamp (SkO III 173) sidestiller de to personnavntolkningene. Ifølge DgP (loc. cit.) skal navnet også være forledd i et par yngre (natur)navn (DS IV 98, VI 223). Sett i lys av den tross alt sparsomme og (utenom de tre runebeleggene) seine forekomsten av mannsnavnet, burde man kanskje vurdere en appellativ tolkning av forleddet i det skånske og de to eldre danske stedsnavnene. Det kan for øvrig nevnes at Gillian Fellows-Jensen (1972: 38) tolker forleddet i det forsvunne
Swainby i Yorkshire til g.eng.
swn, ‘ung mann’, men tar forbehold om at det kan ha erstattet det tilsvarende nordiske ordet; i EPNS V 225 regnes omvendt det nordiske ordet som opprinnelig, med mulig innflytelse fra det engelske. Ekwall holder i DEPN (s. 455) på sin side muligheten åpen for at forleddet er mannsnavnet
Sveinn.
Svenby i Feiring ligger relativt høyt oppe i åssida snaue 2 km sør for Feiring kirke, og sør for gården er det et større område med bare spredt, yngre bebyggelse langs Mjøsa før neste grend med gamle gårder, gnr. 4.5 Tosterud og gnr. 3 Bjørndalen, Om lag rett øst for Svenby, nede ved Mjøsstranda, ligger gnr. 8 Svinstad (forleddet i dette navnet skal ifølge NG være mannsnavnet
Sveinn), og nord for Svinstad ligger gnr. 9 Årnes; opp for Årnes ligger gnr. 11 Bjørke sør for gnr. 10 Bjørnstad (som har tatt opp i seg den gamle gården *
Dottby, se ovenfor), og mellom denne og gnr. 15 Brosshaug ligger gnr. 14 Melby. Alle disse gårdene er nevnt i RB; gnr. 16 Almlia, et par kilometer nordvest for Brosshaug, forekommer imidlertid ikke før i 1647.
Til tross for at de fleste av disse gårdene må være gamle, er det stor forskjell i skyldforholdene på 1600-tallet, noe som sikkert langt på vei skyldes at flere av gårdene må ha ligget øde i kortere eller lengre tid, for så å bli tatt opp igjen med det gamle navnet – trolig fra slutten av 1500-tallet.
Den høyeste skylda hadde Almlia og Bjørnstad med 70 lpd., deretter fulgte Melby og Brotshaug med 40 lpd., Årnes med 20 lpd., Bjørke med 15 lpd. og Svenby med 10 lpd. Lavest skyld hadde Svinstad, som bare skyldte tilsv. 3 lpd. korn i 1647. I gjennomsnitt skyldte de åtte gårdene 33,5 lpd., og Svenby hadde altså en relativ skyld på 0,3; d.v.s. at det kan være grunn til å regne gården som én av de yngste. På den annen side er både denne og den enda mindre Svinstad nevnt i middelalderen, og det kan ikke helt utelukkes at begge går tilbake til vikingtida. Skyldforholdene kan i alle fall ikke tas som argument mot at forleddet i
Svenby skulle være et gammelt personnavn; også i
Svinstad og
Bjørnstad tolkes forleddene som personnavn, og i
Årnes og
Brotshaug nevnes likeledes personnavn som mulige forledd.
3
Sett i sammenheng med de andre norske
Sveinabýr, framstår likevel
Svenby i Feiring som noe avvikende m.h.t. både beliggenhet og relativ skyld, så spørsmålet om opphavet til navnet blir usikkert