‘Því næst gekk í hǫllina kerling ein gǫmul.
Þá mælir Útgarðaloki at hon skal taka fang við Ásaþór.
Ekki er langt um at gera.
Svá fór fang þat at því harðara er Þórr knúðisk at fanginu, því fastara stóð hon.
Þá tók kerling at leita til bragða, ok varð Þórr þá lauss á fótum, ok váru þær sviptingar allharðar, ok eigi lengi áðr en Þórr fell á kné ǫðrum fœti.
Þá gekk til Útgarðaloki, bað þau hætta fanginu, ok sagði svá at Þórr mundi eigi þurfa at bjóða fleirum mǫnnum fang í hans hǫll.
Var þá ok liðit á nótt.
Vísaði Útgarðaloki Þór ok þeim félǫgum til sætis ok dveljask þar náttlangt í góðum fagnaði.
Straightway there came into the hall an old woman, stricken in years.
Then Útgarda-Loki said that she should grapple with Ása-Thor.
There is no need to make a long matter of it:
that struggle went in such wise that the harder Thor strove in gripping, the faster she stood;
then the old woman essayed a hold, and then Thor became totty on his feet, and their tuggings were (66,1) very hard. Yet it was not long before Thor fell to his knee, on one foot.
Then Útgarda-Loki went up and bade them cease the wrestling, saying that Thor should not need to challenge more men of his body-guard to wrestling.
By then it had passed toward night;
Útgarda-Loki showed Thor and his companions to a seat, and they tarried there the night long in good cheer.
Nå kom det en gammel kjerring inn i hallen.
Og Utgarda-Loke sa at hun skulle ta fangtak med Asator.
Resten er snart fortalt,
i denne leiken gikk det slik at jo hardere Tor tok i, dess fastere stod Elle;
så begynte kjerringa å bruke knep og Tor å snave, det bar hit og dit i harde kast, og det varte ikke lenge før han hadde det ene kneet i golvet.
Da gikk Utgarda-Loke borttil og ba dem holde opp, og sa at nå kunne vel ikke Tor ha noen trang til å ta tak med andre der i hirden.
Nå var det blitt kvelden og.
UtgardaLoke viste Tor og følget hans til sæte; de ble der om natten og kunne ikke klage, stellet var det beste.
