GULDSTAD.
Fast aldrig var vi enige;
vi gav hinanden tidt det glatte lag;
De stod som høvding for en stortænkt sag,
jeg var kun en af døgnbedriftens menige.
Og endda var det som en streng, der bandt
imellem os, som tusind glemte sager
ifra min egen ungdoms tankelager,
De støved op og frem for dagen fandt.
Ja ja, De ser på mig; men gråsprængt hår
har også flommet frit og brunt en vår,
og panden, som ens dagliggerning dynker
med trældomssved, bar ikke altid rynker.
Dog nok om det! jeg er forretningsmand –
GULDSTAD.
We’ve been in constant feud;
We’ve changed hard blows enough. You fought--alone--
For a sublime ideal; I as one
Among the money-grubbing multitude.
And yet it seemed as if a chord united
Us two, as if a thousand thoughts that lay
Deep in my own youth’s memory benighted
Had started at your bidding into day.
Yes, I amaze you. But this hair grey-sprinkled
Once fluttered brown in spring-time, and this brow,
Which daily occupation moistens now
With sweat of labour, was not always wrinkled.
Enough; I am a man of business, hence--
