GUDMUND.
Det tør du for sandt.
Hør mig, Signe. Medens årene randt
tænkte jeg trofast både vinter og sommer
på eder to, mine fagreste blommer.
Men jeg kunde ikke fuldt mine tanker forstå; –
da jeg rejste, var du som alferne små, –
som alferne små, der færdes i skove
og lege som bedst, når vi drømme og sove.
Men idag, da jeg stod i Solhaugs stue,
da forstod jeg mig selv tilfulde, –
forstod, at Margit var så stolt en frue,
men du den allerdejligste blandt ungmøer hulde.
GUDMUND.
Indeed you may.
List to me, Signe! The years sped away,
But faithful was I in my thoughts to you,
My fairest flowers, ye sisters two.
My own heart I could not clearly read.
When I left, my Signe was but a child,
A fairy elf, like the creatures wild
Who play, while we sleep, in wood and mead.
But in Solhoug’s hall to-day, right loud
My heart spake, and right clearly;
It told me that Margit’s a lady proud,
Whilst you’re the sweet maiden I love most dearly.