Oluf Rygh tolker i NG navnet som *
Þórubýr, til kvinnenavnet
Þóra, og han anser gården som en del av en forsvunnet gård Þorpalandir, som han gir flere belegg på under «Forsvundne Navne» på s. 286 (jfr. under
Askersby s. 122 ovenfor). Her finner man også belegget fra
Røde bok.
1
Dette kommenterer han ikke, men viser til
Toreby, der han drøfter hvor Þorpalandir kan ha ligget. Om belegget «j Þoresbø» er det eldste belegget for
Toreby, må det enten skyldes en feilskriving, eller så må genitivs-
s seinere være falt bort.
Kilden sier uttrykkelig at gården var del av en lide som hadde navn etter Þorpalandir. Rygh antar altså at denne gården ble delt i Toreby, Askersby, Belsby og Skofteby (gnr. 33–36), noe som synes plausibelt (se under
Askersby). Det skulle for så vidt ikke være noe i veien for å anta at enda en
by-gård har vært del av den samme storgården. Skyldforholdene taler på den annen side for at «j Þoresbø» gjelder Toreby, som i 1647 står oppført med en landskyld på åtte skinn og med Varteig kirke som eneste eier. Ifølge
Stiftsboka fra 1575 lå fire skinn i «Torrebye» da til kirken, altså halve gården. At den andre halvparten av gården seinere også skulle bli kirkens eiendom, er ikke noe særsyn; tilsvarende gjelder gnr. 30 Brenne, som også skyldte fire skinn til kirken i 1575, men 1½ hud i 1647. Spørsmålet blir da om gården opprinnelig har hett
Þórisbýr og at navnet seinere er endret, eller om det rette navnet er
Þórubýr, som så er blitt feilskrevet i RB. Slik vist under drøftingen av
Toreby i Harestad sn. i Båhuslen (s. 409–11 ovenfor) var kvinnenavnet
Þóra svært alminnelig, og det finnes også som forledd i mange gårdsnavn. Det er likevel grunn til å vurdere om
Toreby i Varteig ikke likevel skulle inneholde mannsnavnet
Þórir og således opprinnelig være homonymt med
Torsby i Torsby sn. i Båhuslen. Bortfall av genitivs
s forekommer beviselig i flere
by-navn i Østfold (se f.eks. under
Østenby, s. 452).
2
I
Toreby kan
s-bortfallet ha blitt tilskyndet av at formen
Tore av mannsnavnet dukker opp allerede ca. 1400 (jfr. Lind sp. 1180).
Oluf Rygh beskriver i GPNS (s. 259)
Þórir som «gammelt og overmaade almindeligt», og E.H. Lind (sp. 1182) sier det er «ett av de allmännast brukliga namnen såväl i Norge som på Island ock urgammalt», og blant de mange beleggene har han også et par runebelegg (Klepp kirke på Jæren – fra 1000- eller 1100-tallet – og Borgund kirke i Lærdal fra ca. 1200 eller seinere; NIyR III 149–51; IV 149).
3
Han tilføyer at navnet er allment også i gammeldansk og gammelsvensk og forekommer «icke sällan» i England. Lundgren-Brate har oppslag på så vel
Thorer og
Thore som på
Thurer og
Thure (s. 266 f., 276 f.); det samme gjelder SMPs samlinger, der det finnes svært mange belegg for alle navnene, f.eks. anslagsvis 7–800 for
Thorer og nærmere 50 runebelegg på
Þórir. I DgP er det likeledes krysshenvisninger mellom liknende navneformer (bd. I, sp. 1386–88, 1436–40), men absolutt flest belegg på
Thuri, som forklares som utviklet av
Thurir med tidlig
r-bortfall; de eldste eksemplene er fra 1100-tallet. Erik Björkman har
Þuri som hovedoppslag for en rekke varianter (s. 158), men antar at også
Þor og
Þur har samme opphav (s. 146 f.). Gillian Fellows-Jensen (1968: 307–09) har mange eksempler under overskriften «Þórir, Þóri», men tar ikke stilling til hvorvidt
Þórir er sammensatt eller dannet ved avledning. Hun viser til NK VII (s. 95 og 118), der Assar Janzén drøfter ulike teorier om opphavet. Janzén viser til at enkelte forskere har ansett navnet som sammensatt med et navneledd
vér (se bl.a. Marstrander 1915: 156), men han argumenterer selv overbevisende for at
ir er et avledningssuffiks og personnavnet dermed å regne som usammensatt. Gillian Fellows-Jensen anser
Þóri som enten avledet fra
Þórir, eller som en kortform av sammensatte navn på
Þór- (jfr. hennes drøfting av det angloskandinaviske
Þórr i 1968: 295). John Insley (s. 411–13) framhever bl.a. at
Þóri og
Þúri er velkjente som personnavn i England, mens
Þórir og
Þúrir kjennes fra stedsnavn.
Under
Þórir i GPNS (s. 259–61) fører Oluf Rygh opp hele 53 norske gårdsnavn, men han viser også til
Þórðr og
Þóra, og artikkelen følges av en anmerkning der gudenavnet
Þórr trekkes inn. Utgiverne påpeker at dette kan foreligge i det ganske vanlige
Torsnes (som ikke er med blant de 53 navnene), og likeledes kan det alminnelige
Þórsland inneholde gudenavnet. Ryghs eksempler omfatter bl.a. 11 navn på
rud/
rød, ti på
land, fem på
tveit, fire på
stad og to navn på
by. Lundgren-Brate (loc. cit.) nevner to svenske stedsnavnsammensetninger under
Thore (på
stad og
torp), flere under
Thorer (
stad,
torp,
arv og to på
by), men ingen under
Thure eller
Thurer. Elof Hellquist (1918: 57, 65 f., 107) nevner noen aktuelle navn, vanligvis bare med en eldre form i parentes og uten kommentar, men det synes klart at
Thore(
r) finnes i
by-navn så vel i Uppland («Thorisby», 1323) som i Vest-Sverige. I Dalsland og Värmland synes disse å være forholdsvis unge, og tolkningen kan i enkelte tilfeller være diskutabel. Fra Dalsland nevnes et
Torsbyn i SOÄ XVII (s. 80) fra Tössbo hd. med førstebelegg fra 1560, og i bd. XVIII (s. 116) ett i Valbo hd. med førstebelegg fra 1540. Et
Torebyn i Vedbo hd., skrevet «Toressbÿn» i 1653, men «Tore» fra 1825 av, forklares i SOÄ XIX 72 som sammensatt med
Torgils. Samme tolkning gis i SOV IX (s. 9 og 48) til to
Töresbyn, der eldre former tydelig viser dette opphavet. I Fryksdals hd. er det to eksempler på
Torsbyn (bd. II, s. 5, 34) som begge skrives «Toresbÿn» i 1540, dessuten ett
Torsbyn i Älvdals hd. (bd. XIV, s. 43) som skrives «Tørysby» i 1503. Alle tre tolkes til mannsnavnet
Tore. Hellquist (1918: 67) tar ikke stilling til forleddet i
Tureby i Våxtorp i Halland, som han nevner i kapittelet som gjelder personnavnforledd. Årsaken er nok mangelen på eldre skriftformer; navnet er først belagt som «T(h)urebÿ» i 1646. I SOH I 63 viser Jöran Sahlgren til Ernst Wigforss (1913: 378), som i en note forklarer forleddet til «namnet Thure» med henvisning til Oluf Nielsen (1883: 95). Sahlgren synes ikke å avvise dette, men hevder at etterleddet ikke kan være
by fordi «namnen på
by i Halland och Skåne f.ö. aldrig synas innehålla personnamn», og foreslår at det heller er
bygd (med hv. til David Palm i NoB 1928 s. 133 ff.).
4
Ifølge DgP (loc. cit.) finnes alle de fire navneformene i danske stedsnavn (eller i navn i tidligere danske områder).
Thurir finnes i noen navn på
torp og
lev,
Thorer i et par navn på
torp og
toft, mens
Thore synes å forekomme i flere sammensetninger, kanskje også i et navn på
sted,
5
og dessuten i et navn på
by,
Toreby i Musse hd., kjent siden ca. 1300. Det eneste stedsnavnet som i DgP føres opp under
Thure, er
Tureby i Fakse hd., kjent siden 1370-tallet (for
Toreby og
Tureby se Pedersen 1960: 36 f., som for øvrig antar at
Tureby i Halland
har samme opphav).
Under drøftingen av
Askersby og
Belsby har jeg argumentert for at Toreby må være en utskilt part av en eldre gård, trolig Askersby, noe også den lave landskylda (relativ skyld 0,3) og beliggenheten taler for. Navnet må være forholdsvis ungt – sannsynligvis fra middelalderen. På dette grunnlag kunne det være grunn til å foretrekke en tolkning til kvinnenavnet
Þóra, men som stedsnavnforledd er dette slett ikke særlig utbredt, og i mange tilfeller er tolkningene usikre (se
Toreby på Inland). Gjennomgåelsen ovenfor har vist at mannsnavnet
Þórir (og etter hvert
Tore) er brukt i stedsnavn av ulik alder over store deler av det nordiske språkområdet. Den mest sannsynlige løsningen er at forleddet i
Toreby i Varteig er mannsnavnet, og at dette – kanskje under påvirkning av det yngre navnet
Tore – har mistet genitivs-
s i løpet av mellomnorsk tid