KommentarDet kan ikke være tvil om at Oluf Rygh har rett i sin tolkning av navnet: «Asláksbýr, af Mandsnavnet Aslak (Aslákr)» (vanligvis normalisert til Áslákr, jfr. NPL og Lind). Samme navn finnes på Modum, se nedenfor.
Ifølge E.H. Lind (sp. 76–79) var navnet allment i Norge i hele middelalderen «ock urgammalt»; fra Island har han bare funnet spredte eksempler. Navnet skal videre foreligge i to runeinnskrifter, den éne fra Sylling i Buskerud og den andre fra Stange, men den skal muligens være dansk. I Lind Suppl. er det ytterligere 18 spalter med belegg fra store deler av landet (sp. 80–98). I Sverige synes mannsnavnet utelukkende å være registrert i tidligere norske områder (SMP I 183 f.), hovedsakelig i Båhuslen, men også med et par eksempler fra Jemtland. I DgP nevnes noen få danske eksempler på personnavnet og det pekes på at det er «i senere Dansk ikke alltid til at skelne fra Aslogh», som finnes med noen flere eksempler (bd. I, sp. 69 ff.). Fra England nevner Erik Björkman (s. 20) noen belegg fra 1000-tallet, som han anser som nordiske, men han viser også til muligheten for sammenblanding med det engelske navnet Oslc. John Insley (s. 62 ff.) har flere belegg og drøfter flere varianter, forholdet dem imellom og til det engelske navnet. Han peker for øvrig på at navnet er svakt belagt i Danmark og Sverige, men viser til «a few» (d.v.s. fem) svenske runebelegg. Gillian Fellows-Jensen (1968: 33 f.) sier «a number of instances» finnes i svenske runeinnskrifter, og hun viser også til utbredelse i Normandie (med hv. til Adigard s. 294 f.).
Personnavnet skal ifølge GPNS (s. 17) – foruten i de to by-navnene – også finnes i sju gårdsnavn på rud/-rød, i to partsnavn (der personnavnet står som forledd til eldre, usammensatte gårdsnavn) og dessuten to ganger sammensatt med garðr: én «bygård» (!) i Borgund og en gårdpart i Ål i Hallingdal. Fire av navnene er fra Østfold og fire fra Buskerud; ellers er det to fra Oppland og ett navn i hvert av fylkene Hedmark, Vestfold og Møre og Romsdal. Rygh gir ingen kommentar til personnavnet eller til de enkelte stedsnavneksemplene, men flere av disse viser manglende s-fuge. Skriftformen på N50-kartet må likevel skyldes en trykkfeil (navnet skrives med s- også i matrikkelutkastet fra ca. 1950).
Lind (loc. cit.) bemerker at personnavnet er «mindre vanligt i gårdsnamn än man skulle vänta»; foruten eksemplene fra GPNS (s. 17) gir han to belegg fra Båhuslen, som han mener trolig gjelder samme gård, Aslageröd i Hede sn. (se OGB XVII 2, og for sammensetninger uten s, se kommentaren til Aslaksby på Modum nedenfor). Endelig nevner Lind enda en sammensetning med gard i Ål i Hallingdal og en sammensetning med teig fra Vestby på Follo (ifølge NG II 25 et forsvunnet navn på en skogteig).
Aslak skal ha vært brukt som stedsnavnforledd også i Sverige; i SMP (bd. I, sp. 183 f.) nevnes to forsvunne navn, én sammensetning med rud i Värmland (SOV VI 74) og én med torp i Småland. Erik Björkman nevner forekomst som forledd i engelske stedsnavn; både sammensetning med ton og by, og disse og noen flere drøftes også kort av John Insley (loc. cit.). Gillian Fellows-Jensen har seks stedsnavneksempler fra Lincolnshire (bl.a. som navn på et wapentake) og to fra Yorkshire; Aslak(s)by finnes begge steder, hhv. som Aslackby og Aislaby. Aislaby i Yorkshire (North Riding), belagt første gang som «Aslache(s)bi» i 1068 (EPNS V 77 f.), ligger nordøst for York, i et område med relativt få by-navn, og et Normanby noe i sørvest tyder på at det her er tale om et område med vesentlig dansk bosetning. Navnet gis ingen spesiell kommentar i Fellows-Jensen 1972 (s. 18). I EPNS (bd. V, s. 78) vises til Aslaksby i Trøgstad, til Aslackby i Lincolnshire (jfr. Fellows-Jensen 1978: 32 og DEPN) og til enda et Aislaby i Durham.
Aslaksby i Trøgstad ligger i den vestre delen av soknet, ut mot innsjøen Øyeren, ca. 2 km sør-vest for kirkestedet, gnr. 158 Kirkeby. På grunnlag av soknenavnet antar Oluf Rygh, og sikkert med rette, at soknekirken en gang må ha stått på gnr. 166 Båstad, nabogård i nord til Aslaksby. Sør for Aslaksby ligger gnr. 171 Agnes, og i øst (sørøst for Båstad) ligger gnr. 169 Øresby (Eiríks-, se nedenfor), som på N50-kartet har navnet «Østby». Øst for denne igjen ligger gnr. 167 Dramstad. Nord for Båstad er gnr. 165 Skattalen og deretter gnr. 163.164 Evenby og gnr. 162 Muggeby (vel av kvinnenavnet Magga); se drøftingen av Evenby og Muggeby nedenfor.
Evenby og Båstad hadde med 65 lpd. hver i 1647, høyest skyld av 15 undersøkte gårder fra området rundt Kirkeby og vestover mot Øyeren. Kirkeby skyldte 50 lpd., og Aslaksby, Øresby og Muggeby 20 lpd. hver. Bare Natterud hadde mindre skyld, 15 lpd. Heim-gården gnr. 157 Skjennum (øst for Muggeby) skyldte 30 lpd. og staðir-gårdene gnr. 160 Kvakstad (vest for Kirkeby) og gnr. 167 Dramstad hhv. 23 og 34 lpd. Evenby hadde en relativ skyld på 2,1, Kirkeby 1,7 og de tre andre by-gårdene 0,7. Det er grunn til å anta at Evenby er jevngammel med Båstad, og at de to gårdene mulig en gang har utgjort én enhet; kanskje har også de tre mindre by-gårdene i nord og sør hørt til samme modergård. De er uten tvil vesentlig yngre enn Evenby og Båstad, og det kan være grunn til å plassere i alle fall Aslaksby og Øresby i sein vikingtid eller tidlig kristen middelalder; dersom tolkningen av Muggeby er rett, kan dette navnet tidligst dateres til 1200-tallet
