KommentarI sin kommentar til navnet i NG siterer Magnus Olsen først Oluf Rygh i GPNS (s. 71), men tilføyer i skarpe klammer bemerkninger fra Lind (sp. 274). Navnet «er formodentlig at forklare af et med Finn- sms. Mandsnavn (snarest [det sjeldne] Finnviðr [Lind S. 274]». Olsen viser så til Finnesgarden i Gol (NG V 112; belagt første gang som «Finnisgaard» i 1617), som Rygh (loc. cit.) oppfatter på samme måte som Finnesbø, men som Hjalmar Falk tolker som sammensatt med firne, finne n., ‘villmark’, og Olsen mener at «mulig kunde dette Forhold ogsaa foreligge i Finnesbø».
Rygh har ikke noe eget oppslag for Finnviðr i GPNS, og forslaget til tolkning av Finnesbø står i avslutningen til avsnittet om sammensetninger med Finnr. I innledningen nevnes for øvrig at navn på Fin(n)- også kan tolkes må andre måter, bl.a. til plantenemnet finn m. (finne m.), og det vises til personnavnene Finni og Finna, som i eldre tid utelukkende er registrert på Island – kvinnenavnet Finna likevel også i Norge i nyere tid (op. cit. 68). Ifølge E.H. Lind (sp. 274) kjennes Finnviðr utenom en sagatekst først i Jemtland i 1423 og i Valdres i 1424. I Lind Suppl. (sp. 279) er det ytterligere to belegg, fra Hemsedal og Hallingdal i 1528. Navnet er derimot vanlig i svensk (også på runesteiner – og det skal forekomme i et par-tre stedsnavn; SMP II 61–78), men fra Danmark kjennes bare noen få eksempler f.o.m. 1390-åra (DgP I 305). Det synes ikke å være registrert i England.
Dersom Finnviðr skulle foreligge i Finnesbø, må det har hatt genitivsform på -s, noe som antakelig har forekommet ganske tidlig, på samme måte som i f.eks. Arnviðr (Lind sp. 55 ff.); se også tidlig s-genitiv i det svenske Finvidh (SMP II 62). Utenom Finnesbø og Finnesgarden er det bare ganske få navn der en tolkning til Finnviðr foreslås. Falk, som altså avviser mannsnavnet i Finnesgarden, setter interessant nok dette opp som en alternativ tolkning i Finneset, gnr. 34 i Nes (NG V 82), «… idet Ffindwed nævnes som Gaardens Eier i 1528». Dette er også eldste belegg for gårdsnavnet, og altså ett av de svært få beleggene på bruk av mannsnavnet i Norge. Tolkningen synes ikke urimelig. Til et belegg «j Fidastadhum» som i RB 42 nevnes under Siljan kirke, foreslår Albert Kjær at det mulig kunne være feilskrift for *Finnviða(r)staðum (NG VII 100), og Magnus Olsen foreslår *Finnviðshús(ar) til gnr. 86 Finnshus i Skjold, som ikke har middelalderbelegg (NG X 446). Begge tolkningene blir like usikre som i Finnesbø, og det er grunn til å overveie andre tolkninger.
Finnesbø ligger ut mot Lurefjorden, ca. 4,5 km vest-nordvest for kirkestedet Lindås og om lag midtveis mellom nabogårdene gnr. 81 Risøyni og gnr. 82 Brakøyni. Østover grenser gården til gnr. 113 Sirset («Lyngbø» på N50-kartet er bnr. 4 og 7 under Sirset).
En sammenlikning av skyldforholdene i 1647 for Finnesbø og ti nabogårder tyder på at Finnesbø var blant de minste av gårdene. Høyest skyld hadde gnr. 110 Syslok med tilsv. 65 lpd.; deretter fulgte gnr. 123 Risa med 40 lpd., gnr. 81 Risøyni med 30 lpd., gnr. 114 Verås med 22,5 lpd., gnr. 113 Sirset med 20 lpd., gnr. 111 Skornes med 17,5 lpd., gnr. 82 Brakøyni med 15 lpd., Finnesbø 12,5 lpd. og gnr. 115 Kårdal 11,5 lpd., mens gnr. 80 Dragøyni og gnr. 83 Spjøtøyni skyldte 10 lpd. hver. Det kan for øvrig nevnes at gårdene med lavere skyld enn 20 lpd. står oppført med bare én bruker, mens Sirset hadde to, Verås og Risøyni tre, Risa fem og Syslok sju brukere. Finnesbø hadde en relativ skyld på 0,5.
Sammenlikningen skulle vise at Finnesbø har vært blant de minste, og sikkert ganske seint bosatte gårdene i denne delen av Lindås. Det kunne slik sett ikke være noe i veien for å tolke forleddet som et personnavn, jfr. trolig mannsnavnet Kári i Kårdal og utvilsomt kvinnenavnet Sigríðr i Sirset («i Sigridhusætre» DN XII 16 fra 1295, avskrift 1427; Munkeliv). Men så sjeldent Finnviðr er i Norge, og med den østlige distribusjonen av navnet, blir dette likevel mindre trolig. Plantenemnet finne, variant til det sjeldne finn, er det liten grunn til å regne med. For det første skal planten kalles finnskjegg i Hordaland (Høeg 1974: 463), og en sammensetning med gen. sg. taler likeledes imot en slik tolkning. Om det svakt bøyde appellativet finne, som tilsvarer norrønt firn n., kan tenkes brukt om ‘villmark’ også langs kysten, ville dette alternativet være like sannsynlig, for gården ligger forholdsvis avsides
